Kristiane.org

Hot tramp, I love you so!

Det tok litt tid før jeg reagerte, der jeg vandret mellom reolene på Ultra på Alnabru. Mellom fiskegrateng på tilbud, paller med blomkål, fullkornspasta og nedsatt gulost, ble jeg med ett oppmerksom på at jeg sang med til musikken som ble spilt over høyttaleranlegget.

Det viste seg at det var Bowie-klassikeren Rebel Rebel som ble spilt, ganske høyt også. Dette er en av mine favorittlåter, men det føltes litt merkelig å høre den mens jeg handlet matvarer.

En gang jeg var innom Lindex på Tveita tidligere i sommer, spilte de DumDum Boys. Og ikke Enhjørning, som har gått i ett på alle radiokanaler i hele sommer, men gode gamle Slave fra 1989. Jeg ble glad og sur på en gang.

Gode naboer

De som bor over oss er utrolig hyggelige og gavmilde. Stadig bringer de oss noe. Brød, eller vårløk fra hageparsellen sin. Kurver med jordbær (når de har vært på selvplukk), eller rykende ferske hjemmebakte pitabrød.

En lørdag morgen i fjor sommer våknet vi av et skikkelig rabalder ovenfra i halv fem-tiden. Vi fant det litt bemerkelsesverdig, siden naboene er vennlige og fredsæle mennesker, men sovnet raskt igjen. Mange timer senere, da vi satt ved frokostbordet, ringte det på døren. Utenfor sto naboen med favnen full av fisk. Til oss! Det var både torsk og sei. [1] Hele familien hadde reist ut til Nesodden i otta, fortalte han, og de hadde tydeligvis hatt fiskelykken med seg. Vi skjønte raskt at bråket i grålysningen skrev seg fra da de fant frem fiskeutstyret - boden deres ligger like over vårt soveværelse.

Da de kom hjem fra Tyrkia for et par dager siden, fikk vi en stor pose tyrkisk pepper (pepperfrukten, ikke sukkertøyene).

Siden vi nå har en liten gulrotåker selv, så jeg mitt snitt til å endelig gjøre gjengjeld. I ettermiddag var jeg oppe hos dem med en stor og delikat gulrotbunt, som de takket vakkert for.

Men nå nettopp ringte det på døren. Naboen hadde vært i hageparsellen sin, og bragte oss:

1) En nepe. En rotfrukt jeg aldri har stiftet bekjentskap med tidligere, men Geir Ove gjenkjente den. Selv har jeg alltid trodd at neper var på størrelse med reddiker, men denne var stor som en kålrabi. (Jeg måtte selvsagt straks tenke på Olaug og den nedleggingstruede nepefabrikken.) Den lukter litt rart, men smaker ikke så verst.

2) Romanosalat. Prektig og knasende frisk romanosalat! I morgen skal jeg lage cæsarsalat.

3) Det som, etter at jeg har konsultert et stort leksikon som heter Ingredienser, viser seg å hete snittebønner. Etterpå fant jeg også en beskrivelse av dem her. Men hva kan de egentlig brukes til? Vi har en bærepose full. Belgen er seig og litt bitter, og minner skuffende lite om sukkererter.

Etter dagens toveis-gavmildhet vet jeg ikke helt hva som vil skje. Neste utspill er mitt. Men jeg tror faktisk jeg tøyler hestene, så det ikke går konkurranse i det. Ingen er tjent med at dette utvikler seg som i Carl Barks-klassikeren, der Onkel Skrue og en Maharajah fra fjerne himmelstrøk konkurrerer om å bygge den største og gildeste statuen av Andebys grunnlegger. Hele tiden skal de overgå hverandre. Til slutt står det kolossale, overdådig diamantbesatte statuer over hele byen, og Onkel Skrue er så fattig at han vandrer rundt med en tønne rundt livet.

[1] La oss ikke dvele ved min reaksjon på å få huset fullt av dryppende, slimete og blodig fisk. Det er selve gesten vi snakker om nå. (Jeg kan forresten like gjerne tilstå at jeg rømte kjøkkenet og fraskrev meg etthvert ansvar.)

Bukser og fjas

Jeg har to bekjennelser å komme med:

1) Jeg har kjøpt et par olabukser som sitter litt stramt rundt leggene. Det er vel minst et år siden slike litt 80-tallsaktige bukser med ett satt klistret på byens mer motebevisste kreaturer. Selv har jeg forholdt meg skeptisk lenge, og har tviholdt på mine boot cut-bukser, og min rett til å bruke dem.

Men akk, jeg er en lettpåvirkelig sjel. Så da jeg i dag skulle handle nye bukser (alle har rett til et par nye olabukser når høsten kommer), stilte jeg med åpent sinn. Jeg satte den unge gutten på Carlings raskt inn i situasjonen, og han plukket frem en stor favn bukser og sendte meg i prøverommet.

Det var alle varianter, fra de velkjente boot cut-buksene, til de jeg måtte lirke og dra over leggene. Det var særlig et par han hadde funnet frem jeg gledet meg til å se på: Sort med smale ben, og skikkelig høy på livet. Jeg trådte spent ut av prøverommet da jeg hadde fått den på meg. Figuren som straks lo høyt mot meg fra speilet var forbløffende lik Petter Baarli. (Jeg har jo høyden også - eller snarere mangelen på.) Ekspeditøren var straks på pletten, tilkalt av latteren. Backstreet Girls-morsomhetene mine falt imidlertid på stengrunn ettersom han var cirka 21 år gammel og svensk.

Jeg gikk til slutt for et par bukser med moderat smale legger. Likevel er det skikkelig uvant å ha dem på; jeg skvetter hver gang jeg ser ned og får øye på hele skoen min, ikke bare skosnuten. De er utrolig kule, og kommer til å ligge på nattbordet mitt når jeg går til sengs i kveld.

2) Tights. I hele sommer har jeg ledd av alle som har gått rundt i tights. Jeg har særlig påtruffet dem på vei til jobb, der de har kommet i hopetall nedover Slottsbakken, på vei fra byens mer mondene strøk. - Herregud, har jeg tenkt. - Behøver dere å følge motens luner for enhver pris? Ser dere ikke hvor utrolig lite flatterende det er med en strømpebukse som slutter midt på leggen? Dessuten har det jo vært en svært varm sommer, mer enn varm nok til å gå med bare ben.

Men så kjøpte jeg meg et olaskjørt. Et veldig kult, men også veldig kort olaskjørt. I grunnen litt i korteste laget for en gammel dame på 33. Bruksområdet for skjørtet har dermed vært noe begrenset (jeg har da skam i livet). Men da jeg lå på et pledd på gresset under Øya-festivalen og kikket på livet rundt meg, oppdaget jeg at jeg ikke lenger hadde kun forakt til overs for slike tights, som det forøvrig vrimlet av i Middelalderparken den helgen.

Tvert imot minnet de meg om noe. Men hva? Plutselig slo det ned i meg: - Herregud, det er jo meg for 15 år siden! Da 1980-tallet vek plassen for 1990-årene (og langt inn i grønsjperioden) vandret jeg til stadighet rundt i Dr. Martens, tights og korte skjørt. - Tilbehøret er alt, hvisket jeg lykkelig til meg selv. Vestkantbertene jeg hadde ledd av tidligere i sommer, bar gjerne kjipe hvite skjorter og store gullsmykker over tightsene. Men med olaskjørt og en t-skjorte? Jo, det kunne gå! Tights ble skaffet, med hell om jeg skal si det selv.

Det verste gjensto imidlertid. Men i kveld brøt jeg sammen og tilsto tightskjøpet overfor en venninne som hele tiden har delt min oppfatning av plagget. (Det var uansett bare et spørsmål om tid før hun vil se meg i dem.) Som forventet skrek hun opp som en skåldet katt. Jeg stirret beskjemmet i bakken, og unnskyldte meg som best jeg kunne. Det gikk ikke så verst; jeg følte i grunnen at jeg slapp ganske greit fra det. Like etter - kanskje for å få meg til å føle meg bedre - innrømmet hun at hun har brukt sensommeren til å se seg gjennom alle ti sesongene av Friends på DVD. Så jeg lo utvilsomt sist og høyest.

T-baneringen!

Jeg må innrømme at jeg har kommet med en del surmavede kommentarer om den lenge bebudede t-baneringen i Oslo. Ikke fordi jeg ikke liker ideen. Nei da, den er like genial som den er enkel.

Enkel, ja. Det er nettopp dette som har provosert meg litt. Sporveissjefene som har uttalt seg om prosjektet har liksom vært så utrolig stolte og begeistret. Som om ideen om en t-banering nettopp slo ned i dem, og de straks gikk i gang med å grave. Ingen av dem har hatt skamvett til å innrømme at dette er jammen på tide. Som om ikke dette er noe vi reisende har tenkt på og savnet i alle år.

Og så lang tid som det har tatt! Det er jo årevis siden jeg leste om t-baneringen første gang, og også lenge siden stasjonene Nydalen og Storo åpnet. Hvor langt er det fra Storo via Sinsen til Carl Berner, liksom?

Men nå skal jeg ikke helle mer malurt i begeret. Dette er en stor dag, og det er all grunn til å feire. Det er også gjort, har jeg lagt merke til. Alle busser og trikker og t-baner har vært pyntet med flagg [1], og sjåførene har hatt festfjeset på hele dagen.

Og jeg kommer ikke til å vente lenge med å prøvekjøre ringen. Da Nydalen og Storo åpnet var jeg raskt på rekognosering. Det føltes helt merkelig, omtrent som å ha havnet i et parallelt univers. Begge steder er velkjente for en gammel torshovboer, og det føltes underlig å se t-banen der.

Så jeg gleder meg, og er raus nok til å gratulere Oslo Sporveier på denne store dagen. Men fornøyd blir jeg ikke før jeg har fått en linje fra Tveita til Vollebekk. Gjerne med en holdeplass imellom, for eksempel på Alnabru.

[1] Geir Ove påstår hardnakket at flaggingen skyldes at Kjetil Rekldal har trukket seg som Vålerenga-trener.

Keiserens nye singel

Kan noen fortelle meg hvorfor i all verden CC Cowboys nye singel Kom igjen er på høy rotasjon på alle radiokanaler? Det er en skikkelig sløy og enerverende møkkalåt, man skulle nesten tro det var Bo Kaspers Orkester som sto bak. Den samme teksten kvernes om og om igjen, treg som sirup, så man nesten går fra vettet og må kvele radioen for sin egen sjelefreds skyld.

Første vers, refreng. Annet vers (som er nesten klin likt første vers), refreng. Første vers (igjen!), og så refrenget atter en gang. Teksten er i tillegg ufattelig banal. Ta for eksempel refrenget:

Kom igjen, kom igjen
vi står i nærheten av en drøm
Tiden går så fort
men livet er ikke kort
så kom igjen, kom igjen

Livet er i hvert fall for kort til å høre på slik drittmusikk! Eller hva gir dere meg for strofen: Kanskje kan vi leve litt av det vi dyrker selv. "Leve litt"?!

Jeg kaller det Faldbakken-syndromet. Har du først fått utgitt en god bok, vil du aldri bli refusert uansett hva slags makkverk du skriver senere. Ja, har den solgt bra kan du kan sogar regne med å få den utgitt som hovedbok i Bokklubben, uansett kvalitet.

Ikke at CC Cowboys noen gang har laget en god plate (skjønt samleplaten kan vel med litt velvilje kalles anstendig). Men de har solgt i bøtter og spann, og dermed blir en ny singel fra den kanten tatt imot med åpne armer, og suser rett inn på a-listene til alle landets radiokanaler.

Mens jeg har skrevet dette har jeg selvsagt sjekket om låten har blitt slaktet noe sted. Ikke det jeg kan se, overraskende nok. Men enda mer overraskende er det at lett googling førte meg rett til ikke én, men to terningkast fem-anmeldelser av singelen. Ved nærmere ettersyn ser jeg imidlertid at den ene er skrevet av Stein Østbø og den andre er fra Fredriksstad Blad (Fredrikstad er som kjent bandets hjemby). Så da er det ikke så rart likevel.

Intet nytt fra musikkfronten

Lørdag var jeg på fest med en gjeng jeg hang en del med fra jeg var 14-15 til rundt 20 år gammel. Jeg hadde gledet meg til å treffe alle sammen igjen. Selv om jeg følte meg ganske voksen i begynnelsen av 20-årene, har det nå gått mer enn ti år. Nå er vi voksne. Folk har giftet seg, fått barn, faste jobber. Bil og hus.

Men som vanlig er forandringene mindre enn man tror på forhånd. Folk ser ganske like ut (forhåpentligvis gjelder det også en selv), og inntar sine gamle roller. Fordi jeg er litt yngre enn de andre (ikke mye, men et par år gjør seg nokså gjeldende når man er tenåring), kan min rolle best beskrives som nebbete og høyrøstet lillesøster. Kanskje litt slitsom også, hvis jeg skal gå i meg selv.

Dette er mennesker som husker at jeg satt en hel fest med en mopedhjelm på hodet, og maste om å få høre Suzanne Vegas Luka. Det verste er at de faktisk spilte den for meg, flere ganger. Men jeg fikk ikke nok, jeg ville stadig høre den om igjen, og maste og gnålte inne fra mopedhjelmen. Denne oppførselen vil jeg antakelig bli konfrontert med resten av livet (og jeg kan i grunnen forstå det).

Eller de husker at jeg, noen år senere, sortkledt og illsint gikk løs på en Cindy Crawford-plakat som en av festdeltakerne hadde hatt med i presang til verten. Jeg hadde fullstendig glemt episoden, og ble nokså brydd da jeg ble minnet om den på lørdag.

(Men jeg unnskylder meg med at det hadde vært en tøff førjulstid: Ut på gaten hver natt for å rive ned H&M-plakater. Det var tungt arbeid, kan jeg fortelle dere. Limet var supersterkt, og man måtte legge hele kroppsvekten til der man hang i et hjørne og sakte men sikkert slet og dro plakaten ned fra veggen. Helt ufarlig var det heller ikke; plakatene hang høyt, og det var en del klatring involvert. For ikke å snakke om at vi stadig havnet i klammeri med fulle julebordgjester på hjemvei, som ridderlig ville forsvare Cindy der hun hang nesten naken og forsvarsløs på veggen. Heldigvis var det lett å løpe fra dem. Det var forresten en stor lettelse da vi litt senere oppdaget en mye enklere måte å ødelegge plakatene på. Nemlig ved å nøye oss med å male en eller to av Cindys tenner sorte med sprittusj. Vips var plakaten ikke lenger så kvinnediskriminerende, men mest av alt lattervekkende. Men nok om det.)

Også samtaleemnene hadde forandret seg bemerkelsesverdig lite på drøyt ti år: Nå som den gang var det mye musikk det gikk i. Og vi snakket mest om gammel musikk, gamle Roskilde-opplevelser og andre konserter vi har vært på. For å få opp mimrefaktoren ytterligere, hadde DJ Kri brent en CD - These Important Years - som så slik ut:

Den første reaksjonen som kom da coveret gikk rundt bordet var selvsagt - Hei, er ikke Luka med her da, HAHAHA. Jeg skar tenner av ergrelse over at jeg ikke hadde tatt den med som et skjult bonusspor på CDen, for å ta dem på sengen ved å vise selvironi.

Ellers var det en viss begeistring å spore. (Bifall og glede vil aldri vises tydelig i dette selskapet.) Spillelisten er representativ for musikken vi pleide å høre på back in the days, og utvalget ga grobunn for både mimring, konfrontasjoner og rene nedsablinger. Fornærmelsene satt løst, som de alltid har gjort. Denne gjengen er ikke noe for sarte sjeler; det gjelder å håne og erte hverandre mest mulig.

Og innfallsvinklene er mange. Man kan for eksempel anklage folk for å følge med på ny musikk. Som denne: - Ha! Du har på deg en Franz Ferdinand-t-skjorte! Det er bare fordi du vil gi inntrykk av å være oppdatert på musikkfronten. (La meg legge til at det var jeg som var iført t-skjorten, og at den er fra turneen i kjølevannet av den første platen til FF - altså 2-3 år gammel).

Eller man kan komme med spitord til de som knapt har kjøpt en CD siden Nirvanas Nevermind. - Hva hører du på om dagen 'a? Fortsatt Pogues, ja? Men jeg har inntrykk av at vi egentlig stiller ganske likt her; noen falt riktignok av lasset allerede ved grønsjen, mens andre (jeg) brisker seg (meg) med å ha hengt med til og med britpopen.

(Jeg overdriver selvsagt når jeg antyder at ingen av oss kjøper ny musikk i det hele tatt. Men dere ser bildet. Nyere musikk blir i hvert fall møtt med - etter min mening berettiget - mistro og skepsis. En av disse guttene lånte forøvrig den første platen til The Ark av meg en gang. En plate jeg hadde snakket pent om. Han uttrykte sin misnøye i sterke ordelag da han leverte den tilbake, men det var først lenge etterpå jeg fant den lille post it-lappen inni coveret: "DRIT-CD" var den korte og konsise dommen. (En lapp jeg selvfølgelig aldri kommer til å fjerne.).)

Det er selvsagt ikke noen moro i å slå fast at R'n'B er elendig og plagsom musikk; det blir litt som å si at sånn dansebandmusikk er skikkelig dårlig, ass. Det som derimot er gøy, er å snakke om musikk man tidligere har likt, men nå har vendt ryggen til. Gleden var stor da jeg oppdaget at det er flere enn meg som i dag hater The Doors av et godt hjerte. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg:

Jeg kan det slett ikke noe med møllesten om halsen-frikere. Søkende, sarte sjeler som i voksen alder fremdeles har den klassiske Jim-Morrison-i-bar-overkropp-med-intenst-blikk-plakaten hengende i entreen eller på soverommet. Det er ofte selvhøytidelige personer helt uten oppdrift og humoristisk sans som har en hang til slike effekter. Jeg har hatt rikelig anledning til å studere dem, blant annet på Pére Lachaise-kirkegården i Paris, der de flokker seg kjærlighetsfullt om Morrisons grav, og røyker en tjall eller fem.

Selv om jeg ikke mistenker noen av festdeltakerne for å ha et fullt så lidenskapelig forhold til The Doors og Jim Morrison i dag, synes jeg jeg så noen vantro, litt sårede blikk da jeg, istemt av flere andre som også har sett lyset, ga dette møkkabandet (og spesielt frontfiguren) det glatte lag.

En person innrømmet at han alltid har hatet Velvet Undergrounds Venus In Furs - etter sigende mest fordi den alltid gikk på repeat dagen derpå (vi pleide gjerne å ligge over på festene vi hadde). Forfriskende, og ikke helt stuerent, særlig ikke siden hatet viste seg å også omfatte alle de andre låtene til Velvet.

Mens en annen tok opp det betimelige spørsmålet: - Liker vi egentlig Rainmakers i dag?, med underteksten ... og har vi egentlig noen gang gjort det? Tja. Som jeg nevner avslutningsvis i dette innlegget:

Det er forresten med en viss undring jeg ser at dette bandet har fått status som dølle norgesvenner, og omtales nærmest i samme åndedrag som Smokie og Bonnie Tyler. Da jeg var ung var det helt riktig å like Rainmakers, de var i samme klasse som U2, Waterboys og Pogues. Nå om dagen opplever jeg at musikkpolitisk korrekte mennesker smiler overbærende og later som de aldri har hatt sansen for bandet. Likevel er de gjerne først ut på dansegulvet dersom man setter på "Big Fat Blonde" på en fest.

Jeg kan riktignok huske at enkelte allerede tidlig på 1990-tallet mumlet lavt og surmavet om gubberock, og påpekte at det er jo ikke eksperimentelt (uttales i denne sammenheng ekksperimentelt, med trykk på første stavelse), men dette mente disse menneskene om all annen musikk enn Einstürtzende Neubauten.

Jeg vil gjerne slå et slag for Rainmakers. De var utrolig bra live, hvilket man hadde sjansen til å få med seg ganske ofte. For norgesvenner var de, det er ingen grunn til å nekte for det. Jeg så dem første gang da jeg var 16. Gleden over å ha kommet inn på en konsert med 18-årsgrense var stor (skjønt den hadde vært enda større om ikke pappa også hadde vært på konserten, slik at jeg likevel måtte drikke øl i smug). Sist jeg så dem var vel i 1995, tror jeg. Da var Bob Walkenhorst iført selebukser på scenen, og barna hans drev og turnet på rekkverket midt blant det glisne publikumet som hadde møtt opp på Rockefeller. Den kvelden ble det slutt mellom Rainmakers og meg. Men jeg blir lykkelig hver gang jeg har sjansen til å danse til musikken deres på fest.

Rainmakers-debatten sporet av uten at man var kommet til enighet (som seg hør og bør). Men kvelden hadde mer å by på. Både munnhuggeri og ondt blod ved stereoanlegget, og høyrøstede veddemål om hvorvidt U2 spilte på Valle Hovin i 1993. Alt i alt en meget god fest, forbløffende lik festene vi pleide å ha i gamle dager.

Sommerregn

Da jeg nådde det punktet på løpeturen min der jeg er aller lengst hjemmefra (Sarabråten), åpnet himmelen seg, og regnet plasket ned. Det er ikke noe nytt at jeg er forfulgt av loven om alle tings iboende faenskap, men denne gangen lurte jeg Murphy: Luften holdt 20 grader og regnet likeså (slik kjentes det i hvert fall), og det var helt nydelig med en lunken dusj etter å ha spurtet den lange og bratte bakken opp fra Nøklevann.

Fuglesangen forstummet umiddelbart, og alle skogens dufter ble med ett enda mer intense. Jeg vendte ansiktet mot den koksgrå himmelen og kjente at vannet som rant ned gjennom øyenbrynene mine smakte litt salt. Jeg hadde bare på meg en liten shorts og singlet, så klærne ble ikke særlig tunge av vannet heller.

Akkurat idet jeg tenkte - For et skybrudd! og - det må da være sommerens kraftigste hittil, hørte jeg at det buldret. Nei, det var ikke torden (det kom ikke før litt senere), men regnet som tiltok i styrke. Det dundret i bakken, slik at sand og jord fra stien slo opp og pisket meg på leggene. Det var fantastisk.

Det eneste som plaget meg var tanken på om jeg kunne komme til å bli drept av min egen iPod. Så engstelig at jeg slo den av og fortsatte turen uten musikk var jeg dog ikke; i stedet skjulte jeg den så godt jeg kunne i inni hånden.

Først da jeg kom hjem oppdaget jeg at den hvite singleten var blitt gjennomsiktig av regnet. Og for de som nå ser for seg en litt halvsexy wet t-shirt-affære i Østmarka, kan jeg fortelle at det den avdekket var en særdeles gammel og kjip sports-BH (som også er hvit, men som til alt hell ikke blir gjennomsiktig i regn).

Vel. Jeg får trøste meg med at jeg ikke er den eneste som har flashet undertøyet i denne skogen.

Fort & Farlig

Har meninga med livet mellom beina
Det føles nesten som promille
Cirka sekshundreogfemti kubikk og levende
Sola skinner i skruer og muttere

Gi meg eventyr
Jeg vil leve fort og farlig
Gi meg eventyr
Jeg vil leve fort og farlig

- DumDum Boys -

(Nei, jeg kjørte ikke selv, men fikk være med min onkel på tur med hans tøffe Honda fra 1979. Avtalen ble inngått en sen kveld i lystig lag, og det er ikke fritt for at jeg - som den pysen jeg er - var nokså blek om nebbet da jeg våknet neste morgen. Men jeg gledet meg også. Og det var det all grunn til! Allerede før Abildsø følte jeg meg like trygg som i hengekøyen på terrassen. Utover Gamle Mossevei ble jeg mer og mer eksaltert, og da vi tok pause ved Tyrigrava (som seg hør og bør), var jeg fast bestemt på å bytte ut Polly med en kul motorsykkel.)