Kristiane.org

Bekjennelser om barnslighet

Jeg er også umoden og barnslig på andre måter. For eksempel er mitt hjerte stort og åpent for college punk. Dette en type musikk jeg for det første er alt for gammel for. Jeg burde dessuten uansett ikke like den, av den grunn at jeg også liker god, gammel og kredgivende punk. Dermed er man jo egentlig programforpliktet til å fnyse av kvisete tenåringer fra USA, som spiller melodiøs, iørefallende, lettvint og (som oftest) apolitisk musikk. Musikk som gjerne blir brukt i tenåringsfilmer.

Men jeg digger det. Det er særlig når jeg løper jeg hører på denslags musikk. Eller på fest. Hvis jeg er i form og finner en Offspring-CD i hyllen, er det store sjanser for at jeg kort tid etter befinner meg på dansegulvet mens jeg skråler My friend's got a boyfriend/Man she hates that dick. Er jeg blant riktig dannede mennesker blir det gjerne litt sånn - Hysj, barn-stemning, men er jeg heldig får jeg med meg flere.

Green Day blir jo nesten stuerent i denne sammenheng, men hva gir dere meg for et fjortisband som Blink-182? Jeg har riktignok bare én plate med dem, men den inneholder til gjengjeld låter som What's My Age Again? og Going Away To College. Wheatus' Teenage Dirtbag kan jeg utenatt.

Men det blir verre. Dette innlegget skal nemlig først og fremst handle om avføring. Som tidligere nevnt synes jeg denslags er morsomt. Jeg får meg riktignok ikke til å skrive b-ordet rett ut, men de av dere som har fine fornemmelser bør nok likevel hoppe over resten av innlegget. Jeg skal skrive noen ord om arbeidsplasstoalettproblematikk.

Alle har vel opplevd det. Du er på jobb, skal på do, og finner toalettet i dårlig forfatning. Det vil si, det stinker der. Det er forsåvidt greit nok; jeg er flink til å ikke puste gjennom nesen, når det er påkrevet. Men når man så (i en fei) har gjort seg ferdig, og skal forlate toalettet. Da gjelder det å ikke bli sett. Det verste er hvis det står noen utenfor og venter i kø [1]. De vil jo selvsagt straks tro at det er du som er opphavet til stanken. Og man kan jo ikke si noe om det heller. For det første virker man da passe nevrotisk og gal. I tillegg har vi den gamle reglen Den som fisen først oppdager... og så videre.

Det vil si, jeg trodde man ikke kunne gjøre det. Inntil nylig, da jeg fikk erfare noe annet. Og jeg sto ikke engang i dokø. Nei, jeg satt inne på mitt kontor, da en person stakk hodet inn for å fortelle at dersom jeg skulle på do, og syntes det luktet vondt der, så skulle jeg vite at det i hvert fall ikke var ham/henne som sto bak. Først holdt jeg på å falle av stolen, men siden lo jeg inni meg resten av dagen.

(Og så, en fotnote nesten like lang som innlegget, gitt.)

[1] Et sted jeg jobbet før hadde vi alt for få toaletter. Ofte sto jeg rett og slett i dokø i arbeidstiden. Dette burde selvsagt fått direktøren i en bedrift som sliter med lønnsomheten til å iverksette tiltak. Men nei.

Jeg sto ikke i dokø på jobb på samme måte som jeg gjør på et utested. På jobb handlet det mer om å sveve tilsynelatende formålsløst rundt i nærheten av toalettene, mens jeg med spisse ører forsøkte å fange opp lyden fra dørlåsen eller rennende vann i kranen. Når dette skjedde, var det bare å smette rundt et hjørne, og vente til personen var kommet ut og forsvunnet. Deretter kunne jeg - omsider - gå på do.

Dette fordi jeg 1) ikke liker å bli sett når jeg går inn på do og 2) helst ikke ville vite hvem av kollegene mine som eventuelt hadde laget gasskammer på toalettet (i tilfelle det skulle få meg til å synes dårlig om dem).

Nåvel. Dette forsvinningsmomentet gjorde selvsagt at det innimellom kom en jævel og snek i køen (riktignok uten å vite om det).

Det var forøvrig snakk om to toaletter - unisex - og et lite rom med en vask imellom. Jeg elsker mine gamle kolleger for den stilltiende overenskomsten vi hadde. Dersom to (eller flere) personer møttes i det lille rommet med vasken - vi ble jo dermed stående i kø også for å vaske hender - praktiserte vi ignoreringstaktikken. Vi lot rett og slett som om vi ikke la merke til hverandre.

Like etterpå kunne vi møtes ved kaffetrakteren i kantinen, med joviale smil og hilsener. - Hva gjorde du i helgen, 'a? Men på do rådet taushet og unnvikende blikk. En dyd av nødvendighet.

Jeg, et persilleblad

Jeg hadde dårlig tid til bussen, og småløp nedover fortauet. Med ett hørte jeg den kraftige bussmotoren oppe i bakken, og satte opp tempoet ytterligere. Da jeg kom rundt svingen så jeg at det sto mennesker på holdeplassen. Jeg pustet lettet ut; da ville bussen uansett stoppe, og jeg ville fint rekke den.

Fortauet ligger på motsatt side av veien for der bussen kjører, og min plan var å smette inn bak bussen og krysse veien da den hadde passert meg. Men så valgte bussjåføren bremse opp før holdeplassen, antakelig for å slippe meg forbi foran bussen. En hyggelig gest. Jeg nølte imidlertid. "Gå ikke over veien før bussen har kjørt" sitter liksom i ryggmargen. Dessuten var det glatt. Så jeg ble stående på fortauet, ubesluttsom. Sjåføren satte opp en oppgitt mine, slo ut med armene, og kjørte de siste meterene frem til holdeplassen. Jeg smatt inn bak bussen, og stilte meg i kø bak de andre passasjerene.

Da jeg kom inn på bussen, smilte jeg til sjåføren og beklaget. Jeg prøvde i korte trekk å gjøre rede for min usikkerhet. Men det var han ikke villig til å høre på. I stedet kjeftet han på meg. Dermed surnet jo jeg også, og det endte med at jeg beskyldte ham for å være morgengretten.

Etterpå angret jeg kolossalt. Jeg kunne bitt av meg tungen. Vel hadde han vært urimelig, men det burde jeg være i stand til å heve meg over. Som yrkessjåfør opplever han antakelig trafikale fortredeligheter flere ganger i timen. Samt håpløse passasjerer (selv om jeg ikke følte meg som en av dem). Jeg gremmet meg.

Jeg satt helt bakerst i bussen, men kunne likevel føle de negative vibrasjonene fra sjåføren. Jeg følte at de andre passasjerene, som ikke hadde fått med seg hva som skjedde, men bare at sjåføren skjelte meg ut, stirret. Selv da jeg gikk av t-banen i sentrum en halv time senere, hadde jeg en mørk sky over hodet. Det var litt sånn: - Hvorfor er jeg lei meg, igjen? Åja, bussjåføren hater meg.

Som alle forstår er jeg helt latterlig nærtagende. Jeg er konfliktsky, og blir kjempenervøs av ufred, krangel og dramaqueens (samt deres mannlige motstykker). Jeg hater å være delaktig i den minste lille krangel [1], på nett eller i RL. Humørsyke eller morgengretne personer er et mareritt for meg; jeg går straks i meg selv og grubler over hva jeg har gjort galt, selv om jeg innerst inne vet at det dårlige humøret ikke har noe med meg å gjøre.

[1] Ordentlige krangler, altså. Tullekrangling liker jeg godt.

Chasing Amy

Det er ti år siden sist jeg så filmen, og jeg husker at jeg likte den veldig godt. Da jeg så den igjen i dag fikk jeg først bakoversveis av at det er Ben Affleck som spiller hovedrollen. Første gang jeg så filmen var han for meg helt ukjent men ålreit fyr; i dag er han en skuespiller jeg misliker sterkt. (Uten at jeg helt forstår hvorfor, når jeg tenker meg om. Jeg tror ikke jeg har sett ham i andre filmer enn Good Will Hunting. Og den er jo ikke så ille. Kan det være at jeg baserer min antipati ene og alene på at han har vært sammen med Jennifer Lopez?)

Men filmen var fortsatt god, den! Bittersøt romantikk i et alternativt miljø. Jeg fikk også litt varmere følelser for Affleck (selv om han oppfører seg som en dust store deler av filmen). Den kvinnelige hovedrollen spilles av (i hvert fall for meg) ukjente Joey Lauren Adams, som minner om en pen utgave av Renée Zellweger.

Verdens kuleste brødrister

Det gikk ikke lang tid fra jeg tatoverte meg før (den visstnok helt vanlige) trangen til en ny tatovering meldte seg. Problemet er imidlertid at jeg hadde jo bare ett eneste motiv jeg kunne tenke meg. Nemlig det jeg nå har på hoftebenet.

Jeg har tenkt og tenkt, men har ikke kommet på noen andre motiver jeg vil tatovere på kroppen. Bortsett fra det samme en gang til da. Og dét er vel litt døllt. Så jeg tror jeg skrinlegger planene om en ny tatovering, og ønsker meg denne brødristeren i stedet:

Feathery Strokers

For en stund siden skrev jeg et nokså politisk ukorrekt innlegg om hva menn ikke bør gjøre. Som for eksempel å drikke rusbrus og sove i pysjamas.

Jeg kunne ikke tro min lykke da jeg fant Marian Keyes siste bok i pocketutgave i bokhandelen på Gardermoen sist fredag. (Jeg har hørt før at noen bøker kommer i pocket på flyplasser verden over før de blir lansert i pocketutgaver hos vanlige bokhandlere. Men at jeg skulle være så heldig å få oppleve dette, attpåtil med en bok jeg har gledet meg kolossalt til å lese, hadde jeg aldri trodd.) Med ett gledet jeg meg enda mer til ferien. Marian Keyes bøker er chick lit på sitt aller beste, og perfekt strandlektyre. Og jeg ble ikke skuffet. I boken omtales et fenomen som har fått navnet Feathery Strokers:

Jacqui's Feathery Stroker test is a horribly cruel assessment that she brings to bear on all men. It originated with some man she had slept with years ago. All night long he'd run his hands up and down her body in the lightest, feathery way, up her back, along her thighs, across her stomach and before they had sex he asked her gently if she was sure. Lots of women would have loved this: he was gentle, attentive and respectful. But for Jacqui it was the greatest turn-off of her life. She would have much preferred it if he'd flung her across a hard table, torn her clothes and taken her without her explicit permission. - He kept stroking me, she said afterwards, wincing with revulsion. - In this awful feathery way, like he'd read a book about how to give women what they want. Bloody Feathery Stroker. I wanted to rip my skin off.

And so the phrase came about. It suggested an effeminate quality which instantly stripped a man off all sex appeal. It was a damning way to be categorized. Far better, in Jacqui's opinion, to be a drunken wife-beater in a dirty vest than a Feathery Stroker.

Her criteria were wide and merciless - and distressingly random. There was no definitive list but here are some examples. Men who didn't eat read meat were Feathery Strokers. Men who used post-shave balm instead of slapping stinging aftershave on to their tender skin were Feathery Strokers. Men who noticed your shoes and handbags were Feathery Strokers. (Or Jolly Boys.) Men who said pornography was exploitation of women were Feathery Strokers. (Or liars.) Men who said pornography was exploitation of men as much as women were off the scale. All straight men from San Francisco were Feathery Strokers. All academics with beards were Feathery Strokers. Men who stayed friends with their ex-girlfriends were Feathery Strokers. Especially if they called their ex-girlfriends their "ex-partner". Men who did pilates were Feathery Strokers. Men who said "I have to take care of myself right now" were screaming Feathery Strokers.

The Feathery Strokers rules had complex variations and sub-sections: men who gave up their seat on the subway were Feathery Strokers - if they smiled at you. But if they grunted - Seat, in a macho, no-eye-contact-way, they were in the clear.

Meanwhile, new categories and sub-sections were being added all the time. She'd once decided that a man - who up until that point had been perfectly acceptable - was a Feathery Stroker for saying the word "groceries". And some of her decrees seemed downright unreasonable: she ruled that men who helped you look for lost things were Feathery Strokers, though no one but extreme Feathery Stroker purists could deny that it was a handy quality for a man to have. (...)

Haha!

Jeg vet ikke om jeg er på linje med denne Jacqui, eller enda strengere, når jeg også synes det er noe utrolig kleint med menn som ikke drikker kaffe. Spesielt hvis de drikker te i stedet. Jeg vil gå så langt som til å rangere det slik:

1. Menn som drikker kaffe (det beste, åpenbart)
2. Menn som ikke drikker kaffe
3. Menn som drikker kaffe og te
4. Menn som bare drikker te

Videre bør menn ikke tygge tyggegummi (i hvert fall ikke så det merkes). Det samme gjelder eplespising. Jeg er selvsagt ikke så nazi at jeg mener menn ikke kan spise epler. Men det bør ikke gjøres på en høylytt måte. For mange år siden hadde jeg er overordnet som var en entusiastisk eplespiser. Han kom liksom sprettende inn i rommet, energisk epleknaskende og veldig sånn heipådeg!. Jeg ble lettet og glad da en (mannlig) kollega påpekte det umandige og ikke minst enerverende ved denne oppførselen.

Så. Det var alt for i dag (tror jeg).

Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot vintervær. Men når det blåser slik at det sner oppover og inn i jakkehetten, samtidig som det er svinekaldt både ute og inne, blir jeg litt lei. I hvert fall i lengden.

Så da passer det jo bra, da, at jeg reiser til Syden med stor S i morgen tidlig. På Gran Canaria er det 22 grader og sol, og det er vel omtrent akkurat passe.

Hasta!

Om troverdighet og verdighet.

Jeg håper for deres skyld at dere ikke følger oppstyret om den nye boken En helt vanlig dag på jobben for tett. Jeg gjør det egentlig ikke, men som gammel medieovervåker klarer jeg ikke helt å dy meg. Mangeårig stjernereporter i Se og Hør, Håvard Melnæs, skriver altså bok om sin tidligere arbeidsgiver. Allerede før boken har kommet ut har vi fått høre om at Røkke skal ha draptruet Melnæs, og at Melnæs har vært i London og kjøpt overvåkningsutstyr med tanke på å spionere på Me-Ma.

Se og Hør på sin side har visst allerede rustet seg til tennene med et batteri av advokater og PR-rådgivere, og skal ha forsøkt å sverte Melnæs før boken kommer ut. Sladrebladet har nok all grunn til å skjelve i buksene, og jeg unner dem det så gjerne.

Men jeg ler i Forden når jeg leser følgende mot slutten av denne saken:

Melnæs på sin side hevder at dette er sprøyt og kun et stunt fra Se og Hørs side for å sverte hans troverdighet i forkant av bokslippet mandag.

Jeg gjentar:

sverte hans troverdighet

Hallo! Vi snakker om en mann som har jobbet som stjernereporter for Se og Hør i ni år. Ni år! Han har utvilsom tjent fett, og tydeligvis ikke stilt alt for mange kritiske spørsmål ved sladrebladets arbeidsmetoder. Og så kommer han nå med en kritisk og avslørende bok. Troverdighet er vel ikke et ord som kan kobles til Melnæs navn overhodet. Ikke verdighet heller, for den saks skyld.

Å, for en TV-kveld!

I kveld vises en av mine favoritt-80-tallsfilmer, Å for en bursdag, på TV.

Jeg husker jeg som meget ung tenåring fikk leie den på video en gang jeg sov over hos min tante og onkel på Torshov. Jeg elsket filmen, og var svært fascinert av Molly Ringwald - min første tenåringsheltinne med rødt hår og fregner.

Det blir spennede å se om filmen har holdt seg.

NRK2 klokken 21:45, godtfolk.

Det er ikke så mye som skal til

På vei hjem etter en lang og kjip MØKKAdag, var det særdeles forløsende å gjøre en overdreven hva-er-du-for-en-IDIOT-av-en-hensynsløs-bilbølle-gest til personen som holdt på å meie meg ned i et fotgjengerfelt. Jeg følte meg straks mye bedre, og klarte med ett å glede meg over min egen aktpågivenhet såvel som den siste rest av dagslys på himmelen.

På jobb

Jeg sitter i en vinterblek solstripe og leser korrektur. Snart er det helg. Hurra!

Eller var det en drøm

Natt til i går våknet jeg av at jeg hadde helt utrolig vondt i en tann. Det tok litt tid før jeg var skikkelig våken. Da jeg slo opp øynene, hadde jeg en fornemmelse av at jeg hadde ligget i halvsøvne og lidd en god stund. Jeg så på klokken. Det var da pussig: Det var bare en times tid siden jeg hadde lagt meg.

Jeg hadde gått til sengs uten å ha vondt i det hele tatt. Nå strålte det smerter fra en jeksel ut i kjeven og bakhodet, og helt ned i ryggvirvelen. Jeg vaklet ut på badet og fant frem Paralgin Forte, som jeg har liggende etter en visdomstannhistorie fra noen år tilbake. Omtåket svelget jeg en tablett og krøp sammen i sengen igjen. Der ble jeg liggende og kjenne den hurtige virkningen. - Lykke er smertes opphør, tenkte jeg, før jeg sovnet.

Neste morgen kjente jeg ikke antydning til vondt i tannen. Faktisk hadde jeg ikke husket episoden overhodet, var det ikke for at esken med Paralgin Forte fortsatt lå fremme på badet. Jeg ringte likevel til tannlegen. Med tungt hjerte. Det er delte meninger om hvorvidt det er prisen eller ubehaget som er det verste med tannlegen. Men at kombinasjonen av de to er fantastisk kjip, er de fleste enige om. Likevel så jeg ingen annen råd, ettersom jeg snart skal reise bort. Det hadde vært ille å få ferien ødelagt av tannpine.

Jeg fikk time allerede dagen etter, og i morges dro jeg avgårde. Fortsatt uten å ha kjent så mye som et stikk av ising i tannen. Under det grelle lyset la jeg frem saken for tannlegen. Hun kikket ned i munnen på meg. Pirket og banket. Det gjorde ikke vondt. Videre tok hun et røntgenbilde. Dét var da i hvert fall smertefullt; hvorfor må kantene på det man skal bite sammen om være så utrolig skarpe? Med blødende tannkjøtt og rennende øyne ventet jeg på dommen.

Men det var ingenting galt! Tannen (og tennene rundt) var friske og fine som bare det. Det feilte dem ingenting. Ikke så mye som noe begynnende faenskap (hvilket jeg har inntrykk av at en tannlege alltid kan se, uansett). Det hele er et stort mysterium, og jeg lurer nesten på om det hele var en drøm.