Av avisforsidene jeg så da vi ankom Gardermoen i går kveld, forsto jeg at en nasjonal IQ-test i regi av NRK har skapt stor ståhei her hjemme i helgen.
Jeg trakk på skuldrene og hastet forbi avisstativet. At slike tester ikke er min sterke side går på ingen måte på selvtilliten løs. Heller blir jeg mildt oppgitt. Over mine egne begrensninger på området, såvel som spørsmålenes utforming.
Men i dag sendte Ulrik meg link til en IQ-quiz i Aftenposten, og jeg klikket meg inn for moro skyld. Det skulle jeg aldri ha gjort! Allerede ved første spørsmål gikk hjernen helt i lås, og alt stokket seg for meg. Med min beste vilje og konsentrasjon klarte jeg ikke å få orden på havet og øya og vannet og strendene.
Paralysert hoppet jeg ned til spørsmål nummer to, som faktisk var lett. Men så ble det verre igjen. Ta for eksempel det sjette spørsmålet i testen:
Motordur står til fiskegarn som hjerteslag står til:
A) Spade
B) Grøft
C) Grøftegraver
??!
Jeg hadde like stor forutsetning for å løse oppgavene i IQ-quizen som spørsmålet Ulrik selv hadde funnet på for å gjøre narr:
To tog kjører i hver sin retning på østre linje. De passerer hverandre i en mørklagt tunnel, og tog A har 1/6 av farten til tog B. Men tog B akselererer med 4 km/h hvert 46 sekund, i en lineær multiskala. Tog B hadde en hastighet nøyaktig lik tog A etter 15 min. Hvor lang er tunnelen? Du får ti sekunder på å svare.
Likevel ble jeg sittende og ruge over spørsmålene. Hjernecellene løp løpsk og myldret som små hvite mus. Jeg gjenkjente tankene fra de som gjerne melder seg når klokken skal stilles. Blir dagene lengere eller kortere når vi skrur klokken tilbake? Når blir det egentlig mørkt da, og hvordan kan noe være uendelig? Pønsker jeg for lenge på dette blir jeg redd for meg selv, for at jeg skal ende opp i en hule i skogen, lik en professor det har bikket over for.
Etter at jeg hadde spist formiddagsmat var jeg plaget av en vemmelig lukt. Forgjeves snuste jeg rundt for å finne opphavet til den gyselige stanken. Da jeg bragte i erfaring at lukten faktisk fulgte meg, ble jeg virkelig alarmert. Den var særlig tydelig når jeg løftet telefonrøret, eller støttet hodet i hendene. Jeg kunne formelig se for meg en sky av små fluer over hodet mitt, slik illeluktende personer har i Donald-blader.
Omsider klarte jeg å lokalisere kilden: Jeg hadde kommet i skade for å dyppe genserermet (såvidt) i boksen med makrell i tomat ved lunsjdisken tidligere i dag. (Dette til tross for at jeg ikke engang hadde forsynt meg av pålegget.) En stund lurte jeg på om jeg måtte klippe av ermet, men etter en omgang med Zalo er det til å leve med (ut arbeidsdagen).
Nederland må være det eneste stedet i verden der hovedflyplassen er større enn selve landet.
Her i Fentange var det nesten så vi satte café au lait'en i halsen da vi leste Dagsavisens artikkel om shabby chic. Der står det blant annet (...) På diskusjonsgrupper på nettet har ordet «lurvelekkert» versert som gangbar oversettelse.
Jeg har aldri vært tilhenger av å stille lyset under en skjeppe, og vil gjerne få minne om at det er min oppfinnsomme mor som står bak uttrykket, første gang omtalt her.
Og en ting til: Diskusjonsgruppe?!
*ding dong*
Vi bryter inn med en melding fra Sandefjord Lufthavn Torp. Denne bloggens skribent er på vei ut av landet. Turen er planlagt i rekkefølgen LuxBeNe, og er berammet til en drøy uke.
Au revoir!
I natt drømte jeg at det fulgte med sko i to av Aftenpostens annonser. Et sinnrikt system, omtrent som forseglingen på et rømmebeger, gjorde at skoene ikke falt ut av avisen.
De første jeg plukket frem var et par mørkeblå lerretssko, helt greie men litt kjedelige. - Men de kan være gode å ha til sommeren, tenkte jeg praktisk. De neste var i skinn, knallrøde, med kraftige traktorsåler og rund snute. De minnet veldig om et par tidligere yndlingssko av meg. Jeg ble så glad!
Begge var i størrelse 35 og passet perfekt. Jeg kunne ikke tro min lykke, og uttrykte min høyrøstede begeistring. Da kom Geir Ove med en linjal. Han målte begge annonsene og sa: - Ser du - de er 20 centimeter brede. Det er derfor det bare er plass til sko i størrelse 35.
Tankene mine gikk til alle de som ville bli nødt til å skjære av hæl og tå for å få på seg skoene, men det overskygget likevel ikke gleden.
Enkelte morsomheter blir man bare aldri lei av. Som for eksempel under en omgang Yatzy der en person får tre enere og to toere, og noen straks roper - Hus!
Når vi er i butikken blir vi aldri lei av å fylle opp handlevognen med usannsynlige produkter mens den andre snur ryggen til. Geir Ove går for å hente en klase bananer; jeg lemper kurven full av halvannenliters plastflasker med Store gutter-øl. Jeg vender tilbake med en boks kattemat under armen, og finner flere brett med vaktelegg i handlekurven.
Selv om dette nærmest er rutine, i hvert fall under lørdagshandelen, ler vi oss nesten ihjel av den andres vantro og sjokkerte uttrykk over varer som sukat, seibiff og store glass sylteagurk.
Når Jan Erik "Autofil" Larssen dukker opp på TV-skjermen, reagerer jeg på nøyaktig samme måte som da Hovigs Hangar med sin redselsfulle, gjennomtrengende blues med ett skar ut av høyttalerene på Petre utpå ettermiddagen en gang [1]: Jeg bykset gjennom rommet, og hev meg med full tyngde mot radioens av-knapp. Bort, vekk, unna vei - og det på flyvende flekken!
[1] Dette var altså før programposten ble flyttet til P1.
Hver onsdag og annenhver fredag ble vi kjørt til stasjonen for å ta toget til mamma. Stasjonsbygningen var gammel og gul, og perrongen full av ungdommer på vei hjem fra skolen.
Nesten hver gang hadde jeg lirket seks kroner ut av sparebøssen, slik at vi kunne kjøpe hver vår sjokolade i Narvesen-kiosken. Vi kjøpte som regel Caramello, Cuba eller Bravo - alle kostet tre kroner stykket.
En dag hang det en reklameplakat i kioskvinduet. Det hadde kommet en ny sjokolade! Den het Balisto, og hadde grønt papir. Vi var i villrede; skulle vi prøve nyheten? Det var jo en sjanse å ta, men samtidig føltes det viktig og riktig å holde seg oppdatert på sjokoladefronten. Og all sjokolade var jo god, med unntak av enkelte skumle konfektbiter med brandy. Etter en tids tvil og rådslagning bestemte vi oss for å teste Balisto.
Vel inne på toget flådde vi papiret av sjokoladen og satte tennene i den. Men bi litt! Sjokolade?! Stor var skuffelsen da nyvinningen Balisto viste seg å bestå av müsli og rosiner! Den smakte ikke direkte vondt, men kunne selvsagt ikke måle seg med en deilig og klissete Caramello.
Både Ulrik og jeg blir fremdeles oppbragte og indignerte når vi snakker om hendelsen.
Geir Ove uttrykker innimellom sin misnøye med at jeg er lite villig til å forsøke nye ting Jeg må lokkes og lures; helst går jeg etter det kjente og trygge. Jeg skylder på Balisto-tildragelsen.
Som storesøster var det jeg som hadde ansvaret for kupongkortet vi trengte til togreisen. Den gang som nå passet jeg godt på sakene mine, og pleide ikke å slomse bort ting. Derfor var forbauselsen stor da jeg en dag ikke kunne finne kortet da konduktøren kom. Jeg visste jeg ikke hadde lagt det fra meg noe sted, men lomme etter lomme ble endevendt uten at kupongkortet dukket opp. Ulrik så storøyd på meg, mens tårene vellet opp i mine. En dame som satt ved siden av tilbød seg til slutt å betale reisen for oss. Skjelvende takket jeg henne omigjen og omigjen.
Da vi kom frem til mamma og jeg vrengte av meg ullgenseren, falt kupongkortet ut på gulvet. Det var en kjølig dag, og jeg hadde trukket hendene opp i genserermene mens vi ventet på toget. Da jeg stakk hendene ut igjen, hadde kupongkortet blitt liggende i ermet.
I en episode av Sex & The City er Miranda ellevill av glede over at hun plutselig kommer inn i sine "skinny jeans", som ikke har passet siden 1985. Gleden over å igjen kunne ta i bruk et gammelt yndlingsplagg skal ikke undervurderes, og selv har jeg hatt et par gamle 501 og en syrinfarvet Diesel Fellow i et fløyelsaktig stoff liggende øverst i skapet i årevis, i håp om at de en dag på mirakuløst vis ikke lenger skal være for trange.
Men da vi flyttet sist kvittet jeg meg med dem. Ikke fordi jeg har sluttet å tro på mirakler, men fordi jeg med ett oppdaget hvor latterlig trange i bena disse buksene har blitt. Og det er pussig, for jeg kan tydelig huske at 501 var buksen med helt rette ben, som vi hadde på oss mens vi lo av buksene med innsvingte ben fra tidligere på 80-tallet.
Buksene jeg hadde lengtet etter å passe inn i, så rett og slett kjempedølle ut. Denne oppdagelsen var så forbløffende at jeg nesten var villig til å inngå et veddemål: Noen måtte ha brutt seg inn og tatt med seg buksene, sydd dem kraftig inn i bena, og deretter sneket seg tilbake og lagt dem på plass igjen, aller innerst, aller øverst. Muligens mens jeg var på ferie. Men ingen var villige til å vedde imot. Og ved nærmere ettertanke - hvem ville gidde å gjøre noe sånt?
Buksene med smale ben havnet i frelsesarmé-dunken, men det betyr ikke at jeg ikke har noe å strekke meg etter; i skapet henger fremdeles et gildt taftskjørt. Det er sort og matt, men trangt i livet. Som jeg lengter etter å bruke det igjen!
Det er forresten ikke bare mine gamle bukser som har vært gjennom en metamorfose i klesskapets mulm og mørke. En gang var det Geir Oves hvite penskjorte som var rammet. Han oppdaget det en gang vi hadde dårlig tid før vi skulle i en temmelig stiv generalforsamling, antrekk "mørk dress". Anledningen tilsa hvit skjorte, et plagg han ikke hadde brukt på lange tider. Da han fikk den på var den plutselig vid som et telt, og rakk ham omtrent til knærne.
Min ellers så sindige mann ble aldeles rasende der han bakset rundt i fallskjermen av en skjorte, med vinterbleke legger stikkende ut under. Jeg lo så jeg gråt da han med anklagende stemme nektet etthvert kjennskap til skjorten. Jeg påpekte at han blant annet hadde giftet seg iført den noen år tidligere, noe han bestemt avviste, til tross for at dette er den eneste hvite skjorten han noen gang har eiet.
Det som hadde skjedd var selvsagt at moten de siste årene hadde dreid i retning mer kroppsnære slim fit-skjorter; det hang en pen liten rekke av dem i skapet ved siden av den store hvite.
Vi kom oss omsider avgårde, Geir Ove i lyseblå skjorte. Senere fant jeg den kostbare hvite bryllupsskjorten i søppelbøtten, klemt ned mellom kaffegrut og eggeskall. Den hadde fått sin straff.
Jeg vet ikke hvordan det er i mer sentrale områder, men her oppe på toppen av byen sner det faktisk. Tiddelibom!
- Det er kraftige legger du har, kommenterte damen som jobbet i Sannergaten Skotøimagasin da jeg hadde problemer med å trekke opp glidelåsen på støvlettene jeg prøvde på. - Jasågitt, svarte jeg nebbete, og trakk på skuldrene uten å bli det minste lei meg.
Leggene (og resten av bena) er den delen av kroppen min jeg er mest fornøyd med. Ja, de er en av få kroppsdeler jeg aldri har hatt komplekser for! De er langt fra pipestilker, selvsagt, men er det noe å trakte etter da? Ei heller er de spesielt lange (må jeg innrømme), men de passer da til resten av fremtoningen min. Det var med hevet hode jeg forlot butikken tomhendt.
Men da jeg måtte konstatere at drømmeskoene jeg hadde sett i vinduet i en stengt København-butikk, men som jeg senere på lykkelig vis klarte å finne igjen i Byporten, på ingen måte lot seg trekke opp rundt leggen, tenkte jeg at damen fra Sannergaten hadde rett.
Med tårer i øynene strakte jeg det ene benet opp mot lyset og lurte bedrøvet på om det plutselig hadde blitt tykkere. Såvidt jeg kunne se var det ingen forandring. Da kom ekspeditøren meg til unnsetning: - Mange av støvlettene er så trange i skaftet i år, at, sa hun barmhjertig. Jeg ble så takknemlig! Og med glede skal jeg traske rundt i mine velbrukte Dr. Martens en vinter til.
Eggedeler kan med hell brukes når man skal skive opp store mengder sjampinjong.
Jeg er lur.
De som har kommentert her den siste tiden, har oppdaget at man nå må taste inn en sikkerhetskode for å legge igjen en kommentar.
Dette er selvsagt ikke for å være vanskelig, men fordi kommentarfeltene til gamle innlegg ble oversvømmet av tilbud om penis enlargement og andre uhumskheter.
Jeg har lenge pønsket på hva som kunne gjøres med dette, og Geir Ove har hjulpet meg med å iverksette planen.
Enkelte har imidlertid påpekt at eventuelle blinde lesere vil ha problemer med å lese GIF-bildet med tall, mens andre har kommet med tilbakemelding om at den ikke er synlig i alle nettlesere.
Min kjære husnerd, AKA Geir Ove har derfor klekket ut følgende løsning: Vi har laget et nøkkelord, altså et ord som alltid gir innpass overordnet sikkerhetskoden. Dette ordet er "smilla".
Men - psst!: Ikke et ord til spammerene om dette!
Er det noen som husker at det en gang fantes en blå variant av karamellrullen Toffo? Den røde (original) og den svarte (lakris) er stadig å få, men da jeg var liten fantes det også en som hadde blått papir.
Den besto av et assortert utvalg smaker, blant annet banan-, sjokolade- og jordbærkaramell. Det var to av hver smak i pakken, alle helt nydelige, og jeg klarte aldri å bestemme meg for hvilken jeg likte best.
Noen ganger lurer jeg på om det bare er meg som husker disse karamellene.
I en reklamekampanje fra OBOS, som for tiden henger rundt omkring på byens kollektivtransportmidler, heter det: Meld deg inn et sted der du ikke behøver å trene flere ganger i uken.
Med en fortid som mangeårig støttemedlem på SATS (og dermed en vedvarende koksgrå samvittighetssky over hodet) fant jeg denne oppfordringen svært vittig.
(Men kanskje jeg bare er lettmoret.)
Vi kom hjem fra København først lenge etter mørkets frembrudd søndag, derfor oppdaget jeg ikke at ytterdøren var tilgriset av noe skikkelig kliss før mandag formiddag.
Jeg kunne ikke begripe hva som hadde foregått, før jeg oppdaget at det også lå eggeskal ute på gårdsplassen. Da forsto jeg at det måtte være Halloween-tiggere som hadde vært på ferde. Straffen for at vi ikke var hjemme besto tydeligvis av ketsjup, i tillegg til egg.
Nei, jeg skal ikke legge ut om uskikken ved å adoptere andre lands skikker, amerikaniseringen av samfunnet og så videre. Ikke fordi jeg ikke mener noe om det, men fordi det er klisjéaktig. Og ikke minst: Svineriet har ingenting med amerikanisering å gjøre, snarere dårlig oppdragelse.
(En annen grunn til at jeg har et horn i siden til den satans Halloween-feiringen: Søndag kveld i København, rett før vi skulle reise ut til Kastrup, fikk vi lyst på hamburgere. Ikke dvaske tulleburgere fra McDonalds, men ordentlige grove burgere, gjerne med coleslaw (som jeg elsker!). Trangen meldte seg da vi var bare et kvartal unna Hard Rock Café ved Tivoli, og vi satte opp tempoet ytterligere. Da vi entret lokalet, oppdaget vi imidlertid at det bar tydelig preg av Halloween. Flaggermusene i vinduene ble jeg bare mildt oppgitt av, men spindelvevet som var dandert rundt søyler og bord, med naturtro, digre edderkopper i ble for mye for min velutviklede araknofobi. Vi måtte bare gå fra stedet.)