Kristiane.org

Straks nytt år

Jeg hadde egentlig tenkt å oppsummere årets beste konsert/plate/låt og så videre, men rekker det ikke fordi jeg må fyke til nyttårsfest.

Takk for det gamle!

Surt oppstøt

Dette virker vel omtrent like surmavet som Øystein Djupedals utspill da Petter Solberg vant VM i rally, men jeg klarer ikke å dy meg: Jeg blir så utrolig provosert av at folk - som vanligvis sitter i sofaen og sutrer over høye bensinpriser, når de da ikke er i Sverige og handler - kjøper fyrverkeri for tusenvis av kroner!

Bare i Norge vil 180 millioner kroner fyres av mot nattehimmelen rundt midnatt. Dette er 30 millioner kroner mer enn i fjor, og de pengene synes jeg for svingende burde gå til noe mer fornuftig.

Jeg mener ikke at fyrverkeri skulle vært forbudt, men er det nødvendig å overdrive slik? Ja til enkelte strategisk plasserte statlige fyrverkeriarrangementer med stil og futt!

(Og nei til familiepakker med dvaske raketter som blir sendt opp av overforfriskede familiefedre og dumdristige ungdommer, og gjerne fyker hvislende inn gjennom naboens åpne loftsvindu eller oppunder mors skjørt).

Hjemme igjen

Å være på juleferie kan best sammenliknes med å være iført bunad: Jeg gleder meg på forhånd til å bruke den, elsker den omstendige påkledningen og det å ha den på meg. Men mest av alt nyter jeg å ta den av igjen om kvelden.

Det er vidunderlig å være hjemme i Oslo igjen. Pizza. Sushi! Og ikke minst den deilige leiligheten vår med alle CDene og andre livsnødvendige saker og ting.

Gøy på landet

I natt var jeg på fest i et nedlagt bedehus. Det var ikke strøm i lokalet, så vi hadde ytterklærne på og masse stearinlys. Jeg fant straks tonen med en kusine (eller søskenbarn, som det heter på disse trakter) fra Sykkylven, og ikke lenge etter fremførte vi Red Hot Chili Peppers' Under The Bridge på pumpeorgel og vokal.

Heim til jul

I år skal jeg også heim til jul! Ikke sånn å forstå at jeg pleier å spise sushi med venner og siden sitte på kaffebar hele julen, men med foreldre boende i Oslo og omegn [1] reiser man ikke heim til jul slik folk fra andre deler av landet gjør. Langt avgårde, og for mer enn én natt.

I år skal jeg (for første gang!) feire jul på Vestlandet, på et lite sted inne i en dal der jeg av erfaring vet at det ikke skjer noe som helst. Vi har med pappvin og bøker og jeg ser frem til tidenes fredligste jul.

Glad jul alle sammen!

[1] Og Luxembourg, da, men det er en annen historie

Den første jul i et fremmed land

Bittelille julaften fløy vi fra Gardermoen til Luxembourg via Paris. Vi hadde gledet oss lenge både til julefeiring og til å treffe familien, og det var et lystig og muntert reisefølge som møttes på Oslo S. Flytoget ut og deretter berserkergang i tax free-butikken; alt var plankekjøring til vi landet på Charles de Gaulle.

Dette er en helt grei flyplass til sitt bruk; hvilket vil si hvis man har endedestinasjon Paris. Å være i transit på Charles de Gaulle er derimot litt av en prøvelse, og vi ble ganske oppgitte da vi bragte i erfaring at de som har planlagt systemene for informasjon til de reisende ved flyplassen har funnet det unødvendig med både skilting til og merking av bussene som binder de mange terminalene sammen.

Da vi skulle gjennom sikkerhetskontrollen fikk vi en skyllebøtte på fransk manér, med høye, sinte stemmer og tilhørende voldsomme armbevegelser, hvorpå Ulrik ble anmodet om å pakke opp en av presangene han hadde lagt i håndbagasjen. Det viste seg å være et sett med skrutrekkere, som naturlig nok hadde sett mistenkelige ut ved gjennomlysningen. Dette var forøvring samtidig som mannen med sprengstoff i skoene ble anholdt et annet sted på Charles de Gaulle, noe vi var lykkelig uvitende om på dette tidspunktet, så humøret var fremdeles upåklagelig.

Jeg ble litt betenkt da jeg så flyvemaskinen som skulle frakte oss fra Paris til Luxembourg. De små propellflyene man gjerne blir avspist med på korte turer i sentral-Europa er ille nok, men denne besynderlige farkosten fikk den forventede lille CityHopperen til å fremstå som en Boeing 737. Flyet var langt og smalt som en blyant, og man kunne berøre begge flyveggene samtidig når man strakte ut armene.

Jeg skulle imidlertid snart få andre problemer å hanskes med enn en viss uro med tanke på fremkomsmiddelets sikkerhet. Ikke før hadde vi lettet før jeg begynte å kjenne meg svimmel og kvalm, og etter en kort stund kunne jeg ikke gjøre annet enn å lene hodet bakover, lukke øynene og håpe på det beste. Det var selvsagt helt uaktuelt å spise maten da den ble servert, og bare lukten fra matbrettene til mine medpassasjerer var nok til at jeg ble sittende og svelge og svelge. Da vi omsider landet på Luxembourg Findel, var jeg en av de første ute av flyet, og jeg kom meg inn på toalettet i en viss fart, der jeg kastet opp til jeg så stjerner og planeter.

Da jeg til slutt følte meg ferdig, stavret jeg på skjelvende ben inn til bagasjeutleveringen. Inger og Ulrik hadde alt fått sine kolli, men min bagasje var ennå ikke kommet. Strømmen av bagasje tørket inn etter hvert inn, håpet svant og til slutt var det ikke annet å gjøre enn å melde bagasjen savnet. Jeg klamret meg til skranken i tidenes mest ineffektive kø, for å få fylt ut alle nødvendige skjema i tre eksemplarer.

Da vi endelig kom hjem segnet jeg om under et pledd i stuen, og jeg ble liggende i en døs og høre på lyden av summende stemmer, klirrende bestikk mot servise. Skål!; de andre spiste andeleverpaté og røkelaks og hygget seg.

For en natt det ble! Straks jeg sovnet hadde jeg de frykteligste mareritt. Blant annet drømte jeg at det lå kattunger mellom madrassen og lakenet, som jeg uten å ville det klemte ihjel, en etter en. Jeg våknet gråtende og klam, først uten å klare og skille mellom drøm og virkelighet.

Store deler av natten tilbragte jeg på toalettet, jeg rigget meg til på det som lå lengst unna soveværelsene slik at de andre ikke skulle våkne av mine oppkasthyl. Mellom slagene lå jeg skjelvende på de iskalde gulvflisene og lurte på om jeg i det hele tatt ville stå det over. I klare øyeblikk streifet tankene mine såvidt det faktum at jeg ikke hadde andre klær enn de jeg kom i, men jeg klarte ikke å ta det innover meg der og da.

Morgenen etter var jeg litt bedre, og utover dagen ble jeg såpass kvikk at jeg begynte å dele resten av familiens bekymring for om vi ville få pinnekjøttet - som også lå i bagasjen - tidsnok. En liten pakke pinnekjøtt lå i håndbagasjen sammen med toalettsakene [1], resten lå i ryggsekken som i følge svevende meldinger fra personalet på Findel, fremdeles befant seg på Charles de Gaulle. Der lå også de fleste presangene mine, både de jeg skulle gi bort, og de jeg hadde hatt med meg for å pakke opp på julaften.

Julaften opprant, fremdeles uten at bagasjen var lokalisert. Bekymringen nå var ikke lenger hvorvidt den ville komme frem i tide til julekvelden, men om den ville komme til rette i det hele tatt. Løpet var uansett kjørt for pinnekjøttet, som skulle vært lagt i vann kvelden før.

Men det ble da jul! Vi hadde en prektig skinkestek, og alle fikk en liten smak av pinnekjøttet. Med kålrabistappe til! Jeg snufset litt da vi skulle pakke opp presanger og nesten ingen var til meg, men lykke er som kjent smertes opphør, og jeg var lykksalig for at omgangssyken slapp taket mer og mer.

Når bagasjen kom? Andre juledag, om ettermiddagen. Etter å ha tilbragt hele julen i mammas joggebukse, var det med stort velbehag jeg skiftet tøy, og jeg rev begeistret papiret av presangene. Mindre enn et døgn senere skulle vi hjem, og det var med tungt hjerte jeg satte bagasjen på båndet, nok en gang med kurs for Charles de Gaulle. Da vi ankom Gardermoen var jeg ikke det minste overrasket da bagasjen ikke dukket opp. What else is new, liksom? Jo, at også Inger og Ulriks bagasje manglet, viste det seg. Man kan spørre seg om det i det hele tatt jobber stuere på Charles de Gaulle i julen.

[1] Toalettsakene! Jeg hadde heldigvis hatt åndsnærværelse til å legge dem i håndbagasjen, med kontaktlinser og det hele.

Matiné

Jeg ble så glad da jeg så i avisen at "The Never Ending Story" går på NRK1 nå! Men selvfølgelig skrudde jeg på fjernsynet akkurat idet de viste den hjerteskjærende scenen der hesten drukner i myren.

Siste søndag i advent

Vi tenner fire lys i kveld
og lar dem brenne ned
for lengsel, glede, håp og fred
men mest allikevel
for fred på denne lille jord
der menneskene bor.

Jeg blir alltid veldig rørt av dette siste verset.

TV-kvelden

Uten å ha noen forhåpninger om at fjernsynet skulle underholde meg noe større denne hjemmekvelden, er jeg utrolig tilfreds:

Foruten Lørdagsrevyen fikk jeg med meg en herlig oppsummering av Idol-2003, siden en timelang sending fra Carolas jubileumsshow.

Fromme ønsker

Ønskeliste julen 2003

Bøker:
Gerd Brantenberg: Landssvikersken
Marianne Mjaaland: Unaturlig dødsfall meldes
Neil Gaiman: Coraline
Jennifer Weiner: Good In Bed
Jennifer Weiner: In Her Shoes
Jane Austen: Fornuft og følelser
Per Petterson: Ut og stjæle hester
Roy Jacobsen: Frost
Tony Parsons: Mann og gutt
Tore Renberg: Mannen som elsket Yngve
En bok som enkelt og lettfattelig beskriver fremgangsmåten for strikking av ullsokker, dersom det finnes.
(faktorenes orden er likegyldig)

CD:
Billy Bragg: Must I Paint You A Picture
Bruce Springsteen: The Essential
Alf Prøysen (alt!)

Kosmetikk:
- Multivitamin Power Firm
- Skin Prep Scrub
- Special Cleansing Gel
- Skin Smoothing Cream
(Dermalogica alt sammen)

- Tøfler (str. 36) (ikke jåletøfler med bonboner og hæl, mer i retning Husfliden, gjerne av tovet ull)
- Gavekort på Krogh Optikk til kjøp av solbriller
- Støvsuger
- Villeroy & Boch rødvinsglass, Bordeaux nr. 2
- Mobiltelefon: Ericsson T610, rød

Det enkle er ofte det beste

Da jeg var yngre var ramponering av H&M-undertøysplakater en fast førjulstradisjon på linje med Young Neils-konsert på Rockefeller og adventskalender med sjokolade.

Jeg kan opplyse om at dette er tungt arbeid. Plakatene hang høyt oppe på veggen, og vi måtte klatre opp på skuldrene til hverandre for å nå opp. Når vi endelig fikk tak i et hjørne, fulgte gjerne 5-6 lag plakater med når vi dro, så det ble utrolig tungt. Vi rev og slet, og noen ganger måtte vi henge i plakaten med hele kroppsvekten som lodd. Hadde man noen negler å snakke om, knakk de garantert.

Dessuten var sprayboksene dyre, og i nattens mulm og mørke var sjansen for å havne i munnhuggeri med fulle folk på vei hjem fra julebord overhengende. Så provoserende virket handlingen på enkelte at vi av og til måtte ta bena på nakken.

Etter hvert gikk vi imidlertid over til en langt mer effektiv og virkningsfull måte å sabotere plakatene på: Alt som skulle til var en sprittusj. Med denne malte vi en eller to av tennene sorte. Det var gjort på sekunder, og - vips! - plakaten var med ett bare lattervekkende, der modellen gliste tannløst, plutselig alt annet enn forførende.

Gamle sanger om igjen

Få artister jeg har opplevd live har et mer enerverende publikum enn DeLillos (jeg har heldigvis aldri vært på konsert med Andrew WK eller Björn Rosenström). Det snakkes høylytt og uavbrutt under låtene, folk bryter uten forvarsel ut i spastiske og voldsomme bevegelser selv om personen ved siden dem står med en helt full øl i hånden (jeg mener ikke at man skal stå musestille på konsert, men det er et sted for alt. Og det stedet er gjerne ganske langt frem i lokalet, ikke bak miksebordet.). Det kastes opp, og skrikes uforskammet etter Kokken Tor når bandet spiller forløperen til låten, Den feite mannen, som faktisk er mye bedre. Man får rett og slett god anledning til å huske hvorfor man egentlig sluttet å gå på DeLillos-konserter for mange år siden.

Men så kommer de magiske øyeblikkene, de som gir meg gåsehud, klump i halsen og - ja, faktisk - fuktige øyne. Som når alt blir mørkt bortsett fra Lars Lillo-Stenberg som badende i hvitt lys fremfører Hjernen er alene. Eller når Sveve over byen tilegnes "min gode venn Joachim Nielsen".

Og ikke minst når vi suser avgårde, alle mann, og jeg kjenner sterkere enn ellers hvor glad jeg er i byen min, stakkars stakkars stakkars stakkars stakkars lille store Oslo by.

Suser avgårde alle mann

Det er grålysning og ikke en lyd i byen.
Og jeg er på vei hjem til en uoppredd seng.
Lille Oslo er en egen planet
alle gatene forskjellige land.
Hvert strøk en verdensdel
og vi suser avgårde alle mann.

Og jeg er ganske full
og jeg går midt i Bygdøy Allé.
Og mitt eneste mål er å komme hjem og sove.
Men før jeg gjør det er jeg nødt til å se
at solen kommer at mennesker står opp.
Da er jeg trygg da kan jeg sove godt
hele dagen.

Men kanskje blir jeg vekket av en flyalarm.
Selv om det bare er en test
så gjør den meg helt kvalm.
Løper opp og skrur på radioen hver gang

Det er grålysning og ikke en lyd i byen.
Og jeg er på vei hjem til en uoppredd seng.
Lille Oslo er en egen planet
alle gatene forskjellige land.
Hvert strøk en verdensdel
og vi suser avgårde alle mann.

Julekort

På jobben i dag: Gledelig jul, takk for samarbeidet i året som gikk osv... osv... x 250. Og siden skal kortene i konvolutter.

Men jeg har da fått perfeksjonert signaturen min.

Industrispionasje

Da jeg var i Gøteborg i helgen falt jeg pladask for noen yndige små julebukker i en design- og interiørforretning. De var uforholdsmessig dyre, så geitene ble foreviget i smug med mobilkamera. Vel hjemme gikk jeg til innkjøp av piperensere og ullgarn, og her er resultatet:

Jeg er så fornøyd! Må innrømme at jeg har lekt med tanken på om produksjon og salg av ullgeiter og brente mandler rundt juletider vil kaste så mye av seg at jeg kan drive dank resten av året.

La ham gå, la ham gå! Jeg trenger ikke hans råd.

En plutselig trang til å finne ut hva katten som var tjenestepike for Reveenka het (det var selvsagt en samtale med min venn Herr Rev som gjorde at dette plutselig ble så presserende), fikk meg til å foreta et søk i Google.

Google-søket og et øyeblikks uoppmerksomhet sendte meg lukt inn på Vigrids nettsider. De tar åpenbart eventyret om Reveenka til inntekt for sine forskrudde holdninger. Det likte jeg dårlig!

Her ligger forøvrig også en versjon av eventyret, og tjenestekatten heter (selvfølgelig!) Korse.

Ikke helt i form

Jeg føler meg ganske skral i dag, uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt. Ikke har jeg vondt i halsen eller hodet, ei heller er det noe som tyder på at jeg har feber. Bare en generell urvenhet, og en tretthet som nesten er lammende.

Jeg trodde imidlertid jeg gjorde en god figur på jobb inntil en kollega påpekte at jeg så ganske dårlig ut. "Åja?", svarte jeg. "Ja, du har små, blanke øyne og ildrøde kinn" drev hun på.

Nemlig!

Enda godt jeg er fornøyd med håret og skoene mine i dag, ellers hadde jeg nok måttet låse meg inne på toalettet for å gråte en skvett.

Hei hå

Det jules i hjemmet, og i skrivende stund ligger 1,2 kilo brente mandler til avkjøling på kjøkkenet. Perfekte, om jeg skal si det selv. Takket være en oppskrift fra NRKs nettsider, en smule dristighet [1] og en god porsjon flaks lyktes det oss å fremstille en produksjon som kombinerer de beste egenskapene fra de brente mandlene i mine to barndomshjem. Det er mulig det er nybegynnerflaks det er snakk om; dette er første gang jeg lager brente mandler på egenhånd. Hadde det vært mulig skulle jeg lagt ut smaksprøver her!

Det hele ble utført til tonene av årets samling julesvisker fra mamma og Bjørn, som kom i posten her om dagen. Favoritter: Do They Know It's Christmas, Fairytale Of New York, Trois Anges Sont Venus Ce Soir - og så Happy X-mas (War Is Over) da, enda så utspilt den er. Skal si jeg ble revet med! I tillegg har jeg tidvis (av en eller annen grunn) hatt Ding, Dong, Merrily On High på repeat, og sunget og danset rundt meg selv.

Dersom det nå viser seg at sjokoladetrekket på marsipankulene jeg laget omsider har stivnet, etter to timer på verandaen (jeg var nok litt ivrig med Delfia-fettet i min higen etter å få glassuren blank og smidig), vil jeg faktisk påstå jeg har et (tidligere lite utnyttet) naturtalent for julegodter.

[1] Å brenne mandler krever farlig høy varme på komfyren, og smeltet sukker er ikke noe å spøke med, har nok de fleste erfart.

Å, hjelpe meg, der ser jeg halen på reven!

En venn av meg har vært svært opptatt av Hakkebakkeskogen, spesielt reven, den siste tiden. Jeg tror det startet med at han hadde lyst til å se stykket på Nationaltheatret, og på bakgrunn av dette fikk han en kopi av Hakkebakkeskogen på CD av en kollega. Denne hører han mye på mens han jobber. Etter dette har alle IM-samtalene våre åpnet med "god dag, herr Rev". Ofte fortsetter konversasjonen med "gi meg de kakene der" (og videre "alle sammen!").

I dag utspant følgende (ser jeg nå) absurde samtale seg mellom oss (til å begynne med omhandler den rever generelt, men den kommer snart til å - nok en gang - dreie seg om vår venn reven fra Hakkebakkeskogen):

(...)
15:45:49 J*: Lager reven lyd?
15:46:32 Frk_Kri: Kanskje noen knurrende lyder langt nede i halsen.
15:47:00 J*: Hmmm, skulle jeg ha likt å høre!
15:47:13 Frk_Kri: Sikker er jeg ikke!
15:47:25 Frk_Kri: Jeg tror reven stort sett er et taust og listig dyr.
15:47:41 J*: Slu!
15:47:47 Frk_Kri: Gjett om!
15:51:06 J*: "Bjørn Skagestad spiller Mikkel med stort nesegrev og bevegelig hale. Han er mer sløv, sløy og dum enn frekk og farlig" ... ikke bra!
16:05:24 Frk_Kri: Bevegelig hale! Det er bra.
16:05:35 J*: Skulle bare mangle!
16:06:14 Frk_Kri: Forsåvidt enig, men det er ingen selvfølge.
16:08:34 J*: Vel, skulle han være giktisk?! Barn har ingen forståelse for stivhalede rever.
16:08:47 J*: Og det har ikke jeg heller!
16:09:21 Frk_Kri: Jeg så lettere for meg at barna som ser forestillingen kunne blitt avspist med en slapp revehale som hang og slang.
16:09:50 J*: Santsant - det hadde vært verre.
16:10:02 Frk_Kri: Det hadde vært _mye_ verre!
16:10:44 J*: Jeg setter pris på at vi er enige om denne viktige saken.
(...)

Happy Christmas your arse

Jeg trodde ikke det var mulig å gjøre Fairytale of New York verre enn den glattpolerte møkkaversjonen Ronan Keating spilte inn for noen år siden.

... men det var før jeg så TV-reklamen for Frelsesarmeens Juleplate der Halvdan Sivertsen gjør en norsk versjon av låten. Å fy.

Katt & kanari

I spalten Katt & kanari i dagens utgave av Aften Aften, kan man lese om en renslig og tillitsfull katt som har dukket opp og bosatt seg hos en familie på Slependen. Katten er gul og tåler barn godt, og det nye vertskapet tror den er vant til å være innekatt: "Han vil nemlig aldri gå ut selv, men blir båret ut på hendene som en bløtkake, og finner seg i det".

Jeg ser det for meg! Haha.