Marsipus

Geir Ove mente nok å kjenne sine pappenheimere da han gjemte unna et Niederegger-marsipanbrød vi hadde med fra Schipol, i en flettet kurv i hyllen på gjesterommet. Jeg kan ikke si jeg klandrer ham; det hadde nok ikke fått ligge stort lenger på kjøkkenbenken før jeg forgrep meg på det.

Men det var en pappenheimer han ikke tok i betraktning: Frøken Smilla ble midlertidig sperret inne på nevnte gjesterom tidligere i dag, etter flere timer med aldeles ustyrlig oppførsel. Da jeg kikket inn til henne en stund etterpå, fant jeg henne ikke som forventet i sedvanlig Sfinx-positur på sengeteppet, med sort, bedende blikk.

Faktisk kunne jeg ikke få øye på henne i det hele tatt, men jeg hørte lyder fra flettekurven i hyllen. Hun for skyldbetynget sammen da jeg tok henne på fersken med mørk sjokolade i værhårene. Hun hadde bitt seg gjennom ett lag plastfolie og ett lag rødt sølvpapir.

Men hvem er vel jeg til å anklage henne for dette? Den eneste grunnen til at jeg ikke kom henne i forkjøpet, er at jeg (åpenbart) ikke har like god nese for søtsaker.