Min tid som profesjonell avisleser går mot slutten. I den forbindelse går jeg gjennom mail jeg har spart på på gjennom de siste syv årene, for å se om det er noe jeg bør ta vare på videre. Det er mye rart jeg finner.
Jeg er som kjent ikke helt god. For eksempel har jeg alltid likt å uttrykke meg gjennom leserbrev. Alle som jevnlig leser VGs debattsider vet at jeg ikke er i godt selskap på dette området (skjønt jeg pleide å sende mine til Dagbladet eller Dagsavisen). Jeg vil dessuten påstå at mine innlegg er langt morsommere og mer velformulerte enn det gjengse VG-innlegg.
Likevel. Det er noe krakilsk over denne trangen til å synse og å meddele seg om de mest prosaiske ting. Det er ikke grenser for hva jeg har latt meg opprøre av. Jeg står blant annet bak harmdirrende innlegg om hvor nifs Ellingsrudåsen t-banestasjon er, Bjørn Dæhlie, komiserien Mot i brøstet, farven på FrPs partikontor på Youngstorget (og så jeg som er så glad i rosa!), og Stein Østbø.
I begynnelsen brukte jeg telefaks. For en stund siden fant jeg et håndskrevet A4-ark stilet til TV2 i en skuff. Med tydelige blokkbokstaver raser jeg over at de har flyttet sendetidspunktet for Familiesagaen Syv Søstre fra søndag kveld til lørdag kveld ("et tidspunkt jeg, og mange med meg, aldri er hjemme").
Da jeg fikk e-post ble det enda lettere å fyre avgårde sterke meninger og sure oppstøt. Sammen med kolleger påpekte jeg en periode journalistisk slendrian gjennom prosjektet Skjerp deg, bladfyk. Vi turte ikke bruke jobbmailen tid dette, og opprettet skjerp_deg_bladfyk@hotmail.com til formålet. Her ga vi håpløse journalister det glatte lag, og både språklige brølere og lavpanne-journalistikk ble slått hardt ned på.
En gang jeg kom nokså overforfrisket hjem fra byen, hisset jeg meg opp til de store høyder over flere skrivefeil i en artikkel i Nettavisen. Jeg fyrte straks avgårde en forarget mail til de to journalistene som hadde sin byline på saken, med kopi til nyhetsredaktør og ansvarlig redaktør. Dagen etter skammet jeg meg dypt. Aller mest over det sladrehank-aktige i å sende cc til journalistenes overordnede, men også over det patetiske i å sende en slik mail klokken 03:40 natt til lørdag. Get a life, liksom.
Men det er ikke bare journalister som har fått meg til å rykke ut. 20.03.2002 er det Tine som får unngjelde:
Subject: Vedr. Det spøker ved StorenutHei
I lunsjpausen i dag begynte jeg å lese påskekrimmen som er trykket på melkekartongen, men etter få linjer steilet jeg. Gunnar Staalesen er en anerkjent forfatter med en anselig mengde utgivelser bak seg. Det er derfor ekstra rystende å se ham begå en, etter min mening, grov språklig brøler.
Dette er saken:
"(...) Nå ville den kjente finansakrobaten Armand Pettersen bygge hotell der oppe, på selveste toppen. Miljøaktivister over hele landet var i fyr og flamme, (...)".
I fyr og flamme?! Når noen er i fyr og flamme betyr det at de er begeistret, og jeg tviler sterkt på at det var disse følelser Staalesen mente å tillegge miljøaktivistene. Tvert i mot!
Jeg grøsser når jeg tenker på hvilket opplag historien er trykket i, og er forferdet over mangelen på kvalitetskontroll.
mvh,
Kristiane Dedichen Falck
"Grøsser", faktisk. Og "(...) er forferdet". Stor ståhei for (nesten) ingenting.
Eller hva med følgende bredside, sendt til Altaposten(!) 10.09.1999:
Subject: Hva er dette?!I forhåndsomtalen av filmen "Notting Hill" i Altaposten 4/9, omtales Hugh Grant som en filmstjerne i elitedivisjonen. Dette er i seg selv ingen drøy påstand; han er berømt nok, selv om de fleste nok husker ham best som han som ble tatt med buksene nede sammen med en prostituert.
Det jeg lar meg provosere av, er at Julia Roberts, som spiller den andre hovedrollen i filmen, blir omtalt slik: "(...) den mest populære kvinnelige skuespilleren er hyret inn som blikkfang."
Hva er dette?! Vel er Julie Roberts et blikkfang, men hun er også en skuespiller i elitedivisjonen, og det i større grad enn Hugh Grant er det!
Jeg er så lei av menn som sikkert ubevisst (det er det verste!), tar andre menn på alvor, og degraderer kvinnens rolle til å være et blikkfang!!
Hilsen Kristiane Dedichen Falck, Oslo
Så så. Rolig, nå! Jeg står fremdeles for innholdet, men alle utropstegnene og den illsinte tonen i mailen, får meg til å vri meg i stolen.
Men jeg har ikke bare vært sint! I mailboksen kom jeg også over eksempler på at jeg har uttrykt min begeistring over journalister som skriver godt og morsomt. Blant annet fant jeg hyggelige korrespondanser med favoritter som Jens M. Johannsson og Torgrim Eggen.
Postet av: Kristiane at April 23, 2006 3:47 EMKjenner meg så utrolig godt igjen! Jeg er også en svært ivrig bruker av utropstegn og spørsmålstegn, og selv om jeg prøver å moderere meg sånn noenlunde, så er det så jeg nesten rødmer når jeg leser ting jeg har skrevet for lenge siden. Det er jo ikke måte på hvor sinna, fortvila og engasjert det virker som jeg har vært når man leser det i ettertid. Men der og da, mens man skriver, så føles utropstegnene og spørsmålstegnene så utrolig riktige, og man føler at man nøyaktig får frem budskapet AKKURAT slik man føler det. For det er klart at om det blir mange spørsmålstegn og utropstegn i løpet av noen linjer, så er det IKKE tilfeldig om det er 2, 3 eller 4 tegn etter de setningene jeg vil vektlegge spesielt, det leses like nøyaktig korrektur på tegnene som på ord og setninger... Men det er vel som med så mye annet i livet, det ser så annerledes ut når det har gått en tid.
Postet av: Silje at April 25, 2006 9:19 FMdet man fort lærer seg hvis altaposten er din lokalavis, er å ikke hisse seg opp over noe mens den ligger foran deg. trist men sant, man må simpelt hen bare bedøve seg selv de minuttene man hver dag bruker på å bla seg igjennom.
Postet av: annekake at Mai 9, 2006 1:26 EM