Sjalusi

Siden i går har jeg nærmest måtte sitte på hendene mine for ikke å skrive om (og latterliggjøre) sjalusien Eli Hagen har følt i forhold til Siv Jensen. For en gavepakke dette hadde vært om jeg fortsatt hadde som jobb å lese aviser, var min første tanke. Saker av dette slaget ga oss alltid en lystig dag på jobb. Men, og det skal Eli Hagen ha: Egentlig står det litt respekt av å innrømme slike følelser, som de fleste av oss har kjent i større eller mindre grad.

Jeg var selv ganske sjalu i et tidligere forhold, og det er ikke særlig morsomt. I tillegg til de vonde følelsene og uroen man kjenner, er man seg pinlig bevisst at det ikke nettopp er vakre og sunne tanker man baler med. Så i tillegg til at man faktisk har det vondt, føler man seg skamfull. (Dette forholdet fikk meg forresten til å tro at jeg var en veldig sjalu person, og at dette var noe jeg måtte leve med, hvilket jeg syntes var svært beklagelig. Men i ettertid ser jeg jo at jeg aldri har hatt det slik hverken før eller siden. Jeg har derfor senere innsett at det nok heller dreide seg om dårlig kommunikasjon og umodenhet i forholdet, enn at jeg er en spesielt sjalu person. Heldigvis.)

At Eli Hagen har velutviklede anlegg for sjalusi kan det imidlertid ikke være noen tvil om. Og ettersom jeg selv har kjent disse følelsene på kroppen, burde jeg ikke le. Men så er det noe med personene som er involvert, da. Dette er jo mennesker jeg liker å gjøre narr av. Mennesker hvis utspill jeg alltid møter med forakt eller skadefro latter, gjerne begge deler. Og de (samt resten av partiet) har da sannelig gitt oss mye moro opp gjennom tidene. Mye!

I går, da jeg hørte sjalusisaken omtalt for første gang, klarte jeg til en viss grad å styre meg. Jeg fniste bare litt i mitt stille sinn. Men i morges hørte jeg på radioen at også Anne Enger Lahnstein hadde fått sjalusien til å koke i Eli Hagen. Angivelig på grunn av noen blikk Carl I. hadde sendt henne på en komitéreise. Jeg er fullstendig klar over at sjalusi nettopp er irrasjonelle følelser. Men bare tanken! Min fantasi sprang selvsagt løpsk: Carl I. sender Anne E. vellystige blikk over rødvinsglasset under fasanmiddagen de får servert etter en lang dag med møter i et eller annet sentraleuropeisk land. Eli som mener å fange opp dette, og lager scener på hotellrommet senere på kvelden. Tanken på dette fikk meg til å boble over av latter. Jeg slutter meg til det som videre ble sagt i radioen: Det er mulig Eli Hagen overvurderer sin manns tiltrekningskraft en smule.

Oppdatering klokken 22:20: Det kan hende jeg inntok litt mye vin til gullrekka, men etter å ha sett Eli Hagen på Skavlan er jeg så glad jeg ikke gikk hardere ut mot henne i dette innlegget. Jeg ble nesten litt begeistret for henne, jeg. Bisarr frisyre, selvsagt, men sånn må det være.