Kristiane.org

Bølgen og jeg

Frokostbufféen hos Bølgen & Moi på Briskeby anbefales på det varmeste, tidlig en lørdags morgen. Ekstra deilig var det å tumle inn etter en kald og vakker tur gjennom stille Frogner-gater fulle av sne. Kakao og nybakt brød! Denne vinteren er slett ikke verst.

Måker i sne

På en mur utenfor jobben satt det flere digre, brunhvite måker. De vadet rundt i sne opp til lårene, og hadde blåst opp fjærene for å holde varmen. Likevel klynket de [1]. Halsen hadde de trukket inn i kroppen i et forsøk på å likne duer, men mest av alt liknet de gribber der de satt og skulte. Det var lett å se at de var fryktelig utilpasse i all sneen. For måkenes skyld håper jeg dette gir seg snart.

[1] Ja, faktisk. Det var pussig å høre; fra den kanten er jeg - og sikkert dere også - mer vant til brautende og selvsikre skrik.

Rosa på ball

Raspeball, komle, kompe, potetball, ball - sært barn har mange navn. Jeg har antakelig vært vestlending i et tidligere liv, for jeg elsker pinnekjøtt, sveler, søst, ananasbrus og andre spesialiteter fra distriktet. Ikke minst raspeball, eller ball, som de kaller det i dalen Geir Ove kommer fra, og som jeg følgelig også har begynt å si.

Likevel har min distré kjære to ganger kveppet til når jeg har minnet ham på at vi er invitert bort på ball neste søndag: - Skal vi på ball?!

Jeg gjentar meg selv

T-banelinje 5 fra Storo blir stappfull på Majorstuen, og vi som kom på sist presser oss sammen i midtgangen. Våte og kalde, med paraplyer, ryggsekker, trillekofferter og dryppende hetter. Selv blir jeg stående i en håpløs posisjon midt inne i folkemengden, der jeg må utvise balansekunst av ypperste klasse, ettersom jeg ikke når frem til noe å holde meg fast i.

Fra mitt ubekvemme ståsted er jeg vitne til at flere tresetere er okkupert av to personer som gjør seg brede. Det er særlig én person jeg ergrer meg over, en mann i femtiårene: Med skrevende ben og en ubesværet mine leser han den største delen av Aftenposten med armene vidt utstrakt. Rett før Nationalteateret lar han avisen synke ned i fanget og stirrer rett på oss som står som sild i tønne. Uten å skamme seg det aller minste, ser det ut til, i hvert fall gjør han ikke mine til å gjøre seg smalere så flere får plass.

Jeg holder på å sprekke som et lemmen, men kan ikke gjøre annet enn å sende ham rasende blikk, som han tilsynelatende ikke engang legger merke til. Da vi går av på Jernbanetorget får jeg imidlertid utløp for min aggresjon: Det kommer ikke som noen overraskelse at han er en person som heller ikke kan te seg i rulletrapp, og han blir stående som en vegg på venstre side av trappen. Unnskyld! Stå til høyre, gå til venstre, hveser jeg idet jeg trenger meg forbi ham. Barnslig? Mulig det, men det gjorde godt.

Og mens jeg er i gang: Hvorfor i all verden finner de seg i, kvinnene som går inn i lederverv, å bli hetende formann?! Er ikke leder et langt bedre ord, ikke minst fordi det er kjønnsnøytralt? Dette ergrer meg like mye i dag som da jeg kjempet en ensom kamp på Vestby videregående skole for å endre elevrådsformann til elevrådsleder.

Hommage a la nittitallet

Jeg utstøtte et lite hyl av glede da jeg fant de gamle Dr. Martens-bootsene mine i et skap på loftet. 10-hulls, og fremdeles blanke og fine, ettersom jeg brått pensjonerte dem like etter at jeg hadde kjøpt et nytt par for cirka fem år siden.

Dr. Martens var en del av uniformen under stort sett hele nittitallet, og det er med glede og takknemlighet jeg minnes for eksempel et par 8-hulls i semsket lilla skinn. Dem gikk jeg med sommer som vinter.

I dag kan jeg ikke begripe hvorfor jeg sviktet Dr. Martens, for maken til gode sko! Ikke bare er de kule og behagelige å gå i, jeg kom meg også tørrskodd til jobb i slapseværet.

For å gjøre det hele komplett fant jeg frem et kort, rutet skjørt, så i dag er jeg bare så utrolig 1992. Det føles godt.

Tidsplanlegging

Jeg er en rev til å utnytte tiden. Når jeg snakker i telefonen henger jeg opp tøy eller tar ut av oppvaskmaskinen. Har jeg lagt en ansiktsmaske, tørker jeg gjerne støv, vanner blomster, eller skurer keramikktoppen på komfyren mens den virker, og jeg ser nyhetene mens jeg spiser middag. Hårkur som skal sitte i 10 minutter? Vel, så barberer jeg leggene imens.

Det å fylle munnen med fluor rett før man skal gå ut, for å skylle tennene mens man låser seg ut av leiligheten og løper ned trappene, er imidlertid ikke min idé, men min brors. Jeg tror ikke jeg skal begynne med det heller, for i går fortalte han at han hadde truffet en nabo i oppgangen, og dette mennesket hadde stoppet opp for å slå av en prat. Der sto Ulrik med hamseterkinn og inntrengende blikk, men det viste seg at han var ute av stand til å signalisere med øynene hva som foregikk. Til slutt måtte han bare gå.

Jubileum

Nå oppdaget jeg at i dag er det faktisk nøyaktig ett år siden jeg skrev mitt første innlegg på kristiane.org - som riktignok den gang var en simpel blogspot-blogg.

... din gamle sjokolade

Jeg registrerer at til tross for at Freia fusjonerte med Marabou, og senere ble kjøpt opp av Kraft Foods, er det fremdeles Mjölkchoklad fra Marabou som selges over kjølen. Dette til tross for at konsernet nå åpenbart besitter begge oppskriftene, og dermed fint kunne faset ut mjölkchokladen og produsert kun melkesjokolade, som er god.

Ikke slik å forstå at jeg mener at sjokoladen absolutt må være norsk, med melk fra norske kuer; jeg foretrekker både sveitsiske Lindt og belgiske Côte d'Or dersom noen generøst ber meg velge fra øverste hylle. Men Marabous Mjölkchoklad smaker nesten like tarvelig som sjokoladen fra Nestlé, eller vår hjemlige Minde (grøss). Dessuten er den tørr og smuldrer i munnen på en vemmelig måte.

At Marabous Mjölkchoklad fremdeles finnes anser jeg for å være et mysterium på linje med at Paracet produserer både de nye hodepinetablettene som er glatte, avlange og lette og svelge, og de gamle sirkelrunde med ru overflate. Apotek-kunde: - Nei takk, jeg tar heller en pakke av den gamle sorten, som lett setter seg fast i halsen. Tror ikke det, gitt! Det blir som å insistere på å bruke Saba Self Sit etter at Libresse Invisible har kommet på markedet.

Melon Splash

Da jeg var i Kiel tidligere i høst kjøpte jeg en Gillette Women Satin Care Melon Splash som jeg ikke har sett her til lands. Den dufter herlig av kunstig melon, og når jeg skummer inn leggene blir jeg hensatt mer enn tyve år tilbake i tid:

Vi trengte ikke å bytte t-bane for å komme til Furuset bad, så dit fikk vi reise alene. I Furuset-senteret var det en lekebutikk som vi alltid gikk innom. Noen ganger hadde vi penger, og en gang kjøpte jeg et viskelær jeg hadde sett på lenge. Det var formet som en slags leppestift, med et lokk til å ta av, og selve viskelæret luktet sterkt av melon.

Da esken med de gamle viskelærene mine dukket opp under forrige flytting, duftet det fremdeles melon da jeg åpnet lokket. Denne lukten får meg alltid til å fornemme følelsen av å gå hjem fra t-banestasjonen i knirkende sne, mens håret som stakk utenfor luen frøs til is. Gymposen som hang bakpå ryggen var tung av det våte badetøyet, og dunket i knehasene for hvert skritt jeg tok.

Når skoene trykker

Jeg har alltid vært svak for joggesko. Sneakers, basket- og løpesko - jeg får liksom ikke nok. Vans, Skechers og gode gamle Converse. Retro-joggesko fra Adidas. Ikke at jeg på noen måte er joggeskoenes Imelda Marcos. Når garderobeskapet i entreen flommer over av sko, er det ikke fordi jeg hodeløst handler stadig nye par, snarere at:

1. Jeg har et såpass nært forhold til joggeskoene mine at jeg har vanskelig for å skille meg av med dem selv etter at de er utslitt, og 2) Det er et ganske lite garderobeskap.

Skjønt jeg skal innrømme at jeg litt for ofte, når jeg er ute etter for eksempel solide vintersko eller pensko, spaserer lykkelig ut av butikken med et par nye joggesko i posen. Det har hendt jeg har vært så begeistret for nyanskaffelser at jeg har hatt dem på nattbordet ved siden av meg mens jeg har sovet, slik at de skulle være det første jeg fikk øye på da jeg våknet. (Dette har skjedd to ganger, den siste gangen var det et fantastisk par i sort skinn med skinnende rosa detaljer.)

I alle år har jeg travet rundt i joggesko til bukser, til lange skjørt og korte skjørt, og til kjoler. Det er ikke fritt for at mine mer stilige venner og bekjente innimellom har jamret seg, og bedt meg finne mer passende sko til et antrekk, men jeg har avfeid dem med at stilbrudd er også en stil. Og at joggesko er godt for føttene, kan ingen komme fra.

Da jeg pakket til stockholmsturen besluttet jeg til min egen store overraskelse at jeg skulle reise i støvletter, og ikke ta med meg andre sko. Dette ville den ladylike søs bifalt, tenkte jeg, og så for meg en elegant utgave av Kristiane sprade rundt i den svenske hovedstaden.

Den første kvelden gikk det fint. Vi spaserte ned i Gamla Stan, spiste middag og gikk til en ølbar. Dagen etter fikk frøken Flottesen imidlertid angre skovalget. Vi gikk hele dagen. Først en tur i Humlegården, deretter kikket vi i butikkene i NK-senteret, trasket ned hele Drottninggatan, og bort til Kungsholmen. Videre gjennom Gamla Stan og over til Söder. Allerede midt på dagen hadde jeg uutholdelig vondt i føttene, og jeg ynket meg for hvert skritt jeg tok. Jeg kunne kjenne brosten og grus gjennom de tynne sålene, det var etter hvert som å tråkke på barberblad. Jeg gråt inni meg, men fortsatte å gå, for hvordan kan man ellers lære en by å kjenne?

Og dette lærte jeg: Jeg reiser aldri på tur uten joggesko igjen.

Förhoppningar och regnbågar

Maria säger:
"Om Stockholm brinner, åker vi dit!
för där rör dom på fötterna, svänger på höfterna
från modkatterna till punkarna
vi kunde ha den bästa tiden i våra liv,
men jag tror inte vi lever så länge till"
(Håkan Hellström)

Det blir nok ikke noen utstrakt clubbing på oss, men til Stockholm skal vi i hvert fall i helgen. Budsjettet tillater (dessverre!) ikke noen utstrakt shopping heller, men vi skal kose oss og gå i gamla stan. Må fly, so long!

Brand new!

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underlig...

Neida - bare nytt design! Man skal vel egentlig si noe i retning av "dette var bare noe jeg slang sammen i full fart og jeg er slett ikke fornøyd", eventuelt burde jeg ironisere over min egen begrensning innenfor området, samt manglende øye for design og skrikende fravær av teknisk innsikt.

Men faktum er at jeg i grunnen er svært fornøyd! Enkelt var det også, det var gjort i en fei, og det hele ble gjennomført uten de sedvanlige svettetokter, anfall av panikk (det ble ikke slik jeg ville ha det, men hvor i den ubegripelige, eviglange og uoversiktelige malen er feilen?) og raserianfall.

Til herr/fru/frøken Pirkenikkel: Rosafargen er muligens en smule blass, noe som kan gjøre det litt vanskelig å lese overskrifter/linker. Gi meg et vink hvis så er tilfelle, så skal jeg (kanskje) endre det.

Dagens oppfordring

Bli blodgiver! I tillegg til gleden over å ha utført en altruistisk og nyttig handling, får du ligge med bena høyt en halvtimes tid og lese blader og aviser. Kommer du rundt lunsjtid får du baguetter, i tillegg til den obligatoriske eplemosten.

Og når du er ferdig tappet kan du velge mellom flotte påskjønnelser. I dag fikk jeg en stilig og anvendelig ryggsekk.

Så: Shu shu! Avsted til blodbanken, alle som ikke er redde for stikk.

Radio Ga Ga

I forrige uke fant jeg ut at det var på tide å låne øre til landets nye radiokanal, og jeg svitsjet over til Kanal 24.

80-talls-galore! Etter ganske kort tid hadde jeg fått med meg en rekke nesten glemte hits som Nothing's Gonna Stop Us Now, Everytime You Go Away og Twist In My Sobriety. Starship, Paul Young og Tanita Tikaram!

Og norsk 80-tallsmusikk: Eveyone Needs A Friend hensatte meg straks til en kanotur vi var på da jeg gikk i niende klasse, mens den kuriøse Friendly, en smektende duett sunget av Jahn Teigen og Anita Skorgan, fikk meg til å minnes en episode episode jeg fremdeles rødmer når jeg tenker på: Jeg og en venninne agerte paret Teigen/Skorgan, og mimet til denne sangen på en 4H-høstfest. Undertegnede var Skorgan, og stilte på scenen i gul og grå joggekjole.

Jeg er et ektefødt barn av 80-tallet, men dette ble litt vel meget, og jeg kommer til å fortsette å veksle mellom Radio Tango og Petre når jeg er på jobb.

Det kan bare lillebror

Scene: Torsdag ettermiddag inne på toalettet på jobben. Jeg står ved vasken, en kollega kommer inn i rommet:

Han: - Morn du!
Jeg: - Heihei.
Han (forferdet): - Men huffda, gråter du?!
Jeg: - Ja, men det er bare lattertårer. Jeg fikk en veldig morsom mail fra broren min, og så klarte jeg ikke å slutte og le, og dermed begynte mascaraen å renne.
Han (lettet): - Å nå. Det må være en gøyal bror.
Jeg: - Ja, veldig.

I dag fyller Ulrik 28 år, tre ganger tre hurra og gratulerer med dagen!

Kontaktlinser og værfugler

Kontaktlinsene jeg bestilte den 10. desember har fremdeles ikke kommet meg i hende, til tross for at firmaet lover at linsene skal være fremme i løpet av to til fire dager. Den første pakken ble etter sigende forsinket i juleposten, og til tross for at jeg sto i kø på Majorstuen postkontor flerfoldige ganger for å etterlyse den, og ved en anledning fikk en av postens ansatte til å endevende hyllene med pakker, måtte jeg surmulende dra på juleferie med briller på nesen.

Da jeg kom hjem til Oslo og bragte i erfaring at pakken fremdeles ikke var kommet fyrte jeg avgårde en hissig mail, som jeg straks fikk svar på. Det ble lovet at kontaktlinsene skulle sendes på nytt umiddelbart. Siden har jeg hver dag åpnet postkassen med hamrende hjerte og skyhøy forventning, men blitt skuffet gang på gang.

I morges purret jeg nok en gang, og fikk til svar at på grunn av problemer med et nytt datasystem ville linsene bli sendt først i dag. Dette gjorde meg mektig irritert, og noe jeg ga uttrykk for i en mail, der jeg blant annet skrev:

(...) Pålitelighet er en viktig egenskap for alle som tilbyr varer per postordre eller via internett, og jeg vil påstå at ved salg av kontaktlinser er det av enda større betydning enn om man tilbyr klær, CDer eller værfugler.

I svaret jeg fikk beklaget min kundebehandler sterkt det som hadde skjedd, og jeg fikk litt dårlig samvittighet for den krasse tonen jeg hadde anlagt. Sinnet forsvant som dugg for solen, særlig fordi hun avsluttet mailen med et undrende Værfugler?

Jeg skrev tilbake og forklarte om værfuglene, de fra Select-katalogen husker dere: Nips-fugler som skifter farve med været. I den neste mailen jeg fikk fortalte min nye brevvenninne at mormoren hennes hadde en slik. Den sto i kjøkkenvinduet og var rosa i pent vær, blå når det regnet. Tonen mellom oss var nå så hjertelig at hun gjerne ville gi meg 50 prosent avslag på kontaktlinsene, for tort og svie.

Loven om alltings iboende faenskap

Oslo er ikke noen stor by, likevel er det sjelden jeg treffer kjente på t-banen. Da det for en gangs skyld skjedde i dag, var det selvfølgelig rett etter at jeg hadde spilt squash, slik at jeg satt der med uflidd hestehale, røde kinn og joggebukse, samt to squashracketer, veske og ryggsekk balanserende på fanget. Min forfengelighet forbyr meg egentlig å reise kollektivt rett etter en treningsøkt, men på grunn av elendig fremkommelighet som skyldes uvanlig store mengder sne midt i byen, gjorde jeg et unntak i dag.

Men Murphy ga seg ikke med det: Personen jeg møtte er den jeg kjenner som er mest påpasselig med sitt utseende og alltid svært elegant i tøyet. Bestandig propert antrukket med nypussede sko og utstuderte detaljer; denne dagen var ikke noe unntak.

Generasjonsskifte

Jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt hoppsporten i noen særlig grad de siste 10-12 årene. Den siste uken har det imidlertid ikke vært mulig å unngå bevrende unge menn i fritt svev på fjernsyn og i avisene.

Og noe må ha skjedd med idretten, for da jeg var yngre var skihopperne voksne menn, mens de som nå regjerer i unnarennet ser ut til å såvidt ha nådd puberteten.

Jeg minnes staute karer som Vegard Opaas og Ole Gunnar Fidjestøl, og det er med forbløffelse jeg ser spjælingene Romøren og Pettersen [1] sette utfor de mest fryktinngytende bakker.

Eller er dette bare noe jeg innbiller meg fordi jeg selv har blitt større?

[1] Det er mulig jeg er alt for prippen, men er det helt nødvendig, når du har et samlet pressekorps foran deg og TV-kameraene går, å fortelle at du har vært på dass minst tusen ganger før finalerennet?

Film er best på teve

Jeg pleier ikke å stille meg avvisende til moderne teknologi, men med hensyn til å anskaffe DVD-spiller har jeg vegret. Hver gang Geir Ove har ytret ønske om å gå digitalt har jeg kommet med svevende argumenter som:

- det er ikke så lenge siden vi skaffet oss videospiller
- det får da være grenser for hvor mange fjernkontroller som skal slenge rundt og samle støv
- vi ser jo aldri videofilm, så hva skal vi med nok et filmfremvisningsapparat?
- det er ikke så mye mer plass i hyllen som videospilleren står på

... eller jeg har rett og slett bare skiftet samtaleemne.

Men så ble jeg fintet ut: Til jul forærte han meg hele Cold Feet, samlet på 10 DVD-plater. Jeg ble helt oppslukt av serien da siste sesong ble vist på NRK1 i høst, og forbannet meg selv for at hadde gått glipp av de fire første sesongene. Videre fortalte han at han også hadde bestilt første sesong av Red Dwarf, og at den lå hjemme og ventet.

Da var jeg ikke vond å be! Etter utallige bomturer på Elkjøp kom han i dag hjem med en elegant sølvgrå DVD-spiller, smal som et kredittkort, så den smatt lett inn i hyllen oppå videospilleren.

Jeg har akkurat sett pilot-episoden til Cold Feet og er frelst. Noe så hendig. Og for en bildekvalitet! Og jeg har cirka 25 timer igjen av favorittserien min.

Julepresang

Denne lå under juletreet med mitt navn på. Jeg ble så glad! Legg spesielt merke til at den har pumps på forbena.

Terror ombord (eller Hvorfor jeg ikke reiser med hurtigbåt mer)

Da vi sto i kø på et av fergekontorene i Brindisi oppdaget vi at det også gikk hurtigbåt til Korfu. Denne kostet riktignok penger, i motsetning til den vanlige fergen som går i skytteltrafikk mellom Brindisi og Patras via Korfu, og er inkludert i Interrail-billetten. Det var stekende varmt og vi hadde reist med tog fra Venezia hele natten. Tanken på å nå Korfus hvite strender og turkise vann på under halve tiden var besnærende, og vi bestemte oss for å slå til.

Ved den støvete kaien lå en skinnende nye båt, med spiss snute og kritthvite dekk. Jeg så straks for meg hvordan vi kunne rulle ut stråmattene, og ligge og lese og sole oss under overfarten. Første skuffelse kom derfor da det viste seg at man på hurtigbåter av denne typen sitter fastspent i flyseter, og at man ikke under noen omstendighet slipper ut på dekk.

Greit nok, det var deilig og svalt ombord, og vi skulle klappe til kai på Korfu bare fem timer senere. Båten startet opp med buldrende motor, og ristet og gynget voldsomt fra første stund. At det var høy sjø den dagen hadde vi sett fra bryggen, uten at noen av oss hadde tenkt noe særlig over det, langt mindre ansett det for å være et problem. Min kamerat og jeg så begeistret på hverandre med vidt oppsperrede øyne. "Det er akkurat som å kjøre karusell" hvinte jeg frydefullt, og vi lo.

Jeg elsker å kjøre karusell, men etter en liten stund forsto jeg hvorfor turene på tivoli er over på noen minutter. De voldsomme bevegelsene i båten avtok ikke, tvert i mot ble kastene sterkere for hvert minutt som gikk, ettersom vi kom stadig lengre til havs. Jeg begynte å føle meg litt uvel.

Og verre skulle det bli: Vi satt like ved inngangen til toalettene, og hadde orkesterplass til at den ene passasjeren etter den andre kom krabbende på sine knær, innbitt kjempende, med doskålen som eneste mål. Der inne utspant seg de mest hjerteskjærende oppkastscener; høylytte og voldsomme brekninger, hyl og dødsralling.

En ubeskrivelig odør spredte seg i kabinen, og den ble mer intens for hver gang døren til toalettet ble åpnet. Det lille rommet begynte snart å fylles opp, og de som hadde fått tømt seg måtte vike plassen til fordel for mer trengende. De kreket seg ut og segnet om på teppet foran bena på oss med oppkast rennende ut av munnviken.

På en diger skjerm på veggen et par meter foran meg var det kino: En kjip karatefilm dubbet til italiensk ble vist, med mye gnål og enerverende lydeffekter. I perioder vurderte jeg muligheten for å bryte opp en av dørene som førte ut på dekk, hive meg ut i bølgende og gjøre ende på pinen, men jeg var alt for avkreftet og matt til å handle. Istedet brukte jeg mine siste krefter på å lene hodet bakover og lukke øynene.

Jeg konsentrerte meg om å også stenge for lyd og lukt, og forsøkte istedet å meditere over temaet issalat med duggdråper på, persille og nyvasket tøy som er tørket ute. Det var en sjaber forsamling som vaklet ut av båten da vi ankom Korfu to timer forsinket, og jeg strigråt av lettelse da jeg igjen hadde fast grunn under føttene.

En ukes tid senere tøffet vi ut fra Korfu havn i retning Italia med en herlig langsomtgående ferge.

Heftig og begeistret...

... og ivrig og engasjert under gårsdagens World Idol: