Kristiane.org

Get over it, liksom.

Hver gang jeg er på Tøyen t-banestasjon sukker jeg litt oppgitt over at det i de ellers tomme og forfalne monterne ved utgangen, henger filmplakater fra oppskrytte [1] Buddy tett i tett. Fremdeles. Det er nesten fire år siden filmen "satte Tøyen på kartet", som den kulørte dagspresse overgikk hverandre i å skrive. (Eller "Tøyen er det nye Grünerløkka". *gjesp*)

Det er litt som i Mjøs-regionen, der OL-byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer mer enn ti år etter OL fortsatt hadde masse skilt og underskilt med de fem olympiske ringer, samt en påminnelse om hva som foregikk i 1994. Det skulle ikke forundre meg om de henger der fremdeles.

Midt i gågaten i Ski ligger det et gatekjøkken som av ubegripelige årsaker heter Kyllingen. Jeg tror vi var godt inne i det nye tusenåret før de tok ned banneret som smykket fasaden: Fastfoodprisen 1987 sto det i store, prangende bokstaver. Stedet har forresten fått skjenkebevilling og heter nå Kyllingen Pub (!).

[1] Da jeg endelig så den, min vane tro lenge etter at den hadde gått på kino, ble jeg sjokkert over hvor elendig dårlig den var. Faktisk var det først da jeg for noen uker siden kom i skade for å se Kvinnen i mitt liv på TV, at jeg med ett innså hvorfor Buddy fikk så gode anmeldelser; de to filmene kom omtrent samtidig, og i forhold til Kvinnen i mitt liv er Buddy nærmest for Citizen Kane å regne.

Baby one more time!

Jeg har ad forunderlige veier fått fingrene i et konsertopptak der Travis spiller Britney Spears' Baby One More Time. Den blir bedre for hver gang jeg hører den. (Og det er ofte!)

Låten starter med at Fran Healy sier med sine rullende, skotske R'er: - This is one of the best songs of last year. And I say that without a shed of irony at all.

Det liker jeg godt! Jeg ser for meg en del av fansen - kanskje særlig de som føler seg alternative fordi de liker Travis (og kanskje Coldplay og Keane også, *gisp*) - himle med øynene over Spears-coveren. Men det er det faktisk ingen grunn til! Baby One More Time er en bortimot genial poplåt, og Travis gjør en helt fantastisk versjon.

(Apropos skotske, rullende R'er: Geir Ove er i Edinburgh nå. Han forteller at atmosfæren hos bedriften han holder kurs for er litt The Office-aktig. Gjett om jeg gleder meg til å få full festberetning om dette når han er hjemme igjen. Jeg vekselsvis skamrødmer og hiksteler når jeg ser for meg et The Office-miljø i skotsk språkdrakt.)

"Noen rolige øl"

Faktisk så har jeg i alle år trodd at det bare var i min bekjentskapskrets uttrykket "noen rolige øl" var i bruk. Men enkel googling viser at det er mer utbredt enn som så. Begrepet ble flittig brukt i tid da jeg var mye mer ute på byen enn jeg er i dag. Som den oppvakte leser sikkert alt har forstått, betegner det en kort, og fremfor alt stille og rolig kveld på byen. Uten for mange konsumerte øl, og gjerne på en pub like i nærheten av der man bor.

"Noen rolige øl" var en typisk midtuke-syssel, og forekom gjerne når man skulle tidlig opp på forelesning eller jobb neste dag. Eller en fredag etter en strevsom uke, hvor man hadde mye på agendaen dagen etter. (Eksempel: Rekke polet før det stengte, og dessuten kjøpe en gave til innflyttningsfesten man skulle på om kvelden. I tillegg måtte man finne en presang til sin far, hvis fødselsdag skulle feires på søndagen, og aller helst også rekke å vaske tøy. Samt handle inn basale matvarer, inkludert Litago med jordbærsmak til dagen derpå. Var man riktig uheldig, var man også tom for fuktighetskrem, og måtte innom en Body Shop på toppen av alt det andre.)

Å ta "noen rolige øl" ble egentlig ikke regnet som å gå på byen i det hele tatt. Følgende samtale fant ofte sted:

- Skal du ut i dag, eller?
- Nei, jeg skal bare ta noen rolige øl på Galgeberg Corner/Soria Moria/ _ _ _ (fyll inn annen bydelspub her).

Men så er det jo gjerne slik da, at det uplanlagte ofte er langt mer vellykket enn det arrangerte. Ta en lenge planlagt lørdagskveld på byen. Man hadde trommet sammen masse folk. Gledet seg, snakket masse om hvor man skulle gå, og hva man skulle ha på seg. En slik gjennomkoreografert kveld kunne fort ende med at man fant seg selv i kebabkø rett etter midnatt (eller, Gud forby, på Texburger). Og like etterpå: Mett og trett og på vei hjem i en unødvendig drosje (trikken gikk jo strengt tatt fremeles).

"Noen rolige øl" kunne på sin side utarte voldsomt. Det var jo absolutt ikke planen, men det kunne fort skje likevel. Aldri smakte ølen så godt, og aldri gled den raskere og mer leskende ned gjennom halsen. Aldri spilte utestedet bedre musikk, og aldri traff man flere gøyale nye eller gamle bekjentskaper. Det lot til at jo viktigere neste dags planer og avtaler var, og jo tidligere de skulle finne sted, desto større var sjansen for at det ville bli nettopp en slik kveld. Og da skulle det karakterstyrke til for å ta fornuften fangen! "Noen rolige øl" var ofte et gedigent selvbedrag, og en løgn på linje med one size fits all.

Høsten etter videregående, da jeg nettopp hadde flyttet inn i en leilighet sammen med to venninner, innså vi selv at vår livsførsel hadde sklidd litt ut. Selvransakende hadde vi temaet oppe over middagen en dag. Jo. Det ble kanskje litt mange byturer og litt mye øl, i hvert fall på ukedagne. Dyrt var det også. Samtalen endte med at vi ble enige om å gå på kino om kvelden. Bare kino.

Vi følte oss riktig fornuftige der vi satt på trikken nedover Trondheimsveien, på vei til sentrum. Men ved Hausmannsgate hadde Oslo Sporveier rigget opp en riktig storkontroll. Det var første gang jeg opplevde den ydmykelsen det er å bli geleidet over i en egen bøteleggingsbuss satt opp for anledningen. Etter å ha blitt avkrevet navn og fødselsnummer av de blå- og rødkledte, og utstyrt med hver vår bot på 350 kroner, tumlet vi fnisete og på randen av hysteri ut på gaten.

Kino fremsto med ett svært lite fristende. Dessuten var vi jo langt unna Saga, og det ville være bittert å måtte betale billett for å ta trikken videre når vi allerede hadde fått bot. - Vi kunne jo gå og ta noen rolige øl for å roe oss ned, var det en av oss som forsiktig foreslo.

Ikke lenge etter satt vi benket på Cacadou, med skummende halvlitere. Stemningen var høy. - Vi skulle på kino, men hva fikk vi se, skrålte vi om og om igjen.

Da lysene mange timer senere begynte å blinke, kunne vi ikke begripe hvor tiden hadde blitt av. Var den virkelig halv fire alt? Vi glippet vantro med øynene mot det sterke lyset, og hadde ikke på noen måte lyst til å gå hjem. Og min venninne visste råd! Hun steg opp på stolen. - Vi skrur ut lyspærene! Først brant hun seg på fingrene. Jeg satt imidlertid som en durkdreven sekundant dypt i sofaen: - Trekk genserermet over hånden, da vel. Der, ja! Vi lente oss tilbake, og fortsatte å svinge begerne. Det var selvsagt kun snakk om en midlertidig utsettelse; ikke lenge etter ble vi spadd ut på gaten. Slik endte den kinoturen.

Pinlige avsløringer

Som storesøster har jeg sluppet å bli ledd av på grunn av misforståtte sangtekster. Tvert imot var jeg i den heldige situasjon at jeg kunne erte mine småsøsken, som alltid lå to og fire skoleår med engelskundervisning bak meg.

Selvfølgelig misoppfattet jeg sangtekster jeg også, men det ble aldri avslørt. Snarere høstet jeg beundrende blikk fra de små. Alt storesøster kunne og visste! (For de som ikke er eldst i søskenflokken, og synes dette høres ut som en herlig posisjon å inneha: Joda. Men fallhøyden er stor. Før eller siden vil dine småsøsken ta deg igjen. Med ett blir man rykket ned fra pidestallen, og det smerter.)

Da Suede ga ut Coming Up i 1996 var jeg 24 år gammel, og derfor er det nokså pinlig at jeg hørte:

Our home will never make us happy on a Saturday night

... i stedet for:

Oh, whatever makes her happy on a Saturday night

Det skal imidlertid legges til at jeg var nysingel og veldig mye ute på byen på den tiden. Så selv etter at jeg hadde funnet ut hva Brett Anderson egentlig synger, syntes jeg min første tolkning ga klokkeklar mening. Selvsagt blir man ikke lykkelig av å sitte hjemme lørdag kveld!

Da REM ga ut Green var jeg ikke mer enn 16. Jeg unnskylder meg med det, samt at REM aldri trykket tekster i coverne sine, for følgende misforståelse fra låten Stand:

Think about erection wonder why you have it now

... som egentlig skal være:

Think about direction wonder why you havent before

Stillingskrig på kjøkkenet

Jeg er veldig glad i wok, og lager det sikkert en gang i uken. Minst. Wok kan varieres i det uendelige. Skjønt jeg må innrømme at jeg (her som på så mange andre områder) ikke er særlig flink til å fornye meg. Østerssaus er som regel involvert (for eksempel).

Hvis man en dag er helt utrolig lat kan man bruke en pose frossen wok-blanding og kyllingfilet. Eller man kan bruke flere timer på å nennsomt kutte opp åtte-ti forskjellige slags grønnsaker, pille halvfrosne scampi til man mister følelsen i fingertuppene, og riste cashewnøtter i en egen, tørr panne. En herlig rett, der altså. Både til hverdags og fest.

Men straks måltidet er fortært starter en intens psykologisk krigføring. For finnes det noe kjedeligere enn å vaske og rydde bort wok-pannen? Blytung og uhåndterlig blir den stående i kummen. I dagevis. Det vil si, den står jo ikke nedi kummen (det er ikke plass), men henger og vipper på kanten, og sperrer nesten hele vasken.

Når man for eksempel skal skylle et glass i den lille glippen som oppstår fordi woken er rund og vasken firkantet, kan strålen fra kranen fort bli uberegnelig og man blir oversprøytet av vann, grønnsakrester og østerssaus. Eller det kolossale støpejernmonstrumet kommer ut av balanse, og en brottsjø slår over hele kjøkkenbenken.

Men selv ikke dette er nok til at man bretter opp ermene og får wokpannen av veien. I hvert fall ikke de første par gangene det skjer. Det gjelder å bite tennene sammen og ikke banne for høyt over tildragelsen. Heller late som ingenting og håpe den andre personen i husstanden går i kne før en selv. Gir seg over, og tar oppvaskbørsten fatt.

Jeg er nesten like utholdende som jeg er doven, og går som regel seirende ut av kampen.

Treningsmusikk

I dag var jeg på en HøyPuls-time på SATS der musikken var så dårlig at jeg ble henrykt da Aquas Barbie Girl med ett tonet ut av høyttalerne. Denne under andre omstendigheter ekstremt enerverende låten, representerte rett og slett et gedigent kvalitetsløft musikkmessig. Dessuten ga den et kjærkomment avbrekk, et brudd i monotonien. Jeg grep meg selv i å synge med (inni meg vel og merke).

(Nei, det er ikke det at jeg nødvendigvis må trene til den samme musikken jeg hører på ellers. Jeg innser at for eksempel Bob Dylan eller Lars Winnerbäck neppe ville gi den riktige intensiteten i treningssalen. Høye kneløft til The Smiths og mambo chassé til Nick Cave; jeg tror ikke det, gitt.

Faktisk så trener jeg godt til musikk jeg aldri ville hørt på ellers. Som I Will Survive og Bailando. Madonnas overvurderte Hung Up (som jeg egntlig hater). Eller filmmusikken til Flashdance. Men et monotont dunkende teknodancetrance-helvete gjør meg bare rasende, ikke energisk.

Her er - helt uoppfordret, selvsagt - mitt forslag til musikk for HøyPuls i sal:

... men den dagen det er mulig å trene på SATS til denne eller en liknende spilleliste flyr nok grisene tett på himmelen.)

Don't try this at home

Det som høres ut som det er for godt til å være sant, er som regel det. Som kjent. Jeg har derfor vanskelig for å begripe hva som fikk meg til å legge denne i handlekurven da jeg var på Meny fredag ettermiddag:

Ligg for all del unna!

Sunne pannekaker! Nå foretrekker jeg riktignok vanlige, tynne pannekaker fremfor sånne tykke amerikanske, men dersom disse pannekakene virkelig var nærmest helsebringende, var jeg mer enn villig til å prøve dem. Og ser de kanskje ikke lekre ut på bildet utenpå pakken? (Ikke minst på grunn av lønnesirupen som flyter oppå dem.)

- Buckwheat, det må jo være bokhvete, sa jeg til meg selv. Og ganske riktig. Det jeg imidlertid ikke var klar over, var at bokhvete ikke har noe med kornslaget hvete å gjøre, men faktisk er en blomst. En blomst som riktignok er pen å se på, men mangler alle hvetekornets heldige egenskaper. I hvert fall i forhold til baking.

Jeg tilsatte egg, melk og vann, som beskrevet på pakken. Det ble en nokså tyktflytende, smidig røre. Så langt alt vel. Jeg freste smør i pannen, og gledet meg. Som alle vet er den først ferdige pannekaken til for å spises straks. (Sånn må det være.) Straks begge sider perfekt gylne, slang jeg pannekaken over på en tallerken. Utålmodig spredte jeg bringebærsyltetøy utover den, og tok en stor bit.

Vææ! Konsistens såvel som smak var på alle måter helt feil. Pannekaken var melen og kornete, og smaken... tja, det er vanskelig å beskrive den. Men den var litt blomsteraktig, som kløvereng. Den var rett og slett uspiselig. Verre enn dobbeltpeprede pepperkaker. Tung om hjertet stekte jeg opp resten av røren, mens jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde tross alt lovet å diske opp med pannekaker på søndagsturen i skogen. Og da er det ikke til å unngå at det bygger seg opp visse forventninger.

Svaret ga seg i grunnen selv. I en fei pisket jeg sammen egg, melk og hvetemel og stekte en stabel vanlige, muligens mindre sunne, men svært gode pannekaker.

Æsj.	Nam.

Obligatorisk diadembilde i forbindelse med fødselsdagen

Kristiane (34)

Jeg får dessverre ikke opptrådt med like høy diademføring som jeg pleier. Fødselsdagen skal tilbringes i en rettssal, og jeg er redd tiara ikke regnes som vanlig pent, nøytralt dagligantrekk, som jeg i innkallingen blir anmodet om å trekke i. Det er synd.

Men siden dette er femte år på rad jeg publiserer fødselsdagsdiadembilde per blogg, slår jeg til med en kavalkade:

Kristiane (30)	Kristiane (31)	Kristiane (32)	Kristiane (33)

Musefangeren fra Hellerud

Det er åpenbart jaktsesong for katter. Det går nesten ikke en natt uten at frøken Smilla vekker oss med høylytte mjau rett utenfor soveværelsevinduet, der hun stolt og uhyre langsomt piner ihjel små mus på plenen.

Musene lider slett ikke i stillhet, men går sin pinefulle død i møte med høyfrekvente skrik. Lyden minner om den elektroniske summingen fra en sånn sykehusmaskin som overvåker hjertefrekvensen. Jeg skulle virkelig ønske jeg var litt tøffere og ikke så ømhjertet, for jeg blir utrolig lei meg. Eller ked af det, som danskene sier. Jeg bretter puten rundt ørene og kniper øynene hardt igjen, og gjør mitt beste for å fortrenge det redselsfulle dramaet som utspiller seg bare få meter fra meg.

Her om kvelden dro hun med seg en mus inn i stuen. Enkelte mus er virkelig helt utrolig små. Denne var bare litt større enn en humle, og klarte å krype inn i en svært smal sprekk bak bokhyllen, der vi (såvidt) kunne høre den romstere rundt. Det var en svært tidkrevende affære å få den ut igjen. Jeg har faktisk grepet meg i å savne metemark-æraen.

I forrige uke lå det jeg mente å gjenkjenne som en halv ring rødløk på matten i entreen. Lat som jeg er skrittet jeg over den flere ganger, og tenkte at jeg skulle ta den med når jeg likevel skulle ut med søppel. Da jeg omsider plukket den opp, viste det seg å være en musehale! Snakk om å renspise byttet sitt. Selv var jeg glad til. Så fort musene er strippet for yndig, grå pels og tindrende, kullsorte øyne, er jeg nemlig langt mer forherdet. (Jeg er forholdsvis enkel slik.)

Hos mamma og Bjørn har de en stor, stripet hankatt. Den har usedvanlig kraftige lår, og klør som ljåblader. Da vi var samlet til familiemiddag i går, hylte jeg opp da den kom løpende over plenen med det jeg først trodde var en liten rev i munnen. Det viste seg å være et ekorn. Å nei! Maken til elendighet. Jeg søkte tilflukt på badet, der jeg sto og kjempet mot tårene. Resten av familien flokket seg rundt offeret, mens katten selv helt hadde mistet interessen. Han lå nå og slikket potene sine, mens de andre forsøkte å lokke meg tilbake i stuen med tilrop som: - Det ser ut som det bare sover!

Etter en stund ble det fjernet, og straks jeg var tilbake i stuen kunne jeg slå vitser om hjemmesydde brune pels-portemoneer, og mon ikke ekornet kunne blitt en eksotisk forrett? Ute av øye, ute av sinn. Straks etter satte vi oss til bords i høy stemning, og alle nøt middagen og den etterfølgende bursdagskaken. Jeg setter stor pris på min evne til å fortrenge sørgelige hendelser.