Kristiane.org

På oppfordring

Det har vært skammelig få bilder av frøken Smilla på Kristiane.org den siste tiden, og oppfordringene om å publisere nye kattebilder tikker stadig inn. Det har dessverre vist seg svært vanskelig å fange hennes fornemmelser for sne i linsen, men her er et hvor hun poserer innendørs, i vasken på badet.

Å reise lett

Med armene fulle av CDer, Aftenpostens ekstremt tykke lørdagsutgave, skjerf, votter, en pose boller, Litago med jordbær og husnøklene mine, fikk jeg stablet meg til rette i Pollys passasjersete lørdag morgen. Da vi kjørte nedover Rundtjernveien utspant den vanlige har vi husket alt-samtalen seg:

- Mobiltelefon?
- Jepp.
- Papir og penn?
- Jada, jeg har det her i vesken. Men tok du med reisebeskrivelsen til hotellet?

Geir Ove viftet utskriften opp i ansiktet mitt, og jeg lente meg makelig tilbake i setet. Vi suste avgårde i strålende sol. Det var kaldt, og trærne var vakkert dekorert med rimfrost.

DJ Kri styrte som vanlig musikken med stort hell, og da vi var kommet et stykke inn i Sverige, kom CDen med svenske viser på, brent spesielt for anledningen. Jeg sukket av velvære da Ulf Lundells Ryggen fri avløste Gyllene Tiders Chrissie, hur mår du? - Jag? Jag, har det ganska bra!

Et par timer senere kjørte vi inn i Göteborg, og rakk det velassorterte Systembolaget i Nordstan med god margin. Jeg har ikke sett maken til polkø siden før Vinmonopolet utvidet åpningstiden med en time på lørdager, men det gikk heldigvis raskt unna. Da vi kom ut, søkklastet med spennende øl - blant annet mokka-porter, grand cru-witbier og flere sjeldne cream stout - så vi at det nå hadde dannet seg en lang kø utenfor butikken. Folk sto og ventet på å få komme inn og stå i kassekø.

Med den gode følelsen det gir at det for en gangs skyld er lenger kø når man forlater et sted enn når man kommer, bega vi oss tilbake til bilen. Vi kjørte gjennom byen, og fant hotellet uten problemer. Sjekket inn og kjørte ned i garasjen.

Det blir alltid så mye rot i bilen når vi er på reise. En firetimers biltur, og baksetet fylles opp av alt mulig rask. Jakker og flasker, CDer og sjokoladepapir. Jeg sto og sorterte ut det jeg ville ha med opp på rommet, da Geir Ove spurte hvor bagasjen min var. I bagasjerommet lå bare hans sekk, sammen med alt ølet. Tja, den lå vel under ytterjakkene i baksetet, da? Jeg sto tvekroket og romsterte, ganske varm i toppen.

Det gikk ikke lang tid før jeg måtte innse at min bagasje, som riktignok ikke besto av mer enn undertøyskift, toalettsaker og en ekstra genser, sto igjen hjemme. Noe så idiotisk! Litt etter litt gikk konsekvensene opp for meg. Jeg hadde ikke gjort meg spesielt umake før vi reiste avgårde tidlig om morgenen. Planen var at jeg skulle freshe meg opp når vi kom frem til hotellet. Håret var en katastrofe, og maskaraen bare en blek anelse av hva den burde vært. Og, herregud: Kontaktlinsene!

Det var ikke annet å gjøre enn å starte göteborgoppholdet med en heller kjedelig handletur: Billig-maskara, ditto fuktighetskrem og en truse. For ikke å snakke om den ydmykende forestillingen jeg måtte gjennom for å få kjøpt to dagslinser hos en optiker. Si meg, hva er det med denne motviljen mot å selge kontaktlinser til personer som ikke har et livslangt kundeforhold til nettopp den butikken? Jeg har opplevd dette før også, det er omtrent like vanskelig som å få tak i valium uten resept.

Etter at jeg hadde lagt frem saken om den gjenglemte toalettmappen (jeg turte ikke si jeg faktisk hadde glemt all bagasjen min hjemme), smalt det fra den butikkansatte: - Jag har tyvärr inte lov att sälje dig linser. Ikke lov?! Han kom med en forklaring om at jeg bare kunne kjøpe kontaktlinser hos min egen optiker. Jeg gjentok høflig årsaken til at jeg sto der, og at det dreide seg om to skarve kontaktlinser, til en dags bruk.

Til alt hell hadde jeg kundekortet mitt fra Krogh Optikk liggende i lommeboken, og jeg flashet det desperat, som var det et kredittkort av gull. Etter å ha studert det nøye, og siden konferert med noen på bakrommet i en evighet, lot han meg under tvil kjøpe to stk. Focus Dailies, minus 3,25.

Dermed kunne vi nyte resten av oppholdet uten flere kalamiteter (skjønt jeg fikk ikke gjort noe med håret mitt, og har dermed hatt en bad hair-weekend). Det er forøvrig med en viss forbløffelse jeg registrerer at huden min tilsynelatende har det like godt med en billig fuktighetskrem fra Nivea Visage som med de rådyre Dermalogica-produktene jeg vanligvis bruker. Dette forsøket skal jammen fortsette i noen dager til.

Jeg går i bane

Jeg kunne nesten ikke tro min lykke da et klin nytt vognsett rullet inn på Majorstuen t-banestasjon, der jeg rent tilfeldig befant meg. Nærmest paralysert ble jeg stående i villrede. Det var linje 3 som kom, mens linje 2 er min bane.

Det tok heldigvis ikke lang tid før hjernen min begynte å fungere igjen: Jeg kan reise med linje 3 til Hellerud, hvorfra jeg kan ta linje 2 til Tveita - noe jeg også titt og ofte gjør.

Jeg steg nærmest andektig inn i vognen. Til tross for tidligere Jan Erik Vold-tendenser var jeg henrykt, og det var med åpent sinn jeg suget til meg førsteinntrykk. Det er riktig fine t-banevogner byen er i ferd med å få. Kontinentale, jeg følte meg hensatt til Praha eller Paris. En illusjon som riktignok brast da vi kom ut av tunnelen på Bryn, og med ett befant oss i landlig vinterlandskap.

Dessverre er vinduskarmene litt grunne, og gir ikke den gode støtten for armen vi er vant til. Jeg kan nok bare glemme å plassere iPoden i vinduskarmen, noe jeg har hatt stor glede av å gjøre siden en kollega forærte meg en rosa skin av seig og ru gummi, som gjør at iPoden ligger fjellstøtt tross vognens risting.

Dessuten mener jeg at t-banen fortsatt bør være rød, og det er jeg ikke alene om. Er du enig kan du skrive under her.

Døll-o-rama

2006 tegner virkelig ikke bra så langt. På t-banen reklameres det hemningsløst for It's Showtime - et forrykende storbandshow på Chat Noir, med Kåre Conradi og Mariann Aas Hansen. Etter sigende et show inspirert av de mest kjente storbandcroonerne. Gi meg styrke! Og finn fem feil. (Svaret finner du nederst i innlegget.)

Og så har vi TV2s storsatsing Skal vi danse? Det reklameres for programmet på digre boards over hele byen, og av nysgjerrighet kikket jeg på første sending. Det handler om selskapsdans. Selskapsdans! Paljetter, fjær og overdreven bruk av brunkrem; finnes det egentlig noe kleinere?

Aldri har jeg sett noe mer pinlig, flausemessig og fremfor alt dørgende kjedelig. At programmet gikk som heseblesende og urutinert direktesending trakk ytterligere ned, og dommerne: Hallo! Men så er de også eksperter på selskapsdans, og må jo dermed være dølle. B- og C-kjendisstatusen til de som deltar tyder også på at TV2 ikke akkurat har kunnet velge fra øverste hylle.

Vel har jeg vært ualminnelig gretten og lite velvillig innstilt så langt i 2006, men dette er da en underlig - og ikke akkurat lovende - utvikling?

Oppsop - og Ulrik 30 år!

Det er på høy tid med en oppdatering - og nesten litt for sent å ønske godt nyttår. Ikke har året vært spesielt godt heller - i hvert fall ikke hittil. (Bortsett fra de første timene etter midnatt den første januar, som var svært livlige, og involverte vill dans til Offspring i fotsid kjole, da middagsselskapet for fire utartet til ellevill nyttårsfest (fortsatt for fire, dog)).

Stillheten fra min side skyldes ikke at det endelig har lykkes meg å bli lavmælt og grasiøs - skjønt jeg har vært på yoga i det nye året (og det er vel et skritt på veien). Jeg har forresten kommet over skuffelsen over at SATS på Hellerud ikke har TV3; ja, jeg priser meg faktisk lykkelig over det. Den manglende muligheten til å følge med på Beverly Hills 90210 har tvunget meg til trening i sal, som jeg utvilsomt har mye større utbytte av (treningsmessig, om enn ikke intellektuelt).

Ellers registrerer jeg at det ikke bare var jeg som reagerte på Se og Hørs nedrige julebukk-stunt. Det er bra. Og Arve har sørget for å påtale noe annet jeg har ergret meg over i det siste.

Jeg har dermed ikke annet å bidra med enn oppskriften på dagens pastasaus, som jeg husker på et par ganger i året, og alltid blir vilt begeistret for:

- 4 fedd hvitløk
- litt olje
- matfløte
- spinat og/eller ruccola (bruk gjerne frossen spinat, men husk å kryste vannet ut av den)
- Blå Castello
- skåldede, hakkede, og ristede mandler
- salt og pepper

Fres hvitløken i olje, ha i fløten, deretter spinat og/eller ruccola, rist mandlene i en tørr panne, ha dem i sausen, salt og pepre etter behov.

(Mandlene var en nyvinning og Geir Oves idé, etter et særdeles vellykket måltid på Cantina Rustica. Jeg vil tro pinjekjerner også gjør seg svært godt i denne retten.)

Sist, og derfor mest, vil jeg nevne at Ulrik fylte 30 år den 10. januar. For to dager siden. Ja, 30! En feilaktig vurdering førte til at jeg valgte å ikke markere dette her på Kristiane.org; jeg var engstelig for at jubilanten skulle bli brydd. Jeg tok imidlertid ikke høyde for at han er blitt voksen nå, og faktisk vil synes en hilsen fra storesøs er hyggelig. Og helt på sin plass er det jo uansett. Gratulerer, Ulrik!

Her er 30-åringen og meg for litt mindre enn tredve år siden:

Se dig för lillebror - här kommer lyckan.