Januar 3, 2004

Terror ombord (eller Hvorfor jeg ikke reiser med hurtigbåt mer)

Da vi sto i kø på et av fergekontorene i Brindisi oppdaget vi at det også gikk hurtigbåt til Korfu. Denne kostet riktignok penger, i motsetning til den vanlige fergen som går i skytteltrafikk mellom Brindisi og Patras via Korfu, og er inkludert i Interrail-billetten. Det var stekende varmt og vi hadde reist med tog fra Venezia hele natten. Tanken på å nå Korfus hvite strender og turkise vann på under halve tiden var besnærende, og vi bestemte oss for å slå til.

Ved den støvete kaien lå en skinnende nye båt, med spiss snute og kritthvite dekk. Jeg så straks for meg hvordan vi kunne rulle ut stråmattene, og ligge og lese og sole oss under overfarten. Første skuffelse kom derfor da det viste seg at man på hurtigbåter av denne typen sitter fastspent i flyseter, og at man ikke under noen omstendighet slipper ut på dekk.

Greit nok, det var deilig og svalt ombord, og vi skulle klappe til kai på Korfu bare fem timer senere. Båten startet opp med buldrende motor, og ristet og gynget voldsomt fra første stund. At det var høy sjø den dagen hadde vi sett fra bryggen, uten at noen av oss hadde tenkt noe særlig over det, langt mindre ansett det for å være et problem. Min kamerat og jeg så begeistret på hverandre med vidt oppsperrede øyne. "Det er akkurat som å kjøre karusell" hvinte jeg frydefullt, og vi lo.

Jeg elsker å kjøre karusell, men etter en liten stund forsto jeg hvorfor turene på tivoli er over på noen minutter. De voldsomme bevegelsene i båten avtok ikke, tvert i mot ble kastene sterkere for hvert minutt som gikk, ettersom vi kom stadig lengre til havs. Jeg begynte å føle meg litt uvel.

Og verre skulle det bli: Vi satt like ved inngangen til toalettene, og hadde orkesterplass til at den ene passasjeren etter den andre kom krabbende på sine knær, innbitt kjempende, med doskålen som eneste mål. Der inne utspant seg de mest hjerteskjærende oppkastscener; høylytte og voldsomme brekninger, hyl og dødsralling.

En ubeskrivelig odør spredte seg i kabinen, og den ble mer intens for hver gang døren til toalettet ble åpnet. Det lille rommet begynte snart å fylles opp, og de som hadde fått tømt seg måtte vike plassen til fordel for mer trengende. De kreket seg ut og segnet om på teppet foran bena på oss med oppkast rennende ut av munnviken.

På en diger skjerm på veggen et par meter foran meg var det kino: En kjip karatefilm dubbet til italiensk ble vist, med mye gnål og enerverende lydeffekter. I perioder vurderte jeg muligheten for å bryte opp en av dørene som førte ut på dekk, hive meg ut i bølgende og gjøre ende på pinen, men jeg var alt for avkreftet og matt til å handle. Istedet brukte jeg mine siste krefter på å lene hodet bakover og lukke øynene.

Jeg konsentrerte meg om å også stenge for lyd og lukt, og forsøkte istedet å meditere over temaet issalat med duggdråper på, persille og nyvasket tøy som er tørket ute. Det var en sjaber forsamling som vaklet ut av båten da vi ankom Korfu to timer forsinket, og jeg strigråt av lettelse da jeg igjen hadde fast grunn under føttene.

En ukes tid senere tøffet vi ut fra Korfu havn i retning Italia med en herlig langsomtgående ferge.

Postet av: Kristiane at Januar 3, 2004 5:25 EM
Kommentar

Le4nkade hit pe5 en ren chansning och jag me5ste se4ga att din blogg, och DU e4r helt fatsnsaitk! Det du skrivit och dina bilder ger mig se5 mycket upphetsande fantasier att jag inte vet var den ena slutar och den andra bf6rjar. Kommer att ge5 och le4gga mig nu med bara dina foton ff6r mina f6gon och en ke4r ve4n i handen! Det blir en le5ng natt VA:F [1.9.20_1166]please wait...VA:F [1.9.20_1166](from 0 votes)

Postet av: Maggy at Mars 15, 2013 6:48 FM

gqUnO3 yiubhtoqrfjq

Postet av: nkaovaebay at Mars 18, 2013 1:58 EM
Post kommentar









Husk meg?





Gjenta sikkerhetskode (bruk eventuelt nøkkelordet):