Fra barnehagen

Noen ganger forbløffes jeg av at jeg helt plutselig husker hendelser fra mange, mange år tilbake. Episoder jeg egentlig har glemt, eller kanskje aldri hatt bevisste tanker om engang; plutselig står de tydelig og klart for meg. Det er som regel ikke en bestemt ting jeg kan sette fingeren på som vekker minnet - heller en fornemmelse, eller noe som streifer forbi og blir borte før jeg får holdt tanken fast. Kanskje en skjult duft eller assosiasjon av noe slag.

Ulrik hadde nettopp begynt i barnehagen, og gikk på Småbarna, mens jeg gikk på Mellombarna. (Henholdsvis før og etter i rekken kom Bebistuen og Storebarna. Ikke lenge etter at jeg sluttet for å begynne på skolen, skiftet avdelingene navn til mer pedagogisk riktige varianter som Maurtua og Revehiet.)

Jeg var så stolt av lillebroren min! Anneli, min bestevenninne i barnehagen, og jeg pleide å passe på ham og en annen jente på samme alder som Ulrik når vi var ute. Vi herset nok litt rundt med dem, små som de var. Plasserte dem i de mørkeblå kassene fra Fellesmeieriet, som vi også kunne stable tårn med, eller liksom-matet dem med grønnsaksuppe laget på vann, gress og løvetann.

Noen ganger diskuterte vi hvem som var søtest av de små. Det vil si, jeg var alltid sikker i min sak, men Anneli vinglet mellom Ulrik og den lille jenta (som jeg dessverre ikke husker navnet på). Av en eller annen grunn ble jeg så usigelig trist når vi ikke kunne enes om at Ulrik var favoritten.

Derfor hendte det jeg i smug kløp den lille jenta i leggen, slik at hun begynte å sutre litt, og dermed ikke fremsto som like yndig. Jeg husker fremdeles hvordan den lubne barneleggen føltes. Men aller best husker jeg skyldfølelsen, jeg visste jo at det jeg gjorde var slemt. Etterpå var jeg skamfull, jenta hadde ikke engang språk til å sladre med. Likevel gjentok det seg flere ganger.

... men han var jo den søteste, da.