Kristiane.org

Blæh

Jeg er sur og gretten og lei etter at forrige ukes problemer med en visdomstann utartet til halsbetennelse. Siden fredag har jeg vært lyssky, febril og snufsete, med en konstant dundrende hodepine.

Denne tilstanden gjør at jeg ergrer meg over det meste, og det skal lite til før jeg griper meg selv i å formulere lange, bitende leserinnlegg inni hodet. For å ikke havne på det kjøret igjen, lar jeg heller frustrasjonene få utløp her.

- Billettstemplingsautomaten på Tveita t-banestasjon har i et par måneder vært udelikat oversprøytet med sjokoladesaus (eller kanskje det er iskrem). Blir disse automatene aldri vasket?

- Jeg er ikke blant dem som skriker opp over busser og trikker dekket av reklame (selv om jeg kanskje burde gjøre det). Men når reklamen også dekker vinduene, slik at det er nesten umulig å se ut, blir jeg mektig irritert. (Nesten fordi det er laget ørsmå hull i filmen (eller cellofanen, eller hva det nå er som er klistret over bussvinduene), som bare er synlige fra innsiden, og på finurlig vis gjør at man kan se ut. Men sikten blir likevel svært dårlig.)

- Det er utrolig kjedelig når personen som jobber i ferskvaredisken på Ultra, Centra eller andre litt avanserte butikker, ikke vet forskjell på grillørret (som er på tilbud) og røye. Og også at de er ute av stand til å si (cirka) hvor lenge en hel fisk må ligge på grillen før den er ferdig. De som jobber i kjøttdisken bør videre vite at schwarzwalderskinken ikke skal skjæres i brødskivetykke skiver (en gang fikk jeg skarve to skinkeskiver for 53 kroner), og når jeg ber om et hekto skagensalat, er det ingen grunn til å finne frem det største begeret og fylle det til randen.

... og mens jeg er i gang. Dette hendte riktignok for flere måneder siden, men når jeg nå først har hisset meg opp: Hva er det med folk som STJELER andres handlevogn mens personen pakker varer?! Formodentlig for å selv inkassere depositum-tieren. Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde tatt personen på fersk gjerning.

Mens vi venter på reddikene

... og gulrøttene og vårløken og sukkerertene og ruccolasalaten og persillen vi har sådd, har jeg i dag kokt suppe på brennesle fra egen have. Oppskriften fant jeg i mammas gamle husstellbok.

Innledningsvis heter det forvell neslen i lettsaltet vann, og allerede her kom jeg i stuss. Heldigvis fant jeg at boken også inneholder en detaljert beskrivelse av forvelling.

En medieovervåker krysser sitt spor

Den faste leser vil være klar over at jeg inntil nylig jobbet i et firma som driver med medieovervåkning. De første par årene jeg var der, besto jobben min i å lese alle landets aviser og tidsskrifter. Jeg markerte artiklene som var av interesse for våre kunder, og disse ble senere klippet ut og limt fast på et ark. Og vips! - et såkalt presseklipp. På arket fantes også informasjon om kilde, dato, opplag og så videre. Samt, med bitteliten skrift, initialene til personen som hadde lest avisen.

Stedet der jeg jobber nå, kjøper medieovervåkning fra min tidligere arbeidsgiver. I går lette jeg gjennom en perm fra 1990-tallet, og blant papirene fant jeg et gammelt presseklipp med min tidligere arbeidsgivers logo. Jeg smilte for meg selv, og tittet automatisk på initialene nede i hjørnet. KDF, sto det der. Det er jo meg! Tenk, i 1999 markerte jeg den artikkelen - den var endatil fra Se & Hør - og nå, syv år senere sto jeg med den i hånden. Snakk om å bite seg selv kraftig i halen.

Gråa dagar skyndar aldrig på

I radioen hadde de advart om forsinkelser på t-banelinje 2 på grunn av enkeltsporkjøring. Stor var derfor gleden da banen suste inn på perrongen helt etter rutetabellen i morges. Det viste seg imidlertid at jeg gledet meg for tidlig; den allerede fulle t-banevognen, som med passasjerene som ventet på Tveita ble så tettpakket at vi reisende måtte vikle armer og ben inn i hverandre, ble stående på stasjonen. Dørene forble åpne, og vognsettet sto bom stille. Jeg skar tenner av ergrelse. Bedre ble det ikke av at jeg var ute i et alt annet enn lykkelig ærend: Jeg var på vei til tannlegen.

Den fryktede Andre Visdomstannen jeg fremdeles har igjen etter å ha fjernet nummer en, begynte å murre da jeg var i København i helgen. Det ble verre og verre, og på flyet hjem kjentes det som jeg hadde halsbetennelse. Hele gårsdagen gikk med til å se situasjonen an. Jeg hadde hverken lyst eller råd til å gå til tannlegen - og i hvert fall ikke for en rådyr visdomstannaffære.

---

Jeg hadde en slik for fire år siden. Jeg var blitt sendt fra min vanlige tannlege til en tannkirurg for å trekke tannen, og knærne mine dirret da jeg ankom den lyse og moderne klinikken. (Med en velutviklet tannlegeskrekk er det ikke snakk om å gå til tannlege Røskeland i en mørk bygård på Sagene, eller hans like. Tannleger velger jeg fra øverste hylle, og jeg foretrekker de som tilbyr lystgass.)

Røntgenbildene hang på lystavlen da jeg kom inn. Kirurgen pekte opp på dem og sa: - Den gode nyheten er at du ikke har visdommstenner i overkjeven. Jeg strålte opp, hvorpå hun satt et fast men medfølende blikk i meg: - Den dårlige er at de to du har i underkjeven har et meget intrikat rotsystem. De må skjæres ut i små biter, og det vil ta lang tid. Rommet seilte, og jeg måtte støtte meg til veggen.

Planen var egentlig å ta begge visdomstennene i underkjeven samtidig, for å bli ferdig med det. Etter å ha sett nærmere på røntgenbildene bestemte imidlertid kirurgen at vi måtte nøye oss med en av gangen siden jeg skulle være ved bevissthet. (På dette tidspunktet tryglet jeg om full narkose, men det ble kontant avslått.)

I neste øyeblikk lå jeg på operasjonsbenken. Over meg hadde jeg et grønt klede, med hull til munnen (ikke til øynene). Jeg pleier å grue meg så kolossalt når jeg skal til tannlegen, at inngrepet fremstår som en litt flau bagatell når det først er over. Denne strategien viste seg å være umulig i dette tilfellet.

Operasjonen tok godt og vel en time. Tannen måtte bores sønder og sammen, og plukkes ut bit for bit. Tårene silte uavlatelig ned i ørene mine, og jeg knuget sykepleierens hånd. Og sånn som kjeven verket av gapingen!

Da det endelig var over gråt jeg fremdeles, delvis av sjokk, delvis av lettelse. Før jeg dro fra jobben den formiddagen, hadde jeg sagt så kjekt: - Jeg kommer muligens tilbake senere i dag, hvis ikke sees vi i hvert fall i morgen! Men nei. Jeg ble sykemeldt i fem dager, og fikk forbud mot å gå på jobben før, uansett hvordan jeg følte meg. - Du er vel klar over at du har hatt en operasjon? Kirurgen kikket på meg over lave briller. Jeg snøftet og skalv. Joda. Ingen tvil om det.

Jeg vaklet hjem. Etter å ha sovet noen timer følte jeg meg litt kvikkere, og da jeg litt senere ble servert hummersuppe med sugerør på sofaen, var jeg ganske oppesen. Jeg var høy på paralgin forte, og fikk utgyte meg i det vide og det brede om inngrepet. Jeg telefonerte rundt, og alle gruoppvekkende detaljer ble penslet med brede strøk. Den verste av dem alle ble jeg imidlertid ikke klar over før noen dager senere:

Da hevelsen begynte å gå ned oppdaget jeg et par sting som satt ganske langt fremme i munnen, langt fra operasjonsstedet. Dette undret jeg meg svært over. Da jeg skulle ta stingene fikk jeg vite hvorfor: Mens de holdt på å pulverisere og fjerne tannen, hadde tannkjøttet hovnet opp så voldsomt at de måtte skjære et slags nødsnitt i så det ikke skulle revne.

!!!

---

Vissheten om at jeg fremdeles har en visdomstann igjen har forsuret tilværelsen min i fire år nå.

Det er i utgangspunktet hverken behagelig eller glamorøst å reise kollektivt i morgenrushet. Men å befinne seg i en slags horisontal vigelandsk monolitt med fremmede mennesker før klokken åtte om morgenen, med tankene kretsende om inngrepet beskrevet overfor, er simpelthen skrekkelig. Jeg var så langt fra raindrops on roses and whiskers on kittens som vel mulig. - Kanskje det likevel er på tide å få det overstått, hvisket jeg til meg selv, i et forsøk på å være tapper. I det samme kunne jeg kjenne kaldsvetten piple frem på pannen.

---

- Unnskyld, har dere ventet lenge? En lyshåret, nokså fiks dame, som tydeligvis nylig var ankommet til neste t-bane-avgang, hadde latt seg forbløffe av togsettet som sto stille på perrongen. Nå forsøkte hun å flette seg inn i vår formasjon, som var stivnet i en strittende motvillig, granitthard knute. - Neida, bare i noen minutter, kvitret en lystig kvinne med kvikke øyne og vattert, flaskegrønn jakke. Jeg hadde lyst til å klype henne, og fortelle at vi hadde stått der i minst ti minutter, og at det var ti minutter for lenge, men nøyde meg med å sende henne et trett blikk fylt av lede.

Gram i hu så jeg av klokken at jeg ville komme for sent til tannlegen. Etter et kvarters tid, da de aller fleste av passasjerene som hadde møtt opp til neste avgang hadde gitt opp forsøket på å trenge seg inn på den smekkfulle banen, kjørte vi. Tyve minutter senere løp jeg bannende ned bak Majorstuhuset og bortover Sørkedalsveien. Jeg kjente sølevannet sprute oppover de strømpekledte leggene, og paraplyen vrengte seg i ett kjør.

---

Jeg fikk en god og en dårlig nyhet i dag også. Den gode var at tannen ikke må ut (- ennå). Den dårlige var at tannlegen så seg nødt til å klippe bort (!) en skinnfille som lå over visdomstannen. Jeg besvimte nesten da jeg hørte henne be assistenten om en saks. (- Finn en skarp en!) Blodet fosset i munnen på meg, og jeg visste ikke om jeg skulle spytte eller svelge.

Det var i grunnen greit så lenge bedøvelsen satt i. Jeg kunne sogar nyte de (nesten) utsprungne syrinene på vei til jobb. Der Majorstuveien møter Uranienborgveien bugnet det av lubne, våte kvister og humøret steg flere hakk.

---

... og ennå var ikke klokken halv ni om morgenen.

Mindreverdighetskomplekser?

Disse to samtalene med to forskjellige sunnmøringer har begge funnet sted i løpet av den siste måneden:

Kristiane Byjente (heretter kalt KB): (i en konverserende tone ved frokostbordet) - Har dere søst [1] i Lang****en [2], da?
Sunnmøring Med Et (Åpenbart) Anstrengt Forhold Til Byfolk (heretter kalt SME(Å)AFTB): - I Lang****en har vi ALT dere har i Oslo! [3]
KB: - Så så. Vi har faktisk ikke søst i Oslo, annet enn i enkelte utvalgte butikker. Osv...
SME(Å)AFTB: *grmf*

Og så denne, som utspant seg på en ølfestival i København i helgen:

KB: (Overhører en samtale på norsk rett ved siden av oss ved langbordet) - Hei, er du norsk?
SME(Å)AFTB-2: (med stemt R) - Eg eR det...
KB: - Å! kommer du fra Sunnmøre?!
SME(Å)AFTB-2: - Det stemmeR.
KB: (napper Geir Ove ivrig i genserermet) - Geir Ove, hils på denne mannen som også kommer fra Sunnmøre. Ja, dere kjenner hverandre kanskje fra...
SME(Å)AFTB-2: (avbryter) - Unnskyld, hvor kommer du fra?!
KB: - Jeg? Jeg kommer fra Oslo.
SME(Å)AFTB-2: - Åja, kjenner du kanskje den og den fra Bærum?!
KB: - ?!?
SME(Å)AFTB-2: - Det er så typisk dere byfolk å tro at alle fra Sunnmøre kjenner hverandre.
KB: - Jeg mente at dere muligens kjente hverandre fra det og det ølforumet på nettet. Det norske ølmiljøet er tross alt ikke så stort.
SME(Å)AFTB-2: - Eh. Åja.

(Og det gjorde de selvsagt. Ikke langt ut i samtalen viste det seg også at de hadde felles kjente på Sunnmøre.)

[1] Et sært pålegg; en slags søt ostemasse med rosiner. Det ser ganske motbydelig og klumpete ut, men smaker aldeles nydelig. Vanlig på Sunnmøre men fullstendig ukjent i resten av landet.

[2] Kamuflert sunnmørsbygd.

[3] Vel. På stående fot kan jeg nevne følgende ting de garantert ikke har i Lang****en: Sushi, Gucci-solbriller, Camper-sko, ferske croissanter, Guinness, Jalapeños, frisk koriander, yoghurt-is, Acne-jeans, Woolford-strømper, muligheten til å nyte synet av et Munch-bilde, Chocio, H&M, Cheddar-ost, mojitos og Platekompaniet. Blant annet. Men det turde jeg selvsagt ikke å si.

Dagens

... og her sitter jeg og lurer på om de i det hele tatt vurderte å heller spandere et nytt ark.

Øl vs. dopapir - et enkelt valg

Etter videregående flyttet jeg og to venninner inn i en leilighet på Rodeløkka. De to andre studerte, mens jeg jobbet. Vi var vel ikke akkurat fattige, men svært ofte blakke. For første gang måtte vi betale husleie, og det sved. Vår fireroms leilighet kostet 6000 kroner i måneden. Det er langt mindre enn man betaler for en ettroms i området i dag - men vi syntes det var mye penger. Hele 2000 kroner på hver i måneden bare for å bo! To tusen! Det var en diger sum den gangen.

Helst ville vi bruke alle pengene våre på øl og konserter, så vi sparte inn der vi kunne. Jeg kjøpte aldri brødposer, og dopapir stjal jeg med fra vaskejobben min. Kjempedigre ruller ment for Katrin-dispensere, som jeg smuglet med meg ut bakveien og bragte hjem på sykkelens bagasjebrett.

Vi følte oss veldig heldige som slapp å kjøpe dopapir. - Kan du tenke deg noe kjedeligere å bruke penger på?, spurte vi hverandre retorisk.

Men det hendte jeg ikke husket å ta med dopapir hjem. Eller så glemte den som dusjet å gjemme bort dorullen før hun gikk i badekaret. Dusjforheng var heller ikke noe vi ønsket å bruke penger på, så badegulvet ble klissvått hver gang man tok en dusj. Når man så steg ut av badekaret, innså man sin tabbe: På gulvet lå den kolossale dorullen, søkkvåt. Ubrukelig, uhåndterlig og tung som et dyrekadaver.

I de tilfellene var det ikke annet å gjøre enn å gå den tunge veien til Begum, en kiosk som lå på hjørnet der Tromsøgata møter Helgesensgate. Der måtte vi bruke surt erhvervede penger på dopapir. Bittert, bittert! En gang klarte min venninne å overtale innehaveren til å la henne få kjøpe halvparten av en topakning. Pakken kostet 14 kroner, men etter å ha innyndet seg voldsomt, fikk hun den ene rullen for kroner syv. Hun kom triumferende hjem igjen, og vi andre jublet.

Dagen etter hadde jeg imidlertid fortsatt ikke husket å stjele med meg dopapir fra jobben. Ikke særlig høye i hatten måtte vi gå til Begum for å kjøpe den andre rullen i topakningen.

Gråblå øyne blå

Det morsomme med å nesten alltid bruke farvede kontaktlinser, er at jeg innimellom - når jeg tar på meg et par vanlige Dailies uten farve - blir slått av hvor fin og spesiell min egen øyenfarve er. Fornøyd beundrer jeg øynene mine i speilet, og roser meg av dem. Så lyse! Så annerledes!

(I virkeligheten er farven slett ikke fin og spesiell - øynene mine er kjedelig gråblå. Men forandring fryder. Alltid.)

Formann Siv

Jeg gjør en ørliten avbrytelse i terrasselivet for å le høyt og rungende i Forden, og peke nese til Frp over at deres bebudete endring av tittel, fra partiformann til partileder ikke ble noe av likevel.

Hva er det egentlig med dem? Her har de anledning til å skifte til en kjønnsnøytral betegnelse - og så gjør de det ikke?! Jeg mener, finnes det ett eneste argument imot? (Helst et litt bedre enn - Vi skal ikke alltid legge oss flate for sekstiåttere og sosialdemokrater (...), som kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsen kommer med. Å, hold på meg.)

Som jeg nylig påpekte i et annet innlegg: FrP har langt igjen. Takk og pris.

JEG SÅ ET RÅDYR!!

Lysløypen forbi Rundtjern og videre til Sarabråten er svært trafikert. Hele dagen er det et renn av pensjonister på tur og vogntrillende småbarnsmødre. Syklister, skoleklasser, og disse senete, middelaldrende mennene som ser ut som de ikke gjør annet enn å løpe. Det er et yrende liv, og man har omtrent like stor sjanse for å møte på et rådyr som en enhjørning.

Min nye livssituasjon gir meg imidlertid anledning til å oppsøke skogen på aparte tidspunkt, som for eksempel tidlig om morgenen. Og der, på stien rett foran meg: Et nett og spenstig lite rådyr som, da det oppdaget meg, bråsnudde og bykset grasiøst opp en skråning.

Det er ikke det at jeg ikke har sett rådyr før. En gang jeg boddde i huset til mamma og Bjørn, for å passe katten mens de var på ferie, lå det fem rådyr og sov under epletreet da jeg kom hjem fra byen en natt. Dessverre våknet de av portens knirking, og jeg ante dem bare som mørke skygger da de vaklende kom seg på bena, og hastig forlot sitt leie. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn av anger! (Men hva skulle jeg gjort? Jeg så dem ikke før etter at jeg hadde åpnet porten!) Neste morgen var det fem groper i sneen der de hadde ligget. (Jeg er i grunnen glad jeg så dem der om natten, ellers hadde jeg lurt veldig på hva gropene kom av, og tankene hadde muligens gått i retning av besøk fra en annen planet.)

Jeg har også sett elg, og mengder av hjort. På Vestlandet kryr det av hjort! Første gang jeg var med Geir Ove til Valldal, ble vi hentet av hans foreldre på Vigra. Jeg hadde ikke truffet dem før, og var litt sky. Under den to timer lange bilturen over fjell og innover daler, på mørke, svingete veier, ble jeg utrolig bilsyk. Jeg ville ikke si noe, for at de ikke skulle oppfatte meg som en byjente som ikke tålte svingete vestlandsveier, men jeg satt med tårer i øynene og forsøkte å bevege meg minst mulig.

Mine nye svigerforeldre (og Geir Ove) mente uavlatelig å se hjort alle vegne. Det var - Se, en hjort! Den sprang over veien! og - Der oppe i skogen står det jammen en hel flokk! i ett kjør. - Se der, Hjort! og - Hjort! igjen. Jeg strakte pliktskyldigst hals, uten å se annet enn stummende mørke. Brottsjøer av kvalme skyllet over meg, og jeg kjempet mot trangen til å kaste opp.

(Senere fikk jeg forresten likevel bypike-stempel, da jeg - som den eneste på gården - nektet å bli med opp i skogen for å se på to hjort som svigerfar hadde skutt. Jeg orket bare ikke tanken på å se de blanke vakre øynene, frarøvet livets gnist. Det sa jeg også, og jeg har siden vært gjenstand for godmodig erting.)

Men jeg har aldri sett et rådyr - eller elg eller hjort for den saks skyld - på så nært hold som rådyret jeg så i dag! Det stod kanskje halvannen meter fra meg, og jeg møtte det vakre rådyrblikket. Da det sprang avgårde, så jeg hvordan musklene spilte under den korte, brune pelsen.