Bukser og fjas

Jeg har to bekjennelser å komme med:

1) Jeg har kjøpt et par olabukser som sitter litt stramt rundt leggene. Det er vel minst et år siden slike litt 80-tallsaktige bukser med ett satt klistret på byens mer motebevisste kreaturer. Selv har jeg forholdt meg skeptisk lenge, og har tviholdt på mine boot cut-bukser, og min rett til å bruke dem.

Men akk, jeg er en lettpåvirkelig sjel. Så da jeg i dag skulle handle nye bukser (alle har rett til et par nye olabukser når høsten kommer), stilte jeg med åpent sinn. Jeg satte den unge gutten på Carlings raskt inn i situasjonen, og han plukket frem en stor favn bukser og sendte meg i prøverommet.

Det var alle varianter, fra de velkjente boot cut-buksene, til de jeg måtte lirke og dra over leggene. Det var særlig et par han hadde funnet frem jeg gledet meg til å se på: Sort med smale ben, og skikkelig høy på livet. Jeg trådte spent ut av prøverommet da jeg hadde fått den på meg. Figuren som straks lo høyt mot meg fra speilet var forbløffende lik Petter Baarli. (Jeg har jo høyden også - eller snarere mangelen på.) Ekspeditøren var straks på pletten, tilkalt av latteren. Backstreet Girls-morsomhetene mine falt imidlertid på stengrunn ettersom han var cirka 21 år gammel og svensk.

Jeg gikk til slutt for et par bukser med moderat smale legger. Likevel er det skikkelig uvant å ha dem på; jeg skvetter hver gang jeg ser ned og får øye på hele skoen min, ikke bare skosnuten. De er utrolig kule, og kommer til å ligge på nattbordet mitt når jeg går til sengs i kveld.

2) Tights. I hele sommer har jeg ledd av alle som har gått rundt i tights. Jeg har særlig påtruffet dem på vei til jobb, der de har kommet i hopetall nedover Slottsbakken, på vei fra byens mer mondene strøk. - Herregud, har jeg tenkt. - Behøver dere å følge motens luner for enhver pris? Ser dere ikke hvor utrolig lite flatterende det er med en strømpebukse som slutter midt på leggen? Dessuten har det jo vært en svært varm sommer, mer enn varm nok til å gå med bare ben.

Men så kjøpte jeg meg et olaskjørt. Et veldig kult, men også veldig kort olaskjørt. I grunnen litt i korteste laget for en gammel dame på 33. Bruksområdet for skjørtet har dermed vært noe begrenset (jeg har da skam i livet). Men da jeg lå på et pledd på gresset under Øya-festivalen og kikket på livet rundt meg, oppdaget jeg at jeg ikke lenger hadde kun forakt til overs for slike tights, som det forøvrig vrimlet av i Middelalderparken den helgen.

Tvert imot minnet de meg om noe. Men hva? Plutselig slo det ned i meg: - Herregud, det er jo meg for 15 år siden! Da 1980-tallet vek plassen for 1990-årene (og langt inn i grønsjperioden) vandret jeg til stadighet rundt i Dr. Martens, tights og korte skjørt. - Tilbehøret er alt, hvisket jeg lykkelig til meg selv. Vestkantbertene jeg hadde ledd av tidligere i sommer, bar gjerne kjipe hvite skjorter og store gullsmykker over tightsene. Men med olaskjørt og en t-skjorte? Jo, det kunne gå! Tights ble skaffet, med hell om jeg skal si det selv.

Det verste gjensto imidlertid. Men i kveld brøt jeg sammen og tilsto tightskjøpet overfor en venninne som hele tiden har delt min oppfatning av plagget. (Det var uansett bare et spørsmål om tid før hun vil se meg i dem.) Som forventet skrek hun opp som en skåldet katt. Jeg stirret beskjemmet i bakken, og unnskyldte meg som best jeg kunne. Det gikk ikke så verst; jeg følte i grunnen at jeg slapp ganske greit fra det. Like etter - kanskje for å få meg til å føle meg bedre - innrømmet hun at hun har brukt sensommeren til å se seg gjennom alle ti sesongene av Friends på DVD. Så jeg lo utvilsomt sist og høyest.

Postet av: Kristiane at August 22, 2006 12:32 FM