Desember 29, 2004
Ferie, nå
Nå tar jeg endelig juleferie, og turen går til Vestlandet. Jeg har blitt syk, så ting er ikke fullt så morsomme som de kunne vært, men jeg gleder meg stort. Hadde jeg ikke vært så hes skulle jeg stemt i med Pet Shop Boys:
Go west, life is peaceful there ... Lalala ...
Det blir mest sannsynlig ikke flere oppdateringer her før i 2005, så: Takk for det gamle!
Desember 28, 2004
Et hjem for oss
Jeg har jobbet ganske lenge på samme sted, og det har også de fleste av mine kolleger. Da vi begynte var vi i midten av tyveårene, nå er de fleste passert 30 og vel så det. Vi har blitt voksne sammen, og kjenner hverandre naturlig nok svært godt etter hvert. Dette bærer omgangstonen preg av. Det har i de senere år ikke kommet særlig mange nye til, så vi har i liten grad måttet legge bånd på oss, eller fått oppførselen korrigert.
Det snakkes gjerne om uhumskheter over lunsjbordet, og enkelte sjenerer seg ikke for å rape i andres påhør. Om jeg ikke rekker å legge maskara en travel morgen tar jeg dét med knusende ro, og går på jobb med små griseøyne.
Vi er interne til det ekstreme, og innimellom kjekler vi, eller erter hverandre som søsken. (Men vi slåss aldri!). Noen ganger tenker jeg at det bare er såvidt vi gidder lukke dodøren bak oss.
Særlig spennende er det ikke, men det er morsomt. Det er ikke sjelden jeg ler så tårene siler i løpet av arbeidsdagen, og å være på jobb føles noen ganger som å henge formålsløst med venner i timevis, som man gjerne gjorde i yngre dager.
Det er også mye rutine, spesielt knyttet til lunsjpausen. Vi spiser til faste tider, med de samme menneskene, og ikke minst på de samme plassene. I dag var jeg vitne til at det satt en rad med mennesker på den ene siden av et helt langbord. Det så ut som de skulle delta i en panelkonferanse, men årsaken til at det ble slik var at de som vanligvis sitter på den andre siden av bordet tilfeldigvis hadde tatt juleferie alle sammen.
Desember 24, 2004
God jul
| Nu tändes tusen juleljus
Nu tändas tusen juleljus Du stjärna över Betlehem, Og over land og by i kveld I varje hjärta kallt och mörkt, (Trad/Emmy Köhler) | Nu släckas tusen människoliv
Nu släckas tusen människoliv Du stjärna över stockholmshem I varje hjärta armt och mörkt Och över stad och land ikväll (Ebba Grön) |
Desember 22, 2004
Årets julepresang
Da Vinci-koden er dette årets Ona fyr. På Tanum i formiddag sto jeg i en kø der forbløffende mange hadde nettopp denne boken under armen. I diger praktutgave, engelsk pocket eller vanlig innbundet. Ingen tvil om hva som er årets bokslager under juletreet. Julaften for to år siden var jeg innom Ark på Majorstuen på vei hjem fra jobb. Panikken rådet i butikken som straks skulle stenge, og Steen Jensens Ona fyr ble omsatt i et forrykende tempo.
Men Da Vinci-koden er nok enda noen hakk mer hypet. I flere uker har det hengt reklameplakater for den og en annen bok på t-banen: Fascinert av Da Vinci-koden? Les om teoriene den bygger på. Og i dag så jeg reklame for en kommende film, en viss National Treasure med premiere 2. juledag. Om den het det (...) i stil med Da Vinci-koden.
Gåter, konspirasjonsteorier, koder og tall-leker; sikkert er det at jeg selv ikke er fristet av å lese boken. Den er neppe noe for meg.
Desember 20, 2004
Meta
Jeg kan egentlig ikke fordra å blogge om blogging, men gjør et unntak i dag for å fortelle at Kristiane.org har blitt anmeldt. Stor stas!
Jeg kommer i det store og det hele pent fra det - såvidt jeg forstår får jeg terningkast fem (selv om illustrasjonen henger igjen på fireren som ble gitt i forrige uke. Minus for dette, Leveraas!).
Ikke noe å tatovere på armen, kanskje, men terningkast seks for språk; selvfølgelig er jeg smigret, glad og stolt.
Dog må jeg nesten få imøtegå noe av kritikken. Det som trekker ned på innholdssiden er de uendelige rekkene av tilnærmet like bilder av katten, Kristiane selv og søstera hennes, skriver Leveraas. Min gode mann! Disse bildene finner man stort sett bare i fotobloggen, opprettet nettopp for å unngå å publisere bilder som antakelig kun er av interesse for familie og venner på Kristiane.org . (Dessuten er bildene av frøken Smilla alt annet enn smakløse. Glansbildeengel-logoen må man derimot gjerne kalle smakløs - men selv liker jeg den ganske godt.)
Helt til slutt, la meg få gjenta hva Leveraas' skriver i ingressen: Konklusjon: Gi denne jenta en avis å boltre seg i. Jeg kan ikke annet enn å slutte meg til dette.
Desember 19, 2004
Pakkispung [1]
Da jeg sluttet på ungdomsskolen og begynte på videregående, gjennomgikk jeg også et hamskifte. Ikke lenge etter at jeg hadde byttet skole måtte pastellfarvene, som fremdeles gjaldt på tampen av 1980-tallet, vike plassen for en mørkere og mer alternativ klesdrakt. Militærboots, olabukser (helst svarte) og islender. Rutete tømmerhuggerskjorter, bestefartrøyer og militær- eller MC-jakke.
På nybegynnervis tok det litt tid før jeg forsto verdien av måtehold. Jeg toppet gjerne antrekket med palestinaskjerf, utallige buttons og Mao-lue. Eller mer etniske innslag som shivaskjerf, farverike hatter i nervøs fløyel, og flagrende gevanter med snorer og små bjeller.
Det etniske tilbehøret handlet vi på Shangri-La eller Scorpius. Her hang mystikken og røkelsen tett i luften. Vi nyslåtte frikere var fulle av ærefrykt der vi vandret mellom poser med rød og svart hennafarve, vevede kaftaner og grove strikkeluer fra Nepal, mens vi dukket hodet under klokkespill og annet dingeldangel fra det fjerne østen.
Mye lo vi av, men en del av effektene trykket vi til vårt bryst. Særlig var det noen små vesker til å henge rundt halsen vi fant uhyre praktiske og stilige. I fasong minnet de om reiseposer til å ha pass og penger i, men disse skulle selvsagt henge utenpå klærne. Veskene fantes i mange varianter: Vevet, heklet eller sydd, gjerne med frynser og små speil brodert på.
En dag venninnen min kom på skolen med en slik veske, utbrøt en FpU-gutt i klassen hennes: - Øy, har du fått deg pakkispung, nå!
Pakkispung! Vi holdt på å le oss ihjel. Vi følte oss høyt hevet over idioten, og moret oss kostelig over at det gikk an å bli så teit. Og selvfølgelig annekterte vi straks uttrykket. Vesker av denne typen ble siden konsekvent omtalt som pakkispung - vel og merke på en ironisk måte.
Men akk - ironien var ikke alltid like lett å få frem. Uttrykket ble raskt så innarbeidet at vi brukte det uten å tenke oss om, også i andre menneskers påhør. Det var ikke få ganger utenforstående hevet øyenbrynene eller rynket pannen mot oss. Dermed måtte vi ile til og forklare uttrykkets opphav. Da brøt det som regel ut en befriende latter.
[1] Jeg er forferdelig lei meg for at svært mange uvergelig vil få assosiasjoner til denne ubrukelige mannen og hans, om mulig, enda mer ubrukelige bok. Ved å lese hele teksten vil du se at dette makkverket ikke har noe med innlegget å gjøre.
Marsipus
Geir Ove mente nok å kjenne sine pappenheimere da han gjemte unna et Niederegger-marsipanbrød vi hadde med fra Schipol, i en flettet kurv i hyllen på gjesterommet. Jeg kan ikke si jeg klandrer ham; det hadde nok ikke fått ligge stort lenger på kjøkkenbenken før jeg forgrep meg på det.
Men det var en pappenheimer han ikke tok i betraktning: Frøken Smilla ble midlertidig sperret inne på nevnte gjesterom tidligere i dag, etter flere timer med aldeles ustyrlig oppførsel. Da jeg kikket inn til henne en stund etterpå, fant jeg henne ikke som forventet i sedvanlig Sfinx-positur på sengeteppet, med sort, bedende blikk.
Faktisk kunne jeg ikke få øye på henne i det hele tatt, men jeg hørte lyder fra flettekurven i hyllen. Hun for skyldbetynget sammen da jeg tok henne på fersken med mørk sjokolade i værhårene. Hun hadde bitt seg gjennom ett lag plastfolie og ett lag rødt sølvpapir.
Men hvem er vel jeg til å anklage henne for dette? Den eneste grunnen til at jeg ikke kom henne i forkjøpet, er at jeg (åpenbart) ikke har like god nese for søtsaker.
Desember 18, 2004
Albert og Skybert
Albert Nordengen, ordfører i Oslo fra 1976 til 1990, er død. I den forbindelse kom jeg til å huske på noe som skjedde da jeg gikk i barnehaven.
Det skulle være en stor demonstrasjon mot budsjettkutt utenfor rådhuset. Mange av byens barnehaver skulle delta, også Fagerholt, der jeg gikk.
I løpet av t-baneturen ned til sentrum oppsto det en misforståelse. Barnehavetantene fortalte oss at vi skulle treffe en som het Albert Nordengen, men av en eller annen grunn gikk vi barna ut fra at det var Albert Åberg vi skulle få møte.
Forventningene var naturligvis skyhøye! Dermed var også skuffelsen kolossal da vi ble avspist med en kjedelig, eldre herre som snakket om uforståelige ting i en mikrofon.
Det var en sutrete og misfornøyd flokk tantene måtte gjete til t-banen og videre hjem til barnehaven den ettermiddagen.
Desember 16, 2004
Se på oss nå!
En stadig større andel av omgangskretsen har flyttet ut av sentrum de siste par årene. Den største forskjellen er at det er litt lenger reisevei når vi skal besøke hverandre - spesielt i de tilfellene man har valgt forskjellig ut av sentrum-retning.
Samt at vi plutselig finner oss sittende rundt et bord på en terrasse, endatil med en have utenfor der igjen.
Mange har fått grill, og dette humrer vi av. Særlig hvis det er gassgrill. Gassgrill, da gitt! Grillen er gjerne opptakten til følgende nesten uunngåelige, lattermilde seanse (med små variasjoner):
- Ja, vi måtte jo kjøpe gressklipper da *hahaha*
- *knis* Vi også. I tillegg har vi hekkesaks *hold på meg*
- Ser deg og høyner med kantklipper!
- *hikst*
Jeg nekter å tro at nevnelsen av alminnelige haveredskaper skapte slik munterhet blant vår foreldregenerasjon. Ei heller at den gjør det i alle miljøer; det hjelper nok at man har bodd i årevis i bygård, med knøttliten balkong om man var heldig.
En annen kilde til lystighet er når vi treffes på steder som for kort tid tilbake var utenkelige å frekventere. Et tilfeldig møte på Tveita- eller Brynsenteret en lørdag formiddag kan lett resultere i lattertårer. For ikke å snakke om ekstremiteten, nemlig Maxbo på Alnabru. Da grenser det nesten til hysteri.
Desember 15, 2004
Ingen sak for stor ...
... og heller ingen sak for liten og prosaisk:
Det irriterer meg grenseløst at flasken med fluorskylling ikke lenger har innebygget målebeger [1]. Skal man først forandre på et produkt, bør endringen være til det bedre. Som glatte, avlange Paracet eller isterningsposer man ikke trenger å knyte i toppen.
Gurglelyden flasken avgir når man har fylt opp kveldens dose er like sentral i soundtrack of my life som spetakkelet fra vekkeklokken jeg hadde på ungdomsskolen, den fjerne kimingen til klokkene i Haugerud kirke og Bob Dylans munnspill.
[1] Eller er det bare jeg som har fått med meg en feilproduksjon fra apoteket?
Desember 13, 2004
Og vi har en vinner!
Som de fleste andre mottar jeg innimellom våsete, men harmløse kjedebrev per e-post. Jeg hisser meg ikke stort opp over dette, men trekker kanskje litt oppgitt på skuldrene av billedkavalkader av "artige" dyr eller utkledte bebier med svulstig og klisjéaktig tekst i løkkeskrift over.
I dag mottok jeg det mest oppstyltede nonsens jeg noen gang har lest. Under overskriften En historie til ettertanke ble jeg servert følgende:
---
En dag bad en lærer sine elever skrive navnene på deres medstudenter ned på 2 papir - de skulle sette av litt plass mellom hvert navn. Hun bad dem tenke på det beste, de kunne si om hver eneste person, og skrive dette ned under den enkeltes navn. Det tok klassen resten av timen å fullføre opgaven, og da de alle forlot rommet, levertee alle inn deres oppgave.
Neste lørdag lagde læreren til hver eneste elev en liste, hvor det stod, hva de andre elever hadde sagt om personen. Om mandagen ga læreren hver enkelt elev hennes eller hans liste. Om kort tid smilte alle elevene. "Virkelig" hørte hun hvisket. "Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen", og "Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye", var de fleste kommentarer.
Ingen nevnte senere disse listene. Hun visste ikke, om de visste eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe. Oppgaven hadde hatt den effekt, hun ønsket. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.
Mange år senere, ble en av elevene drebt i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen, av nettopp denne spesielle elev. Hun hadde aldri før sett en militærperson død i en kiste. Han så så fin og så voksen ut også. Kirken var fylt med hans venner, en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten. Når hun står der, kommer en av soldatene, som var med å bære kisten,bort til henne. "Var du Marks matematikklærer?" Hun nikkede "ja." Så sa han: "Mark snakket mye om deg".
Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var der også, helt tydelig ville de gjerne Snakke med hans tidligere lærer. "Vi vil gjerne vise deg noe" sa hans far, mens han tok sin tegnebok opp av lommen. "De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette". Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen, pga. slitasje av de mange ganger, det hadde vært brettet sammen. Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun hadde skrevet alle de fine ting, kameraterne hadde sagt om Mark.
"Tusen takk fordi du gjorde dette" sa Marks mor. "Som du kan se, så satte Mark det meget høyt." Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa,"jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme." Chucks hustru tilføyde, "Chuck ba spesielt om, at dette ble limt inn i våres bryllupsalbum." "Jeg har også mitt, det er i min dagbok" sa Marilyn. Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slidte liste frem for gruppen, og sa stolt "Jeg har det alltid med meg, jeg tror vi alle har gjemt på våres liste."
Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville se ham igjen.
Størstedelen av mennesker i dag oppfører seg, som om de har glemt at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer. Så vær snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, innen det er for sent. En av måtene å at gjøre det på, er å videresende denne e-post. Hvis Ikke du gjør det, så har du igjen misbrukt en vidunderlig sjanse til å gjøre noe fint for andre.
Hvis du har mottatt dette, så er det fordi en annen bekymrer seg om deg, samt at det minst er en, som holder av deg. Hvis du har det "for travelt" til at bruke noen få minutter, det tar å sende denne e-post videre, er dette den første gang, du ikke gjør bare denne lille ting for dine venner? Jo flere du sender e-posten til, jo bedre er du til at rekke hånden frem til dem, du holder av.
Husk, du høster, hva du sår. Må din dag bli god, deilig og spesiell, nøyaktig som Du selv er. Ta deg tid til å stoppe opp og heve blikket!
---
Hjelpe og trøste! Det er det verste sludder jeg har hørt, for å sitere reven i Hakkebakkeskogen. Den ubehjelpelige oversettelsen (tydeligvis fra amerikansk via dansk) er historiens minste problem.
Desember 10, 2004
VG igjen
Kjære VG
Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at yndling og yngling ikke betyr det samme. Å omtale en 23 år gammel kvinnelig realitydeltaker som medieyngling virker direkte dumt (nederst i første avsnitt).
Med vennlig hilsen
osv ... osv ...
Desember 9, 2004
Yoghurt på fransk
Jeg ble nettopp oppringt av en telefonintervjuer fra Norsk Statistikk. I begeistring over at det for en gangs skyld ikke var en telefonselger jeg hadde på tråden [1], takket jeg ja til å svare på spørsmålene.
Det var en omnibusundersøkelse som spant fra politikk til brannsikkerhet via kollektivtransport. Blant annet. Og yoghurt. Først skulle jeg nevne yoghurtprodusenter jeg kjenner til. I farten husket jeg bare Tine og Yoplait.
Siden måtte jeg ta stilling til en rekke påstander om en yoghurt-type jeg aldri hadde hørt om. Det gikk riktignok bare noen sekunder før jeg forsto at Y-pla-it (uttalt med like sterkt trykk på hver stavelse, og alt annet enn stum t), var identisk med ett av merkene jeg selv hadde nevnt. Da det gikk opp for meg var jeg allerede havnet litt bakpå, og fikk meg ikke til å si noe.
Men spørsmålene om Y-pla-it ville ingen ende ta! Jeg rødmet og stotret på hennes vegne, og innså at nå var det i hvert fall alt for sent å påpeke uttalefeilen. For hvert nye spørsmål hun stilte, boret jeg neglene inn i håndflaten, og håpet det var det siste om temaet.
Men nei:
- På en skala fra én til fem - hvor kremet vil du si at Y-pla-it er?
- Forbinder du Y-pla-it med frokost, lunsj eller mellommåltid?
Og så videre og så videre.
Etter det som føltes som en evighet var hun endelig ferdig, og uten å engang trekke pusten var hun inne i en lang spørsmålsrekke om min husstands røykvarslere. Mens jeg derimot, trakk et lettelsens sukk, og kunne senke skuldrene og konsentrere meg om spørsmålene igjen.
Men jeg angrer på at jeg ikke rettledet henne på en vennlig måte. Tro ikke jeg gjør narr! De overordnede bør sørge for at de ansatte er godt nok forberedt.
[1] Etter at vi flyttet og fikk nytt telefonnummer har det ringt utrolig mange telefonselgere hit. De ringer fremdeles i ett kjør, to måneder etter at jeg reserverte meg. Visstnok tar det tre måneder før reservasjonen trer i kraft. Jeg gleder meg.
Desember 8, 2004
Oppdagelse
Design Forum selger kule sko! Butikken har i alle år solgt farverike gevanter til kvinner i alderen 40+ av den litt frikete typen. (Dere vet de som gjerne har asymmetrisk hårklipp og én lang øredobb på den siden hvor håret er kort, ofte i form av en papegøye eller noe annet farverikt og fremfor alt artig). Nå har de fått et rikholdig utvalg av sko, blant annet mange modeller fra Camper.
Så vet dere det. Takk til Elin, som gjorde oppdagelsen!
Desember 7, 2004
Strutt strutt strutt!
Fra VGs nettutgave:
Scarlett har det med å strutte litt ekstra når hun stiller i finstasen ved offentlige anledninger (SE FLERE STRUTTEBILDER HER!) Men sjelden har publikum sett henne strutte så mye som under gårsdagens opptreden.
Ordet struttet blir nevnt fem ganger bare i løpet av ingressen og første avsnitt i denne viktige nyhetssaken. Bra, VG!
(Saken er ikke engang skrevet av en gammel gris, men en kvinne (jeg ikke kjenner alderen på).)
Desember 6, 2004
Stillferdig t-banelykke
Som kjent passerer alle t-banelinjene Majorstuen. Da jeg bodde der forholdt jeg meg derfor aldri til rutetabellen; det gikk jo baner hele tiden. De gangene det var linje 2 som kom først, kjente jeg en dempet glede inni meg. Linje 2 går nemlig til Haugerud, og er den t-banen jeg har tatt hele livet (selv om den rett nok het Furusetbanen da jeg var liten).
Dette er en form for glede man sjelden deler med andre. Men her om dagen nevnte søs, som fremdeles bor på Majorstuen, at også hun fryder seg når det er linje 2 som kommer. Ikke at det er så forferdelig stort, men det setter en ekstra spiss på dagen (eller i hvert fall morgenen). Linje 2 betyr lykke, liksom. Dette skriver jeg uten blygsel.
Det som imidlertid er idiotisk er at jeg innimellom griper meg selv i å føle en stille glede over at det er linje 2 som kommer når jeg venter på banen på Tveita. Denne holdeplassen trafikkeres nemlig kun av t-banelinje 2.
Desember 5, 2004
Brent katt lærer ikke
Frøken Smilla svidde nettopp det ene værhårøyenbrynet sitt på adventsstaken. Nå ser hun rett og slett litt asymmetrisk ut. Det forhindrer henne ikke i å (ulovlig!) hoppe opp på bordet igjen og igjen, så jeg fant det tryggest å blåse ut lysene for for håp og glede.
Ikke akkurat verdens beste bok
Jeg ble nylig spurt om hva som er den beste boken jeg har lest. Et helt umulig spørsmål, spesielt når det spørres i forbifarten, ikke som opptakten til en lang samtale.
Beste som i hva? Mest besettende? Gripende? Lærerik? Slå-føttene-under?
Mine sterkeste leseopplevelser hadde jeg da jeg gikk på videregående. I sene netter, på skolebussen og på toget; alltid med nagende uro for uskrevne stiloppgaver og prøver jeg ikke fikk lest til. Jeg gledet meg kolossalt til å bli ferdig med skolen, så jeg kunne lese romaner hele tiden, uten dårlig samvittighet for ugjorte lekser. Men når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg aldri siden har slukt romaner med samme appetitt som jeg gjorde i den perioden.
Det gikk mye i Isabel Allende og John Irving. Jeg glemmer aldri da jeg med store øyne og bankende hjerte bragte i erfaring at Åndenes hus slutter med de samme ordene som den starter: Barrabás kom til oss sjøveien ... Jeg var grepet og høytidsstemt! (Og jeg har aldri klart å sette pris på filmen, selv om den sikkert er god, fordi den på ingen måte klarer å gjenskape magien i boken. Men hvordan kunne den?)
Uken etter var jeg intenst opptatt av Owen Meanys beltedyr, deretter var det den hjerteskjærende men uunngåelige avslutningen av Salme ved reisens slutt som grep meg. Jeg tviler imidlertid på at disse bøkene ville gjort like sterkt inntrykk i dag.
Dette fortalte jeg i korte trekk vedkommende som stilte meg spørsmålet, mens jeg la til at jeg garantert har lest bedre bøker enn de nevnte, men at jeg med årene sjelden får den samme gåsehud-opplevelsen (men det hender!). Avslutningsvis nevnte jeg Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna, som jeg alltid gjør når temaet Verdens Beste Bøker kommer opp.
Hun så på meg med et blankt blikk, før hun utbrøt: - Men har du lest noe av Paulo Coelho?
Iiik!
Faktisk så begynte jeg å lese Alkymisten i sommer. Jeg pløyet vel gjennom halve boken en solrik dag i parken, mens jeg avvekslende kjedet meg umåtelig og lo ondskapsfullt. Men egentlig var jeg rystet, ikke nødvendigvis fordi romanen er utgitt, men på grunn av den enorme tilhengerskaren boken har. Og ikke minst hvor dedikerte disse tilhengerene er.
Det er det verste mølet jeg har lest siden Herfra til 7-Eleven. Dis i bokform! Bok-ekvivalenten til Kristian Valens nye CD! Men på bokens omslag kunne jeg lese utdrag fra panegyriske anmeldelser fra hele verden. Det var rett og slett ikke til å tro.
Noe av det morsomste er at jeg har inntrykk av at de som elsker denne boken ser litt ned på de som ikke liker den. Det later til at de mener vi mangler en innsikt, mens vi på vår side mener boken er banal, og hever oss litt over den. Dermed ser vi på hverandre med en gjensidig skepsis, omtrent som den som hersker mellom Pink Floyd-menigheten og de som rett nok har The Wall i hyllen, men ikke fatter (den såkalte) genialiteten i eviglange instrumentalpassasjer.
Ønskeliste julen 2004
- Symaskin
- Gavekort på Tulip & Tatamo
- Hvit linduk (eller annen hvit duk), ganske stor
- Gryter av stål
- Elektrisk tannbørste
- Ildrake (eller kanskje et såkalt peissett? (Men ikke peispuster, det ville være å overdrive.) Så enkelt som mulig, uten dilldall av noe slag.)
- Tøfler i tovet ull, gjerne grå, str 36
- Villeroy & Boch rødvinsglass, Bordeaux nr. 2
- Middagstallerkener: Ostindia fra Rørstrand
- Rosendahl vannkaraffel og vannglass
- Ittala Mariskål, turkis eller transparent
CDer
Norsk rocks historie vol. 1-6
Placebo: Singles 1996 - 2004
Morten Abel: Best of ...
Aha: The Singles
U2: How To Dismantle An Atomic Bomb
En eller annen samleplate med Dolly Parton
DVD
DumDum Boys i Dødens dal
Fanny & Aleksander
Pride & Prejudice
The Office sesong 1 & 2
Bøker
Jens M. Johansson: Trøst
Basic Hage eller annen havebok for nybegynnere
Desember 3, 2004
Rå kjøttdeig, noen?
Jeg simpelthen elsker rå kjøttdeig. Hver gang vi skal lage lasagne eller spaghetti bolognese, må Geir Ove gjøre seg morsk og jage meg ut av kjøkkenet, fordi jeg ubehersket står og spiser kjøttdeig rett ut av pakken.
(Naturligvis er jeg også svært glad i tartarsmørbrød, når jeg bare får børstet bort kapersene.)
Jeg har alltid drømt om å en gang virkelig fråtse i kjøttdeig. Uten at det trenger å gå ut over middagen, og uten andres misbilligende blikk. Av en eller annen grunn finner nemlig alle jeg kjenner rå kjøttdeig svært uappetittelig. Så en gang jeg var alene hjemme satte jeg til livs en hel pakke. Halvparten spiste jeg rå, resten brunet jeg i pannen. Etterpå ble jeg utrolig kvalm.
