Planen var å stille på jobb i en moderat bakrus. En av det slaget som gjør en kjølig og distansert, og gir en følelsen av å stå litt utenfor seg selv. Dette håpet jeg ville hindre meg i å gå rundt som en tåreperse på to ben.
Jeg smalt derfor i meg en flaske rødvin på rekordtid, og ga meg sogar i kast med flaske nummer to under et arrangement i kantinen i går kveld. Men jeg kom meg hjem og i seng ganske tidlig, for helt ødelagt ville jeg ikke være min siste dag på jobb.
Dessverre later det ikke til at jeg har oppnådd den ønskede tilstanden. Allerede da jeg tok heisen opp i morges, steg tårene i øynene mine, og siden har de sittet løst. Hittil har jeg klart å skjule dem, men jeg frykter det verste etter hvert som dagen skrider frem og avskjedens time nærmer seg.
At man skal være så sentimental og lettrørt!
Jeg fikk et illebefinnende på trening i sted. Vel var jeg på en step-time, der jeg har svært dårlige forutsetninger for å følge med fordi jeg ikke eier koordinasjon. Men hovedgrunnen til at jeg ikke hang med i svingene var at jeg var sliten, ikke at trinnene var vanskelige - og dét var uvanlig. Etter et kvarters tid kom mitt første store nederlag i treningssalen; jeg måtte senke stepen et trinn. Siden kom nederlagene på løpende bånd. Jeg måtte la være å bruke armene, og kun konsentrere meg om bena. Likevel løftet jeg knapt knærne, og jeg subbet i stedet for å hoppe. På tross av dette ble jeg så usannsynlig sliten.
Da styrkedelen skulle begynne, var jeg segneferdig. Men jeg så frem til det; den delen er for ren avslapping å regne, sammenliknet med den energiske dansen på stepen.
Men jeg fikk det bare verre. Svetten fortsatte å renne. Den kjentes kjølig på huden. Jeg var varm og kald på en gang, og sølvprikker danset for øynene mine. For første gang måtte jeg ta instruktøren på ordet da hun sa at de som ønsket det kunne løfte vekter med en arm annen hver gang, i stedet for å bruke begge armer (nok et sviende nederlag).
Etter kort tid ble jeg kvalm, og holdt på å kaste opp. Eller besvime. Det siste gjorde meg helt forferdet; jeg har ikke besvimt siden jeg var på konsert med Michael Jackson i Göteborg i 1988 (da gikk jeg i bakken mens Kim Wilde varmet opp). Jeg måtte ta små støttesteg innimellom, og rommet seilte. Da det gjensto ti minutter av timen, måtte jeg innse at det største nederlaget av alle var et faktum: Skamfull og maroder snek jeg meg langs veggen og ut av salen. Jeg var svak som en nyfødt kattunge. Ally McBeal hadde slått meg i håndbak! Kaldsvetten piplet fremdeles, og etter noen minutter på benken i garderoben, kledde jeg raskt på meg og strøk på dør.
Etter å ha satt meg på sykkelen og tatt fatt på den lange oppoverbakken hjem, måtte jeg raskt innse at jeg ikke var i stand til å sykle heller. Hjertet slo og hele kroppen skalv. Jeg kunne kjenne en stikkende hodepine feste grepet. Hva var dette for noe?! Vel var det en nokså hard treningstime jeg hadde vært på, og vel hadde det vært en lat helg, men selv ikke de gangene jeg har vært skikkelig utrent har kroppen min reagert på denne måten. Det var ikke lenger nederlagene i treningssalen som spøkte i hodet mitt, men en snikende redsel. Var jeg syk på noen måte? Jeg fikk en ekkel fornemmelse, og følte meg bedrøvet og forkommen.
Burde jeg gå til legen og få tatt noen prøver? - Blodbanken! slo det ned i meg, som et lyn. Jeg hadde jo blitt tappet for en halv liter blod bare timer i forveien! Derfor var det jeg ikke tålte treningen. Selvfølgelig! I fjor sommer ville de ikke engang la meg sykle hjem etter å ha gitt blod. Uendelig lettet og glad lo jeg høyt for meg selv. - At det går an å være så tankeløs! Og så: Heldigvis!
Dermed gikk det ikke lang tid før tankene mine begynte å kretse om nederlagene igjen. Jeg har bestemt meg for å fortelle instruktøren om årsaken til min pinglete oppførsel neste gang jeg ser henne. Omtrent som den gangen jeg punkterte, og måtte ta sykkelen på t-banen. Forlegen sto jeg med sykkelen i midtgangen, før jeg ikke klarte å holde meg lenger: Med høy stemme opplyste jeg alle mine medpassasjerer om at jeg hadde punktert, og pekte på det flate bakhjulet.
Min tid som profesjonell avisleser går mot slutten. I den forbindelse går jeg gjennom mail jeg har spart på på gjennom de siste syv årene, for å se om det er noe jeg bør ta vare på videre. Det er mye rart jeg finner.
Jeg er som kjent ikke helt god. For eksempel har jeg alltid likt å uttrykke meg gjennom leserbrev. Alle som jevnlig leser VGs debattsider vet at jeg ikke er i godt selskap på dette området (skjønt jeg pleide å sende mine til Dagbladet eller Dagsavisen). Jeg vil dessuten påstå at mine innlegg er langt morsommere og mer velformulerte enn det gjengse VG-innlegg.
Likevel. Det er noe krakilsk over denne trangen til å synse og å meddele seg om de mest prosaiske ting. Det er ikke grenser for hva jeg har latt meg opprøre av. Jeg står blant annet bak harmdirrende innlegg om hvor nifs Ellingsrudåsen t-banestasjon er, Bjørn Dæhlie, komiserien Mot i brøstet, farven på FrPs partikontor på Youngstorget (og så jeg som er så glad i rosa!), og Stein Østbø.
I begynnelsen brukte jeg telefaks. For en stund siden fant jeg et håndskrevet A4-ark stilet til TV2 i en skuff. Med tydelige blokkbokstaver raser jeg over at de har flyttet sendetidspunktet for Familiesagaen Syv Søstre fra søndag kveld til lørdag kveld ("et tidspunkt jeg, og mange med meg, aldri er hjemme").
Da jeg fikk e-post ble det enda lettere å fyre avgårde sterke meninger og sure oppstøt. Sammen med kolleger påpekte jeg en periode journalistisk slendrian gjennom prosjektet Skjerp deg, bladfyk. Vi turte ikke bruke jobbmailen tid dette, og opprettet skjerp_deg_bladfyk@hotmail.com til formålet. Her ga vi håpløse journalister det glatte lag, og både språklige brølere og lavpanne-journalistikk ble slått hardt ned på.
En gang jeg kom nokså overforfrisket hjem fra byen, hisset jeg meg opp til de store høyder over flere skrivefeil i en artikkel i Nettavisen. Jeg fyrte straks avgårde en forarget mail til de to journalistene som hadde sin byline på saken, med kopi til nyhetsredaktør og ansvarlig redaktør. Dagen etter skammet jeg meg dypt. Aller mest over det sladrehank-aktige i å sende cc til journalistenes overordnede, men også over det patetiske i å sende en slik mail klokken 03:40 natt til lørdag. Get a life, liksom.
Men det er ikke bare journalister som har fått meg til å rykke ut. 20.03.2002 er det Tine som får unngjelde:
Subject: Vedr. Det spøker ved StorenutHei
I lunsjpausen i dag begynte jeg å lese påskekrimmen som er trykket på melkekartongen, men etter få linjer steilet jeg. Gunnar Staalesen er en anerkjent forfatter med en anselig mengde utgivelser bak seg. Det er derfor ekstra rystende å se ham begå en, etter min mening, grov språklig brøler.
Dette er saken:
"(...) Nå ville den kjente finansakrobaten Armand Pettersen bygge hotell der oppe, på selveste toppen. Miljøaktivister over hele landet var i fyr og flamme, (...)".
I fyr og flamme?! Når noen er i fyr og flamme betyr det at de er begeistret, og jeg tviler sterkt på at det var disse følelser Staalesen mente å tillegge miljøaktivistene. Tvert i mot!
Jeg grøsser når jeg tenker på hvilket opplag historien er trykket i, og er forferdet over mangelen på kvalitetskontroll.
mvh,
Kristiane Dedichen Falck
"Grøsser", faktisk. Og "(...) er forferdet". Stor ståhei for (nesten) ingenting.
Eller hva med følgende bredside, sendt til Altaposten(!) 10.09.1999:
Subject: Hva er dette?!I forhåndsomtalen av filmen "Notting Hill" i Altaposten 4/9, omtales Hugh Grant som en filmstjerne i elitedivisjonen. Dette er i seg selv ingen drøy påstand; han er berømt nok, selv om de fleste nok husker ham best som han som ble tatt med buksene nede sammen med en prostituert.
Det jeg lar meg provosere av, er at Julia Roberts, som spiller den andre hovedrollen i filmen, blir omtalt slik: "(...) den mest populære kvinnelige skuespilleren er hyret inn som blikkfang."
Hva er dette?! Vel er Julie Roberts et blikkfang, men hun er også en skuespiller i elitedivisjonen, og det i større grad enn Hugh Grant er det!
Jeg er så lei av menn som sikkert ubevisst (det er det verste!), tar andre menn på alvor, og degraderer kvinnens rolle til å være et blikkfang!!
Hilsen Kristiane Dedichen Falck, Oslo
Så så. Rolig, nå! Jeg står fremdeles for innholdet, men alle utropstegnene og den illsinte tonen i mailen, får meg til å vri meg i stolen.
Men jeg har ikke bare vært sint! I mailboksen kom jeg også over eksempler på at jeg har uttrykt min begeistring over journalister som skriver godt og morsomt. Blant annet fant jeg hyggelige korrespondanser med favoritter som Jens M. Johannsson og Torgrim Eggen.
Jeg er utrolig døll og konservativ på enkelte områder. Selv om jeg vet at det er galt av meg, står dinosaurer som Telenor og Tine mitt hjerte nær. Det er liksom noe betryggende og solid over de gamle statseide selskapene, som har vært der så lenge jeg kan huske (selv om de het Televerket og Fellesmeieriet da jeg var liten).
Jeg synes videre at tannbørster bør være laget av Jordan. Ikke så lenge etter at vi hadde flyttet sammen, kjeftet jeg på Geir Ove fordi han kom hjem med en tannbørste fra Aquafresh. (Det er i grunnen rart han har holdt ut med meg i alle disse årene.) Aquafresh-tannbørsten var vepseaktig gul og sort, og jeg mislikte den intenst. Jeg nevnte det ikke hver gang vi pusset tenner, men ofte nok til at Geir Ove utmerket godt kjente mitt syn på saken.
En gang hadde jeg vært ute og drukket øl etter jobben, og kom hjem litt brisen utpå kvelden. Jeg var lystig og fnisete, og skravlet i vei mens jeg gjorde mitt aftentoalett. Geir Ove trippet bak meg, og ventet på å slippe til ved vasken. Med ett grep jeg den forhatte tannbørsten. Nok en gang uttrykte jeg min hjertens mening om den, før jeg lynraskt dyppet den i toalettskålen.
Jeg kommer aldri til å glemme Geir Oves sjokkerte ansiktsutrykk. Først vantro, deretter så jeg raseriet bygge seg opp. Det siste var litt overraskende; Geir Ove blir sjelden sint. Jeg innså at jeg måtte komme frem med overraskelsen jeg hadde i bakhånd i en viss fart.
Det han ikke visste, var at jeg hadde handlet med meg en ny tannbørste til ham på hjemveien. Og ikke en hvilken som helst tannbørste, men Jordans nye designbørste MultiAction med de ovale formene. Det var ikke lenge siden vi sammen hadde beundret den i butikken, og jeg hadde sammenliknet den med Nidars designprisbelønnede sjokolade Soho. (Som forresten forsvant overraskende fort fra markedet. Formodentlig fordi den var umulig å spise uten å bli klissete på fingrene, siden det harde skallet den var pakket inn i var umulig å brette rundt sjokoladen. Emballasjen kombinert med sjokoladens merkverdige fasong gjorde at jeg strevde fælt med å balansere sjokoladen i åpningen av skallet, og trekke den ut med tennene ettersom jeg spiste. (Jeg hater å bli klissete på fingrene.))
Skremt av Geir Oves mørke øyne, sprang jeg ut i gangen og fisket den splitternye Jordan-børsten opp fra vesken. - Ta-ta! Den er til deg! Men han lot seg ikke straks formilde, slik jeg hadde ventet. Blikket hans sa at han mente jeg ikke var vel bevart, og at han misbilliget oppførselen min. Det var lett å se at han ikke fant spøken like morsom som jeg (med fem øl innabords) gjorde. Jeg på min side syntes han var selvhøytidelig og teit, og for første gang gikk vi surmulende til sengs.
Oppdatering: Det viser seg at Geir Ove husker denne historien bedre enn meg. Det som skjedde før jeg fikk flekket opp den nye tannbørsten, var at den rasende Aquabrush-eieren var snar med å gå til motangrep: Før jeg fikk sukk for meg hadde han dyppet min forholdsvis nye Jordan-børste i toalettet! Vi måtte dermed begge pusse tenner med den nyinnkjøpte designbørsten. Og det på en kveld vi ikke hadde særlig lyst til å dele tannbørste.
Det eneste jeg fant trøst i etter FrPs brakvalg i høst, var at det kunne gi god underholdning fremover. - En rekordstor stortingsgruppe fra FrP må nødvendigvis inneholde svært mange løse kanoner på dekk, sa jeg til meg selv (og alle som gadd å høre på).
Vi har sett det før. I forrige stortingsperiode gikk det ikke lang tid før FrPs gruppe var i full oppløsning. Vidar Kleppe. Øystein Hedstrøm. Jan Simonsen! Og skandalene, store og små: Eli kjørte ned slottstrappen, Carl I. avslørte at han kun hadde stilt opp som forlover for Hedstrøm (han ankom kirken i helikopter!) som et valgkamp-stunt, og Terje Søviknes ble tatt med buksene nede. Siv gråt.
Joda. Det var bare å lene seg tilbake. Her ville det garantert bli moro. Men så langt har de oppført seg skuffende disiplinert. Det er ingen tvil om at noen har jobbet hardt - og godt - med å få kustus på gjengen.
Avsløringen om at skattebetalerne betaler Siv Jensens firmabil og personlige trener er bare en flau kinaputt i forhold til fordums skandaler. Det eneste som er litt morsomt, er at det er FrPs representanter som pleier å skrike opp om skattebetalernes penger. Men da saken ble debattert i TV2s Tabloid kom veteranen Per Sandberg med en uttalelse som fikk meg til å nesten falle ut av sofaen. Bakgrunnen var at programlederen omtalte Siv Jensen som fru Jensen. Sandberg ilte straks til for å påpeke at ettersom Siv Jensen ikke er gift, er hun frøken, ikke fru. Så la han til:
- Hadde ho Siv vært gift som oss anneran hadde ho kanskje ikke trengt personlig trener, men kunne fått trening på andre måter.
Etterfulgt av et skjevt smil og plirende øyne bak nesten usynlige briller.
Å jo, da. Helt temmet er de ikke. Det er forsatt håp.
Er det ikke forresten helt vanlig å omtale voksne kvinner, gift eller ikke, som fru? Men sikkert ikke i FrP, der de fortsatt holder seg med en partiformann - enten det er en han eller hun.
Det eneste gode med denne dagen er at det faktisk ikke er mandag, men tirsdag. Dette har jeg blitt minnet om 10-15 ganger i dag, og jeg har blitt utrolig glad hver gang. Likevel går jeg i neste nu ut fra at vi skriver ukens første dag, og opptrer deretter. Takk og pris og heldigvis er det tirsdag, og følgelig bare tre dager igjen til helgen.
På Dagsrevyen viste de et innslag fra ettermiddagens fagforeningsmøte i Norsk Kabinforening. Klubbhuset viste seg å være en praktfull villa på Drammensveien, med spir og tårn, og store lysekroner i krystall. De som møtte opp var like velpleide og vakre som vi kjenner dem fra luften. NRK filmet de som gikk inn, og siden inne fra huset.
Når en stor gruppe menneske fra annen virksomhet samles, vil noen peke seg ut som litt lurvete og ufjelge. Noen vil være brede over baken, en og annen vil være høy og lut med pipestilk-armer. Noen vil ha uren hud. Enkelte vil ha klær med håpløst snitt, mens andre (eller de samme!) vil ha en ukledelig frisyre. Usikre smil vil avsløre dårlige tenner, og det nådeløst ærlige kameraet vil fange inn valker som eser over bukselinningen.
Ikke slik i denne forsamlingen. Diskret sminket, nydelig kledt, og med store, våkne øyne, hastet de inn til møtet med brede smil. De utstrålte trygghet og ro, en avslappet og tillitvekkende sikkerhet som i hvert fall jeg vet å sette pris på når jeg treffer dem i luften. Det skulle ikke forundre meg om streiken fører frem.
I dag skjedde det igjen. På vei til jobb hørte jeg Briskebys store hit fra i fjor sommer, Miss You Like Crazy på radioen. Jeg hatet låten da den ble spilt om og om igjen på Petre. Jeg fikk nærmest utslett både av Lise Karlsnes fislete, defensive måte å synge på, og den vilt irriterende strofen You looked as cool as ice cream.
Men i dag morges grep jeg meg selv i å synge med til sangen av full hals! Den minnet meg så veldig som sommeren i fjor, da jeg syklet rundt, og det var sol og varmt og grønt. Da asfalten var tørr og lysegrå, fontenene plasket muntert og Stratos holdt serveringen åpen til langt på natt. Kontrasten til de triste omgivelsene jeg beveget meg gjennom i morges kunne ikke vært større. Jeg lot meg henrykt rive med av sommerlåten, og lukket øynene for de fem centimeterne nysne som hadde falt i natt. (Kan det virkelig være nødvendig?)
Jeg kaller det Macarena-syndromet. Den sommeren Macarena var en landeplage, løp jeg skrikende i motsatt retning av etthvert musikkanlegg som spilte låten. Når jeg hører den nå, en sjelden gang, lukker jeg øynene og hengir meg til mimring om en fin sommer. (Skjønt jeg fremdeles mener det er en elendig sang.)
Jeg har i lang tid lett etter en ytterjakke, uten å finne en jeg i det hele tatt ville vurdere å iføre meg. I helgen traff jeg en jente med den perfekte jakken, og jeg beundret den høylytt. Hun fortalte at den var kjøpt her i Oslo, endatil denne sesongen. Allerede mandag formiddag oppsøkte jeg butikken.
Hemp House ligger nederst i Akersgaten, og ut fra navnet på butikken kommer det vel ikke som noen overraskelse at lokalet oste av røkelse og gamle frikere. Jeg har alltid funnet klær som hyller narkotiske stoffer idiotiske, enten det dreier seg om heklede luer i red, gold and green, artige t-skjorter med Adihash-logo, eller gjenstander som bærer Bob Marleys portrett. Her var det like godt utvalg av slike plagg som i salgsbodene i Christiania.
Jeg kan det slett ikke noe med møllesten om halsen-frikere. Søkende, sarte sjeler som i voksen alder fremdeles har den klassiske Jim-Morrison-i-bar-overkropp-med-intenst-blikk-plakaten hengende i entreen eller på soverommet. Det er ofte selvhøytidelige personer helt uten oppdrift og humoristisk sans som har en hang til slike effekter. Jeg har hatt rikelig anledning til å studere dem, blant annet på Pére Lachaise-kirkegården i Paris, der de flokker seg kjærlighetsfullt om Morrisons grav, og røyker en tjall eller fem.
Jeg blir ikke provosert, snarere litt oppgitt over mennesker som prøver å være kule ved å åpenlyst lefle med forbudte stoffer. Samtidig ble jeg litt lattermild, og det var med et matt smil om munnen jeg beveget meg gjennom butikken mens patchouli-duften rev meg i nesen.
Men alt var glemt da jeg oppdaget jakken min på et stativ, attpåtil med en plakat som opplyste om at den var nedsatt til halv pris! Pelsfôret var akkurat like innbydende og bløtt som jeg husket, og den fantes i flere farver. Også i militærgrønn, den aller fineste. Jakken satt som et skudd, og jeg nølte ikke et øyeblikk. Den måtte bli min!
Da jeg kom hjem om ettermiddagen, spradet jeg først rundt med den i flere timer. Siden tok jeg den av meg og studerte den nøye. Sannelig var der ikke en hemmelig innerlomme i tillegg til de vanlige. Glidelåsen, som var i samme farve som pelsfôret, var nesten helt umulig å oppdage. Og jeg kunne kjenne at det lå noe i den!
Det det viste seg å være et lite, vokset kort, der det sto: Congratulations! You have found the secret pocket! Hurra! Videre ble det opplyst om at dersom jeg likte materialet den lille lommen var fôret med, burde jeg sjekke ut en nettside som tilbyr skjorter laget i samme stoff. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at det dreier seg om et grovt bomullsstoff (hamp?), prydet med potblader. Takk, men nei takk.
Alt dette gjorde meg selvsagt ganske nysgjerring, og jeg gikk inn på Hemp Houses' nettsider. Der kan man lese om min nye jakke:
På innsiden av jakken er det 1 stor innerlomme med rullepapirdispenser for King Size papir.
Hallo! Hvor døllt er det, liksom? (Ikke har jeg funnet noen rullepapirdispenser i jakkelommen heller.)
Men jeg er likevel godt fornøyd med marihuana-kåpen, som Geir Ove har døpt den. Selv sverger jeg til hasjisj-jakken, eller hasj-jakken. (Eller kanskje pot-pelsen? Røkejakken? Revepelsen? Kjært barn har mange navn!) Det eneste jeg frykter er at tollere over hele verden er spesielt oppmerksomme på personer iført jakker av dette merket, og at jeg fra nå av kan vente meg uønsket oppmerksomhet og ubehagelige undersøkelser hver gang jeg ankommer en flyplass.
En ettermiddag satt vi på The Ginger Man, en fantastisk ølbar på 36. gate. Bob Dylan brekte over musikkanlegget, det var høyt under taket, og stedet hadde nesten 70 forskjellige øl på fat - samt 130 til på flaske. Geir Ove studerte menyen med øyne store som tinntallerkener. Jeg sukket av velvære. Kikket på menneskene rundt meg, og leste litt i Rough Guide.
Etter en tur borte ved disken for å bestille en lokal IPA til meg, og en brown ale til seg selv, kom han oppskjørtet tilbake. Han tok meg i armen og hvisket: - Jeg er ikke helt sikker, for jeg så ham bare bakfra, men jeg tror det er Michael Jackson som sitter der borte!
Jeg glippet forvirret med øynene. I et par sekunder så jeg for meg det ødelagte ansiktet og hansken av sølv, og fikk det absolutt ikke til å stemme. Vel var vi i USA, men her, på The Ginger Man? Og gikk han i det hele tatt ut?
Så gikk det opp for meg: Geir Ove snakket selvsagt om ølkjenneren Michael Jackson! Legenden som blant annet har skrevet ølnerdenes bibel, The Great Beers Of Belgium. Han som reiser verden rundt og smaker på øl, skriver artikler og bøker, og holder foredrag om temaet.
Og nå satt han altså her, i den samme baren som oss! Jo mer vi studerte det Jon Bing-aktige bakhodet, jo sikrere ble vi på at det virkelig var den legendariske øleksperten som satt der, i følge med en kvinne. Jeg lot som jeg skulle på toalettet, og beveget meg langsomt forbi paret.
Vel tilbake kunne jeg fortelle Geir Ove at han snakket med britisk aksent, og vi ble helt sikre i vår sak. Ble vi eksalterte! Begeistringen over å sitte i samme bar som øl-kongen, kunne ikke vært større om det var pop-prinsen som satt ved bardisken. - At han heter Michael Jackson er da i grunnen utrolig passende, hveste jeg opphisset. - Han er jo ølmiljøets mest berømte person, ølmiljøets Michael Jackson!
Et stykke ned i IPAen, var jeg fast bestemt på å gå bort for å slå av en prat. Det vil si, først prøvde jeg å overtale Geir Ove til å gjøre det, men han nektet. Han ville ikke uten videre sende meg avgårde heller. - Du vet hva du ikke får lov til å si, advarte han. Jeg visste straks hva han siktet til. Under en ølturné vi var på i Belgia i fjor høst, klarte jeg slett ikke å dy meg, men fortalte gjentatte ganger folk vi traff på bar og i ølforretninger at "my husband is a famous homebrewer in Norway". Dette gjorde min beskjedne mann særdeles brydd. (- Men det er jo sant, innvendte jeg.)
Jeg lovte å ikke nevne Geir Oves bryggeferdigheter, men heller legge vekt på ølinteressen. Tidligere på dagen hadde Geir Ove kjøpt Zymurgy, medlemsbladet til den amerikanske hjemmebryggerforeningen. Dette tok jeg med meg, for å få det signert.
Litt nølende nærmet jeg meg The Bar-Fly's ved disken, før jeg tok mot til meg og stilte meg ved siden av dem. Jeg kremtet, og hørte meg selv si en setning jeg aldri hadde trodd jeg skulle uttale: - Excuse me, are you Michael Jackson? Han snudde seg forbløffet, med håret til alle kanter, og bekreftet dette.
Med røde kinn fortalte jeg ham at i vårt hus er han den mest berømte Michael Jackson, og at vi har alle bøkene hans. Vi fikk en lang og hyggelig prat om øl og barer i Belgia, og jeg kunne kjenne Geir Oves misunnelige blikk i ryggen. Jeg nikket mot ham, og forklarte at mannen min var den virkelig store ølentusiasten i familien, og at min interesse skyldes hans påvirkning. Jeg måtte bite meg i tungen for ikke å skryte vilt av NM-titlene, men klarte å holde meg.
Stolt som en hane vendte jeg tilbake til bordet vårt, med en signert utgave av Zymurgy, samt adressen til en bar med godt ølutvalg i East Village. Vi lo overgivent; dette var stas! Da Michael Jackson med følge etter en stund skulle forlate stedet, stoppet de opp ved bordet vårt for å slå av en prat med den ølinteresserte ektemannen.
