Kristiane.org

Takk for det gamle

... og godt nytt år!

34 going on 19 (del 2)

På oppfordring, her er den mye omtalte tatoveringen:

Klassisk eller harry?

Husk det

Jeg fant en fin doveggrafitti på Justisen i kveld:

HUGS:
DU SKAL IKKJE
UTNYTTE STJERNENE
I AUGO
              PÅ NOKON.

Alnabruhelvete

Smart Club et par dager før nyttårsaften anbefales ikke. Selv ikke tidlig på morgenen, og spesielt ikke hvis man har våknet i et usedvanlig slett humør. Gram i hu vandret jeg mellom stabler med toalettpapir tre ganger min egen høyde, mens jeg lette etter aluminiumsfolie (sikten var naturlig nok dårlig). Da jeg endelig fant det, viste det seg at de kom i KJEMPEruller, og dessuten topakninger. Så nå har jeg aluminiumsfolie så det rekker til 2015, minst. Jeg ble så utrolig sur.

De tidligere nevnte dorullene må forresten kjøpes hundrevis i slengen, og en pakke er omtrent på størrelse med en campingvogn. Det sto heldigvis ikke på handlelisten, men jeg ergret meg likevel. Jeg strittet av uvilje der jeg vandret mellom reoler fulle av dritstygg julepynt og ditto fleecejakker, og var nær en falling down da jeg bare fant femlitersdunker med rapsolje. - Må man ha et hus på 250 kvadratmeter for å kunne handle her, eller?, freste jeg.

Bedre ble det ikke da jeg nærmet meg kassene, og oppdaget en pall med boken til Eli Hagen. En bok som har to titler; Gift med Carl og Elskerinne, sekretær og hustru. Hvorfor dét, egentlig? Mente hun og forlaget at begge var så gode at de ikke klarte å velge bort en? Det er jeg i så fall ikke enig i. Og burde det ikke dessuten vært Gift med Carl I.? Det er jo det vi kjenner ham som.

Like etter oppdaget jeg noen digre og glorete fyrverkeriplakater ved utgangen. Det er klart: Etter å ha fylt handlevognen med skrot som man bare måtte ha fordi det var så billig, og tikilospakker med revet ost, skal man svi av tusenvis av kroner på fyrverkeri. (Jeg snakker ikke om meg selv her.)

På vei ut av butikken gikk jeg med skylapper for ikke å hisse meg ytterligere opp over fyrverkeriet. Jeg passet også godt på å heller ikke se mot høyre, der det pleier å stå utstilt en diger badestamp til sekstentusen kroner eller noe. Sånne badestamper er det dølleste jeg vet. Må man absolutt ha en får man bygge den selv, synes jeg.

Det verste er at leden som fylte meg og dette rasende innlegget er nokså hyklersk av meg. I handlekurven lå det indrefilet, en elektrisk tannbørste og (ufrivillige) femhundre meter aluminiumsfolie. Blant annet. Jeg forbruker og konsumerer helt på det jevne, vil jeg tro. Jeg er nok ikke av de verste, men er heller ingen Steinar Lem (og det er da noe å være glad for, i all elendigheten).

Look, Bambi. The water is stiff!

Det var helt ubeskrivelig vakkert i skogen i dag. Rød sol, rimfrost og speilblank is. Jeg er helt gal etter islagte vann, og fikk med meg fire stykker: Rundtjern, Nøklevann, Ulsrudvann og Lutvann. Det var helt klar is, og enkelte steder kunne man se ned til bunnen. Gid jeg hadde tatt med meg fotoapparat på turen.

NB! Isen på Nøklevann og Lutvann er ikke trygg! Men på Rundtjern og Ulsrudvann kan man gå på skøyter. (Hvis man har.)

(Oppdatering klokken 15:25: Nemlig! Denne saken oppdaget jeg kun minutter etter at jeg hadde skrevet innlegget.)

Homo ludens

Noen nabobarn har fått en fjernstyrt bil til jul, og har kjørt med den uavlatelig ute på parkeringsplassen siden. Og det må de jo få lov til. Men lyden er vilt irriterende, det er som å ha en veps i øret.

Der jeg jobbet før, lå det en butikk som solgte slike biler i første etasje. Rett som det var kunne man observere voksne menn utenfor butikken, mens de prøvekjørte fjernstyrte biler. Godt voksne menn. I timevis. Når det var sommer og vinduene sto åpne, var det til å bli gal av.

- Hvem er disse menneskene?, undret jeg alltid. Som regel opptrådte de to og to. Midt på dagen, på vanlige hverdager. Tok de seg fri fra jobben for å leke med fjernstyrte biler? Mange av dem syntes det var morsomt å styre bilen i vill fart mot bena til forbipasserende, og svinge unna i siste sekund. (I hvert fall hvis den forbipasserende var en relativt ung jente.) Jeg forstår at det sikkert kan være litt fascinerende å kommandere en bil rundt på bakken ved hjelp av en fjernkontroll. Bilene går jo ganske fort også. Men man må da bli lei det etter cirka to minutter?

Scrapbooking, porselensmaling, wet sex. Sprangridning. Bridge. Alt sammen er aktiviteter jeg finner det helt ubegripelig at man kan ha glede av. Men sammenliknet med å holde på med en fjernstyrt bil i timevis, fremstår disse tingene nærmest forståelige.

Jeg er selv et lekende menneske. Det er ikke dét. Og jeg er barnslig. Jeg liker å re pinnsvin, og å vise frem ferdigtygget mat til de jeg spiser sammen med. Ikke hele tiden, selvfølgelig, men innimellom. En klassisk, god spøk, etter min mening. (Særlig hvis man spiser leverpostei eller lakrisbåter.) Og hvis jeg blir servert hardkokt egg, snur jeg nesten alltid det tomme skallet i eggeglasset og byr det frem til sidemannen under påskudd av at jeg er mett selv. Jeg liker godt å bølle og narre.

Men å ha fjernstyrte biler som hobby i voksen alder? Jeg kan rett og slett ikke begripe det.

Lur eller lat?

I ettermiddag dro Ulrik hjem for å hente tingene sine. Han kom tilbake med dress, skjorte og slips (til julaften), og en diger oppvask. En IKEA-pose full av skitne glass og tallerkener. Bestikk. Nå kjører han alt sammen i oppvaskmaskinen, og vil ta det med seg tilbake Dælenenga etter jul, rent og blankt.

Lurt, synes jeg. (Men så har jeg gjort noe liknende selv. Bare at jeg da levde mye mer amish enn Ulrik gjør nå. Da jeg bodde på Vålerenga hadde jeg bare utslagsvask. Jeg måtte vaske opp i en balje. Det var jeg ganske lei av mot slutten, så da jeg skulle flytte inn til Geir Ove var det en stor oppvask med på flyttelasset. Jeg husker hvordan jeg nøt å ta den i en skikkelig oppvaskkum i leiligheten på Torshov.)

(Da vi endelig fikk oppvaskmaskin lovet jeg forresten meg selv å aldri ta den for gitt, men alltid verdsette den høyt og være takknemlig. Og det løftet har jeg holdt. Det skjer ikke at jeg setter i gang en maskin uten å sende en varm tanke et sted jeg ikke har definert for meg selv, med takk for oppvaskmaskinen, og alt den sparer meg for av mas, krangel og gjenvordigheter.)

Sånne ...

Scene: Tveitasenteret lille julaften, en time før stengetid. Det er varmt, det er fullt av folk, og lange køer alle steder. Hovedpersonen har ærend i minst fire forskjellige butikker, antakelig fem eller seks, og er iført en altfor tykk strikkejakke i ull.

På Meny
Kristiane: - Jeg leter etter sånne til å sette rundt stearinlyset når lyset er litt for lite til lysestaken. Eller staken litt for stor til lyset, om du vil. Jeg vet ikke hva de heter, men de likner på muffinsformer i miniatyr. Bare at de er laget av en slags aluminiumsfolie. Vet du hva jeg mener?
Ekspeditør: - Jeg tror det. Men jeg vet ikke om vi har det.
Kristiane: - Men om dere hadde hatt det, ville det sikkert ligget i hyllen med stearinlys og servietter og denslags? For der har jeg lett, og jeg fant ingenting.
Ekspeditør: - Det vil jeg tro.

På Nille
Kristiane: - Har dere sånne bittesmå muffinsformer til å sette rundt enden på stearinlys, slik at de ikke vingler i lysestaken? Jeg vet ikke hva de heter, eller om de i det hele tatt har et navn, men...
Ekspeditør: - Joda, de har et navn. Og vi har dem vanligvis, men nå er vi utsolgt.
Kristiane: (lyser opp) - Hva heter de, da?
Ekspeditør: - Nei, det husker jeg ikke.
Kristiane: *sukk*

På Jernia
Kristiane: - Hei. Har dere sånne små aluminiums-dingser som brukes mellom stearinlyset og lysestaken når det ikke er samsvar mellom lysets og stakens diameter?
Ekspeditør: - ???
Kristiane: ... jeg vet ikke hva de heter, men de klemmes rundt enden av lyset før lyset settes i staken, for å liksom feste lyset.
Ekspeditør: (usikker og avvisende) - Nei, det har vi nok ikke.

Tenkt scenario om jeg hadde kommet på et fjerde sted å oppsøke for å spørre etter - heh - innretningen til stearinlysene.
Kristiane: - Har dere små - virkelig små - muffinsformer i aluminium? Ikke at jeg skal bake miniatyrmuffins til jul, altså. Jeg skal bruke dem til stearinlys. Og lysestaker. For at ikke lysene skal velte og huset brenne ned. Forresten, hvis du lurer på hvorfor buksene mine henger langt nede på rumpa, så er det fordi jeg nettopp har tatovert meg. Tatoveringen sitter på hoftebenet, nemlig, akkurat der bukselinningen går, og siden den ikke har grodd helt ennå, må jeg sagge buksene så de ikke skal gnage på tatoveringen og gjøre at skorpen faller av før den skal. Og i mellomtiden er jeg altså ute etter disse muffinsformene, nei, stearinlysformene mener jeg...
Imaginær ekspeditør: - Et lite øyeblikk, så skal jeg ringe etter noen snille menn i hvite frakker som kan komme og snakke litt med deg.

---

Om noen som leser dette vet navnet på det jeg leter etter, vil jeg sette stor pris på at dere legger igjen en kommentar.

Jetsetthistorier og verdenshistorien

I dag kom det en stor julepakke fra Vestlandet. Jeg dukket straks ned i esken, og kom opp igjen med svigerfars hjemmelagde karameller. De er helt utrolig gode, og et av julens høydepunkter. Begeistringen steg ytterligere da det viste seg at et nummer av Se og Hør var blitt brukt som fyllstoff i esken.

Sladderhungrig rev jeg til meg de løse sidene og glattet dem ut på låret. Ikke overraskende var det en artikkel om Pia Haraldsen i bladet. Den dama får de såkalte nye gitarkameratene til å fremstå som kjendiser som har utrettet noe, og som vi har bruk for. Jeg lar meg stadig fascinere av fenomenet.

Men denne gang var det ikke hårreisende utsagn fra Norges Paris Hilton jeg reagerte på. Faktisk så ville hun ikke engang uttale seg i reportasjen, hvilket er bemerkelsesverdig oppførsel fra den kanten. Vi snakker tross alt om en person som for bare et år siden ble med den kulørte dagspresse til Rimi og velvillig poserte med frossenpizza samtidig som hun beklaget seg over hvor hardt det er å være kjendis, og hvor pinlig det er å bli gjenkjent når man handler Grandiosa. (Et av artikkelens høydepunkter: - Men jeg tør aldri å kjøpe Grandiosa på fredager og lørdager. Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg koser meg den type mat i helgene.)

Men nå var det altså ikke frøken Haraldsen jeg var ute etter å ta denne gangen, men derimot Se og Hørs journalist. Han har nemlig gravet frem at Pia Haraldsen nylig har vært i London, og spist på Victoria Beckhams yndlingsrestaurant. Videre heter det: (...) den italienske maten går for å være blant den ypperste i det britiske imperiet.

Jeg er villig til å se gjennom fingrene med den klossete formuleringen blant den ypperste for denne gang. Men det britiske imperiet?! Snakker vi om en svært gammel person, som nylig har våknet av en tornerosesøvn og ikke fått med seg at kolonitiden er over? I så fall er han merkverdig godt oppdatert på utelivet i London, Stockholm og Oslo, og forbløffende detaljert i beskrivelsen av Pia og hennes glamorøse tilværelse.

34 going on 19

Jeg husker da rollerblades kom til Norge. Altså ikke rulleskøytene man husker fra Solo-reklamene fra begynnelsen av 1980-tallet, men de med fire hjul rett etter hverandre. Jeg var kanskje 21 år gammel, og syntes det så veldig morsomt ut. - Synd de ikke kom litt før, tenkte jeg bittert. - Nå er jeg alt for gammel til å begynne med slikt. Mange år etter, da jeg var 29 syntes jeg fortsatt det så veldig gøy ut å gå på rulleskøyter, og kjøpte meg et par.

Tatovering fikk jeg først lyst på etter at jeg hadde fylt 30. Frem til det hadde jeg vært svært fornøyd med de tingene jeg ikke hadde gjort. Alle fellene jeg ikke hadde gått i. Selv om jeg utvilsomt tilhørte kategorien friker i ungdommen, ble jeg for eksempel aldri vegetarianer, som så mange av de jeg kjente. Og jeg hadde aldri noe behov for å reise rundt i India - kledd i batikk og uten dopapir - for å finne meg selv. Ei heller jonglerte jeg med kjegler på Karlsbroen i Praha (eller var sammen med noen som gjorde det). Jeg stinket aldri av patchouli etter å ha brent røkelse på hybelen. Og jeg dyrket aldri kroppskunst, utover en ring i nesen (som jeg tok i frisørsalong lenge før noen hadde hørt ordet piercing).

Riktig fornøyd var jeg med alt sammen, helt til tatoveringstrangen helt plutselig meldte seg. Men så var det dette med alderen, da. Tatovere seg i en alder av 30 (og vel så det)? Tror ikke det, gitt. - For sent, hvisket jeg sørgmodig til meg selv. Men tanken ville ikke helt slippe taket. I en notisbok jeg pleier å ha med meg når jeg er ute og reiser, finnes det forskjellige utkast og skisser. Rablet ned etter å ha drukket store mengder moselvin et smalt og vindskjevt bindingsverkshus i Bernkastel-Keus.

Men jeg har besinnet meg. Man vil jo helst ikke fremstå som en patetisk, krampeungdommelig person i 30-årskrise heller. Når jeg har hatt ideen ute på høring blant venner, har det heller ikke skortet på advarsler. Det toget er gått for lengst, har de fleste ment, og lagt til at det skal jeg bare være glad for.

- Nå for tiden er man mer unik om man ikke har tatovering, har enkelte påpekt (og det er jo helt riktig). (Men så er det heller ikke for å gjøre meg spesiell jeg har hatt lyst på tatovering.) Andre har stilt seg mer oppmuntrende til saken. Men også de fleste av de som har vært positive, har steilet når de har hørt hvilket motiv jeg kunne tenke meg. Ja, ikke bare kunne tenke meg, men det eneste som har vært aktuelt. Det har vært til dels sterke reaksjoner, og oppfordringer til å tenke meg nøye om.

Så det har jeg gjort. Og etter lang tid holdt jeg fortsatt på mitt. Jeg kan det nemlig ikke noe med "søte" og "artige" tatoveringer. Tegneseriefigurer og delfiner. En rose (vææ), eller (kanskje det dølleste av alt) ying og yang. Heller ikke norrøne symboler er min kopp te. Jeg ville gå for det jeg selv mener er en klassiker, men som noen (mange) mener er harry. Blodharry.

Jeg har også vært ganske nysgjerrig på smerten. - Hvor vondt kan det gjøre, liksom?, har jeg undret. Da jeg var yngre anså jeg meg selv som en person med lav smerteterskel. Etter å ha vært gjennom en fæl visdomstannhistorie, samt utredning for ufrivillig barnløshet og tre IVF-forsøk, har jeg mistenkt at den er blitt betraktelig høyere.

Nå vet jeg nøyaktig hvor vondt det gjør. Ikke noe særlig i det hele tatt, faktisk. (Spesielt ikke hvis man sammenlikner det med å hente egg ut av livmoren uten bedøvelse.) Tatoveringen er ganske liten, og plassert på et sted der den bare synes om jeg vil at den skal det.

Så nå er det bare å sable meg ned. Håne og erte. Midttredveårskrise ligger snublende nær, men dere kan sikkert komme opp med noe bedre. Jeg er så fornøyd at jeg kan ta alt sammen på strak arm.

Krystallsoda

Jeg lette etter krystallsoda i vaskemiddelhyllen på Meny. Da jeg ikke fant det, henvendte jeg meg til en av de ansatte. - Krystallsoda? Hun så på meg med et blankt blikk. Sammen gikk vi bort til en annen ansatt, som viste seg å heller ikke ha hørt om krystallsoda før. - Uvitende ungpiker, tenkte jeg i mitt stille sinn.

- Hva er krystallsoda for noe da?, spurte den ene. Med ett gikk det opp for meg at det visste jeg faktisk ikke selv heller. Jeg hadde en bestemt følelse av at det burde stå i samme hylle som salmiakk og klorin, men hva det var? Og hva som var bruksområdet? Jeg hadde ikke den fjerneste anelse, måtte jeg beskjemmet innrømme.

(Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg i det hele tatt skulle kjøpe krystallsoda. Det var Geir Ove som hadde skrevet det på handlelisten, han bruker det visst i forbindelse med ølbryggingen.)

(Og hvis det er flere som lurer på hva krystallsoda er: Det er et konsentrert vaskemiddel til husholdningen, ifølge etiketten. (Ja, jeg fant det til slutt.) Brukt i generasjoner, heter det videre.)

Ta Fairytale Of New York tilbake!

Under dagens morgensending gikk startskuddet for en kampanje som har ligget og kremtet i kulissene i flere år. Julestemningen har inntatt radioloftet. I tillegg til servering av Cathrines hjemmelagde julepølser, hadde DJ Kri tatt med et par julesanger på dagens spilleliste.

Jeg vet ikke helt når det skjedde, men en gang før tusenårsskiftet ble min favorittjulesang innlemmet på en eller flere Absolute Christmas-plater. Dermed var det gjort: Sangen ble allemannseie. Hvilket i grunnen hadde vært til å leve med om det ikke samtidig førte til at den nå tyter ut av høyttalerne i ethvert kjøpesenter i hele desember måned. Den har etter hvert blitt like overspilt som Chris Reas pinefulle og fislete Driving Home For Christmas.

Der tråkker man rundt da, midt i en saktegående kvegflokk inne på GlasMagasinet. Folk beveger seg langsomt forbi hyllene, slik at de kan kjenne på, løfte opp, og studere hver eneste krystallvase, fiskeøse og tinnlysestake de passerer, og man forbanner seg selv for at man valgte inngangen ved siden av Sikamikanico, når målet var Kosta Boda helt i andre enden av magasinet. (Veien rundt bygningen, på det rushtidstrafikerte fortauet ute i striregnet, ville vært langt å foretrekke.)

Eller man står bom stille i en uendelig kø inne på PK, trykket sammen med mennesker som provoserer bare med sitt utseende. Bedre blir det ikke når de flekker opp mobiltelefonen og gir seg til å prate høylytt (selv om det er tilfredsstillende å få bekreftet sine fordommer; folk som ser ut som lufthoder, er som regel nettopp det). Ytterjakken som selv utendørs var litt i varmeste laget, kjennes nå som en Dag Frøland-pels, og ullgenseren klør på halsen.

Da er det den velkjente åpningen til Fairytale Of New York toner ut av musikkanlegget, og gjør situasjonen enda mer uholdbar. Tro meg, jeg ville foretrekke Ronan Keating eller Halvdan Sivertsens versjon av låten under disse omstendigheter. Alt for å slippe å få mine vakre Pogues- og juleminner tilsmusset. For selv om strofen Happy Christmas your arse/I pray God it's our last på sett og vis føles helt på sin plass, vil jeg helst slippe å forbinde låten med utmattende julehandel og den lede den kan føre med seg.

Akkurat hvordan kampanjen skal føres er jeg litt usikker på. Radiomakker Cathrine foreslo å sende bilder av Shane MacGowan til ledelsen på kjøpesenterene. Det kunne muligens fungere, i hvert fall hvis vi også ga dem deler av teksten. (Episoden med Rebel Rebel på Ultra blir for småtterier å regne sammenliknet med You scumbag, you maggot/You cheap lousy faggot og så videre. Synd folk er så lite pripne i våre dager. På den annen side går visst bølgene høyt rundt en full julenisse i Bodø, så det kan være håp.

Dette innlegget dedikeres forøvrig Rulle Kebab med følgende lille vers:

Rulle Kå
se på meg nå.
Jeg hisser meg opp
over musikk igjen
- men er det så nøye
når det gjøres
med glimt i øyet?

Min far og musikken

Pappa ønsker seg de første platene til DumDum Boys til jul. Dette er litt spesielt tatt i betraktning at han er godt over 50 år gammel. Men ekstra oppsiktsvekkende er det for oss som delte hus med ham på 1980-tallet. At han ikke var imponert over popmusikken jeg lyttet til den første halvdelen av dette tiåret, tjener kun til hans ære.

Mens jeg fortsatt levde i Ti i skuddet-æraen, kunne han ofte avsløre at låtene jeg digget opprinnelig hadde blitt fremført av andre. Jeg vet ikke hvem som var mest sjokkert da han grep meg med Twisted Sisters Leader Of The Pack strømmende ut av høyttalerne. (Men jeg tror kanskje det var ham, i hvert fall etter at jeg hadde vist ham et fotografi av Dee Snider.) Jeg på min side var lettere rystet over at Kyle Minogues Locomotion var en coverlåt. Men jeg satte også stor pris på pappas kunnskaper, som da han kunne fortelle at faren til Kim Wilde het Marty Wilde, og var mannen bak Teenager In Love.

Siden vendte jeg meg mot eldre og/eller mer alternativ musikk. Interessert var han fortsatt. Han pleide å komme farende inn på rommet mitt. - Hva er dette? Enten svaret var Velvet Underground, De Lillos(!) eller Sex Pistols, avskrev han musikken som punk. Dette var betegnelsen han brukte på musikk han ikke hadde noe forhold til.

Han skar alt over én kam, til min grenseløse ergrelse. Og han likte godt å erte. En av hans favorittvitser på denne tiden var: - Å ja, du skal på Stengte Dører på Blitz? Men hvordan skal du komme inn da? Ha. Ha. Ha.

Men det er klart det må ha vært sårende at jeg for en periode vendte hans musikk ryggen. Dette gjaldt spesielt Dylan og Springsteen, som jeg var flasket opp på. (Jeg kan ikke huske at jeg noen gang hatet Beatles.) Siden vokste jeg opp, og omfavnet begge artistene igjen.

Nok et gledens kapittel i familesagaen ble skrevet for en del år siden, da pappa tilsto at han hadde kjøpt hele back-katalogen til De Lillos. Endelig var det min tur til å utbryte - Hva sa jeg?! og - Men det er jo punk? Noen år senere oppdaget han Jokke. (Vel og merke etter at jeg hadde lirket inn Her kommer vinteren en gang dørsprekken hans sto på gløtt. Den sangen er det bare umulig å ikke like.) Av Jokke tror jeg riktignok han kun har kjøpt Prisen for popen.

Og nå ønsker han seg altså DumDum Boys. Dette hadde jeg aldri trodd i 1989. Jeg rådet ham til å nøye seg med Blodig Alvor, Splitter Pine, Pstereo og Schlägers. Men jeg har mest lyst til å gi ham Wannskrækk, for å sette en støkk i ham igjen.

Bomkjøp

Som nevnt for et par innlegg siden, er jeg veldig glad i rosa. Jeg skar derfor tenner av ergrelse da det viste seg at mobiltelefonen min ble lansert i en rosa variant rett etter at jeg hadde kjøpt den. Jeg skulle svært gjerne hatt en rosa telefon!

For å plage meg selv litt googlet jeg etter bilder av den fine, rosa telefonen. Da kom jeg over denne nettsiden, der telefonen omtales på følgende måte:

Eklektisk, vågal og selvsikker. Med et fascinerende samspill av lærinspirerte materialer, elegant gravert metall og gjennomsiktige overflater kan du trygt si at Nokia 7360 er designet for å bli lagt merke til. Denne uanstrengt stilfulle trippelbåndstelefonen med innebygd VGA-kamera og videoopptaker kompletterer din egen stilsans med uventet skjønnhet og enkel selvtillit.

Jaggu! Man skulle nesten tro teksten var skrevet av en eiendomsmegler. Ettersom omtalen gjelder telefonmodellen, og ikke bare farven, kan jeg altså smykke meg med at jeg har en uanstrengt stilfull telefon, med uventet skjønnhet. (Det siste er nok sant; jeg forventer i hvert fall ikke å finne skjønnhet i en mobiltelefon.)

Isj. Jeg har hatt en dårlig følelse for denne telefonen helt siden jeg viste den til en kompis da den var helt ny. Han så skeptisk på den, og sa: - Den ser ut som den kommer med en sånn liten skjødehund. Jeg gransket telefonens gulldetaljer, innså dens høye bling bling-faktor, og måtte bare gi ham rett.

Den skjulte overklassen

Dette var svært interessant lesning, synes jeg.