Kristiane.org

Den kulørte dagspresse igjen

Dagbladet har kommet med to utgaver i dag; førstesiden på avisen jeg så på min vei til jobb i morges var annerledes enn på avisene vi har her på huset, som ankommer grytidlig.

Nå tror du kanskje at dette skyldes en viktig begivenhet av noe slag? Her er årsaken til at det på et eller annet tidspunkt ble ropt Stopp pressen!:

Meldingen om at ekteparet Kyrkjebø/Skoller skal skilles, som gikk ut fra NTB ved 00:30-tiden i natt. Jeg vet jeg ikke burde bli overrasket, men er det likevel, og dessuten ganske rystet.

Norske aviser

De 10 beste avisnavnene jeg vet om:

Fjuken
Fjell-Ljom
Snåsningen
Os og Fusaposten
Dølen
Strilen
Strandbuen
Vigga
Synste Møre
Eikeravisa Egeren

Faktorenes orden er (for en gangs skyld) ikke likegyldig.

Kreativ regnskapsfører søkes

I Aetats base over ledige stillinger ligger en annonse der det søkes etter "Kreativ regnskapsfører/økonomiansvarlig".

(Dette er overskriften, i annonseteksten kommer det frem at det egentlig dreier seg om et kreativt selskap som søker en dyktig regnskapsfører.)

Knis.

Synd jeg ikke har særlig godt lag med tall, for jeg er skikkelig kreativ, altså!

Duste-Petre

Dagbladets førstesideoppslag var ett av temaene i Petres morgensending i dag. Forsiden er så og si i sin helhet viet et fotografi av Veronica Orderud, med overskriften "- Blir sett på som sexobjekt".

Leser man artikkelen blir man raskt klar over at uttalelsen er mer generell enn man først får inntrykk av; det er kvinner i Skien kretsfengsel generelt hun sikter til, men det er vel ikke annet å vente enn at en tabloidavis velger å slå opp saken på denne måten.

Det jeg derimot reagerte på var Petres flåsete omtale av saken. Det var allmenn munterhet over at Veronica Orderud angivelig skulle være et sexobjekt, og den kvinnelige programlederen sa ja, det er vel første gang hun har blitt kalt dét og fortsatte med noe i retning av hun burde bare være glad for det.

En ting er at dette ikke er det minste morsomt, men hva verre er: Dette er utrolig flåsete og lavpannede kommentarer. Et lavmål man kanskje kunne forvente av en liten nærradio, men slett ikke av en av landets største radiokanaler.

Noen vil kalle det navlebeskuende, jeg kaller det tidsfordriv

I likhet med mange andre har jeg laget en test: Hvor godt kjenner du Kristiane?

Test deg selv her!

Jeg hører ingenting, naturen står stille

Jeg beveger meg ustøtt mellom digre søledammer, grunnen føles løs og utrygg under føttene mine. Bruset fra de kolossale vannmassene er øredøvende, og himmelen helt koksgrå. Med ett oppstår det et slags trykk i luften, foruroligende og elektrisk, som en plutselig stillhet midt i larmen.

Jorden dirrer, og en 30 meter bred bølge skyller over sperringene og helt opp på veien, saltvannet graver umiddelbart sine egne stier i den løse jorden. Foran meg ser jeg Ulrik, et stykke bak meg aner jeg Geir Ove, og jeg hører en ny dønning ta løpefart bak bølgebryterne. Denne er større, og vannet klasker over meg, jeg blir søkkvåt på ett sekund. Dette kan faktisk være farlig, tenker jeg. Da vannet trekker seg tilbake oppdager jeg at det myldrer av krabber rundt bena på meg, store og svarte løper de sidelengs tilbake mot havet de ble slynget opp fra.

Jeg hyler av forskrekkelse, men stemmen forsvinner i vinden og støyen fra havet. Paralysert blir jeg stående mens jeg tenker hvis en krabbe løper over foten min besvimer jeg. Så føler jeg en ny bølge bygge seg opp bak moloen, jeg løper mot et hull i gjerdet, og redder meg med bankende hjerte inn i tryggheten ferieanlegget plutselig representerer.

Dette skjedde under et uvær på Gran Canaria for to dager siden.

(Historien er gjenfortalt med sedvanlige overdrivelser, men det var dramatisk og det var store svarte krabber.)

Aruba, Jamaica (ooo I wanna take you)

Om få timer setter jeg kursen mot sol og varme, nærmere bestemt Gran Canaria.

En pausefisk:

På hytta sommeren 1975(?) - mamma og meg. Foto: Tine

So long!

Hvorfor så stille, lille persille?

Fordi jeg har vært opptatt med annet:

Å strikke er som å sykle, viser det seg! Jeg har ikke tatt i et strikketøy på 15-20 år, likevel viste det seg at å legge opp masker, og å strikke rett og vrang fremdeles satt i fingrene. Resten fikk jeg hjelp til i en strikkebutikk i Valkyriegaten, forøvrig min nye hangout.

Jeg fikk meg riktignok en støkk første gang jeg var innom. Etter å ha mønstret strikketøyet mitt satte damen bak disken øynene hardt i meg, og utbrøt i en anklagende tone: "Er du klar over at du strikker utrolig stramt?!" Hvorpå hun rev ut pinnen og begynte å rekke opp. Nå har jeg imidlertid vennet meg til det direkte og røffe miljøet, og trives godt blant hyllene med garn i merinoull og angora i alle regnbuens farver, og strenge damer med brillene langt nede på nesen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av produksjonen så langt.

Serier til forargelse

Ut fra klipp jeg har sett av TV2s nye komiserie Hos Martin, er det slett ikke tilfelle at denne serien har lagt seg på et høyere nivå enn Mot i brøstet hva angår sofistikert humor, slik det ble sagt at den skulle. Tvert i mot: Såvidt jeg har kunnet bedømme ligger vitsene på omtrent det samme lavpannede, plumpe og revyaktige lavmålet som Tore Ryen bragte til norske TV-skjermer.

Min ergrelse når forhåndsreklamen for programmet dukker opp fikk meg til å huske på og finne frem et leserinnlegg jeg (utrolig nok) en gang forfattet om serien:

Fra Kort og godt-spalten i Dagbladet en gang i 1995 (vil jeg anta)

Innlegget er forkortet, men jeg har orden i sakene og hadde selvsagt også originalen liggende. Avsnittet der jeg beskylder Sven Nordin for å prostituere seg er ikke tatt med, og heller ikke min harmdirrende avslutning kom på trykk i avisen:

"Bruk av-knappen" oppfordrer Mot i brøstet-tilhengerene. Det er lettere sagt enn gjort! Ved et par anledninger har jeg i min lek med fjernkonrollen kommet i skade for å svitsje innom TV2 mens flauhetene foregår, og blitt sittende fjetret og handlingslammet. Ute av stand til å trykke meg videre, og med rødmen skyllende over ansiktet har jeg måpende fulgt det flausemessige livet i ungkarsleiligheten."

Nåvel. I ettertid er det i grunnen overskriften på innlegget jeg er mest fornøyd med.

Uholdbare matvarer

Min erfaring er at avokadoer bare er perfekt modne i 10 minutters tid, og det skal en god porsjon flaks til for at man er så heldig å få grepet dem i akkurat rett øyeblikk. De ligger og lurer i fatet - stenharde og ubrukelige - i dagevis, og hvis man ikke passer svært godt på - vips! - så er de alt for myke. Og det er lite som er mer kvalmende enn overmoden avokado.

Enda mer lumsk kan ost være: Dersom jeg mener å huske at osten har ligget i kjøleskapet en stund, studerer jeg den nøye før jeg eventuelt bestemmer meg for å spise den. Og så, mens jeg tygger kommer tanken: Hva om osten faktisk var i ferd med å mugne? Om jeg hadde kommet over den fem minutter senere, ville det kanskje ha sprunget frem en muggflekk! Da vokser maten i munnen på meg.

Ingen blir klok av skade (som ikke var klok fra før)

I frisørstolen i går fikk jeg plutselig det innfall at jeg skulle ha pannelugg igjen. Dette til tross for andres historier til skrekk og advarsel [1], samt at jeg prøvde det selv for halvannet år siden med svært lite hell.

Dog tror jeg det blir langt bedre denne gang, bare jeg får vennet meg til det. Bilde kommer senere, når jeg blir penere.

[1] Det skal også nevnes at det ble vist frem et bilde av et meget pent resultat like etterpå, så så veldig avskrekkende var det naturligvis ikke.

Byen jeg kjente som min

Da jeg var liten besto byen av de små områdene jeg kjente. Hjemme, selvfølgelig, med mormor og morfars hus rett i nærheten, og haven med eple- og plommetrær, stikkelsbærbusker, dukkestue og et stort fjell. De andre naboenes hus og haver, gangveien som førte til barnehagen i den ene retningen og til Haugerud t-banestasjon den andre veien. Dette var den største brikken, men det fantes flere andre: EPA i Tveita-senteret, leiligheten til farmor og farfar på Teisen, med store grøntområder rundt, og jobben til pappa. Youngstorget med grønnsaksbodene der vi var og handlet med barnehagen (at dette var det samme torget 1. maitoget gikk fra forsto jeg først mange år senere), og zoologisk museum på Tøyen.

Som barn blir man i stor grad fraktet hit og dit, og fra baksetet i den lyseblå boblen vi hadde på den tiden skjenket jeg ikke reiseveien en tanke. Tok vi t-banen var også traséen en slags brikke: Tveita, Hellerud, Brynseng, til endeholdeplassen Sentrum (som i dag heter Stortinget).

Stedene var som løse puslespillbrikker, og det gikk mange år før bildet begynte å henge sammen. På sykkel eller til fots fikk jeg sakte men sikkert et forhold til avstander, til østkant og vestkant, og jeg oppdaget - ofte til min store forbauselse - hvor ting lå i forhold til hverandre. Tine og jeg snakket om dette forleden, og hun fortalte at hun var godt voksen da hun oppdaget hvor nært Rodeløkka og Grünerløkka ligger hverandre.

Selv har jeg funnet igjen brikker når jeg minst ventet det. En diger statue jeg hadde et sterkt minne om fra en tur med barnehagen, som vi kunne løpe opp på for så å skli ned, fant jeg igjen en lattermild natt i Frognerparken sommeren 1991. Den sto ved parkeringsplassen på sørsiden av parken, og var blitt mye mindre siden sist. Den bratte bakken ved tante Mimmis leilighet oppdaget jeg plutselig var identisk med Grenseveien mellom Carl Berner og Hasle, den seige biten jeg hadde syklet så mange ganger.

Det var med en viss forbløffelse jeg bragte i erfaring at Helsfyr var noe mer enn en innendørsperrong med vegger av gule mursten. For ikke å snakke om aha-opplevelsen jeg fikk da jeg en dag kikket ut av vinduet fra hybelen min i Strømsveien og oppdaget at jeg så rett ut på Veien Til Sentrum, der vi ofte sto i bilkø mellom falleferdige trehus.

Vannsuger

Jeg har faktisk betjent en slik en gang, da jeg hadde sommerjobb som rengjøringsassistent og det var lekkasje fra vasken på et av toalettene. Den var som en litt stor og uhåndterlig støvsuger, og den suget opp vann fra gulvet i en forbløffende fart. Jeg skulle gjerne hatt en slik nå, med stor kapasitet, og jeg ville startet med å tørke opp i Kirkeveien og Jacob Aallsgate.