Oktober 24, 2006

Maratondans og hotellopphold

Fritidsklubben jeg vanket på i yngre dager arrangerte maratondans hver høst. Dette var utvilsomt årets høydepunkt. Det hele gikk ut på å danse til man nærmest stupte. Vi hadde fem minutters pause hver time. Utover det gjaldt det å holde seg i bevegelse. Jeg pleide å gjøre det ganske bra; utholdende og sta har jeg alltid vært.

Jeg husker ikke hva som var rekorden min, men jeg danset i hvert fall godt over et døgn den siste gangen jeg var med. Jeg hadde nettopp begynt på videregående, og befant meg midt imellom to verdener. Halvveis ute av den pastellfarvede kokongen fôret med Ball-gensere, lyse høyvanns-Levis og A-ha-plakater, fektet et par islender-kledte armer. Militærbootsene sparket frenetisk fra. (Allerede før jul var de rosa klærne og det høye håret helt forsvunnet, og hamskiftet var en realitet.)

Ett ben i fritidsklubben og ett ben i Sosialistisk Ungdom; dette hindret meg ikke i å delta i konkurransen det året. Jeg ble sogar nummer to! Denne plasseringen sikret meg ikke bare en Was Not Was-plate (den med Walk The Dinosaur), men også en natt for to på Müller Hotell på Mastemyr. Tenk, et hotellopphold! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med en tur til New York.

Det var i høy stemning jeg og en venninne entret hotellet. Jeg tror det var en av de første gangene jeg bodde på hotell. På ferier med familien var det som regel camping eller zimmer frei som gjaldt. Kanskje et gasthaus i ny og ne, eller en ferieleilighet ved adriaterhavskysten eller i Frankrike. Men aldri ordentlig hotell med tykke tepper, og en diger, gyllen resepsjon med klokke til å plinge i. Dette var overdådig luksus, og jeg var nokså eksaltert.

I kveldingen hadde vi utforsket rommet vårt såvel som isbitmaskinen og skopussapparatet i korridoren. Vi hadde ligget henslengt i sofagrupper i alle etasjer, og kjent på alle dører i håp om å komme over noe spennende. Vi begynte å bli ganske sultne. Litt etter litt gikk det opp for oss at vi faktisk ikke hadde tenkt på det med mat. Det fantes en restaurant på hotellet, men maten var ikke inkludert i premien, og vi hadde selvsagt ikke råd til å betale for en dyr hotellmiddag. Det endte med at vi gikk til Kolbotn og kjøpte godteri for de pengene vi hadde.

Senere på kvelden visste vi ikke helt hva vi skulle ta oss til. Vi hang rundt i korridorene og lette etter bøll. Dessverre viste det seg at vi var omtrent de eneste gjestene. Müller Hotell på Mastemyr var et typisk forretnings- og konferansehotell, med svært få gjester i helgene. Den eneste vi kom i kontakt med var en selskapssyk italiensk trommeslager, som jobbet i resepsjonen (som resepsjonist, ikke trommespiller).

Han serverte oss iskrem og mango-te. Etter hvert syntes vi han ble litt vel nærgående, og ville trekke oss tilbake til rommet vårt. Men først ville han ha godnatt-klem. Vi tok imot med stive smil, noe som for meg ble fatalt: Tannreguleringen min hang fast i ullgenseren hans, og det ble pinlig fomling for å komme løs.

I heisen opp fniste vi hysterisk. Vi falt nærmest over hverandre, og pisket opp stemningen så godt vi kunne. Vel inne på rommet barrikaderte vi døren med en lampe.

Morgenen etter reiste vi hjem. Mette og gode - frokosten var om ikke annet inkludert. Men også mette på inntrykk, etter det vi lenge betraktet som den mest begivenhetsrike helgen vi hadde opplevd.

Posted by Kristiane at 2:19 EM | Comments (27)

Oktober 22, 2006

Katten og grisen

Posted by Kristiane at 6:06 EM | Comments (1)

Oktober 21, 2006

$#§&%!!!

Jeg hørte nettopp på radionyhetene at skatteekspert Carsten Pihl i Dine Penger dagen før TV-aksjonen går ut og oppfordrer folk til å ikke legge penger på bøssene i morgen. Av alle lavpannede, idiotiske og lite gjennomtenkte utspill, er dette det mest provoserende jeg har hørt.

Årsaken til at Pihl oppfordrer oss til å ikke putte pengene på bøsse, er at da får man ikke skattefradrag for givergjerningen. Men kjære vene da! Hvis Pihl selv hadde gått med bøsse, hadde han visst at de aller fleste gir under hundre kroner. (Ja, faktisk.) Da er det uansett ikke noen særlig gevinst å snakke om, er det vel? (Og trenger man egentlig å få noen økonomisk gevinst av å støtte Leger uten grenser?)

Det siste folk behøver er enda en unnskyldning for ikke å gi penger til TV-aksjonen. I en slik sammenheng er anledning alt, og halvkvedede viser om å gi via giro eller telefonen blir ikke nødvendigvis gjennomført, selv om intensjonen er god.

Jeg er som kjent lett å provosere, og nyter gjerne adrenalinsrushet når jeg fyrer meg opp og bruser med fjærene. Men dette dustete utspillet gjorde meg faktisk ordentlig forbannet, og dessuten trist.

Posted by Kristiane at 1:11 EM | Comments (8)

Oktober 20, 2006

Hvem lurte hvem?

Jeg har akkurat lidd meg gjennom Synnøve Svabøs nye underholdningsprogram. Hun er mildt sagt ikke min favoritt i utgangspunktet, og programmet var rotete og heseblesende, og fremfor alt ikke morsomt. Et forsøk på å lure Jan Åge Fjørtoft ved hjelp av Kristin Krohn Devold, var så pinlig at jeg måtte snu meg vekk fra fjernsynsapparatet.

Jeg blir litt matt av sånne narre-programmer. Ta for eksempel Leif Erik Forbergs påkostede skjult kamera-programmer fra noen år tilbake. Et digert apparat ble satt i sving når B-kjendisene skulle narres. Helikoptere ble innleid og venner og familie involvert. Da er det vel ikke rart man blir lurt? Og morsomt var det heller ikke.

Takke meg til de gamle NRK-klassikerne Smil til det skjulte kamera. For eksempel der de ber en forbipasserende holde et målebånd langs en husvegg. Så går man rundt hjørnet, og ber en annen forbipasserende holde i den andre enden. Der blir de to stående å holde i målebåndet på hver sin side av bygningen. Eller den der noen flyttefolk bærer en stor trekasse, som bare såvidt går inn gjennom døren, inn i et rom. Kassen blir så byttet ut med en som er litt større, og de får beskjed om å hente den igjen. Og det går jo ikke. Knis. Det enkle er ofte det beste, også på narrefronten.

Arbeidsplassen er en utmerket arena for narrerier og moro. Et enkelt knep som å fjerne musekulen til en kollega som er ute et ærend, gir mye moro når personen kommer tilbake til plassen sin og finner en tilsynelatende frosset skjerm. Bølleringing fra avsidesliggende møterom kan også være gøy, ettersom navnet på rommet kommer opp i telefonens display, og den som utsettes for trikset tenker - Hva i alle dager ...??! Eller enda bedre, får harahjerte.

Enkelte pek krever litt mer arbeid. Der jeg jobbet tidligere elsket vi å lure hverandre. En kveld etter et seminar hadde vi endt opp på Agnetes ved Rådhusplassen. Vi var sikkert 20 stykker, og vi hadde holdt det gående i mange timer alt. Stemningen var svært lystig, og det var såvidt jeg kunne rive meg løs for å gå på toalettet. Da jeg kom tilbake, fant jeg imidlertid langbordet vi hadde sittet ved forlatt. Alle var borte, og det samme var jakker og vesker og ølglass. Jeg ble stående og glippe med øynene, og skjønte ingen ting.

Så gjorde jeg min store tabbe. Jeg gikk resolutt bort til bardisken: - En pils, takk. Idet ølen ble satt foran meg, hørte jeg et frydefullt, flerstemmig brøl bak meg. Hele selskapet hadde gjemt seg bak en trapp for å lure meg til å tro at alle var gått. De skulle egentlig hoppe frem når jeg var på vei opp trappen, men at jeg faktisk strenet bort til disken for å kjøpe meg en øl til, syntes de var enda morsommere.

Jeg kom ingen vei med å stille spørsmålet om hvem som egentlig lurte hvem. Tross alt må det ha vært et slit å få ryddet bord og stoler, og stable seg inn i mørket bak trappen, påpekte jeg. Men de bedyret alle sammen at det var verdt det.

Posted by Kristiane at 9:44 EM | Comments (11)

Oktober 16, 2006

Hva er det med Odd Nordstoga?

Avisene har drysset femmere og seksere over Odd Nordstogas nye plate.

I teorien har jeg intet imot Nordstoga. Tvert imot! Han later til å være et meget sympatisk menneske, med hjertet på rett sted. Upretensiøs og tillitvekkende. Jeg merket meg straks at han ikke deltok i den idiotiske B-kjendiser-fra-bygda-advarer-mot-å-la-barna-vokse-opp-i-Oslo-kampanjen fra i sommer. (Han er garantert blitt spurt om å være med.) Dessuten har han et sjarmerende oppsyn, og en vakker og morsom dialekt.

Nordstoga lager en blanding av rock, pop, country og folkemusikk. Og han synger den på norsk. Absolutt alt tilsier derfor at jeg ville slutte meg til musikkanmeldernes panegyriske og samstemte korsang.

Men det gjør jeg ikke. Jeg har Nordstogas forrige plate, og jeg prøvde virkelig å like den. Jeg tok den med på lange bilturer, og la den inn på iPoden. Prøvde den ut i forskjellige sammenhenger. Noen ganger klarte jeg nesten å overbevise meg selv om at dette var musikk etter mitt hjerte. Men i neste nu tok den ærlige hjernehalvdelen over (om det også er den fornuftige vet jeg ikke), og ville ha slutt på musikken. Og det med det samme.

Musikken gjør meg på ingen måte rasende, slik jeg blir av Bo Kaspers Orkester, CC Cowboys, lystigjazz og enkelte seige bluesriff. Men jeg finner den mildt irriterende, og orker slett ikke å høre på den over tid. Jeg aner ikke hvorfor, men slik er det altså. Det er antakelig litt synd.

Posted by Kristiane at 10:51 EM | Comments (21)

Oktober 15, 2006

Lemon Curd

Det begynte med at min radiomakker Cathrine introduserte meg for en britisk spesialitet: Lemon Curd. Eller, egentlig startet det med at vi skulle teste om vi var blitt voksne nok til å like solbærsyltetøy. Hun hadde følgelig med seg solbærsyltetøy i studio. Bestefarens hjemmelagede. Fordi det var knyttet en viss usikkerhet til om vi virkelig var blitt så voksne, hadde hun et pålegg i bakhånd, nemlig Lemon Curd.

Lemon Curd er et pålegg som engelskmenn gjerne spiser til te. På toast eller scones. Det er i grunnen vanskelig å beskrive det. Det likner slett ikke på syltetøy eller marmelade, men minner mer om Sunda i konsistens. (Ikke at jeg noen gang har smakt Sunda, men jeg vet hvordan det ser ut.)

Solbærsyltetøyet smakte på ingen måte vondt, men jeg trenger nok ytterligere 10-15 år på baken før jeg begynner å sette pris på det. Glasset med Lemon Curd kom på bordet, og jeg stakk nesen nedi. Jeg fikk øyeblikkelig vann i munnen. På ordentlig, altså, ikke bare som en talemåte.

Det luktet intenst sitron. Som lommevarm Fox, bare bedre. Farven var også særdeles delikat, varm og gyllengul. Ivrig smurte jeg et raust lag på en brødskive. Og jeg ble ikke skuffet! Det smakte like godt som det duftet.

Dagen etter startet jakten på Lemon Curd i velassorterte matvareforretninger. Centra på Colosseum hadde ikke (de var utsolgt). Etter å ha satt to ansatte på Ultra på Bryn i sving, sikret jeg meg det siste glasset i butikken. Stor var skuffelsen da det viste seg at denne varianten ikke kunne måle seg med den jeg hadde smakt dagen før. Både smak og konsistens var annerledes, og slett ikke til det bedre. Og det er kankje ikke annet å vente, for det er selveste prinsen av Wales som står bak den gode varianten, Duchy Originals Organic Traditional Lemon Curd:


Dét får han til, prins Charles

Jeg fyrte en betuttet tekstmelding avgårde til Cathrine, og hun kunne opplyse meg om at Lemon Curd finnes i mange varianter. Den hun hadde hatt med var kjøpt i England. Og tenk, neste gang vi møttes forærte hun meg et glass av prinsens egen Lemon Curd! - Det er da for galt, utbrøt jeg, men hun forsikret meg at hun er sikret jevnlige leveranser fra England.

Posted by Kristiane at 9:17 EM | Comments (18)

Det enkle hyttelivet...

Pappa og Trine har en hytteandel på Gålå. De er der et par ganger i året, og jeg har besøkt dem der flere ganger. Det er aldeles nydelig der oppe. Bølgende landskap og små glitrende blå vann. Langs Peer Gynt-veien er det så vakkert at man kjenner et trykk i brystet.

Hyttene er bekvemme og godt utstyrt. Man er i forskjellige hytter hver gang, men de er like ned til den minste detalj. Bildene på veggen, kjøkkenutstyr, møbler og baderomsfliser- alt er likt. Sist jeg var der hadde de riktignok fått en speilvendt hytte, men ellers var alt som jeg var vant til.

Man lever det gode hytteliv der oppe i fjellgrenda. Det er gode senger, varmekabler på badet, og fjernsynsapparat. Ingenting mangler. Tilsynelatende... For pappa og Trine har feriert der oppe svært mange ganger nå, og bragt i erfaring at uansett hvor velutstyrte hyttene er, er det noe man savner. Småting som kan gjøre ferien enda mer bekvem.

For eksempel kunne den observante gjest legge merke til at små spotlighter var kløpet fast her og der. For å gi bedre leselys. Jeg trakk på smilebåndet av dette, men hadde selvfølgelig forståelse for argumentet (- Bare vent til du har passert 50, så skal du se du trenger godt leselys du også.)

Til spotlightene (som forøvrig var kjøpt på Clas Ohlsson for anledningen), hadde de bragt med en skjøteledning med ekstra stikkontakter. Ekstra stikkontakter til pappas iPod-utstyr og hans utallige ladere var også med.

Da Trine skulle sette lammesteken i ovnen, dro hun med selvfølgelig mine en stor leirgryte frem fra et skap. Den mente jeg å dra kjensel på. - Er det ikke...? Og ganske riktig; det var leirgryten hjemmefra. Så ble det da også førsteklasses, særdeles saftig lam. Stekt i medbragt leirgryte, og ferdig når en timer jeg også hadde sett før pep sitt velkjente signal.

På dette tidspunktet var jeg ganske lattermild. Bedre ble det ikke da jeg fikk øye på caffe latte-maskinen på kjøkkenbenken. - Det er klart vi må ha caffe latte til frokost i ferien! Store caffe latte-krus var også tatt med hjemmefra. Det nytter jo ikke å drikke caffe latte av vanlige små kaffekopper. Selv ikke på hytta.

Unødvendig å nevne at de gamle hadde med seg elektriske tannbørster. Hver sin. Men hva gir dere meg for at også dusjhodet var medbragt? Dusjhodet som fulgte med hytta hadde så ubehagelig, hard stråle, visst.

Så var det ikke mer. (- Jo, jeg har med noen miljøkluter til vasken på badet, kom Trine på.) Likevel klarte jeg ikke å dy meg resten av tiden jeg var der: - Disse gryteklutene, er det noe dere har hatt med hjemmefra, eller? Og så videre...

Posted by Kristiane at 6:34 EM | Comments (2)

Oktober 12, 2006

Surrealistisk på Bryn

På Bryn ligger det en butikk som heter Flagg og Fane. Jeg har lenge hatt lyst til å stikke innom. Det har seg nemlig slik at jeg en gang eide et rødt flagg. Det kom meg i hende på en valgvake, og jeg hadde det i mange år. Jeg elsket å vifte med det i 1. maitog (og ofte ellers også). Dessverre kom jeg i skade for å gi det bort en gang jeg var i det gavmilde hjørnet. Det har jeg angret på siden.

Hver gang jeg har passert Flagg og Fane, har jeg tenkt på å gå inn og spørre om de har røde flagg, men det har ikke blitt noe av. Før i dag.

Stor var min forbløffelse da det viste seg at det lå en sushibar inne i flaggforretningen. Siden har jeg tenkt og tenkt, men jeg kan ikke komme på noen naturlig forbindelse mellom de to virksomhetene. Tvert imot, faktisk. Et bilverksted/konditori ville vært en nærliggende kombinasjon i forhold. Eller en brudesalong/gatekjøkken. Men flagg og sushi? Hvorfor? Det forekommer meg at sushibutikker bør være adskilt fra alt annet, alltid.

Men det var flere grunner til forbauselse, viste det seg. Delen av etablissementet som var satt av til flagg og faner, var delvis sperret av. Det sto noen kasser og stativer i veien, slik at tilgangen dit var svært begrenset. Det så ut som det var gjort for at man ikke skulle ha aksess til den delen av lokalet, så jeg våget ikke å trenge meg forbi. Ikke var det noen som jobbet der heller, såvidt jeg kunne se.

Det lyktes meg etter hvert å fange oppmerksomheten til mannen som sto og laget sushi. Jeg pekte på hindringene, og spurte om flaggbutikken var stengt. Han lot ikke til å forstå problemstillingen, men bare trakk på skuldrene. - Vet du når den åpner?, forsøkte jeg i stedet, men fikk et blankt blikk tilbake. Til slutt måtte jeg bare gå. Nå i ettertid fremstår hele opptrinnet som svært surrealistisk.

Posted by Kristiane at 2:26 EM | Comments (19)

Oktober 10, 2006

Vestlandet er det beste landet


Se på dette, da! Jeg har ikke sett en finere strand siden jeg ferierte på Korsika. Dette er rett utenfor Åndalsnes. Min begeistring for bading generelt og sandstrender spesielt, gjorde at jeg ikke klarte å dy meg; jeg måtte uti det iskalde vannet. Bildebevis her!

Og ellers:

Her er en liste over dyrene jeg så på vestlandsturen (de vanlige, som hund, katt og småfugl, er utelatt):

- ekorn
- sauer
- kuer
- hester
- hjort
- lamaer (I kid you not)
- harepus
- geiter
- et esel
- ørn
- sånne kjempestore okser som har krøller på hodet

I tillegg har jeg for første gang hatt nærkontakt med såkalte traktoregg. Dere vet, sånne høyballer pakket inn i hvit plast som ligger på alle jorder. Jeg har selvsagt sett dem tusenvis av ganger, men på avstand. Nå har jeg tatt på dem. De er faktisk utrolig tunge, og rikket seg ikke selv om jeg la hele kroppsvekten til. Hvem skulle trodd det om høy.

Posted by Kristiane at 8:45 EM | Comments (24)

Nemlig

Som jeg trodde:

Posted by Kristiane at 8:10 EM | Comments (5)

Oktober 3, 2006

I forkledning

Blant mange fiffige funksjoner og løsninger, har min nye MacBook et innebygget kamera i skjermen. Et kamera med flere spesialeffekter:


Jeg kan for eksempel bli en tegneseriefigur.


... eller warholsk pop art.

Artig, spesielt for en narsissist som meg.

Posted by Kristiane at 5:33 EM | Comments (4)