På vegne av vanvittig mange

Kjære Bruce Springsteen

Nå er det ikke lenge til vi sees! Jeg gleder meg, det har jeg gjort helt siden jeg kjøpte billett til konserten for mer enn et halvt år siden. Det vil si, kjøpte og kjøpte; jeg lå i sengen med bihulebetennelse og var i hyppig kontakt med en kollega per telefon og SMS. Like etter klokken 08 fikk jeg den gledelige beskjeden at hans strategi som var å oppsøke postkontoret i Fredrikstad idet de åpnet hadde vært en suksess.

Men nok om det, jeg skal ikke kjede deg med trivialiteter. Dette er saken: Jeg har fulgt turneen din på nettet, og ser at du på alle de 80(!) konsertene du har holdt hittil har funnet det tvingende nødvendig å spille nesten hele The Rising. Jeg vil nødig være respektløs, men vi kan vel enes om at dette ikke er din aller beste plate? Når du spiller nesten alle låtene derfra, blir det så liten tid til de gamle, og - la oss nå være ærlige her - det er de gamle låtene publikum aller helst vil høre.

Du skjønner, det er første gang jeg skal se deg live. Jeg liker ikke å tenke på det, men da pappa og Trine reiste til Stockholm for å se deg på Tunnel Of Love-turneen, spurte de om jeg ville være med. Jeg satte opp min mest overbærende tenåringsmine og syntes det var et dødsfjernt spørsmål. Mye jeg gadd, liksom. Jeg var 14 år gammel og hadde nettopp vært i Göteborg sammen med Maria og sett Michael Jackson. Den konserten var verdt bilturen over grensen, mente jeg da, din var det så definitivt ikke.

Når jeg tenker tilbake på episoden nå, oppleves den like fortærende som da jeg var på yndlingsrestauranten min i København, og en kelner kom bort til bordet og lurte på om jeg ville at han skulle rive litt trøffel over maten min, siden det var sesong akkurat da. Jeg ble så forfjamset at jeg svarte nei takk, og lever fortsatt med tapet.

Men nå snakker jeg meg bort igjen. Jeg håper du ikke synes jeg er frekk, som ber deg begrense antall låter fra The Rising på turneen som vitterlig bærer navnet til denne platen. Jeg ser det kan virke som en utidig forespørsel, at det nesten kan sammenliknes med par som vil gifte seg i kirken bare for å få en vakker ramme rundt seremonien. Du vet, de som har nerve til å anmode presten om å tone ned det religiøse budskapet, fordi de egentlig ikke er troende.

Jeg håper du ikke ser denne ydmyke forespørselen på samme måte. Ta den heller som et godt råd. Det er jo ofte slik at artister mener seg geniale på den siste platen de laget, uansett hvor dårlig den er. De har på en måte hørt seg døve på den i løpet av alt arbeidet med produksjonen, og til tross for at hverken publikum eller kritikerne er særlig begeistret, lirer de furtent av seg et usigelig kjedelig sett på konsert, før de – kanskje! – motvillig drar låten alle helst vil høre helt til slutt. Jeg synger selv, og vet hvor lett det er å bli revet med av sin egen fortreffelighet og genialitet når man har fått denne nærheten til musikken.

I tilfelle du ikke er klar over det, er denne låten i dette tilfellet Thunder Road. Jeg vil så gjerne at det skal bli en magisk kveld på Valle Hovin, men er redd jeg, uansett hvor bra konserten ellers blir, vil gå skuffet hjem om jeg ikke får oppleve at du synger ”Roy Orbison singing for the lonely/Hey that's me and I want you only”.

Det er straks ett år siden The Rising kom ut, du begynner vel kanskje å bli litt lei selv?

Jeg håper du ikke synes jeg er for storforlangede – selv synes jeg i grunnen ikke jeg går over streken. Å gå over streken ville for eksempel være å foreslå at jeg setter sammen spillelisten for deg; dét innser jeg ville være å trå inn på dine og bandets enemerker.

Vet du, jeg tror faktisk at selv de som mente at du ble alt for kommersiell da Born In The USA kom ut – jeg tenker på rockerne som den gang grettent mumlet sell out - i dag, nesten 20 år senere ville trampet takten og gitt seg ende over om du fremførte – tja, gjerne fem-seks låter fra denne platen. Mitt forslag: My Hometown, Glory Days, Cover Me og Darlington County. Tittelsporet og Dancing In The Dark ser jeg av spillelistene at du allerede har med under denne turneen. Og så de andre, da: Tidligere nevnte Thunder Road, Hungry Heart, Born To Run, Darkness On The Edge Of Town og The River – ja, du vet hvilke jeg mener.

Det var i grunnen bare dette jeg hadde på hjertet. Som tidligere nevnt: Jeg gleder meg til torsdag!

Din hengivne
Kristiane Dedichen Falck

P.S. Dersom du likevel synes det er en god idé kan du gjerne ta kontakt, så skal jeg sette sammen spillelisten for deg. Jeg vil i så tilfelle konsultere min far, som er født samme år som deg, og er en gammel fan fra helt tilbake til den tiden jeg selv kun hørte på Hakkebakkeskogen, så saken vil være i de beste hender. Du kan selvsagt komme med innsigelser til vårt forslag, og de vil bli hørt. Det eneste jeg vil insistere på er at Tom Waits’ Jersey Girl, fra Live 1975-1985 må være med.

Postet av: Kristiane at Juni 16, 2003 11:49 EM