Kristiane.org

Rådyret

Jeg kom inn i drømmen på et tidspunkt hvor rådyret allerede var dødt, så hvordan det hadde gått til vet jeg ikke. Jeg visste bare at det var min skyld. Merkverdig nok, siden jeg hverken betjener bil eller gevær. Men kadaveret var mitt ansvar, og i tillegg til den dårlige samvittigheten var jeg skikkelig i villrede.

Jeg bestemte meg for å slepe det ned i skråningen i haven mens jeg tenkte over saken. Jeg halte og dro i dyreskrotten. Rådyret var stort som en elg, og svært uhåndterlig.

Siden lå jeg og sturet på soveværelset, og viste ikke mine arme råd. Hva fanden skulle jeg gjøre? Neste gang jeg kom inn i stuen, så jeg rådyret ligge på terrassen, med haken hvilende i vinduskarmen. De mørke, blanke øynene stirret blindt inn på meg.

Jeg forsto straks at det måtte være naboen som hadde lagt det der. Han trodde vel jeg hadde forsøkt å unndra meg mine forpliktelser ved å gjemme det døde dyret nede i skråningen. Det nyttet altså ikke å utsette det lenger. Jeg måtte få kappet rådyret i mindre biter, slik at jeg lettere kunne kvitte meg med det.

Fortvilet hentet jeg brødkniven på kjøkkenet. Det er en skarp og flott kniv fra Victorinox. Egentlig en konditorkniv, om jeg ikke husker feil. (En kokk jeg kjenner hevder at konditorknivene er de beste brødknivene.) Jeg begynte å sage formålsløst på et av leggbena, nesten helt nede ved kloven, liksom for å prøve meg frem. Jeg forsøkte å ikke tenke på hvor blodig det ville bli når jeg kom til andre deler av kroppen.

Da ringte telefonen. - Det er vel naboen som skal forsikre seg om at jeg tar meg av det døde rådyret, tenkte jeg irritert. Men så var det Geir Ove! Han ringte fra taxfree-butikken på Gardermoen, og begynte å spørre meg ut om en maskara jeg tidligere hadde sagt jeg trengte. Jeg var fortørnet over at det gikk an å bry seg om maskara i en slik stund, og ble først helt stum.

Sakte men sikkert gikk det opp for meg at jeg lå i sengen, og ikke befant meg ute på terrassen med kniven i hånden og et dødt rådyr ved siden av meg.

Jeg ble så utrolig lettet! Det hadde vært en veldig livaktig drøm, og jeg fortsatte å bable usammenhengende om rådyret en stund til før jeg klarte å omstille meg. Det var et langt sprang fra bedrøvelse og sjokk over det døde rådyret, til overfladisk prat om maskara. Til slutt klarte jeg å samle meg såpass at jeg fikk lagt føringer med hensyn til maskarainnkjøp. (Hypnôse fra Lancôme, svart.) Men jeg var skjelven i mange timer etterpå.

Det store tilbakeslaget

Jeg hater å være så forutsigbar som jeg dessverre ser meg nødt til å være nå. Men.

I dagens aftenavis fulgte det med et reklamebilag for sportsutstyr. Frost - en ny vintersportserie for barn. På de to første sidene er absolutt alt rosa. Hjelmer, briller, staver, støvler og alpinski. Rosa alt sammen, med yndig og romantisk blomstermønster. Jakker, luer og og hårstrikker. Rosa, rosa, rosa. Og, som om vi ikke hadde tatt hintet, følgende tekst: "Det søte blomsterdesignet passer små jenter."

På de neste to sidene er alt metallicblått og svart. Blomstene er borte, her er det flammemønster som gjelder. Dette er "slalåmutstyr av høy kvalitet som gir topp ytelse - til tøffe gutter!"

Så følger to rosa sider igjen. Langrennsutstyr, nå. Rosa, selvfølgelig. Til og med en rosa sovepose "med lekkert jentedesign". På neste side er det guttas tur igjen. Her er soveposen i blåtoner og har "tøft design". (Jeg antar de også her sikter til det evinnelige flammemønsteret.)

De to siste sidene er én av hver. Her er avbildet blå akebrett til gutter, rosa til jenter. Blått snowboard med flammer til gutter, rosa med blomster til jenter. Og, selvfølgelig, rosa skøyter til jenter, blå til gutter.

Hva skjedde med det kjønnsnøytrale sportsutstyret jeg husker fra min egen barndom på -70 og -80-tallet?

(Alle som kjenner meg vet at jeg ikke har noe imot at jenter kler seg i rosa. Jeg er veldig glad i rosa selv. (Bare se på farvene jeg bruker her på Kristiane.org; skikkelig lekkert jentedesign!) Som den oppegående leser sikkert forstår: Det er ikke dét som er poenget.)

Pest eller kolera-leken

Jeg har for første gang hørt meg selv på radio! Det er som kjent fælt å høre sin egen stemme i opptak, og min første reaksjon var å løpe skrikende ut av rommet. Siden gikk det litt bedre.

Hvis du lurer på hvem jeg ville gått til sengs med av Carl I. Hagen og Terje Søviknes, anbefaler jeg dette klippet fra onsdagens sending:

Jeg møtte Duane!

I formiddag drakk jeg kaffe med en kamerat. Vi snakket blant annet om Tilbake til 80-tallet , og var også innom TV2s Gylne Tider. Vi var enige om at sistnevnte er god underholdning, om enn ikke like fantastisk som NRK-serien.

Like etterpå skulle jeg hjem, og tok peiling på Stortinget t-banestasjon. Nede på perrongen, vandret jeg rett inn i en fjernsynsinnspilling. En Gylne Tider-innspilling, forsto jeg straks; i trappen satt nemlig Duane Loken og klimpret på gitar. Norgesvennindianeren Duane Loken! Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Programmet vises på TV2 den 3. desember, ifølge denne nettsiden. Nå håper jeg bare de ikke klipper meg bort.

Fugledansen

Jeg elsker serien Tilbake til 80-tallet som går på NRK for tiden. Helst vil jeg ha med meg både den ordinære sendingen og reprisen, men fordi jeg var på jobb torsdag kveld, fikk jeg ikke sett forrige ukes program før i dag.

Jeg er svært nostalgisk anlagt, og får tårer i øynene bare jeg ser en gammel Dagsrevy-vignett. Fortettet med høydepunkter som disse programmene er, sitter jeg fremoverbøyd i sofaen og hviner av fryd i den halvtimen programmet varer.

I dagens program fikk vi blant annet et gjensyn med Fugledansen. Det fikk meg til å huske en historie fra - ja, det må vel ha vært 1982, da. På kontoret der mamma jobbet, ble det innført felles fugledans hver dag i forbindelse med lunsjpausen. (I kid you not!) Dette var nok ment å ha en positiv innvirkning på miljøet såvel som kropp og sjel.

Min gjenstridige mor nektet selvsagt å delta i dansen. Jeg husker at hun fortalte om det hjemme, og jeg kunne rett og slett ikke begripe det. Fugledansen var det aller morsomste jeg visste på den tiden. At mamma rett og slett var forbannet over at hun ble pålagt å danse Fugledansen i arbeidstiden, lå langt over min fatteevne. Noe så gøy!

Men jeg har nok blitt mer lik mamma med årene. Under et allmøte hos en tidligere arbeidsgiver, ble plutselig alle beordret opp av stolene. Med sin nasale stemme fortalte administrerende direktør at "en styrevenn", som også var styremedlem i en fysioterapiklinikk, hadde lært bort noen enkle øvelser. Disse skulle vi nå gjennomgå i fellesskap. Det ville være så bra, mente han, og alle ville ha godt av det, ikke minst i de tøffe tidene vi var inne i.

Den som sto slapp som en melsekk og med tordenfjes under hele seansen, var meg. Etterpå rakte jeg opp hånden og spurte nebbete: - Er det meningen at disse øvelsene skal erstatte bedriftshelsetjenesten og SATS-medlemsskapet, som begge deler er tatt fra oss etter alle nedskjæringene?

Rødnissevotter

En fordel med å ha små hender og føtter, er at jeg kan bruke vinterplagg fra Blåfjell-kolleksjonen. De har nemlig noen utrolig gode og varme ullvotter. Jeg hater å fryse på hendene, og før Blåfjell-vottene kom på markedet sverget jeg til polvotter. Med alle de kommentarene det førte til. De røde, tovede ullvottene er så fine at de bare vekker misunnelse, ikke spydigheter.

(Hvorvidt også hodeplaggene ville passe akter jeg ikke å finne ut. Jeg føler meg alt for gammel til å gå rundt med en tovet ullkjegle på hodet.)

Men tilbake til vottene. Det eneste negative med dem, er at hunder har det med å bli helt elleville av duskene som henger fra håndleddet. Jeg er ikke særlig begeistret for hunder. Det vil si, de fleste av dem er sikkert sympatiske nok, men jeg er rett og slett litt redd dem. Særlig når de blir nærgående. Og det blir de når de får øye på de dinglende ullduskene. Det er ganske nifst når de hopper opp og glefser etter dem. Jeg strekker armene over hodet, og smiler stivt og bønnfallende til hundeeierene.

Verdens beste brød

- Jeg skal bake et brød i helgen, annonserte Geir Ove da han kom hjem fra jobb fredag. Dette var nokså overraskende. Ikke fordi vi lever etter et gammeldags kjønnsrollemønster, og jeg er den som råder grunnen på kjøkkenet. Tvert imot: Geir Ove lager mat minst like ofte som meg, og er dessuten mye flinkere til det. Men akkurat baking har bestandig vært mitt gebet.

Han la i vei om en brødoppskrift han hadde kommet over på nettet. Om heving i et døgn, nesten ikke gjær, og steking i en jerngryte med lokk (inni ovnen).

I hele går, og natten gjennom, sto det en særdeles klissete deig i en stålbolle på badet. Geir Ove var tidlig oppe i morges. Da jeg våknet flere timer senere, var brødet bakt ut, etterhevet, og akkurat satt i ovnen (i en jerngryte). Det luktet allerede deilig, og jeg gledet meg til frokost. Jeg følte meg ikke så rent lite heldig.

Jeg elsker brød. Hadde det vært opp til meg hadde jeg spist brød til alle måltider. Morgen, middag og kveld, resten av livet. Jeg blir aldri lei av brød, og er stadig på jakt etter det perfekte brødet. Det har så langt vært dødt løp mellom landbrødet de baker hos Kristines franske fristelser i Kirkeveien, og mammas bulgurloff. Men det var før jeg fikk servert Geir Oves grytebrød til frokost.

Brødet var lett, luftig og helt utrolig saftig (visstnok fordi det hadde stekt under lokk). Skorpen var litt tykk, akkurat passe seig, og sprø på samme tid. Rykende ferskt rett fra ovnen smakte det helt himmelsk. Det er det aller beste brødet jeg har spist i mitt liv. Og det sier ikke så lite.

Arild Rønsen

Da jeg var liten jobbet pappa sammen med Arild Rønsen. Dette var på den tiden Rønsen var typograf og popartist. For meg er han derfor like mye fordums idol og kultfigur som musikk- og fotballjournalist.

I boken Den nye Dylan skriver Torgrim Eggen om Rønsen:

(...) Mannen hadde selv begått noen legendariske plater på 80-tallet - en av dem, EPen "The Rønsen tapes", hadde status som norsk platehistories svar på Plan 9 From Outer Space (...)

Knis. Men barn setter gjerne pris på en kalkun, og jeg digget musikken til Rønsen da jeg var seks. En av låtene, Glad i deg, hører jeg mye på den dag i dag. Den går slik:

Jeg traff deg en gang på skolen
mens gata var full av sne
på den brune, shabby jakka di
sto det nei til EEC.
Jeg sneik meg til noen blikk og et hei
før jeg gikk opp på pulten og satte meg
da hørte jeg at du hviska til meg:
Jeg er så glad i deg.

For oss var verden enkel
ja alt så såre greit
på den ene sida var det vårs
på den andre sida alle dem.
Men ti år er gått siden da
og det blir fler og fler som kommer lenger fra
som ligger og hvisker aleine:
Jeg er så glad i deg.

En nydelig sang. Melodien er også svært fengende. Og dette sier jeg helt uten tungen i kinnet. Det vil si, jeg ler jo litt i Forden, men på en hyggelig måte. Det er klart man lett kan ironisere over teksten nesten 30 år etterpå, men at Rønsen har hjertet på rett sted er det ingen tvil om. Og det er det viktigste. Sangen er populær i min familie, og vi hører gjerne på den på hytta eller ellers når vi er sammen.

I min ungdom traff jeg innimellom Rønsen ute på byen. Da klarte jeg sjelden å dy meg. Jeg simpelthen måtte gå bort til bordet hans og deklamere deler av Glad i deg. Hvis jeg ikke var i humør til å opptre, skrev jeg ned strofer av teksten på servietter, og la dem foran ham. Det virket som han ble litt brydd og nervøs av dette, og jeg kan jo i grunnen forstå det.

Hvis du har lyst til å høre låten - og jeg anbefaler den virkelig - så send meg en mail.

Grrr

Det faktum at det alltid henger igjen rader med kjoler og topper i størrelse XS; burde ikke det fortelle de innkjøpsansvarlige noe? Butikkhyllene er fulle av ekstra små gensere og t-skjorter. Alle andre størrelser er utsolgt, mens de knøttsmå plaggene som åpenbart passer ytterst få, ligger igjen. Hva skyldes dette manglende samsvaret mellom folks fasong og utbudet i butikkene?

Det er irriterende, også fordi man dermed blir oppmerksom på klærne etter at de er utsolgt i normale størrelser. Jeg foretrekker å ikke vite hva jeg går glipp av.

Når det gjelder sko er min erfaring at det er helt omvendt. Typisk nok. Her er jeg nemlig en extra small (en kompis sa en gang at det er et under at jeg holder balansen). Størrelse 35 og 36 er alltid utsolgt, mens det står rekker av sko i større størrelser og peker nese til meg.

Sjalusi

Siden i går har jeg nærmest måtte sitte på hendene mine for ikke å skrive om (og latterliggjøre) sjalusien Eli Hagen har følt i forhold til Siv Jensen. For en gavepakke dette hadde vært om jeg fortsatt hadde som jobb å lese aviser, var min første tanke. Saker av dette slaget ga oss alltid en lystig dag på jobb. Men, og det skal Eli Hagen ha: Egentlig står det litt respekt av å innrømme slike følelser, som de fleste av oss har kjent i større eller mindre grad.

Jeg var selv ganske sjalu i et tidligere forhold, og det er ikke særlig morsomt. I tillegg til de vonde følelsene og uroen man kjenner, er man seg pinlig bevisst at det ikke nettopp er vakre og sunne tanker man baler med. Så i tillegg til at man faktisk har det vondt, føler man seg skamfull. (Dette forholdet fikk meg forresten til å tro at jeg var en veldig sjalu person, og at dette var noe jeg måtte leve med, hvilket jeg syntes var svært beklagelig. Men i ettertid ser jeg jo at jeg aldri har hatt det slik hverken før eller siden. Jeg har derfor senere innsett at det nok heller dreide seg om dårlig kommunikasjon og umodenhet i forholdet, enn at jeg er en spesielt sjalu person. Heldigvis.)

At Eli Hagen har velutviklede anlegg for sjalusi kan det imidlertid ikke være noen tvil om. Og ettersom jeg selv har kjent disse følelsene på kroppen, burde jeg ikke le. Men så er det noe med personene som er involvert, da. Dette er jo mennesker jeg liker å gjøre narr av. Mennesker hvis utspill jeg alltid møter med forakt eller skadefro latter, gjerne begge deler. Og de (samt resten av partiet) har da sannelig gitt oss mye moro opp gjennom tidene. Mye!

I går, da jeg hørte sjalusisaken omtalt for første gang, klarte jeg til en viss grad å styre meg. Jeg fniste bare litt i mitt stille sinn. Men i morges hørte jeg på radioen at også Anne Enger Lahnstein hadde fått sjalusien til å koke i Eli Hagen. Angivelig på grunn av noen blikk Carl I. hadde sendt henne på en komitéreise. Jeg er fullstendig klar over at sjalusi nettopp er irrasjonelle følelser. Men bare tanken! Min fantasi sprang selvsagt løpsk: Carl I. sender Anne E. vellystige blikk over rødvinsglasset under fasanmiddagen de får servert etter en lang dag med møter i et eller annet sentraleuropeisk land. Eli som mener å fange opp dette, og lager scener på hotellrommet senere på kvelden. Tanken på dette fikk meg til å boble over av latter. Jeg slutter meg til det som videre ble sagt i radioen: Det er mulig Eli Hagen overvurderer sin manns tiltrekningskraft en smule.

Oppdatering klokken 22:20: Det kan hende jeg inntok litt mye vin til gullrekka, men etter å ha sett Eli Hagen på Skavlan er jeg så glad jeg ikke gikk hardere ut mot henne i dette innlegget. Jeg ble nesten litt begeistret for henne, jeg. Bisarr frisyre, selvsagt, men sånn må det være.

Da vi hadde kakerlakker

Ikke lenge etter at jeg hadde flyttet inn i Geir Oves leilighet på Torshov, ble jeg oppmerksom på noen insekter av et slag jeg aldri hadde sett før. Det var ikke særlig mange av dem, og de var kun å se på kjøkkenet. - Det er vel fordi det er høst, hvisket jeg til meg selv. Etter som ukene gikk så jeg dem imidlertid stadig oftere. Men de skvatt alltid unna, og plaget meg ikke noe særlig. Likevel tok jeg en telefon til veggdyrkontrollen en dag jeg hadde lite å gjøre på jobb.

- Dette er sikkert ikke noe å plage dere med, innledet jeg samtalen, og ga meg til å beskrive insektene. Damen jeg snakket med ble straks meget interessert. Etter kort tid avbrøt hun meg: - Disse følehornene du beskriver, er de bakoverbøyd? Jeg svelget. - Ja..., svarte jeg fryktsomt. - Da er jeg redd du har kakerlakker, sa hun brutalt.

Da jeg kom hjem fra jobb den dagen, og straks påtraff et par av insektene på kjøkkenet, var alt med ett annerledes. Det som hittil bare hadde vært et litt irriterende fenomen hadde nå fått et navn, og det et ganske fryktinngytende et. Jeg grøsset, stengte døren til kjøkkenet, og bestilte en pizza.

Borettslagslederen ble koblet inn, og like etter Oslo Veggdyrkontroll. Det første de foretok seg var å utrede omfang og spredning i alle leilighetene i vår oppgang. Det gjorde de ved å sette ut kakerlakkfeller. - Hvordan fungerer en kakerlakkfelle?, lurer du kanskje nå. En kakerlakkfelle er en papplate, cirka 10 x 20 centimeter, med lim på den ene siden. Og over den, et lite skråtak. Kakerlakkene spaserer glade og intetanende ut i limet, og der blir de sittende fast. Etter en stund kommer skadedyrbekjemperne tilbake for å inspisere antall fakkede kakerlakker. Jo flere det er, desto større problem har man.

Jeg bestemte meg raskt for å i minst mulig grad forholde meg til fellene. De fleste måltider ble inntatt utenfor huset; kakerlakker livnærer seg på matrester. Likevel klarte jeg selvsagt ikke å dy meg. Jeg simpelthen måtte inn på kjøkkenet og kikke på fangsten innimellom. Den ble stadig mer gruoppvekkende. Stadig flere kakerlakker forvillet seg inn i den lille papphytten, der de ble stående i klisteret. Noen av dem hadde eggposer på ryggen. Eggene ble klekket, og kakerlakkungene raste ned i limet. Født i fangenskap. Dagene gikk, og jeg ble mer og mer ute av meg. Om nettene syntes jeg at jeg kunne høre dem skrike.

Etter en snau uke kom veggdyrkontrollen tilbake. Det ble konstatert at spredningen hadde startet i leiligheten over oss, og vi var følgelig nest hardest rammet i oppgangen. Alle leilighetene måtte imidlertid sprøytes. Geir Ove jobbet mye i Tyskland i denne perioden, så den som måtte pakke ned som skulle vi flytte, samt trekke alle møbler ut fra veggen, var meg.

Kvelden før de skulle komme og sprøyte fikk jeg telefon fra en venninne i akutt og dyp kjærlighetssorg. Vi bestemte at hun straks måtte komme hjem til meg. Ikke lenge etterpå var hun på døren med en pose øl. Vi drakk, snakket, og raste på hennes vegne. Såvidt jeg husker kom whiskyen på bordet etter hvert.

Da veggdyrkontrollen ringte på døren neste morgen, ble vi bokstavelig talt tatt på sengen. Jeg vaklet opp og åpnet for dem, og ble møtt av en mann i hvit papirdress og gassmaske. Samt en journalist og en fotograf(!). Det viste seg at salig Osloposten skulle lage en sak om det økende kakkerlakkproblemet i byen. De ba pent om å få bruke meg og min leilighet i reportasjen. Dette satte meg i et voldsomt dilemma.

På den ene side er jeg usedvanlig glad i å være i avisen. Men argumentene mot var mange denne gangen: En ting er å komme på trykk etter å ha utrettet noe. (Helst en bragd av noe slag). Eller nestbest, å uttale seg om noe. (Helst noe viktig.) Å stå frem som kakkerlakkoffer er liksom ikke like gjevt. Videre hadde jeg akkurat stått opp, og var i tillegg nokså fyllesyk. Likevel var det den PR-glade djevelen på skulderen min som vant. Fristelsen til å få mitt bilde på trykk ble for stor. Noen dager senere kunne man derfor se unge Falck i avisen. I stripete pysjamas og med håret strittende til alle kanter, lener jeg meg interessert over kakerlakkfellen sammen med mannen med maurslukermaske.

Trender på kjøkkenet

Visste du at kjøttdeig skal brunes hel, og ikke hakkes opp i småbiter i stekepannen? Ikke jeg heller. Det var Ulrik som fortalte meg det, hvilket jeg fant nokså oppsiktsvekkende helt til jeg oppdaget at det for tiden går en TV-reklame om nettopp dette. Om man deler den opp i biter blir kjøttdeigen nemlig kokt, ikke stekt. Og den stekte smaker mye bedre, heter det. Og dette kommer de med først nå!

Det var en lang prosess, men de siste årene før tusenårsskiftet gjorde hvitløken for alvor sitt inntog her til lands. På 1970-tallet var man særdeles eksperimentell og åpensinnet om man benyttet hvitløk, mens på 1980-tallet var hvitløken forbeholdt raddiser og matelskere av det raffinerte slaget. Men så, sakte men sikkert, ble den allemannseie, og det uunværlige redskapet hvitløkspressen kom på plass i kjøkkenskuffen i de tusen hjem.

- Har du ikke hvitløkspresse?! Hvitløkspressen ble selve symbolet på om man hang med eller ikke. Selv skikkelige heimføinger fikk seg en slik, om de så bare brukte den til å lage hår til trolldeigfigurer.

Men da så og si alle landets husstander hadde bøyd kne og skaffet seg en hvitløkspresse (eller de hadde fått en i presang), startet et nytt refreng: - Man skal ikke presse hvitløken, den må hakkes, het det nå. - Det blir MYE bedre.

Jeg er ikke sikker, for jeg har aldri sett fjernsynsprogrammene hans, men det skulle ikke forundre meg om det var vepsestikk-ansikt Jamie Oliver som sto bak. I hvert fall delvis. Og vips, de som få år tidligere hadde betraktet mennesker som ikke eide en hvitløkspresse som provinsielle og enkle sjeler, så nå skrått på de som brukte den. - Tenk, har de virkelig ikke fått med seg at hvitløken skal hakkes...

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg fortsatt skviser min hvitløk med det dertil egnede redskap. Delvis av latskap, men mest som en stille (og noen ganger høylytt) protest.

Hm

Jeg opplevde nettopp noe uvanlig da jeg skulle ta matebussen fra Tveita. Som den ofte gjør, ble bussen stående et stykke fra holdeplassen uten å kjøre frem, slik at vi som hadde kommet med t-banen måtte stå ute i kulden og vente. Dette finner jeg litt irriterende, spesielt på kveldstid og om vinteren. Men egentlig unner jeg bussjåføren en stille stund. Og hvordan skal de få det om de ikke benytter seg av de små hullene i rutetabellen?

De fleste bussjåførene virker likevel litt brydd over at de gjør dette, og pleier å skru av alt lyset i bussen. Antakelig for å unngå i beste fall bebreidende, i verste fall lynende blikk fra de hutrende passasjerene på holdeplassen. Men ikke slik i kveld. Sjåføren satt i full flombelysning og slappet av i førersetet. Med ett tente han seg en røyk. Fremdeles sittende i førersetet. Han sveivet langsomt ned vinduet, og tok et nytt trekk av sigaretten.

Min første reaksjon var forargelse. - Sitter han der og røyker inne i bussen?! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Så gikk jeg litt i meg selv: - Bi litt. Hvorfor hisset jeg meg opp, i grunnen? Sjåføren var en eldre mann. Kanskje har han bak seg et langt yrkesliv i Sporveien, funderte jeg. I så fall har han nok vært gjennom utallige omstruktureringer og reorganiseringer. Stadig nye og unge jyplinger av noen sjefer, og stadig større krav til effektivitet.

Hans stille protest består i at han, på enkelte sene og kalde vinterkvelder, og på lite trafikkerte ruter, ikke gidder å gå ut av bussen for å ta røykepause. I stedet sveiver han ned vinduet. Og hvorfor ikke, egentlig? Jeg hadde også sansen for at han ikke forsøkte å skjule hva han gjorde. Med lyset på og et blikk som ikke vek, røkte han ferdig sin sigarett. Hvorpå han kjørte frem til holdeplassen og lot passasjerene stige på. I oppløftet stemning over hans dristighet og min egen raushet, entret jeg bussen med et stort smil. Sjåføren smilte bredt tilbake. Det luktet overhodet ikke røyk der inne.

Julebord

- Det verste med å ikke være ansatt noe sted, er at man ikke får gå på julebord, klaget jeg nettopp til en kamerat. Rundt ti minutter senere gikk jeg inn på Oasis i Grensen. Der hang selvsagt den perfekte julebordkjolen! Jeg forsøkte først å ignorere den. Jeg skal jo ikke på noe julebord i år, hvisket jeg sørgmodig til meg selv (og til kjolen, idet jeg strøk forbi den for annen gang). Mens jeg sto og kikket på noen lange skjerf med frynser i andre enden av lokalet, kjente jeg mobiltelefonen vibrere i lommen.

Det var kjolen! - Prøv meg, da, i det minste, befalte den. Da var jeg selvsagt ikke vond å be. Kjolen satt som et skudd, bedre enn jeg hadde kunnet forestille meg. Prisen var forbløffende lav, og da jeg kom på at garderoben min ikke inneholder "den lille sorte", var det ikke annet å gjøre enn å dra kortet.

(Jeg elsker forresten at Oasis pakker inn det man har kjøpt i knitrende, svakt lillamønstrede papirposer. Det blir noe ekstravagant over det, en overdådig luksus jeg slett ikke er forvent med.) Da jeg forlot butikken, strålte jeg som en liten sol, til tross for den sørgelige vissheten om at jeg ikke skal på noe julebord i år.

Jeg er virkelig svært glad i å gå på julebord, selv om jeg rett nok kan være litt skjelven dagen derpå. Siden jeg har vært i jobb helt siden videregående, har jeg deltatt på mange slike tilstelninger. Og jeg har aldri kjedet meg! For noen år siden var jeg på det ultimate julebordet. Kvelden bød på spenning, moro og skandaler, i skjønn forening.

Det begynte allerede ved bordet, under talen til administrerende direktør. En person følte seg kraftig provosert, og reiste seg så tallerkener og glass klirret. - Du får oppsigelsen min på mandag, sa han over skulderen idet han marsjerte ut av rommet.

Siden røkte vi cubanske sigarer og danset. Jeg blir alltid forbløffet over hvor godt jeg danser swing bare jeg har en dyktig partner. (Swing er en dans - blant mange - jeg vanligvis slett ikke behersker.) Jeg hadde vunnet en pris, og hadde flust av drikkebonger som jeg strødde om meg med.

På nachspielet oppsto det noen svært unaturlige konstellasjoner, som fikk de ikke-involverte til å himle frydefullt med øynene. Klining mellom på-hver-sin-kant-trolovede forekom også, og mot slutten fant det sted en liten slåsskamp i sofaen.

Da jeg og to kompiser forlot nachspielet utpå morgenkvisten, hadde det begynt å sne. Vi gikk arm i arm og sang Fairytale of New York. Alle versene, i de mørke, morgenstille gatene på Grünerløkka. Det var uendelig vakkert. (Opplevelsen, altså, ikke nødvendigvis sangen.)

Baketter var alle enige om at dette var tidenes mest vellykkede og juicy julebord. Det kunne umulig overgås, mente vi - og vi fikk rett.

Men i år skulle jeg gladelig tatt til takke med et litt kjedelig et, bare jeg fikk en anledning til å bruke den nye kjolen.

Viktig melding - lytt på radio

Morgenpost-sessions med Ila Auto
Brødrene og fetterne i Ila Auto tar med seg sine instrumenter og klatrer opp trappene til radioloftet i Pilestredet, og stuer seg inn i vårt lille studio med banjo, ståbass, dobro og det som er. Ji-haa, yodel og kjempestemning!

Resten av sendingen fylles opp med ukens Baby One More Time-cover, ukens tåreperse, ukens frokost, ukens Ingen kommer undan politiken, samt sedvanlig tant og fjas.

Morgenposten, RadiOrakel, FM 99,3, onsdag fra klokken 08 til 10.

Mentorakademiet

På t-banen henger det reklameplakater for noe som kaller seg HumaNova. Bare navnet får umiddelbart svada-alarmen min til å kime høyt og lenge. Bedre blir det ikke av at overskriften lyder Mentorakademiet – ettårig utdannelse som Diplomert mentor. Mentorakademiet, faktisk! Og Diplomert mentor (merk den store D'en). Jeg ler i Forden.

Under ser vi et fotografi av en godt moden, furet mann - formodentlig livsklok, og et opplagt mentoremne. Deretter følger en oppstyltet og svært ullen tekst. Blant annet heter det:

Utvikle deg selv for å utvikle andre. Du har erfaringer som du er villig til å dele med andre. Du har rukket å både lykkes og mislykkes. Du har rukket å reflektere over dine egne styrker og svakheter og lengter nå etter å hjelpe andre fram. Og Å være mentor innebærer å veilede en adept i vedkommendes arbeids- og livssituasjon. Å støtte adeptens utvikling med vedvarende respekt for hans eller hennes selvstendige vilje og behov. Adept?! Eller hva med: Mentorakademiet utvikler din evne til å arbeide med andre ut fra en konsultativ tilnærmingsmåte. Eh, javel.

Jeg måtte selvsgt sjekke ut nettsidene til HumaNova, og der var det mye moro. Det viser seg at man også kan bli Diplomert Stresskonsulent. Dette er en ettårig diplomutdanning som gjør deg i stand til å (...) hjelpe små og store organisasjoner og enkeltindivider til å forstå de bakenforliggende årsakene til stress. Man kan jo bare prøve å forestille seg hvor mye langhalm man må tåle for å oppnå denne innsikten.

(...) Her får du selv arbeide med psykosyntesens kraftige metoder for personlig utvikling. Individuell samtaleterapi i psykosyntese er en viktig del av utdanningen som gir deg ytterligere aspekter og en fordypning av din egen personlige utvikling. Å, kjære vene da!

Man kan også ta et semester med Transformerende lederskap, eller bli Diplomert samtaleterapeut i psykosyntese. Mulighetene er mange! Det stilles ingen spesifikke akademiske krav, kommer det frem av nettsidene. Men for egen regning vil jeg legge til at det nok er en fordel med en sterkt svekket kritisk sans. Mitt tidligere møte med Pepp-kraften fortoner seg som ren og skjær fornuft i forhold til dette.

Broene i Madison County

Med fare for å bli latterliggjort: Jeg er veldig glad i Broene i Madison County. Jeg så filmen først, og likte den svært, svært godt. Tårene silte; jeg hadde ikke grått så mye på kino siden disneyfilmen To gode venner (dere vet den om reven og hunden).

Er det noe jeg setter pris på, er det en riktig god tåreperse. Tematikken i Broene i Madison County er også helt uimotståelig. Den Store Kjærligheten, lidenskapelig og sterk, som ikke kan leves ut.

En stund etter at jeg hadde sett filmen, leste jeg boken. Det er en liten flis av en bok, og jeg likte den også godt. Forleden tok jeg den frem igjen. Det er drøyt ti år siden jeg leste den sist, og jeg skal hilse og si jeg har forandret mening om den! På den ene siden finner man et vakkert sitat som:

De gamle drømmene var gode drømmer. De ble ikke til virkelighet, men jeg er glad jeg hadde dem.

... men på den annen side er boken full av pompøse ord og vendinger. Innimellom er den rene Alkymisten, og jeg skammer meg på forfatterens vegne (og på egne vegne, for jeg likte jo mølet sist jeg leste boken).

Det er litt som når jeg er i kirkebryllup, og blir rørt. Grepet av den vakre bruden og hennes far, av stundens alvor og det høytidelige ved seremonien, kjenner jeg tårene stige. I neste nu åpner presten munnen, og hvis han viser seg å være tåpelig, tørker øynene mine øyeblikkelig inn. Jeg blir med ett kjølig, distansert og ironisk. Akkurat sånn har det vært å lese de lange sludderpassasjene i Broene i Madison County.

Men selve historien griper meg fortsatt like sterkt. Nå er jeg litt engstelig for å se filmen på nytt, i tilfelle den har tapt seg like mye.

P.S. Jeg vet jeg har anbefalt den før, men dersom man ønsker seg en lavmælt, og uendelig vakker beskrivelse av sterk kjærlighet, hjerteskjærende sørgelig, men uaffektert, og helt uten dilldall: Les Erich Maria Remarques Tre kamerater. Les den og gråt (uten at du behøver å skamme deg).