Kristiane.org

Ooa hela natten

Er dere klar over at man med de nye skjenkereglene kan sitte ute og drikke øl til klokken 03 på enkelte serveringsteder i sentrum?! Det er ikke mange netter i året temperaturen tillater det, men i går var en slik kveld, og det var utrolig deilig å ikke bli jaget inn klokken 22. Kom ikke å si at ikke verden går fremover.

(Som osloboer er man vant til at slike skjenkegoder blir nappet bort fra en akkurat idet man er i ferd med å venne seg til dem, så det er bare å løpe ut og nyte det mens det varer.)

Sånn går nå dagene

Jeg har rundvasket kjøkkenet i dag. I absolutt hele dag. Jeg har støvsuget inni alle skap og skuffer, og tørket over etterpå. Vasket skapdørene utenpå, samt kjøleskapet og komfyren. Bak komfyren. Selv brødristeren er nå skinnende ren og tom for smuler.

Mens jeg holdt på, slo det meg at dette er en aktivitet jeg kun forbinder med å skulle flytte fra en leilighet. Jeg kan ikke erindre at jeg noen gang har vasket kjøkkenet så grundig på denne tungvinte måten. Tungvint fordi tallerkener, glass og gryter ikke allerede var pakket i esker, men først måtte ryddes ut og deretter settes på plass igjen.

Men bi litt før du avskriver meg som en sjuske! I forbindelse med den obligatoriske spørsmålsrunden i et utdrikningslag jeg var i for noen uker siden, tellet jeg etter hvor mange steder jeg har bodd siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg regnet kun med steder jeg har hatt navn på postkassen, ikke midlertidige bopæler.

Likevel viste det seg å være hele 13 forskjellige adresser! Jeg var 18 år gammel da jeg flyttet hjemmefra, nå er jeg 33. Det betyr at jeg i snitt bare har bodd i litt over et år på hvert sted. Så det er ikke så ille som det høres. Selv ikke Dagfinn Høybråten (eller hans kone) har vel storrengjøring mer enn en gang i året?

Ellers kan jeg nevne at jeg har ferie på andre uken. Jeg har ferie og er hjemme, hvilket også er en ny opplevelse for meg. Jeg har sånne dager som man drømmer om når man er travelt opptatt: Helt uten program, og med minimal sosial omgang. Det er stille i mailboksen, og på MSN, og jeg får knapt nok tekstmeldinger.

Jeg trives svært godt i mitt eget selskap, men nå begynner det å gå for vidt. Nesten helt uten impulser utenfra, kjeder jeg bloggens lesere med å fortelle om at jeg vasker kjøkkenet. I formiddag kretset tankene mine stadig om en død spissmus og et halvt eggeskall som lå på stien da jeg løp i skogen i morges. I nærheten av hverandre, men ikke så nær at jeg så noen umiddelbar forbindelse mellom de to tingene.

Musen gjorde meg trist; det så ut som den bare hadde falt om, hvilket er enda mer meningsløst enn når frøken Smilla fanger mus om natten, og herjer med dem ute på plenen. (Mens jeg henger ut av vinduet og roser henne entusiastisk - katter skal jo få skryt for sin fangst - mens hjertet mitt blør.) Men eggeskallet var så yndig at det nesten veiet opp for musens triste skjebne. Lyseblått med brune flekker. Kan det har vært trost? Jeg ser mange av dem når jeg løper. De flakser oppskjørtet og beskyttende over stien når jeg kommer trampende, og har åpenbart reir i nærheten.

Det vil sikkert glede mine lesere at jeg - da jeg merket i hvilken grad den døde musen og trosteegget la beslag på tankevirksomheten min tidligere i dag - tok opp telefonen og skaffet meg noen avtaler. Det skal bli fint å se andre mennesker igjen.

Gratulerer med dagen

I dag fyller Geir Ove 33 år! I den anledning kommer en skilt-ved-fødselen som flere har oppfordret meg til å lage:

Geir Ove	Thomas Myhre

(Det som er litt morsomt er at jeg har en ekskjæreste som er klin lik Peter Schmeichel. Så lik at han blir bedt om autografer. Ikke bare fotballspillere, men keeper-dobbeltgjengere, der altså.)

Dette er et av de fineste bildene jeg vet om. Det viser farfar, min fetter Anders, og en dinosaur innkjøpt på Geologisk museum. Bildet er - ifølge Onkelsulliken som har vært snill og skannet det - tatt ved det ene vannliljebassenget i Botanisk hage på Tøyen i 1980 eller 1981.

By og land

Det er agurktid, og jeg burde vite bedre enn å la meg hisse opp av den kulørte dagspresse. Likevel kjente jeg raseriet bruse i blodet da jeg så Dagbladets forside på Helsfyr t-banestasjon i morges. Et ikke-akkurat-A-lag av norske kjendiser (eller hva gir du meg for Anette Sagen, Anne B. Ragde, Gaute Ormåsen og Bent Skammelsrud?) advarer mot å la barn vokse opp i Oslo.

- Jeg kunne ikke tenke meg å oppdra ungene mine midt på Majorstua, sier Sagen. Greit nok det, men vet ikke Sagen at Oslo er langt mer enn trafikerte sentrumsgater? Jeg vokste opp i Oslo, likevel hadde jeg skogen rett i nærheten, hus og have, og nabolaget fullt av familie og kjente.

Men dersom jeg nå hadde vokst opp i et mer sentrumsnært strøk, ville det nok blitt folk av meg likevel. Jeg har for eksempel to prakteksemplarer av noen fettere som har bodd på Torshov i hele sitt liv. De aller fleste ser tilbake på sin egen barndom som den beste, uansett hvor de har bodd. Da det alltid var sol om sommeren og sne om vinteren, og lykken var pannekaker til middag. Vi har alle våre jordbærsteder, enten vi har vokst opp på Tøyen eller i Vikebukt.

Så hvorfor denne trangen til å fortelle andre hvor de bør oppdra sine barn? Ikke minst er det frekt i forhold til alle de barna som faktisk vokser opp i Oslo. Når jeg er på Vestlandet blir jeg ofte konfrontert med slike holdninger. Jeg elsker å være der, og er alltid full av oppriktige lovord om landsdelen når jeg snakker med vestlendinger. At jeg selv ikke kunne tenke meg å bo der (permanent), eller å oppdra barna mine der, ser jeg faktisk ingen grunn til å flagge opp i ansiktet på de fastboende.

Mens de på sin side ikke tar fem øre for å snakke om hvilken fæl by Oslo er, og at det nærmest er barnemishandling å la barn vokse opp der. Og det er en nokså uhøflig ting å si til en person som har vokst opp i Oslo.

Tande-P, som selv vokste opp på Frøya, skjønner ikke at folk oppdrar barn i Oslo, skriver Dagbladet. - Det er ti ganger vanskeligere å vokse opp i en by en på bygda, sier han. Men hvordan vet han det, når han bare har prøvd det ene? Og for å avslutningsvis være litt usaklig tilbake: Bygdene i Trøndelag? Der 11-12-åringer drikker seg fulle på hjemmebrent? Det høres ikke ut som noe eldorado for barn, spør du meg.

Mine nye, late morgener

Jeg har i alle år forsøkt å overbevise meg selv og andre om at det er helt greit å begynne på jobb klokken 07. Jeg har riktignok medgitt at det er kjedelig når man er på konsert, og må stryke på dør idet bandet går av scenen. Aldri gå ut og ta en øl etterpå, men komme seg hjem i en fei, marsj i seng og nisove. - Men ellers, har jeg fremholdt til alle som gidder å høre på, - ellers er det helt greit. Og det er deilig å være ferdig på jobb klokken 15!

Denne positive innstillingen til å måtte opp før fanden får sko på, dag ut og dag inn i årevis, skyldes nok at jeg i et par år før dette begynte på jobb klokken 06. Og dét var et mareritt! Jeg grøsser fremdeles når jeg tenker på mørke vintermorgener, når vekkeklokken ringte fire-og-noe. Da er det per definisjon fortsatt natt, og ingen burde behøve å stå opp.

Jeg vennet meg aldri til det, og var konstant uopplagt og kvalm. Jeg følte at jeg levde i utakt med resten av verden, og ble bitter og grinete.

Så å begynne på jobb klokken 07 var en klar forbedring. I begynnelsen syntes jeg det var det reneste slaraffenliv, og nøt det i fulle drag. Etter hvert som jeg vennet meg til det, ble det tyngre. For 07 er tidlig, det også (om enn muligens godt for karakteren).

Nå begynner jeg på jobb klokken 09. I begynnelsen var det uvant. Uansett hvor lenge jeg sov, hvor mye jeg somlet - ja, jeg har til og med begynt å spise frokost! - fikk jeg tid til overs. Vill luksus. Omtrent som det jetlaget man får når man reiser til USA, og våkner grytidlig og utsovet hele den første uken.

Jeg småløper ikke lenger fra t-banen til jobben, men beveger meg så langsomt og adstadig som jeg klarer opp gjennom Slottsparken. Stanser opp, og stikker nesen borti en jasminbusk. Smiler til en hund. Og jeg har begynt å gå innom Kaffebrenneriet på veien.

Det hadde jeg aldri trodd jeg kom til å gjøre. Jeg har i alle år næret, ja nærmest et hat, til de som styrer nedover gaten med et pappbeger i hånden. - Krampeurbane hipstere, har jeg hvest inni meg, og imaginært hyttet med neven og lagt til - hva er galt med traktekaffen du sikkert får på jobben? Det har forekommet meg å være toppen av dekadanse, en show off på linje med en pansret Hummer. Og omtrent like latterlig som voksne menn på sparkesykkel. Ja, jeg har ikke vært nådig.

Jeg innser nå at jeg har vært drevet av bitterhet og grønnøyd misunnelse. Og nå er det altså jeg som (nesten) hver morgen står inne på Kaffebrenneriet i Hegdehaugsveien og ber om en dobbel-cortado-med-lettmelk-til-å-ta-med-vær-så-snill. Jeg burde egentlig hatt juling.

Lykken kommer sjelden rekommandert

La meg åpne med et dikt av Halvor Roll:

Den redde

Den redde farer sammen av et snøfnugg.
Når konen hans nyser,
tror han det er artilleriet.
Når naboen kommer hjem,
tror han det er tredje verdenskrig.
Mennesker er farligere
enn snøras og forlis.
Hva er vel jordskjelv
mot et uventet besøk?
Hva er vel vannstoffbomben
mot et rekommandert brev?

Dette er meg.

Først i kveldingen kom jeg hjem fra jobb fredag, glad og fornøyd etter å først ha tatt en sommerskål i haven på jobben, og deretter drukket en Guinness og sett fotball med en venninne på Highbury. Jeg hadde riktignok en svak hodepine - som jeg gjerne får når jeg drikker øl i litt for små mengder - men jeg var i strålende humør. Helt til Geir Ove, etter at jeg hadde vært hjemme i fem minutters tid, meddelte at jeg hadde fått et rekommandert brev.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har i hvert fall ingen positive opplevelser eller assosiasjoner knyttet til rekommanderte sendinger. Jeg får ikke akkurat mange av dem, men har da hatt min andel i yngre år. Nifse saker som sprer uhygge og redsel, og gjør det blødende åpenbart at lykken ikke kommer rekommandert.

Med hentelappen i hånden ble jeg stående skjelven midt på stuegulvet mens tankene bruste gjennom hodet. Jeg kjente et sug i maven, og fingertuppene mine var med ett helt numne. I et forsøk på å avlure hentelappen dens (antakelig dystre) hemmelighet, nistirret jeg på den med tørre øyne. Den hadde en faksimile av konvolutten på den ene siden. Det var en hvit konvolutt uten logo av noe slag. Bare en strekkode og noen tall, i tillegg til mitt navn og adresse. I seg selv truende nok til at håret reiste seg på hodet mitt.

For Geir Ove - min ordentlige og fornuftige mann - var min reaksjon helt ubegripelig. Selv hadde han antakelig tatt en rekommandert sending med knusende ro. Et skuldertrekk. Kanskje ikke engang hentet den dagen etter, men ventet til han likevel skulle innom Tveita for å handle. Ingen grunn til panikk, liksom.

På den annen side kjenner han meg så godt at han på dette tidspunktet bebreidet seg selv for ikke å ha ventet med å fortelle meg om brevet til dagen etter. Han burde ha skjønt hvor engstelig og utrygg det ville gjøre meg, mente han. - Men, sa han hjelpsomt: - Postkontoret stenger ikke før klokken 20, så du rekker å hente det i dag. Han nikket mot ølglasset på bordet og fotballkampen på fjernsynsskjermen, og beklaget at han ikke kunne kjøre meg.

Hadde jeg egentlig noe valg? For sikkerhets skyld sjekket jeg postens nettsider, og fikk bekreftet at de faktisk holder åpent til klokken 20 også om sommeren. Dermed hev jeg meg på sykkelen med harehjerte og skjelvende knær. Den skrekkinnjagende hentelappen brant i baklommen.

Hva kunne det være? Overbevist om at det i hvert fall ikke ville være en gledelig overraskelse, forsøkte jeg å stålsette meg. Jeg gransket hver krok av hjernen, men kunne ikke begripe at jeg skulle ha noe uoppgjort med noen. Men det var likevel naturlig å forberede seg på en inkasso av noe slag. Men i hvilken størrelsesorden? Og fra hvem? For jeg har faktisk fått orden i sysakene med årene. (Så veldig ute å kjøre har jeg heller aldri vært, men når man såvidt tjener til livets opphold gjennom et vikarbyrå, kan en ubetalt NRK-lisens som er oversendt Statens Innkrevningssentral tårne seg opp og faktisk skyggelegge et halvt år av ens tilværelse. For å nevne et eksempel.)

Jeg skrenset inn på parkeringsplassen, og låste sykkelen i en fei. Det var heldigvis ingen kø; mitt nummer blinket i displayet i samme øyeblikk som jeg hadde revet av kølappen. Jeg skalv lett på hendene. - Signer her, og så legitimasjon takk, sa den uengasjerte postansatte. Alt han foretok seg gikk i sakte film. Uendelig langsomt beveget han seg mot hyllene der mitt brev - min ruin? - ble oppbevart. Nei. Feil hylle. Han gikk inn i et bakenforliggende rom, og forsvant ut av mitt synsfelt. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn.

Minnet om den gangen jeg hadde fått en pakkelapp for tidlig, flimret i hodet. En gang jeg gledet meg veldig til en pakke som skulle komme, fant jeg med stor begeistring hentelappen i postkassen uventet tidlig. Hurra! Jeg ilte straks til postkontoret, men der fikk jeg vite at pakken ikke var kommet ennå. - Men hvorfor sendte dere meg hentelappen i dag da?, jamret jeg. - Vi trodde ikke du ville komme så raskt, svarte mannen med fiskeøyne bak skranken. Da gråt jeg faktisk av skuffelse. - Kanskje har ikke brevet ankommet Tveita ennå, tenkte jeg engstelig.

Endelig! Der kom den postansatte sneglende over linoleumen med en konvolutt i hånden. - Tuuusen takk, overkompenserte jeg (som jeg gjerne gjør når jeg egentlig har lyst til fike til noen, men innser at det ville være urimelig). Jeg trev til meg brevet, gjemte meg bak et stativ med CDer, og rev opp konvolutten. Samtidig registrerte jeg den pussige avsenderen (hvorfor i all verden viste ikke faksimilen avsenderen på baksiden av konvolutten, men forsiden av brevet? Det er jo avsenderen som er interessant når man mottar en rekommandert forsendelse, ikke ens eget navn og adresse.).

I. U., sto det, etterfulgt av en postboksadresse på Youngstorget. Men nå hadde jeg fått brevet, som var nokså tykt, ut av konvolutten. Overskriften fikk lettelsen til å bre seg i kroppen:

INNSYN I OVERVÅKNINGSPOLITIETS ARKIVER OG REGISTRE, sto det.

Ble jeg lettet! Å herregud. Det var omsider en tilbakemelding etter at jeg rett før fristen gikk ut ved utgangen av 2002 ba om å få se min eventuelle mappe. I. U. = Innsynsutvalget. Puh! Jeg har ikke orket å lese gjennom de fire tettskrevne sidene med oppstyltede, byråkratiske formuleringer. Noen egen mappe har jeg altså ikke. Da gjenstår det bare å se om jeg står nevnt i min fars. Den er nok ganske omfattende.

Oppdatering: Onkelsullikens mappe kan forøvrig beskues her.