Øl vs. dopapir - et enkelt valg

Etter videregående flyttet jeg og to venninner inn i en leilighet på Rodeløkka. De to andre studerte, mens jeg jobbet. Vi var vel ikke akkurat fattige, men svært ofte blakke. For første gang måtte vi betale husleie, og det sved. Vår fireroms leilighet kostet 6000 kroner i måneden. Det er langt mindre enn man betaler for en ettroms i området i dag - men vi syntes det var mye penger. Hele 2000 kroner på hver i måneden bare for å bo! To tusen! Det var en diger sum den gangen.

Helst ville vi bruke alle pengene våre på øl og konserter, så vi sparte inn der vi kunne. Jeg kjøpte aldri brødposer, og dopapir stjal jeg med fra vaskejobben min. Kjempedigre ruller ment for Katrin-dispensere, som jeg smuglet med meg ut bakveien og bragte hjem på sykkelens bagasjebrett.

Vi følte oss veldig heldige som slapp å kjøpe dopapir. - Kan du tenke deg noe kjedeligere å bruke penger på?, spurte vi hverandre retorisk.

Men det hendte jeg ikke husket å ta med dopapir hjem. Eller så glemte den som dusjet å gjemme bort dorullen før hun gikk i badekaret. Dusjforheng var heller ikke noe vi ønsket å bruke penger på, så badegulvet ble klissvått hver gang man tok en dusj. Når man så steg ut av badekaret, innså man sin tabbe: På gulvet lå den kolossale dorullen, søkkvåt. Ubrukelig, uhåndterlig og tung som et dyrekadaver.

I de tilfellene var det ikke annet å gjøre enn å gå den tunge veien til Begum, en kiosk som lå på hjørnet der Tromsøgata møter Helgesensgate. Der måtte vi bruke surt erhvervede penger på dopapir. Bittert, bittert! En gang klarte min venninne å overtale innehaveren til å la henne få kjøpe halvparten av en topakning. Pakken kostet 14 kroner, men etter å ha innyndet seg voldsomt, fikk hun den ene rullen for kroner syv. Hun kom triumferende hjem igjen, og vi andre jublet.

Dagen etter hadde jeg imidlertid fortsatt ikke husket å stjele med meg dopapir fra jobben. Ikke særlig høye i hatten måtte vi gå til Begum for å kjøpe den andre rullen i topakningen.

Postet av: Kristiane at Mai 13, 2006 1:21 EM