Kristiane.org

Takk for det gamle

Sviblene er blitt litt slappe, og er i ferd med å begynne å lukte emment. Da vi sto opp i morges fant vi en liten yndlingsnisse i keramikk [1] hodeløs på gulvet; Frøken Smilla orker ikke å være ute lenge av gangen i sprengkulden, så hun kjeder seg innendørs og finner på bøll mens vi sover.

Julen, og dermed hele 2005, er på hell.

Selv har jeg såvidt løftet hodet fra mitt sykeleie. Det verker fremdeles, men jeg klarte å være med i butikken. Noe som viste seg å være litt av en prøvelse dagen før nyttårsaften. Selv har vi for lengst sørget for å få nyttårsmiddagen i hus, men etter å ha gått i oss selv, føles det som tiden ennå ikke er moden for fugl etter det famøse forsøket på å servere kalkun for et par uker siden.

Etter å ha sett den yndige Tinas matprogram onsdag, bestemte vi oss derfor for å la fuggelen bli i fryseren (egentlig har jeg mest lyst til å selge den på QXL), og heller gå for denne nyttårsmenyen.

Etter å ha studert oppskriftene både på SVT og NRKs nettsider, er jeg forresten ganske oppgitt over denne oversettelsen:

Lägg bakplåtspapper i en avlång brödform, som hos NRK har blitt til til Legg butterdeig i en brødform. Bakplåtspapper = butterdeig?! Hallo, liksom.

Snart er det 2006, og jeg benytter anledningen til å si takk for det gamle!

[1] I den grad man kan ha slikt. Men den er faktisk fin, og vi har kjøpt den i Göteborg på en helt spesiell tur.

Hurra for Kristin-lita!

I dag fyller prinsesse og matematikkbegavelse, min supersjarmerende, gavmilde, gøyale, miniatyraktige, og fremfor alt søte og gode venn, Kristin-lita 30 år!

Hipp hurra!

Hun er allerede behørig feiret, og befinner seg nå i grisgrendte strøk vest i landet. Jeg håper likevel hun stikker hodet inn på internettet i løpet av dagen, for å la seg hylle av massene.

Tre ting om jul

1. Dette er marsipanpinnsvinene jeg har laget (ved tre av dem).

2. Jeg er innbitt motstander av julekort der det kun står God jul og godt nyttår. (Unntatt det vi får av en singel kamerat av Geir Ove hvert år. Jeg synes det er søtt at han i det hele tatt sender julekort.) Mine to, som ble skrevet i går, var selvsagt utfyllende og forseggjorte. Og lekre også, dyre og fine fra Tanum (hvilket kan forsvares økonomisk så lenge det bare er snakk om to stykker). Men jeg følte meg utrolig dum da jeg hadde limt igjen konvolutten på det første, og kom på at jeg hadde glemt å ønske mottakerne en riktig god jul.

3. En miserabel dag på jobb fikk et lite løft da en kollega av meg, etter å ha vært ute en tur, kom opp på redaksjonen med en kolossal, ruvende fruktkurv. Den så tung ut også; han var rød i kinnene og svett i pannen. Jeg småjublet på hans vegne, men det viste seg at den ikke var til ham. Han mumlet bistert at kurven var en presang fra en av morens venninner, til moren hans. Jeg måtte le da jeg så for meg hvordan han blir nødt til å buksere den digre oppsatsen i tillegg til all annen bagasje når han skal reise hjem til jul.

Thomas Giertsen - Se og Hør 1-0

I det nyeste Se og Hør har bladet en tresiders reportasje med tittelen Se og Hørs julebukk-test. Den første siden er en teaser med bilder av blant annet Harald Eia, Celina Midelfart, Thomas Giertsen og Nadia Hasnoui, og den pirrende teksten Hvilken kjendis smelte igjen døra?

Min nysgjerrighet ble vekket, bedre er jeg ikke. Jeg håpet på Celina, men ble på ingen måte skuffet da Thomas Giertsen ble avslørt som gjerrigknarken som kappet julesangen ved å smelle igjen døren rett for nesen på barna.

Men spørsmålet som trenger seg på når man leser saken er: Hvem er det egentlig som driter seg ut her? For å gjennomføre testen har nemlig Se og Hør kledt tre barn i vadmel og strikkegensere. De har gitt dem nisseluer og roser i kinn, for så å kjøre dem fra kjendisbolig til kjendisbolig med en fotograf i hælene.

Ja, for samtlige kjendiser er fotografert med nesen i dørsprekken. Siden er godteriet de ga foreviget i nissekurven (Celina ga Seigdamer, hos Harald Eia fikk de Dumle-kjærligheter). Bladet prøver slett ikke å legge skjul på sin fremgangsmåte. Tvert imot virker det som de synes stuntet er høyst naturlig, og kanskje sogar god journalistikk.

Og fuglan som e fri, dem ska vi svei (...)

Her hjemme lager vi ubesværet indonesiske satay-spyd, og avansert thailandsk mat. Vi har et bredt utvalg av pastaretter vi behersker; med oljebaserte-, såvel som tomat- og kremete sauser. Fra panzanella til canneloni, og tagliatelle med spinat. Vi velger Grana Padano fremfor parmesan om den ser saftigere ut, og jeg nikker vitende når min kollega snakker om kraftkoking.

I kjøleskapet står små krukker med sambal oelek, flasker med fiskesaus og flere forskjellige chilisauser. Krydderhyllen byr på et utvalg som gjør at vi kan lage tikka masala såvel som chili con carne. Vi vet når vi bør bruke kokoskrem fremfor kokosmelk, og vi lager vår egen aïoli og tapenade.

Men når det kommer til mer tradisjonelle, norske matretter, er vi ikke alltid helt på høyden. En gang hadde vi invitert gjester til pinnekjøtt. Jeg hadde diskutert kålrabistappen med mamma både per mail og telefon, og hadde bestemt meg for å ha i et par gulrøtter (men ikke mer!). Vi hadde kjøpt deilige, dyre lammeribber fra Centra flere dager i forveien. Men så glemte vi å vanne dem ut! Jeg ble varm og kald da vi oppdaget fadesen lørdag formiddag. Vi forsøkte å redde stumpene ved å legge kjøttet i rennende vann, og legge opp til svært sen middag. Men da jeg våknet dagen etter middagsselskapet, var jeg så øm i gommene at jeg trodde jeg hadde fått en nifs tannkjøttsykdom. Inntil jeg kom på hvordan jeg hadde tygget og tygget det seige kjøttet kvelden i forveien...

Da vi inviterte til fårikål tidligere i høst, glemte vi å koke poteter.

I går var det kalkun som sto på menyen da vi hadde invitert til selskap. Det har vi faktisk aldri laget før, men jeg fryktet på ingen måte tilbredningen. Alle snakker jo om hvor enkelt det er å lage kalkun. Vi hadde sogar investert i en festfugl fra Prior, med et gult Turkey for dummies- hefte inni kartongen. Her kunne ingenting gå galt.

Men så ble frøken Smilla syk, og Geir Ove måtte ta henne med til veterinæren. Før han dro, smalt han fuglen i ovnen, og overlot ansvaret for tilbehøret til meg. Jeg skar ingrediensene til waldorfsalaten i bittesmå biter, og renset omhyggelig druene for stener. Jeg lot innvollene stå og putre med løk og laurbærblad i flere timer, for at sausen skulle bli særskilt kraftig og god. Og så desserten, ja: Jeg pisket krem, tinte multer og vendte dem inn i kremen.

Jeg hadde med andre ord hendene fulle, og tiden fløy. Da Geir Ove ringte og sa de var på vei hjem, følte jeg at jeg var ganske godt i rute. Men gud: Hår og sminke! På vei inn på badet med telefonen i hånden, spurte jeg riktignok halvhjertet om jeg skulle foreta meg noe i forhold til fuglen, men han sa jeg kunne vente til han kom. Heldigvis var frøken Smilla på bedringens vei, og jeg gledet meg til å gi henne saftig kalkunkjøtt. Da hun og Geir Ove endelig kom hjem, var jeg i ferd med å tenne stearinlysene, og jeg sang av full hals med til Jussi Björling.

Geir Ove steg inn på kjøkkenet, og smøg på seg grillvottene i en glidende bevegelse. Hvorpå han åpnet ovnen, og bannet stygt. Jeg kom ilende til, og skjønte straks at noe var galt. Fuglen var ikke direkte forkullet, men den så både seig og tørr ut. Lårene sprikte obskønt (vi hadde ikke hatt hyssing til å binde dem sammen med), og den var i det hele tatt i elendig forfatning.

Gjestene ringte på døren idet vi hadde fått skåret ut et stykke av brystet. Kjøttet var så tørt at det nesten selvantente på fjelen, og vi stirret på hverandre i navnløs gru.

---

Det ble imidlertid en riktig hyggelig kveld, med god mat. Etter en snartur i butikken så vi oss i stand til å servere en herlig rett fra Siena, med ruccola, indrefilet og tynne skiver av parmesan.

Den seige fuglen lå riktignok på rist og hånet oss fra kjøkkenbenken, men jeg skjenket vin og forsøkte å fortrenge det hele. Det klarte jeg nesten, og tilbakeslaget kom ikke før jeg fant ingrediensene til de planlagte club sandwichene i kjøleskapet da jeg skulle lage frokost dagen etter. På menyen i dag står røkt lammelår med waldorfsalat. Sistnevnte har vi forøvrig såpass rikelig av, at man må gjerne må ta seg en tur til topps med tom tupperware.

Ønskeliste julen 2005

- Gavekort på Tulip & Tatamo
- Monopol (spillet)
- Villeroy & Boch rødvinsglass, Bordeaux nr. 2
- Dermalogica Multivitamin Power Firm
- Eminem: Curtain Call - The Hits
- Gavekort fra Steen & Strøms undertøysavdeling
- Bodybutter fra Body Shop, blåbær, oliven eller Brazil Nut

Bøker:
- Knut Hamsun: Markens grøde
- Tore Renberg: Kompani Orheim
- Øyvind Holen: Groruddalen
- Hanne Vibeke Holst: Kronprinsessen (nei, dette er ikke en av de mange Me-Ma-biografiene)
- Petter Schjerven: Typisk norsk

DVD:
- Twin Peaks
- Gilmore Girls

Kjerring, ja

Kristin-lita har den siste tiden fortalt om episoder der hun har grepet seg selv i ganske kjerringaktig opptreden.

Kristin, jeg ser deg og høyner med denne drømmen jeg hadde natt til i går: Jeg åpnet et skap jeg ikke hadde kikket i på lenge, og der fant jeg tre-fire vaser jeg helt hadde glemt. Disse vasene eksisterer ikke i virkeligheten, men i drømmen nikket jeg gjenkjennende: Der var den, ja, og der var den litt større gule. Jeg husker at jeg kjente en intens glede ved å finne igjen de bortglemte vasene.

Drømmen var helt borte fra mitt minne da jeg våknet, men jeg kom på den da jeg sto og strøk stuegardinene som jeg nettopp hadde vasket og lagt opp.

Pepp meg her og pepp meg der

Den første gangen vi skulle nedbemanne på jobben, fikk vi som jobbet i avdelingen som var i faresonen besøk av en motivator som skulle lære oss å mestre stressituasjoner, få nytt overskudd og tenke positivt. Det hele var uhyre sludderaktig, og klisjeene danset som sprettballer rundt i rommet.

Etterpå var vi rystet over at noen kunne ha mave til å lire av seg slike selvfølgeligheter (- Det er viktig å se nye muligheter og - Den som fokuserer på det positive kan greie alt) - og attpåtil ta seg godt betalt for det. Men baketter har vi hatt mye moro når vi har mimret om seansen.

Ikke minst har vi drevet gjøn med en CD vi fikk utdelt, en såkalt autogen trenings-CD med tittelen Pepp-kraften på coveret (inni en dynamisk, skråstilt trekant).

Dette er mange år siden. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn da jeg så den samme motivatoren på Østlandssendingen i går. Der fortalte han om hvordan man skulle takle julestresset, og kom med følgende råd:

1) Fokuser på det positive med juleforberedelsene
2) Skriv liste før du går i butikken
3) Om du må stå i kø, ta det som en liten pause, og tenk for all del positivt

No shit, Sherlock!

Men reporteren nikket og smilte og lot som keiseren hadde klær på seg og at alt var i skjønneste orden. Man kan åpenbart leve godt av banalt vås.

Greveling, grevelang

Når jeg leser Dagens Næringsliv eller Finansavisen, slår det meg at mange ledere - eller andre mennesker med penger og makt - ofte utstråler en overveldende arroganse og kulde. De er liksom inn til benet usympatiske og kjipe.

Det er nesten alltid menn det er snakk om. Kjell Almskog og John Fredriksen står for meg som de beste eksempler på stenharde og nifse næringslivstopper, fullstendig blottet for sjarm. Jeg har pønsket lenge og vel på om de kan tenkes å ha noen kvinnelig ekvivalent.

Om det finnes noen, må det være Randi Flesland. Det går kaldt nedover ryggen på meg når hun intervjues i fjernsynet. Hennes utstråling får selv de verste sjefene jeg har hatt til å fremstå som yndige kattunger i forhold.

At hun har et hårfeste som får henne til å minne om en grevling, er hennes minste problem. Likevel har jeg stadig kommet tilbake til dette når jeg har sett henne på nyhetssendingene i løpet av uken som har gått. Geir Ove, som ikke hadde tenkt på akkurat det, forsto straks hva jeg mente, og vi lo.

Gårsdagens VG bragte en fantastisk karikaturtegning av henne, der håret er fremhevet. Jeg tok avisen med hjem fra jobb, men glemte å vise den frem. I kveld er jeg alene hjemme, så det var svært uforløsende å finne tegningen i vesken. Men så fikk jeg en idé som gjorde at jeg har boblet av latter i flere timer. Dette finner Geir Ove klistret i taket på badet når han kommer hjem:

... vi har ikke ellediller eller krokofanter, men vi har en grevling i taket.

Mitt liv som nærsynt

Jeg kjempet en innbitt kamp mot min egen nærsynthet. Først befant jeg meg lenge i fornektelsesfasen. Ingen i familien er nærsynte; tvert imot har vi falckeblikk alle sammen, og jeg kunne ikke tro at det var noe galt med synet mitt.

Nærsyntheten utviklet seg gradvis, og jeg lærte meg å leve med den. Minnene om at ting en gang hadde vært annerledes bleknet, og jeg tenkte ikke lenger over det upraktiske i at jeg alltid måtte sitte på første rad på kino. Jeg vennet meg til at informasjonsskjermene på t-banestasjonen ikke var for meg. Det vil si, jeg kunne skimte stasjonsnavn og klokkeslett hvis jeg sto rett under monitoren og hoppet opp i luften. Så det gjorde jeg, også det uten å tenke noe særlig over det.

Jeg ble vant til at folk trodde jeg var overlegen - men forsikret dem alltid om det motsatte og harselerte over mitt dårlige syn de gangene det ble oppklart at jeg ikke hadde sett at de hilste på meg. Selv ikke at jeg på grunn av nærsyntheten nesten gikk glipp av mannen i mitt liv, fikk meg til å gjøre noe med saken.

På jobben hendte det ofte at jeg kom tilbake til plassen min og fant Gule Sider på pulten - oppslått på siden for optikere. Mine kolleger syntes det var storartet underholdning når jeg lente meg frem og myste ned i telefonkatalogen før jeg klarte å lese hva som sto der - og deretter hyttet med neven mot frekkasene som hadde lagt den der.

Men én episode fikk meg til å bestille time hos optiker. En venninne og jeg skulle til Sognsvann. Hun hentet meg hjemme, og ringte meg da hun var utenfor. Jeg sto klar, og sprang ned trappene. Der var bilen, ja! Jeg smatt inn, og skravlet oppskjørtet mens jeg smekket døren og famlet etter bilbeltet. Jeg snudde meg mot henne, hvorpå blodet frøs til is i årene mine. Jeg stirret inn i ansiktet på en vilt fremmed mann! Han stirret minst like skrekkslagen tilbake, og jeg stammet frem en unnskyldning, og kom meg ut av bilen i en viss fart.

Min venninne var himmelfallen. Hun hadde sett meg komme fykende ut av porten, for så å sette meg inn i en bil som ikke engang hadde samme farve som hennes. Vantroen vek imidlertid raskt plassen for overstadig munterhet da jeg forklarte hva som hadde skjedd.

--

Da jeg omsider kom meg til optiker, hisset han seg opp til de store høyder da han hørte at jeg hadde gått rundt med ukorrigert syn. - Du kjører vel ikke bil?!, skrek han opprørt. Jeg kunne heldigvis berolige ham med at jeg ikke har sertifikat.

Da jeg hentet de nye brillene mine, og kom ut i Majorstukrysset med perfekt syn, var jeg helt overgitt! Med ett så jeg fuglene på kraftlinjene, og bladene på trærne. Jeg kunne lese skilt, og jeg la merke til de mest forunderlige detaljer i bybildet. Og så de skarpe farvene, da! I tiden etterpå mjæret jeg i vei om den fantastiske sansen synet, med en begeistring som overgikk Trond Viggo Torgersens entusiasme i Kroppen-programmene på Barne-TV.

Men det var først da jeg fikk kontaktlinser jeg forsonet meg med nærsyntheten.