Februar 19, 2006

Ut og søke tjeneste

- Jeg går rett på sak. Du har altså sagt opp jobben din uten å ha noe nytt å gå til. Er ikke det litt dristig?

- Det er det absolutt, og det var med skrekkblandet fryd jeg leverte oppsigelsen. På den annen side følte jeg at jeg ikke lenger hadde noe valg. Jeg hadde nådd et punkt der jeg ble miserabel og gretten av jobben min. Ja, nærmest litt ulykkelig. Og tro meg, jeg er av natur lystig og humørfylt. Jeg vil nødig karakterisere meg selv som en gledesspreder; da går tankene lett i retning en person som forteller vitser og henger opp farverike plakater som skildrer apekatter med klær på. Men jeg våger å påstå at jeg er en gøyal kollega, som i stor grad bidrar til et godt sosialt miljø.

... og nå har du altså sagt opp?

- Ja! Straks avgjørelsen var tatt, ble jeg fylt av en kolossal lettelse og glede. Vet du, jeg har i lang tid følt meg som et sånt lekefly av isopor som vi hadde da vi var små. Et sånt med strikkmotor, som man sveiver opp med propellen. Når strikken først har røket, er det ikke så mye mer man kan gjøre. Tro meg, jeg har virkelig prøvd å få det til å fungere. En av de mange gangene Carrie gjør det slutt med Mr. Big i Sex & The City, sier hun: - We're so over, we need a new word for over. Sånn har jeg etter hvert fått det i forhold til jobben min. Og da synes jeg faktisk det står respekt av å gjøre noe med situasjonen. Jeg ganske stolt av at jeg har tatt grep, og kvittet meg med det som gjør livet mitt begredelig. Man har bare ett liv.

- Det var da voldsomt. Men det høres unektelig ganske ille ut. Er virkelig arbeidsgiveren din så kjip?

- Nja, jeg har egentlig ikke så lyst til å utdype det her. La meg være diplomatisk og si at det er tøft å jobbe i en bedrift som går dårlig. De siste syv årene har resultatmessig vært en eneste lang nedtur. Jeg har vage minner om at vi en gang i tiden innimellom var ute og spiste på jobbens regning. Eller vi gikk på pub, og store brett med øl og whisky ble bragt til bordet. Vi var på båtturer og revy. Ikke at jeg noen gang har likt revyer. Men likevel.

Intervjuobjektet nøler litt før hun fortsetter:

- Vi har nedbemannet i flere runder, og jeg har sett nære og kjære kolleger miste jobben, på brutalt vis og under uverdige omstendigheter. Også medarbeidere som ikke føler sin egen jobb truet, har det tungt i slike tider. Man trenger ikke engang lese Aftenposten Søndags jobb-bilag for å forstå dét.

Intervjuobjektet blir stille igjen. Det later til at hun kjemper en indre kamp. Frustrasjonen vinner over lojaliteten i en siste utblåsning:

- Og så den totale manglelen på oppfølging! I løpet av de syv årene jeg har vært ansatt, har jeg knapt fått en tilbakemelding på jobben jeg har gjort. Innerst inne vet jeg at jeg har gjort en god jobb. I hvert fall før strikken røk. Jeg er oppvakt og skarp. Jeg tar tak i ting, ser sammenhenger og er løsningsorientert. Men med tiden har jeg mistet mye selvtillit på jobbfronten.

Ny tenkepause.

- Legg til brutte løfter, stort gjennomtrekk på sjefssiden, en negativ lønnsutvikling...

- Negativ lønnsutvikling? Nå overdriver du vel?

- Nei, det er helt sant! For en stund siden fant jeg en gammel arbeidskontrakt fra våren 2000. Den viser at jeg tjente mer da enn jeg gjør i dag.

- Du store min. Da endrer jeg spørsmålet: Hvorfor ble du så lenge i jobben?

- Kolleger, kolleger, kolleger. Jeg har de beste og morsomste kollegene i hele verden. Eller, jeg har hatt det. Men det siste halvåret har de sluttet en etter en, og nå er det ikke så mange igjen. Akk ja. Det gjør det om ikke annet lettere å slutte.

- Hva ser du for deg, egentlig?

- I mørke stunder: Et sted der jeg hundses rundt, muligens uten internett, og i hvert fall uten tilgang til MSN. Jeg må spørre om lov til å få bruke telefonen, og stedet har ikke kantine, så man må ha med matpakke hjemmefra. For å stikke ut et ærend må man sende inn en søknad i tre eksemplarer til personalavdelingen. Skjønt det er i grunnen ikke en aktuell problemstilling da arbeidsplassen er lokalisert langt pokkerivold, midt i et øde industriområde. Jeg sitter i kontorlandskap omgitt av overjoviale selgere, som mekrer - Jeg kan gi deg en liten raaabatt - med lang a - dagen lang. Kollegene mine er skikkelig dølle, og avskyr hverandre såvel som sjefen. Ved lunsjbordet fortelles historier som innledes med - Jeg er ikke rasist, men... Unødvendig å nevne at arbeidsdagen begynner klokken 07, og at jobben er skikkelig dårlig betalt. Det er nålefilt på alle gulv, så man får støt hver gang man tar i et dørhåndtak.

Intervjuobjektet ser med ett tankefull ut, senker stemmen og sier saktmodig:

- Skjønt, etter kort tid vil man selvsagt venne seg til akkurat dét, og huske på å trekke genserermet over hånden hver gang man skal gjennom en dør.

Hun tar nok en pause, stirrer mismodig ut på den blygrå himmelen, og legger til:

- Been there, done that. Ja, ikke alle ulempene i én og samme jobb altså. Men et av stedene jeg hadde et vikaroppdrag da jeg var meget ung, forente virkelig mange av dem...

- Greit, greit. Det holder. Jeg endrer spørsmålet: Hva ønsker du jobbe å med?

- Se det er et godt spørsmål! Dette vil kanskje overraske mange, men til tross for mine hyppige utfall mot journalister, vil jeg faktisk gjerne jobbe i et redaksjonsmiljø. Fortrinnsvis i en publikasjon jeg respekterer. Journalistdrømmen jeg bar med meg som ung har imidlertid krakelert, og etter hvert blitt fullstendig pulverisert. Antakelig en naturlig konsekvens av at jeg har jobbet syv år i medieovervåkningsbransjen. Å ha som jobb å lese aviser, øker ikke nettopp respekten for journaliststanden. Men jeg ønsker altså å jobbe i en avis eller et magasin. Gjerne som redaksjonsassistent eller noe. Skrivetrangen får jeg i grunnen utløp for her i bloggen, så mitt daglige virke kan gjerne være preget av rutinemessige oppgaver.

- Media, schmedia. Der er det jo så mange som vil ha en fot innenfor.

- Jada, jada. Tror du ikke jeg vet det? Det er nå engang den bransjen jeg kjenner, og har jobbet i i syv år. Men er det også mye annet jeg kunne tenke meg å gjøre! Jeg kan gjerne ha en kontorjobb, så lenge det er på et ålreit sted. Aller helst i en organisasjon. Det måtte være deilig å jobbe et sted der ikke det overordnede målet er å tjene flest mulig penger til noen aksjonærer i det fjerne... Å jobbe for en bedre verden, liksom. En jord der blomster gror. Kan du ønske mer?

Intervjuobjektet ser drømmende fremfor seg, og nynner lavt for seg selv.

(grettent) - Men ærlig talt, da. Du er 33, og snakker som en naiv 19-åring som skal ut i siviltjeneste! Jeg ser dessuten av papirene dine at du nærmest skylder vekttall. Hva har du å si til det?

- Hehe. Jeg er fakisk glad for at du bringer dette på bane! Jeg har ingen problemer med å forklare det med vekttallene, eller skal jeg si mangelen på dem. Men da får du la være å avbryte meg hele tiden.

Intervjuobjektet blir stille en stund, før hun tar sats:

- Da eksamen artium sto for døren, hadde jeg ingen formening om hva jeg skulle gjøre etterpå. Mine hovedinteresser var å lese bøker, gå på konserter, og jobbe politisk gjennom SU. Det ville jeg gjerne fortsette med. De fleste jeg kjente skulle nokså planløst begynne på Blindern. Først ex. phil., så fikk de se. Jeg antok at jeg kom til å havne der selv. Men så skjedde det noe som satte en stopper for det: Jeg strøk på sos. øk.-eksamen!

- Jeg trodde ikke det var sant da oppgavene ble delt ut eksamensdagen. Jeg glippet forundret med øynene da jeg leste gjennom oppgaveteksten, og kikket forvirret rundt meg, der jeg satt på en pult i den digre gymsalen. Dette måtte da være en oppgave på universitetsnivå? Den kunne i hvert fall ikke være beregnet på de som hadde tatt sos. øk. som totimersfag i tredje klasse? Det var forbudt å ta med oppgavearket ut av gymsalen, så jeg skrev oppgaven av ordrett på innsiden av permen til Statistisk Årbok, som var det eneste hjelpemiddelet vi hadde lov til å ha med oss inn. Deretter leverte jeg en nærmest blank besvarelse, gikk ut i solen, og håpet misforståelsen ville bli oppklart raskt.

Intervjuobjektet tvinner hår og faller et øyeblikk i staver.

- Jeg innser jo nå at jeg var både ansvarsløs og umoden den gang. Men det var en helt annen tid! Ungdommen virker mye mer målrettet og ambisiøs i dag. Jeg lot humla suse. Det jeg husker best fra sos. øk.-timene, er det deprimerende synet av oppløyde jorder, så langt øyet kunne se. Klasserommet hadde utsikt til et trøstesløst, bølgende hav av fuktige, brune jorder, delt i to av av en jernbanelinje. I løpet av skoleåret må det jo også innimellom ha duvet i gylne kornaks, eller spiret i grønt utenfor, men jeg husker bare de endeløse, mørke jordfurene. Det var et trist skoleår.

- Men i hvert fall: Det med eksamensoppgaven var ingen feiltakelse, viste det seg. Oppgaven var laget for 3 SØ, og jeg strøk med glans. Med karakteren 1 på eksamen, fikk jeg bare delartium. Dermed var muligheten til å begynne på Blindern, som alle andre skulle, med ett stengt for meg. Selv ikke på teologisk fakultet, som var det eneste som var åpent på den tiden, kom man inn uten artium. Da jeg kom hjem fra interrrail den sommeren, var alt veldig som i DeLillos' Siste sommerferiedag:

(...) og det er siste sommerferiedag i sommerferien.
Si meg skal jeg lese Donald på toget hjem?
Før var det første skoledag og ganske spennende
- nå er jeg redd for at høsten kan bli slem.

- Men så ordnet alt seg til det beste. Jeg fikk jobb som fylkessekretær i SU, og fikk dermed betalt for en del av timene jeg tilbragte på partikontoret. I tillegg fikk jeg beholde sommerjobben min som vaskehjelp i Statistisk sentralbyrå. Siden ble det forskjellige vikaroppdrag for Manpower.

- Jeg har forresten vanket svært mye på Blindern, spesielt i forhold til at jeg ikke har et eneste vekttall. De fleste vennene mine studerte jo der. Vi gikk i filmklubben, på konserter og drakk kaffe på Frederikke. Men jeg følte ofte at alle kunne se at jeg hadde blekk fra frankeringsmaskinen på hendene - jeg kom jo som regel rett fra min uinteressante kontorjobb - og behandlet meg deretter. Jeg kan huske at jeg flere ganger, på spørsmål om hva jeg drev med, ble møtt med et blankt blikk og intet oppfølgingsspørsmål når jeg svarte at jeg jobbet.

- Kjipe wannabe-akademiker-snobber!

- Ja, men jeg tror nok denne holdningen til en viss grad befant seg i mitt eget hode. Dessuten var det likevel ikke mye jeg hadde hatt å berette fra resepsjons-/sekretærjobben min. Jeg ville i hvert fall ikke fortalt hvordan jeg flere ganger i uken snek meg tvers over Majorstuen til postkontoret, med en gammel, rutete trillebag. Det var min oppgave å gå med posten, og når vi hadde store utsendelser var trillebagen eneste alternativ. Det krydde av studenter i området, og jeg møtte ingen blikk der jeg rutinert og målrettet beveget meg i sikksakk mellom gamle damer i pels, deres pudler, og ungdomsskoleelever på sykkel, med skammens trillebag på slep. En gang fikk jeg øye på en flirt fra Cacadou, og blodet frøs til is i årene mine. Han måtte ikke se meg slik! Jeg sprang over gaten på rødt lys, og kom meg i sikkerhet bak 20-bussen, som til alt hell akkurat kom pesende over krysset.

Intervjuobjektet smiler litt brydd, formodentlig fordi hun lar seg rive slik med. Så samler hun seg:

- Akk ja. Årene gikk, og selv om jeg hadde det ganske bra, begynte noe å murre i meg da mange av de jeg kjente ble cand. mag., og etter hvert begynte på hovedfag. Da jeg var 24 fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg takket nei til flere vikaroppdrag og meldte meg opp til ex. phil. Hvorpå jeg straks ble tilbudt en flott, fast jobb. Der ble jeg til jeg fikk jobben jeg har nå.

- Jaggu!

- Nemlig. I ettertid er jeg faktisk glad for at det ble som det ble. Jeg har opplevd å bli innkalt til jobbintervju fordi jeg har skilt meg ut i mengden ved ikke å ha den utdannelsen de andre søkerne hadde, og som jobben ifølge stillingsutlysningen krevde. Jeg har fått jobber jeg ikke har vært formelt kvalifisert for, fordi jeg hadde arbeidserfaring, og mot til å søke dem.

- Arbeidserfaring og mot... Få se CVen din, nå.

- Her! Av den vil du se at jeg raskt har avansert i de jobbene jeg har hatt. Fordi jeg har gjort en god jobb, og dessuten...

- Jaja. Nok selvskryt nå. Lykke til i jakten på en ny jobb.

- Takk skal du ha!

Posted by Kristiane at 9:37 EM | Comments (19)

Februar 10, 2006

Sydenliv

Den neste uken blir jeg å finne ved (eller i) dette bassenget:

Hasta!

Posted by Kristiane at 10:30 EM | Comments (10)

Februar 9, 2006

Lindex + pupper = sant

Ja, det påstår de i hvert fall selv. Over hele byen har Lindex latt henge opp digre plakater som viser en dame som holder på å ta av (eller på) seg en BH, og teksten We love boobs!

Selv stiller jeg meg tvilende til Lindex' kjærlighetserklæringer. Hvis de virkelig elsker pupper, burde de ikke være romslige nok (bokstavelig talt!) til å føre BHer med cup-størrelse noen bokstaver lenger ut i alfabetet enn C? Selv om Lindex har et bedre utvalg enn de fleste andre kjedebutikkene, er de aller, aller fleste BHene i deres butikker kun laget i størrelse A-C.

Det er ikke videre kjærlig å få svært mange av sine kunder til å føle seg som misfostre når de bedrøvet konstaterer at selv ikke en kjerringbutikk som Lindex har BHer som passer - eller at utvalget i beste fall er svært begrenset.

Videre synes jeg Lindex er litt feige som bedyrer sin kjærlighet på engelsk. Det hadde vært tøffere av dere, Lindex, å bramfritt rope ut: Vi elsker pupper! Men da hadde det vel blitt bråk, tenker jeg.

Posted by Kristiane at 7:59 FM | Comments (17)

Februar 2, 2006

Ikke akkurat bråmoden

Til alle som i desperasjon måtte finne på å tro at det er mulig å hurtigmodne en avocado ved å kjøre den en stund i mikrobølgeovnen:

Dette medfører ikke riktighet.

Posted by Kristiane at 7:46 EM | Comments (3)

Februar 1, 2006

Roser er røde...

... fioler er blå. Anja har blitt ny, og det har jeg òg:

Prøv selv, da vel.

Posted by Kristiane at 11:15 EM | Comments (13)