Ikke lenge etter at jeg hadde flyttet inn i Geir Oves leilighet på Torshov, ble jeg oppmerksom på noen insekter av et slag jeg aldri hadde sett før. Det var ikke særlig mange av dem, og de var kun å se på kjøkkenet. - Det er vel fordi det er høst, hvisket jeg til meg selv. Etter som ukene gikk så jeg dem imidlertid stadig oftere. Men de skvatt alltid unna, og plaget meg ikke noe særlig. Likevel tok jeg en telefon til veggdyrkontrollen en dag jeg hadde lite å gjøre på jobb.
- Dette er sikkert ikke noe å plage dere med, innledet jeg samtalen, og ga meg til å beskrive insektene. Damen jeg snakket med ble straks meget interessert. Etter kort tid avbrøt hun meg: - Disse følehornene du beskriver, er de bakoverbøyd? Jeg svelget. - Ja..., svarte jeg fryktsomt. - Da er jeg redd du har kakerlakker, sa hun brutalt.
Da jeg kom hjem fra jobb den dagen, og straks påtraff et par av insektene på kjøkkenet, var alt med ett annerledes. Det som hittil bare hadde vært et litt irriterende fenomen hadde nå fått et navn, og det et ganske fryktinngytende et. Jeg grøsset, stengte døren til kjøkkenet, og bestilte en pizza.
Borettslagslederen ble koblet inn, og like etter Oslo Veggdyrkontroll. Det første de foretok seg var å utrede omfang og spredning i alle leilighetene i vår oppgang. Det gjorde de ved å sette ut kakerlakkfeller. - Hvordan fungerer en kakerlakkfelle?, lurer du kanskje nå. En kakerlakkfelle er en papplate, cirka 10 x 20 centimeter, med lim på den ene siden. Og over den, et lite skråtak. Kakerlakkene spaserer glade og intetanende ut i limet, og der blir de sittende fast. Etter en stund kommer skadedyrbekjemperne tilbake for å inspisere antall fakkede kakerlakker. Jo flere det er, desto større problem har man.
Jeg bestemte meg raskt for å i minst mulig grad forholde meg til fellene. De fleste måltider ble inntatt utenfor huset; kakerlakker livnærer seg på matrester. Likevel klarte jeg selvsagt ikke å dy meg. Jeg simpelthen måtte inn på kjøkkenet og kikke på fangsten innimellom. Den ble stadig mer gruoppvekkende. Stadig flere kakerlakker forvillet seg inn i den lille papphytten, der de ble stående i klisteret. Noen av dem hadde eggposer på ryggen. Eggene ble klekket, og kakerlakkungene raste ned i limet. Født i fangenskap. Dagene gikk, og jeg ble mer og mer ute av meg. Om nettene syntes jeg at jeg kunne høre dem skrike.
Etter en snau uke kom veggdyrkontrollen tilbake. Det ble konstatert at spredningen hadde startet i leiligheten over oss, og vi var følgelig nest hardest rammet i oppgangen. Alle leilighetene måtte imidlertid sprøytes. Geir Ove jobbet mye i Tyskland i denne perioden, så den som måtte pakke ned som skulle vi flytte, samt trekke alle møbler ut fra veggen, var meg.
Kvelden før de skulle komme og sprøyte fikk jeg telefon fra en venninne i akutt og dyp kjærlighetssorg. Vi bestemte at hun straks måtte komme hjem til meg. Ikke lenge etterpå var hun på døren med en pose øl. Vi drakk, snakket, og raste på hennes vegne. Såvidt jeg husker kom whiskyen på bordet etter hvert.
Da veggdyrkontrollen ringte på døren neste morgen, ble vi bokstavelig talt tatt på sengen. Jeg vaklet opp og åpnet for dem, og ble møtt av en mann i hvit papirdress og gassmaske. Samt en journalist og en fotograf(!). Det viste seg at salig Osloposten skulle lage en sak om det økende kakkerlakkproblemet i byen. De ba pent om å få bruke meg og min leilighet i reportasjen. Dette satte meg i et voldsomt dilemma.
På den ene side er jeg usedvanlig glad i å være i avisen. Men argumentene mot var mange denne gangen: En ting er å komme på trykk etter å ha utrettet noe. (Helst en bragd av noe slag). Eller nestbest, å uttale seg om noe. (Helst noe viktig.) Å stå frem som kakkerlakkoffer er liksom ikke like gjevt. Videre hadde jeg akkurat stått opp, og var i tillegg nokså fyllesyk. Likevel var det den PR-glade djevelen på skulderen min som vant. Fristelsen til å få mitt bilde på trykk ble for stor. Noen dager senere kunne man derfor se unge Falck i avisen. I stripete pysjamas og med håret strittende til alle kanter, lener jeg meg interessert over kakerlakkfellen sammen med mannen med maurslukermaske.
Postet av: Kristiane at November 15, 2006 6:43 EMDette husker jeg godt. Og jeg har alltid siden vært redd for at det samme skulle skje hos meg. Hvordan i all verden skal jeg få flyttet alle tingene mine ut fra veggen og lagt plast over dem, på så kort varsel! UÆH!Er det noen mulighet for å få lagt ut bildet av unge Falck med maurslukermaskemannen her?
Postet av: Vind at November 16, 2006 1:05 FMVil gjerne se bildet:-)
Postet av: Roger at November 16, 2006 9:42 FMDet heter seg at man aldri skal drepe en kakerlakk, for da kommer det tusen av dem i begravelsen.
Postet av: Rulle Kebab at November 16, 2006 9:54 FMHeh, pussig at denne posten kom akkurat nå. jeg tilbragte nemlig søndagen med å tømme ut av alle kjøkkenskap hos mine foreldre, eller å ha funnet noen tørre larveskall i melposen da jeg skulle bake boller. HELDIGVIS fant vi ingen fullvoksne flagrende melbiller, og bare én levende larve, men til gjengjeld ganske mange døde. Vi kastet flere søplesekker med tørrvarer (samt et og annet kjøkkenredskap ingen lenger ante hva skulle brukes til), alt mens min mor mjæret i vei om den gangen i 1974 da de hadde kakerlakker på kjøkkenet. Jeg tror det var hennes måte å leke Polyanna-leken på.
Postet av: Cathrine at November 16, 2006 9:58 FMVind, Roger: Jeg har selvsagt tatt vare på avisen. Men skanneren min er ødelagt, så jeg får ikke gjort bildet tilgjengelig elektronisk. Synd, gitt...
Postet av: Kristiane at November 16, 2006 11:20 FMKristiane
For en fantastisk spennende blogg du har.
Jeg er både glad og lei meg for å ha forvillet meg inn hit, midt i selveste arbeidstiden hvor jeg har blitt fortalt at det forventes at man skal jobbe. Glad fordi dette er den eneste bloggen jeg har vært innom hvor jeg har ikke har hatt lyst å forlate, lei meg fordi jeg må gjøre akkurat det.
Når det kommer til kakerlakkproblemet ditt, så fant du en god løsning på problemet. Jeg ville nok imidlertid først forsøkt å sette på Dorthe Skappels "god kveld Norge" på tv'n i stua - sett om de klarte å holde ut hele programmet eller om de skrikende forsvant ut døren og på vei til naboen før halvgått sending.
Postet av: Sissel at November 16, 2006 12:48 EMPolyanna-leken, Cathrine? Kan du utdype?
Postet av: VK at November 16, 2006 2:00 EMVK: http://en.wikipedia.org/wiki/Pollyanna
"(...) the term "pollyanna" entered the language to describe someone who is cheerfully optimistic. (...)"
Ellers må Cathrine selvsagt gjerne utdype selv også. Jeg er veldig glad i utrykket, og setter stor pris på å høre andre bruke det. Det er ikke ofte det skjer.
Postet av: Kristiane at November 16, 2006 2:06 EMDette var spennande og ehkelt, spesielt det med klekkinga!
Vi hadde mjøldyr i matskåpet for ei tid tilbake. Til å begynne med brydde eg meg ikkje om dei små prikkane eg såg gå rundt i nederste hylle (der brødet låg), det var jo så og seie sommar framleis, og vindauget stod ope heile tida. Sidan tenkte eg skamfull at eg berre hadde fornekta det eg innerst inne mistenkte. Men så fann S fleire i mjølet, og vi måtte ta affære. Det virka som dei likte semulegrynet best, der aulte dei, og sirupboksen var herleg, for der hadde dei berre kome opp til kanten før dei hang fast. Vi mistenker at dei kom med ein pose mjøl vi kjøpte på 7-11 ein dårleg planlagt søndag. Sjølv om vi kasta alt (unntatt nokre poser gjær og ekspresskakao) og vaska grundig med salmiakk, overlevde det nokre ei stund til (korleis?!), men dei kunne ikkje halde fram sidan vi no pakka inn alle matvarer. Det var ekkelt likevel, at dei gjekk rundt. Det verste er at vi sikkert har ete litt av dei før vi oppdaga dei. Men det ein ikkje veit, osb.
(Orsak den lange kommentaren.)
Postet av: Maria at November 16, 2006 2:11 EMVK, Kristiane: Her vil jeg påstå at Wikipedia begår en aldri så liten Polyanna selv, ved å beskrive henne som "cheerfully optimistic", der jeg kanskje ville valgt "cringeworthily (er det et ord?) positive", eller kvalmende positiv på norsk. Med fare for å såre deg dersom du syns Polyanna er et godt ideal, Kristiane, føler jeg at det fort kan bli litt for mye av det gode med henne. Polyanna var et foreldreløst solsinnsbarn som var takknemlig for at hun brakk benet, for det kunne jo vært verre; hun kunne brukket to... Man må gjerne jämföra, men da foretrekker jeg Ingemar i Mitt liv som hund framfor Polyanna 10 av 10 ganger. Sagt på en annen måte: Jeg syns det var til liten trøst å høre fra mamma -der jeg stod til knes i døde melbillelarver- at det var langt å foretrekke fremfor kakerlakkene i '74.
Postet av: Cathrine at November 16, 2006 3:08 EMCathrine: Godt ideal, er du gæren. Vi har nøyaktig den samme oppfatningen av uttrykket. Jeg jeg tror da virkelig ingen kan finne på å holde henne frem som et forbilde. Jeg klippet bare litt for lite da jeg skulle sitere fra Wikipedia. "(...) a naïve person who always expects people to act decently, despite strong evidence to the contrary (...)". Dette lyder ikke spesielt positivt eller sunt i mine ører, i hvert fall. I beste fall komisk. Jeg skriver forøvrig om min indre Pollyanna i siste avsnitt i dette innlegget:
http://www.kristiane.org/ttt/archives/000600.html
Postet av: Kristiane at November 16, 2006 3:30 EMMaria: Det er ikke usannsynlig at det var larver i bollene vi lagde og spiste på søndag, selv om vi siktet melet og ikke fant noen. De var i tilfelle godt stekt, så vi bestemte oss for at det ikke gjorde noe.
PS. Skal vi begynne å unnskylde lange kommentarer også, nå? Pøh.
Postet av: Cathrine at November 16, 2006 3:42 EMSissel: Tusen takk skal du ha! Du får komme tilbake på fritiden da. :) Jeg er litt usikker på om Skappel-trikset ville fungere. I hvert fall i lengden. Dagen etter ser kanskje naboen et program med Fridtjof Wilborn, og da kommer de vel myldrende tilbake i en viss fart.
Maria: Jeg skjønner at sånne melbiller er et mer utbredt problem enn man kanskje skulle tro. Jeg tør absolutt ikke å sjekke melposene i skapet nå. Og lange kommentarer er bra! Min spesialitet er å skrive en kommentar som er lengre enn selve blogginnlegget. :)
Postet av: Kristiane at November 16, 2006 4:03 EMOkei, okei, eg tar unnskuldinga tilbake. (c:
Postet av: Maria at November 16, 2006 4:32 EMHar dere hørt den nye singelen til Odd Nordstoga, "Kakerlakkprompevisa",? Den snurrer jevnt på P1 og Nord-Odal lokalradio:
"Eg har kakerlakkar i skåpet mitt
Dei sit der og kikar og sprer sin drit
For i storbyens myrke der trivst dei vel
Dei formerar seg og stjel mannens sjel
ref. MEN UTE PÅ BYGDA HEIME HOS MOR
DER KAN EG LOVA INGE KAKERLAKKAR BOR
I FRISKE LUFTA BLIR SJELA DI STOR
DER SIT ME PÅ EIN STUBBE OG DELAR EIN FLASKE
MED BROR..."
Ja, legg også merke til at salige Odd har blitt noe språkforvirret etter å ha bodd på Lambertseter så lenge.
Postet av: J.Thomas at November 17, 2006 9:03 FMInger Hagerup har et m y e bedre vers om kakerlakker:
Herr Kakerlakk i fotsid frakk
og med for store sko
gikk på basar og vant et par
kalosjer nummer to.
Sånn skal det låte, hr Nordstoga!
Jan Thomas: Haha!
Postet av: Kristiane at November 17, 2006 2:02 EM