Kristiane.org

Det beste jeg vet [1]

Ekstravagant i dag.

[1] Nest etter gåselever, som er svært, svært politisk ukorrekt. Sukk.

Tror ikke det, gitt

På t-banen henger det reklameplakater for en bok som heter Labyrinten av en viss Kate Mosse (ikke Kate Moss, altså). Årets sommerlesning, heter det. Og videre: En miks av Rosens navn, Da Vinci-koden og Ringenes herre - med andre ord en skikkelig lesefest!

Lesefest?! - Grøss og gru, sier nå jeg, og legger hurtig til - takk, men nei takk. Og hvem tror dere står bak de rosende ordene i avsnittet over? Jo, Anne B. Ragde! Kanskje tiårets mest oppskrytte norske forfatter (bare slått av Unni Lindell).

Med en slik omtale og fra den kanten, er det lett å vite hvilken bok jeg skal ligge langt unna i sommer (og resten av livet).

Kattefaen

Frøken Smilla kan være fryktelig irriterende noen ganger. Hvis hun er ute, og oppdager at jeg forlater huset, følger hun etter meg. Hun løper vekselsvis foran og bak meg, stryker seg mot leggene mine, og legger seg langstrakt på asfalten for at jeg skal klappe henne.

Søtt, selvfølgelig, men når jeg skal løpe i skogen har jeg mange ganger måttet fakke henne og stenge henne inne. Jeg vil jo ikke at hun skal bli med til skogs og bli tatt av reven.

En gang fulgte hun etter Geir Ove inn på bussen. Dette har siden vært min store skrekk, og jeg kikker meg stadig over skulderen på vei til bussholdeplassen. Men i går morges skjedde det likevel. Da jeg kom til busslommen, hørte jeg velkjente, spede mjau like bak meg. Der sto Smilla, med bedende blikk og halen høyt hevet.

Jeg så at jeg hadde et par minutter på meg, og fanget henne i et fast grep. Det var lettere sagt enn gjort; jeg bar på en paraply, en gulrot og et åpnet yoghurtbeger. Jeg holdt henne trykket til brystet med venstre arm, og løp oppover bakken mens jeg småskjente på henne. Hjemme igjen fikk jeg låst opp, og hev henne inn i gangen: - Sånn! Nå kan du være inne og fange edderkopper i dag.

Så løp jeg tilbake til holdeplassen, og rakk bussen med et nødskrik. Svært fornøyd smilte jeg til høyre og venstre. Jeg hadde for en gangs skyld på meg kjole, og følte meg ganske fin.

Da jeg kom på jobb og så meg i speilet, oppdaget jeg at jeg hadde fullt av kattehår på brystet (kjolen er litt utringet). Jeg hadde smurt meg inn med bodylotion rett før jeg kledde på meg, og Smillas lange, sorte hår hadde klistret seg til huden. Det så helt perverst ut. Jeg syntes nok at mine medpassasjerer på t-banen hadde kikket litt på meg.

Det ytterste mareritt

Det måtte jo skje. Etter å ha bodd på Rodeløkka/Vålerenga/Torshov/St. Hanshaugen/Majorstuen i årevis, flyttet jeg for to år siden ut av sentrum, og opp i høyden. Jeg har siden knapt snakket om annet enn hvor høyt jeg elsker å bo her. Skogen med badevann, den storslagne utsikten, og den friske (om enn noe tynne) luften. Her dufter av syrin og jasmin og varme barnåler, og rådyr, katter og dunete grå andunger lever fredelig side om side.

Og så uteplassen da! Herregud, noe så skjønt. Vi forlot en liten bybalkong der det var sol mellom 11:05 og 11:20, og fikk over 50 kvadratmeter terrasse og have! I hele fjor sommer satt vi ute i varme sommekvelder, med sol helt til klokken 22. Drakk vin og gratulerte hverandre daglig med hvor utrolig heldig det var at vi flyttet hit.

Da våren kom, og vinterens forfall ble avdekket, forsto vi imidlertid at uteplasser også krever noe tilbake. Terrasser må oljes, bed lukes og gjerder males. Og det har vi gjort! Vi har sogar anlagt en liten trapp ned til et grønnsaksbed med reddiker, gulrøtter, squash, vårløk og sukkererter. Gressløk, persille og ruccola står i kasser. Men vi har også rukket å sitte ute til langt på natt. Vi har skålt, og vært minst like fornøyde som i fjor. Ren og skjær idyll.

Det eneste skåret i gleden, i år som i fjor, er edderkoppene. Jeg er så forferdelig redd for edderkopper. Ikke at det har vært så mange av dem, men noen skrekkopplevelser har jeg hatt. I løpet av de to årene jeg bodde i fjerde etasje på Majorstuen, så jeg én eneste edderkopp. Den var bitteliten og satt i taket den dagen vi flyttet. Jeg pekte nese til den, og dro lettet avgårde med flyttelasset. Jeg skulle bare ha visst.

I går skjedde det noe som var så drøyt at jeg nesten ikke klarer å fortelle om det. Bølger av kvalme jager gjennom kroppen når jeg tenker på hvordan jeg skal formulere Det Skrekkelige, og hårene reiser seg i nakken.

Dere vet hvordan det er når man er på badetur en vakker sommerdag. Man ligger på håndkleet med en god bok. Man har niste med - kanskje også en iskald øl i frysebagen. Selskapet er hyggelig og vannet forfriskende. Og så - når man skal ut i vannet for å ta dagens tredje eller fjerde dukkert - tråkker man på et glasskår, og skjærer seg dypt i foten. Mens man ennå befinner seg i vannet, sier man til seg selv at det sikkert ikke er så ille. Men når man kommer på land, og det virkelig begynner å verke, innser man at dagen er ødelagt. (Hendelsen med glasskåret kan byttes ut med det å svømme inn i en brennmanet - eller en annen gjenvordighet.) I slike stunder innser man hvor kort vei det er fra harmoni til redsel og gru. I går vendte dagen min slik; med ett befant jeg meg midt i en skrekkfilm, og det i mitt eget hjem.

På noen store kroker på veggen i soveværelset, henger hettejakker og olabukser. Krokene fungerer som en veggfast stumtjener, og jeg, som alltid slenger klær rundt meg, har vært veldig fornøyd med innretningen. Frem til nå.

Da jeg i går passerte krokene på vei bort til vinduet, så jeg i øyekroken noe som beveget seg. Ikke et punkt, men en bølgende bevegelse på 60 ganger 60 centimeter. Omtrent som et loddent veggteppe, slik mange hadde på 1970-tallet. Jeg nærmet meg forsiktig, og blodet frøs til is i årene. Der, utenpå klærne, med sentrum i min nye yndlingsbukse, yret og krøp det ti tusen millioner bittesmå edderkopper. Tett i tett i tett. Væææ! Nå er ikke slike bittesmå edderkopper som danser for enden av sølvtråder det aller verste jeg vet - men i slike mengder ville det skremt selv den mest hardføre.

Jeg rygget mot vinduet. Jeg kunne ikke føle bena mine, huden kjentes klam, og et øyeblikk tror jeg faktisk jeg var borte. Livet passerte revy. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, før jeg kom på hvor edderkoppene antakelig kom fra. I et sprang hadde jeg hoppet over sengen, og sto med hamrende hjerte ute i gangen. Men hva skulle jeg gjøre?! Geir Ove er i Chicago denne uken, så jeg måtte hamle opp med dette på egen hånd. Eller...? Etter å ha vurdert støvsugeren, løp jeg i stedet inn til naboen.

De så bestyrtet på meg der jeg vaklet inn, hvit i fjeset og knapt i stand til å snakke. Jeg lente meg til dørkarmen, og pustet i hivende støt. Innledningsvis måtte jeg selvsagt unnskylde meg på sedvanlig måte: Fortelle at jeg ikke egentlig er noen pyse. At jeg kan danse med ulver og slanger og det som verre er. La store biller krype på armen (skjønt jeg gjør det i så fall motvillig), og sitte stille med veps på meg. Men at jeg bare ikke tåler edderkopper. Heldigvis forsto de alvoret, og mannen i huset fulgte meg inn. Også han rygget vantro tilbake da han så det digre nettet, som sydet og kokte av små edderkopper. Jeg sto i døråpningen og holdt på å kaste opp.

- Vått papir!, ba han. - Og en pose! Jeg sprang på kjøkkenet og rev med meg hele Torky-rullen. Vætet store flak, og vendte tilbake. Raskt og kontant angrep han veggteppet, og de små edderkoppene myldret enda verre enn før. Noen av dem unnslapp nedover veggen, og jeg skrek - der! der!, og oppførte meg i det hele tatt fullstendig hysterisk.

Etterpå tok han med seg alle klærne ut og ristet dem. Hadde jeg ikke vært så ute av meg, hadde jeg smilt litt over hvordan passerende naboer må ha undret seg da de så ham stå utenfor hos oss og riste lilla hettejakker og olabukser med glitter på baklommene. Men selv om jeg hele tiden fniste hysterisk, var det ikke tid for morskap.

Tankene kretset om hvilket omfang hendelsen kunne ha fått. Tenk hvis jeg ikke hadde oppdaget nettet, og alle edderkoppene hadde blitt voksne om natten mens jeg sov. En etter en hadde de listig sluppet seg ned på gulvet, og gitt seg til å legge egg overalt. Sengen min står en meter unna katastrofeområdet! Men hvor var egentlig moren deres? Henne så jeg ikke noe til. Og viktigst av alt: Kunne hun ha spunnet flere slike skrekkens veggtepper? I klesskapet kanskje, eller på badet? Bak sofaen i stuen?

Mest av alt ville jeg resignere. Bare gå ut av døren og si: - Vær så god, dere vant. Jeg kommer aldri igjen. Jeg hadde gåsehud resten av ettermiddagen, og klarte ikke spise noe. Jeg hadde vært sliten da jeg kom hjem fra jobb, nå var jeg høyt oppe og blodet raste rundt i årene mine. Hjertet slo hurtig og vondt, og jeg klødde over hele kroppen.

Som Ulrik sa da jeg ringte for å fortelle om episoden: - Når Geir Ove kommer hjem fra Chicago ligger vel leiligheten ute for salg på Finn.no. Det skal man ikke se bort fra.

Med en dråpe single malt

Det viste seg at Orangina-flasken jeg fylte med vann til treningsturen var den samme Geir Ove hadde hatt whisky på da han var på hyttetur forrige helg. Det ga en interessant bismak.

Treseterhaiene

Jeg hater å stå på t-banen. (Den eneste) fordelen med å begynne på jobb klokken 07, som jeg har gjort i alle år, er at det som regel er mulig å skaffe seg et sete på banen. Nå begynner jeg først klokken 09, og må som regel stå og skumpe i midtgangen.

Skjønt jeg gjør alt jeg kan for å unngå det! Jeg slår ned på treseterhaiene som en hauk. I dag satt det en bredbent gutt og en meget spinkel dame og opptok tre seter. Gutten hadde en ryggsekk plassert ved siden av seg på setet. T-banen var for lengst full, og det var mange som sto og kastet lange blikk bort på treseteren. Så saktmodig er ikke jeg. Jeg tok peiling på den smale, ledige stripen mellom dem og sa høyt og freidig: - Unnskyld, kan jeg få sitte her?

Vanligvis blir treseterhaiene litt brydd av dette; innerst inne vet de nok at det ikke er riktig å breie seg på dette viset når t-banen er full. Men ikke slik i dag! Gutten med ryggsekken fikk etter sukk og stønn plassert sekken på gulvet mellom bena. Siden satt han og vred på seg, og sprikte med lårene, slik at det ble unødvendig trangt. Den spinkle damen, derimot, ble så fornærmet at hun satte seg aller ytterst på setet, der hun ble sittende og vippe på kanten. Mellom henne og meg var det så god plass at jeg halvveis ventet på at en fjerde person ville forsøke å presse seg ned der.

Hele veien kunne jeg kjenne vibrasjoner av hat og misnøye fra begge sider, og begge sendte meg skulende blikk da de gikk av t-banen.

Yes, to dance beneath the diamond sky
with one hand waving free
Silhouetted by the sea,
circled by the circus sands
With all memory and fate
driven deep beneath the waves
Let me forget about today
until tomorrow.

(B. Dylan)

Tilfeldig? Neppe!

Den 06.06.06 publiserer jeg mitt innlegg nummer 666 på Kristiane.org! Jeg er ingen tallnerd, så dette er på ingen måte noe jeg har planlagt.

Oppdatering etter innspill fra Roger og Arve:
En kikk i fotoarkivet viser at hendelsen neppe er tilfeldig - samt at jeg bærer navnet antikrist(iane) med rette.

Her og her.

Misforståelser

På fredag fortalte Ulrik meg at han først samme dag hadde forstått at det svenske dansebandet Vikingarna, ville hett Vikingene oversatt til norsk. Han har hele tiden trodd navnet kom fra Viking-arna, altså som i arnestedet til vikingene(!).

Selv om jeg synes akkurat dette var nokså søkt, har jeg stor forståelse for slike misforståelser. I likhet med svært mange andre, var det først etter å ha sett Pulp Fiction jeg fikk med meg dobbeltbetydningen i vitsen om de to tomatene som gikk over en vei. (Kom an, ketsjup - for ikke å si catch up). Hvilket betyr at jeg forsto det sist av alle, fordi jeg har det med å bli barnslig og sta når det gjelder sterkt hypede filmer, og nekte å se dem. Jeg tror faktisk jeg først så Pulp Fiction et godt stykke inn i dette tusenåret.

Men jeg har vært enda tregere. For mange år siden, da jeg var rundt 17-18 år gammel, var jeg på en fest. Under en sedvanlig kjøkken-seanse (alle store fester vil til enhver tid ha en stor gruppe mennesker samlet på kjøkkenet), lå vi en en stor klynge på gulvet, og lo og pratet. Jeg ble kjent med en fyr som var noen år eldre enn meg, og svært morsom. Han ble kalt Pegs. Plutselig var det en som sa - Pegs in space, og alle hylte av latter. Jeg også.

Opp gjennom årene, når jeg og venninnene mine har nevnt ham, har vi nesten alltid lagt til :- Å, du mener Pegs in space, og ledd godt av dette.

Det er bare noen måneder siden jeg bragte i erfaring at begrepet Pigs in space stammer fra The Muppet Show - et TV-program jeg aldri har sett. Det var dette alle syntes var så morsomt. Hvorfor jeg har moret meg slik over dette i alle år, kan man jo lure på.