Gråa dagar skyndar aldrig på

I radioen hadde de advart om forsinkelser på t-banelinje 2 på grunn av enkeltsporkjøring. Stor var derfor gleden da banen suste inn på perrongen helt etter rutetabellen i morges. Det viste seg imidlertid at jeg gledet meg for tidlig; den allerede fulle t-banevognen, som med passasjerene som ventet på Tveita ble så tettpakket at vi reisende måtte vikle armer og ben inn i hverandre, ble stående på stasjonen. Dørene forble åpne, og vognsettet sto bom stille. Jeg skar tenner av ergrelse. Bedre ble det ikke av at jeg var ute i et alt annet enn lykkelig ærend: Jeg var på vei til tannlegen.

Den fryktede Andre Visdomstannen jeg fremdeles har igjen etter å ha fjernet nummer en, begynte å murre da jeg var i København i helgen. Det ble verre og verre, og på flyet hjem kjentes det som jeg hadde halsbetennelse. Hele gårsdagen gikk med til å se situasjonen an. Jeg hadde hverken lyst eller råd til å gå til tannlegen - og i hvert fall ikke for en rådyr visdomstannaffære.

---

Jeg hadde en slik for fire år siden. Jeg var blitt sendt fra min vanlige tannlege til en tannkirurg for å trekke tannen, og knærne mine dirret da jeg ankom den lyse og moderne klinikken. (Med en velutviklet tannlegeskrekk er det ikke snakk om å gå til tannlege Røskeland i en mørk bygård på Sagene, eller hans like. Tannleger velger jeg fra øverste hylle, og jeg foretrekker de som tilbyr lystgass.)

Røntgenbildene hang på lystavlen da jeg kom inn. Kirurgen pekte opp på dem og sa: - Den gode nyheten er at du ikke har visdommstenner i overkjeven. Jeg strålte opp, hvorpå hun satt et fast men medfølende blikk i meg: - Den dårlige er at de to du har i underkjeven har et meget intrikat rotsystem. De må skjæres ut i små biter, og det vil ta lang tid. Rommet seilte, og jeg måtte støtte meg til veggen.

Planen var egentlig å ta begge visdomstennene i underkjeven samtidig, for å bli ferdig med det. Etter å ha sett nærmere på røntgenbildene bestemte imidlertid kirurgen at vi måtte nøye oss med en av gangen siden jeg skulle være ved bevissthet. (På dette tidspunktet tryglet jeg om full narkose, men det ble kontant avslått.)

I neste øyeblikk lå jeg på operasjonsbenken. Over meg hadde jeg et grønt klede, med hull til munnen (ikke til øynene). Jeg pleier å grue meg så kolossalt når jeg skal til tannlegen, at inngrepet fremstår som en litt flau bagatell når det først er over. Denne strategien viste seg å være umulig i dette tilfellet.

Operasjonen tok godt og vel en time. Tannen måtte bores sønder og sammen, og plukkes ut bit for bit. Tårene silte uavlatelig ned i ørene mine, og jeg knuget sykepleierens hånd. Og sånn som kjeven verket av gapingen!

Da det endelig var over gråt jeg fremdeles, delvis av sjokk, delvis av lettelse. Før jeg dro fra jobben den formiddagen, hadde jeg sagt så kjekt: - Jeg kommer muligens tilbake senere i dag, hvis ikke sees vi i hvert fall i morgen! Men nei. Jeg ble sykemeldt i fem dager, og fikk forbud mot å gå på jobben før, uansett hvordan jeg følte meg. - Du er vel klar over at du har hatt en operasjon? Kirurgen kikket på meg over lave briller. Jeg snøftet og skalv. Joda. Ingen tvil om det.

Jeg vaklet hjem. Etter å ha sovet noen timer følte jeg meg litt kvikkere, og da jeg litt senere ble servert hummersuppe med sugerør på sofaen, var jeg ganske oppesen. Jeg var høy på paralgin forte, og fikk utgyte meg i det vide og det brede om inngrepet. Jeg telefonerte rundt, og alle gruoppvekkende detaljer ble penslet med brede strøk. Den verste av dem alle ble jeg imidlertid ikke klar over før noen dager senere:

Da hevelsen begynte å gå ned oppdaget jeg et par sting som satt ganske langt fremme i munnen, langt fra operasjonsstedet. Dette undret jeg meg svært over. Da jeg skulle ta stingene fikk jeg vite hvorfor: Mens de holdt på å pulverisere og fjerne tannen, hadde tannkjøttet hovnet opp så voldsomt at de måtte skjære et slags nødsnitt i så det ikke skulle revne.

!!!

---

Vissheten om at jeg fremdeles har en visdomstann igjen har forsuret tilværelsen min i fire år nå.

Det er i utgangspunktet hverken behagelig eller glamorøst å reise kollektivt i morgenrushet. Men å befinne seg i en slags horisontal vigelandsk monolitt med fremmede mennesker før klokken åtte om morgenen, med tankene kretsende om inngrepet beskrevet overfor, er simpelthen skrekkelig. Jeg var så langt fra raindrops on roses and whiskers on kittens som vel mulig. - Kanskje det likevel er på tide å få det overstått, hvisket jeg til meg selv, i et forsøk på å være tapper. I det samme kunne jeg kjenne kaldsvetten piple frem på pannen.

---

- Unnskyld, har dere ventet lenge? En lyshåret, nokså fiks dame, som tydeligvis nylig var ankommet til neste t-bane-avgang, hadde latt seg forbløffe av togsettet som sto stille på perrongen. Nå forsøkte hun å flette seg inn i vår formasjon, som var stivnet i en strittende motvillig, granitthard knute. - Neida, bare i noen minutter, kvitret en lystig kvinne med kvikke øyne og vattert, flaskegrønn jakke. Jeg hadde lyst til å klype henne, og fortelle at vi hadde stått der i minst ti minutter, og at det var ti minutter for lenge, men nøyde meg med å sende henne et trett blikk fylt av lede.

Gram i hu så jeg av klokken at jeg ville komme for sent til tannlegen. Etter et kvarters tid, da de aller fleste av passasjerene som hadde møtt opp til neste avgang hadde gitt opp forsøket på å trenge seg inn på den smekkfulle banen, kjørte vi. Tyve minutter senere løp jeg bannende ned bak Majorstuhuset og bortover Sørkedalsveien. Jeg kjente sølevannet sprute oppover de strømpekledte leggene, og paraplyen vrengte seg i ett kjør.

---

Jeg fikk en god og en dårlig nyhet i dag også. Den gode var at tannen ikke må ut (- ennå). Den dårlige var at tannlegen så seg nødt til å klippe bort (!) en skinnfille som lå over visdomstannen. Jeg besvimte nesten da jeg hørte henne be assistenten om en saks. (- Finn en skarp en!) Blodet fosset i munnen på meg, og jeg visste ikke om jeg skulle spytte eller svelge.

Det var i grunnen greit så lenge bedøvelsen satt i. Jeg kunne sogar nyte de (nesten) utsprungne syrinene på vei til jobb. Der Majorstuveien møter Uranienborgveien bugnet det av lubne, våte kvister og humøret steg flere hakk.

---

... og ennå var ikke klokken halv ni om morgenen.

Postet av: Kristiane at Mai 23, 2006 10:18 EM