Kristiane.org

Fare på ferde II

Det er lett å konstatere at man blir langt mer sliten av å hoppe opp og ned til Smells Like Teen Spirit enn man ble i gamle dager. Og så på (til meg å være) høye hæler, da gitt! Selv om det er med en viss undring jeg ser tilbake på gårsdagens utagerende dansing, lurer jeg på om jeg ikke hadde hatt godt av å gjøre det oftere.

Fra barnehagen

Noen ganger forbløffes jeg av at jeg helt plutselig husker hendelser fra mange, mange år tilbake. Episoder jeg egentlig har glemt, eller kanskje aldri hatt bevisste tanker om engang; plutselig står de tydelig og klart for meg. Det er som regel ikke en bestemt ting jeg kan sette fingeren på som vekker minnet - heller en fornemmelse, eller noe som streifer forbi og blir borte før jeg får holdt tanken fast. Kanskje en skjult duft eller assosiasjon av noe slag.

Ulrik hadde nettopp begynt i barnehagen, og gikk på Småbarna, mens jeg gikk på Mellombarna. (Henholdsvis før og etter i rekken kom Bebistuen og Storebarna. Ikke lenge etter at jeg sluttet for å begynne på skolen, skiftet avdelingene navn til mer pedagogisk riktige varianter som Maurtua og Revehiet.)

Jeg var så stolt av lillebroren min! Anneli, min bestevenninne i barnehagen, og jeg pleide å passe på ham og en annen jente på samme alder som Ulrik når vi var ute. Vi herset nok litt rundt med dem, små som de var. Plasserte dem i de mørkeblå kassene fra Fellesmeieriet, som vi også kunne stable tårn med, eller liksom-matet dem med grønnsaksuppe laget på vann, gress og løvetann.

Noen ganger diskuterte vi hvem som var søtest av de små. Det vil si, jeg var alltid sikker i min sak, men Anneli vinglet mellom Ulrik og den lille jenta (som jeg dessverre ikke husker navnet på). Av en eller annen grunn ble jeg så usigelig trist når vi ikke kunne enes om at Ulrik var favoritten.

Derfor hendte det jeg i smug kløp den lille jenta i leggen, slik at hun begynte å sutre litt, og dermed ikke fremsto som like yndig. Jeg husker fremdeles hvordan den lubne barneleggen føltes. Men aller best husker jeg skyldfølelsen, jeg visste jo at det jeg gjorde var slemt. Etterpå var jeg skamfull, jenta hadde ikke engang språk til å sladre med. Likevel gjentok det seg flere ganger.

... men han var jo den søteste, da.

Fare på ferde

I løpet av denne uken har jeg:

1) Sagt " nei, nå synes jeg du har vært nok ute i det siste" og forsøkt å nekte Geir Ove å ta en øl på byen etter jobb.

2) Spurt (grettent) "er du helt nødt til å spille den støyende musikken så høyt her i stuen" når han har lastet ned Kazabian og Killers.

Begge gangene har jeg tatt meg i det, men jeg finner det likevel ganske alarmerende.

De tykke og de smale

Mesteparten av Se & Hørs forside denne uken er viet Mette-Marit. Tittelen lyder: Slik ble hun slank og lekker. Inne i bladet finner man en rikt illustrert sak som viser kronprinsessen like etter at hun fødte, ganske riktig med noen flere kilo enn hun har på de nyeste bildene som er tatt av henne.

Om Me-Mas litt mer fyldige periode skriver hoffrepporter Kjell Arne (sic!) blant annet: - Det var tydelig at hun ikke alltid følte seg helt vel med det. Det så vi blant annet i Ingrid Alexandras dåp, da mammas flotte nye pudderrosa kåpe fra Marc Jacobs strammet over både byste, mage og hofter.

Gjorde vi?! Snakk for deg selv, din gris.

Artikkelen har heldigvis en lykkelig slutt: Me-Ma er nå modellslank igjen. Og det er jo, som vi alle vet, et mål.

Tanta i postgirobygget

Den trofaste leser vil være kjent med at jeg er svært snar til mediekritikk. Dårlig språk eller bare generelt idioti; medierefseren i meg er straks på banen med sure oppstøt. I dag bringer jeg det stikk motsatte, nemlig en hyllest til det som har vært min faste avis siden jeg slo opp med Dagsavisen for et års tid siden: Aftenposten.

Det er ikke sikkert dagens utgave er spesielt mye bedre enn avisen pleier å være på søndager, men for en gangs skyld tok jeg meg til til å lese hele avisen i ett strekk, uten forstyrrende elementer som samtale, radio eller en oppslått PC ved siden av meg. Jeg leste hver del langsomt og omhyggelig, og jeg nikoste meg!

Ta for eksempel del fire, den som heter Søndag: Kjetil Østlis artikkel om keiserens nye klær er kostelig lesing. Ved hjelp av innspill fra mange sine journalistkolleger, kommer han frem til en hel del beske sannheter om blant annet Ingebrigt Steen Jensen, Lisa Tønne og Jostein Gaarder.

Sissel Grans spalte leser jeg alltid med iver, og ellers byr avisen på interessant lesning om Belgia, Martin Scorsese og Radio Luxembourg. Og best av alt, over midtsidene: Min kjære onkelsulliks fantastiske sak om visdommens lydløse jegere.

En klo av jern

Jeg husker ikke dette, men pappa har fortalt om første gang han leste Mio, min Mio høyt for oss. Denne spesielle kvelden hadde han lest ganske lenge, for hver gang et kapittel var slutt maste vi på mer. Han var vel ganske revet med selv, tenker jeg, og ikke så vanskelig å be.

Men på et tidspunkt sa han stopp. Det vil si, han hadde akkurat latt seg overtale til å lese ett eneste kapittel til, på den betingelse at vi la oss og slukket lyset uten å mukke når det var slutt. Kors på halsen, lovet vi med lysende øyne.

Det viste seg bare at på nettopp dette stedet i boken kommer Mio og Jum-Jum seg inn i den nifse borgen til ridder Kato. Her famler de omkring i mørket, og på et tidspunkt mister de hverandre. Mio holder på å falle ned fra en trapp som slutter brått, men klarer å klamre seg fast. Da hvisker en stemme, som han tror tilhører Jum-Jum: - Ta hånden min, så skal jeg hjelpe deg! Kapittelet ender slik: Og så tok jeg hånden hans. Men det var ingen hånd. Det var en klo av jern.

Dermed var det selvsagt helt umulig å slutte, og det endte med at vi leste ut hele boken den kvelden.

Mens jeg skrev dette kom jeg til å huske på en elteklo farmor og farfar hadde (den må ha tilhørt en kjøkkenmaskin av noe slag), som var, nettopp ja, en klo av jern. Denne kunne man putte opp i genserermet og skremme med.

Litt av hvert

Hovedsaken i nyhetene på Petre i morges var at den siste stormen (det er vel Hårek som nå farer over deler av landet) hadde rasert en campingvogn og ødelagt flere takplater på Helgelandskysten.

Gid.

***

I går hadde jeg en (trodde jeg) helt vanlig MSN-samtale med en god venn. Vi sludret om vær og vind, - Hvordan går det? - Næ, den veien høna sparker (det siste er meg på jobb mandag morgen). Videre snakket vi om en innflytningsfest noen uker frem i tid, og fjaset og var frekke mot hverandre. Med ett skrev han at han måtte logge av fordi han skulle ut og spasere på Den himmelske freds plass.

?!!

Det viste seg at han gjennom hele samtalen hadde oppholdt seg på sitt hotellrom i Beijing. Jeg visste jo at han skulle dit i embets medfør, men hadde glemt at det var nå.

***

Da jeg var i Haag rett før jul så jeg en frisør og neglsalong som bar navnet La di da. Det frydet jeg meg over.

***

Forrige innlegg var forresten nummer 500 i rekken på Kristiane.org. Og det er litt pussig, for det er bare en ukes tid siden jeg gratulerte Maria med det samme.

Jag gillar hårdrock!

Perifert i min bekjentskapskrets befinner det seg to lange, gøyale og herlig spydige ingeniører. Jeg traff dem første gang over ganske mange utepils på Oskar Braaten på slutten av 1990-tallet. Etter en kveld full av latter og gjensidige fornærmelser, døpte jeg dem straks nebbenosene, og dette navnet har hengt ved dem siden.

Det er ikke ofte jeg treffer dem, dessverre. Særlig ikke begge på en gang (da er det aller morsomst!). Derfor var det ikke fritt for at jeg ble litt misunnelig da Geir Ove nevnte at han hadde vært sammen med begge to i et utdrikkingslag i går.

Spesielt da han fortalte om da de benket seg rundt bordet på restauranten der de skulle spise, etter en lang dag fylt av fjellklatring og paintball. Nebbenosene vrengte unisont av seg genserene, før de med et skrik konstaterte at de hadde på seg kliss like t-skjorter.

Og det var ikke snakk om nøytrale hvite eller blå Levis-t-skjorter, men langt mer iøyefallende klesplagg. Foran sto det Sweden Rock Magazine, og på ryggen JAG GILLAR HÅRDROCK, i skrikende, gule bokstaver. Tøffe t-skjorter, bevares, men når to personer som sitter side om side begge er iført dem, blir effekten omtrent stikk motsatt.

Som jeg skulle ha ertet dem om jeg hadde vært tilstede.

Ferdaminne fra sommeren 2004

Sensommerkveld i 2004
på Nationaltheatret stasjon.
Vi hadde drukket øl i mange timer
og måtte vente her
på t-banen hjem.

Vi var trøtte, irritable.
Fremdeles var vi uvant
med å forholde oss til rutetabellen
og linje 2 hadde akkurat gått da vi kom.

Du gikk for å se
etter noe å spise.
"Ja jøss", sa jeg.

Jeg drev opp og ned på perrongen,
lei av alt.
Samme hvor glad man er
i skog og mark
hender det man spør seg:
Hva flyttet vi opp dit etter?

Med ett var du tilbake.
Grep meg i armen,
oppskjørtet og smilende:
"Vet du hva vi kan få kjøpt
i kiosken her borte?

Skolebrød med sjokolade!"

(Fritt etter Halldis Moren Vesaas' Ferdaminne frå vinteren 1965)

Hver eneste tann med børste og vann

Etter gjentatte oppfordringer fra tannlegen har jeg halvhjertet notert elektrisk tannbørste på ønskelisten de siste par årene. Halvhjertet, ja. Det var derfor med blandede følelser jeg pakket ut en Braun Oral-B Advance Power på julaften, og konstaterte at det pliktskyldige ønsket nå var gått i oppfyllelse.

Om kvelden andre juledag var den teknologiske nyvinningen ladet opp og klar til bruk. Med skrekkblandet fryd skred jeg til verket, med Geir Ove som spent tilskuer. Vi hadde for en gangs skyld studert bruksanvisningen på forhånd, og unngikk den (formodentlig) vanlige nybegynnerfeilen å starte opp maskineriet før børsten er inne i munnen, med tannpasta på speil og vegger som resultat.

Jeg kjente hjertet dunke hardt da jeg førte børsten inn i munnen og trykket på knappen: Brrrrr ...

Øyeblikket etter lå jeg på gulvet og hikstet mens lattertårene silte. Som det kilte og duret! Geir Ove trippet på sidelinjen, men jeg kunne se at han også var blitt litt nervøs (han var nestemann ut). Opp igjen. Brrrrr ...

Jeg tikket av latter, snøftet og fnøs, og siklet voldsomt. Når man pusser tennene med en elektrisk tannbørste bør man nemlig holde munnen mest mulig lukket, noe som var vanskelig å få til slik som jeg lo.

Gang på gang tok jeg meg voldsomt sammen, rettet ryggen og tenkte på noe sørgelig, men straks børsten begynte å dure inne i munnen måtte jeg gi meg over igjen. Til slutt måtte jeg jage Geir Ove ut av badet. Brrrrr ...! Da først klarte jeg å fullføre.

Det går bedre nå, men jeg er fremdeles ikke helt fortrolig med den elektriske børsten. Dessuten føler jeg det tryggest å feie raskt over tennene med den manuelle tannbørsten etter en omgang med den elektriske.

Ikke akkurat bonderomantikk

Pappa og Trine kjørte meg opp til Moelv, der jeg skulle gå et år på folkehøgskole. Da vi nærmet oss skolen, passerte vi flere av Ringsakers praktfulle storgårder. Trine oppfordret meg spøkefullt til å prøve å få en odelsgutt på kroken i løpet av året. Hun fablet allerede om landlig julefeiring i store stuer med tykkmavede ovner i hjørnene.

Da skoleåret var over kom jeg hjem med en ny kjæreste. Han hadde vokst opp i den samme drabantbyen som meg, og gikk i parallellklassen min på barneskolen.

Nyttårshelgen 2004/2005:

Weltschmerz, sår hals og en lei hoste. Men også vakre, snekledte fjell, (mer) pinnekjøtt, hjemmebakt brød med søst, og intens ro og avslapping. Jeg elsker å være på Vestlandet.

Godt nyttår alle sammen!

Og en ting til: Hydro Texaco rett sør for Dombås har et fantastisk utvalg av kassetter! Stativ etter stativ var fylt opp med Paul Hardcastle, Kim Wilde, Supertramp, Limahl og andre størrelser fra 1980-tallet. Et helt stativ var viet norske artister, og der fantes Drama, New Drama og Creation side om side. Kassettene kostet 79 kroner stykket, akkurat som dengang, og jeg følte meg hensatt 20 år tilbake i tid der oppe på Dovre.