Kristiane.org

Sunday Morning

Fantatstisk konsert i går! Dog følte jeg meg bittelitt snytt da de ikke avsluttet med Saturday Night. Spesielt da spillelisten, som min langfingrede bror hadde klart å fiske med seg, kom på bordet:

Planen var tydeligvis å runde av konserten med denne låten, som seg hør og bør en lørdag kveld.

Dette er nesten like fortærende som da Bruce Springsteen unnlot å spille Thunder Road på Valle Hovin i sommer, til tross for at jeg hadde tryglet om den på forhånd. I følge avisene hadde låten stått på den opprinnelige spillelisten, før The Boss ridende på en nasjonalistisk bølgetopp vraket den til fordel for My City Of Ruins og Land Of Hope And Dreams.

Saturday Night

Today she's been working she's been talking she's been smoking
but it'll be alright
Cos tonight we'll go dancing we'll go laughing we'll get car sick
and it'll be okay like everyone says it'll be alright and ever so nice
We're going out tonight out and about tonight.
Oh, whatever makes her happy on a Saturday night
Oh, whatever makes her happy whatever makes it alright.
Today she's been sat there sat there in a black chair, office furniture,
but it'll be alright,
Cos tonight we'll go drinking we'll do silly things,
and never let the winter in,
And it'll be okay like everyone says, it'll be alright and ever so nice,
We're going out tonight, out and about tonight.
Oh, whatever makes her happy on a Saturday night,
Oh, whatever makes her happy, whatever makes it alright.
We'll go to peepshows and freak shows,
We'll go to discos, casinos,
We'll go where people go and let go
Oh, whatever makes her happy.

Suede på Rockefeller i kveld, hurra!

Grusomt?

VG melder i dag over hele forsiden at Åge Hareide har gjennomgått et personlig helvete i valgets kval mellom Rosenborg og landslaget.

Det fikk meg til å tenke på TV-reklamen fra Leger uten grenser som vises i disse dager. Den der en jente sitter i sofaen og sier "grusomt!" og "det er jo helt forferdelig" mens bilder fra katastrofeområder ruller over skjermen. Hvorpå hun avslutter det som viser seg å være en telefonsamtale med "men du får jo sikkert byttet den på senteret", og man blir klar over at hun snakker om en julepresang som ikke falt helt i smak hos mottakeren.

How bizarre

Jeg er oppkavet og lattermild etter en episode som nå i ettertid fremstår som en surrealistisk drøm. Ulrik og jeg har bestemt oss for å legge inn tippelappen sammen, for dobbel glede ved eventuell gevinst. Jeg påtok meg å levere inn en femukers på det nye tippelagets vegne, og satte kursen for kiosken som ligger på hjørnet i samme bygg som jobben holder til.

Stengt! Til tross for at avisstativet sto ute og kiosken så umiskjennelig åpen ut, var døren låst. Jeg nølte litt, og ble stående og vurdere avstanden til nærmeste tippekiosk mot det faktum at jeg ikke hadde tatt på meg ytterjakke. Da kom kioskens eier løpende med nøkkel. Andpusten fortalte han meg at han holdt vakt i en bil på den andre siden av gaten, og stormet til og låste opp når han så det kom kunder. Dette upraktiske arrangementet hadde visstnok bakgrunn i at det er høye parkeringsavgifter i området, og han kunne rett og slett ikke ta seg råd til å sette fra seg bilen(!).

Vel inne i kiosken fylte jeg ut kupongen det raskeste jeg kunne (innehaverens bil sto jo ulovlig parkert). Jeg tipper ikke lotto særlig ofte, spesielt ikke vikinglotto, så jeg klarte selvsagt å kløne det til og markere syv i stedet for seks kryss på den ene rekken, med medfølgende kvaler om hvilket tall jeg dermed måtte velge bort. Men jeg fikk til slutt registrert kupongen og kom meg ut i en fei.

Da jeg skulle inn på jobben igjen oppdaget jeg at nøkkelkortet mitt var borte, og skjønte straks at det lå igjen på tippeskranken inne i kiosken. Kiosken som nok en gang var låst. Jeg kikket vilt rundt meg etter kioskeieren, men for sent; bilen var kjørt. Arbeidsplassen min er nærmest for et fort å regne, og for å komme inn til der jeg sitter må jeg forsere ikke mindre enn tre dører som alle krever kort og kode. Derfor bestemte jeg meg for å vente og se om han dukket opp igjen.

Mens jeg sto og hang tilsynelatende formålsløst og tynnkledt i sprengkulden passerte det opptil flere kolleger, som alle spurte om hva i all verden jeg drev med. I tillegg kom min tidligere omtalte eks-samboer og edderkopp-ridder, som jeg ikke har sett på en evighet, forbi. Han lurte også på hva slags ærend jeg var ute i, og jeg ble stående og forklare den absurde situasjonen mens jeg bare ventet på at en enhjørning skulle komme skrittende ned Brugaten med kioskens nøkler dinglende ut av munnen, for dermed å bekrefte at det hele var en drøm.

I stedet kom innehaveren heseblesende rundt hjørnet, og låste meg inn nok en gang, så nå er alt i orden.

Ta ikke små ting med

Ta ikke små ting med
når du elsker
sier de franske eksperter
mist ikke hårnåler
og sølvspenner
ikke pudderdåser
ikke din flaske
til luktesalt
ta ikke med en hanske
med ditt navn
ta ikke med din sørgmodighet
så liten når
du elsker
ta ikke med din store angst
for også den skal være
en liten ting.

- Magli Elster -

Sikkerhet ombord

Da vi spiste formiddagsmat i dag kom samtalen til å dreie seg om forskjellige erfaringer høstet på flyplasser rundt omkring i verden. Charles de Gaulle fikk sitt pass påskrevet, og det samme fikk Kastrup. En kollega av meg har jobbet som stuer i SAS, og er et oppkomme av gode historier.

En av mine favoritter er den om han som hadde kjøpt seg oil skin-jakke i London. Da flyet var bordet og avreise fra Heathrow nært forestående, ble det slått alarm da flere av passasjerene mente å kjenne bensinlukt. Joda, også kabinpersonalet kjente den mistenklige lukten, og snuste og sniffet rundt i flyet uten å klare og lokalisere den. Flyet ble tømt, og en grundig undersøkelse foretatt. Til slutt fant de kilden, nemlig oil skin-jakken, splitterny og glinsende av fett. Tipper eieren var ganske brydd selv om opptrinnet egentlig ikke var hans skyld. Det var forresten til pass for ham; på listen over dølle plagg finner man oil skin på en god annen plass etter gul allværsjakke.

Jeg har en litt eksentrisk bekjent. Han er en festlig fyr, svært forfengelig og pyntesyk hva angår eget utseende såvel som tingene han omgir seg med. Hans interesse for interiør er nesten manisk, og han diskuterer lenestoler og servanter med imponerende pasjon og lidenskap. Det er en fest å besøke ham, både på grunn av dekorasjonene han til enhver tid har pønsket ut, og oppvartningen. Tilbyr han deg et glass appelsinjuice, får du den ferskpresset og delikat servert i høye glass, gjerne med spektakulær pynt, fruktskive sugerør. Alle fiksfakserier til tross, gjøres det som regel på en smakfull og stilig måte.

Like før jul i 2001 hadde han vært på julegavehandel i London, og fikk erfare de skjerpede sikkerhetstiltakene etter 11. september: Han hadde handlet med seg noen pakker med spesielt lekre smellbonboner, som han ville pynte julepresangene han skulle gi bort med. De lå i håndbagasjen så de ikke skulle bli klemt, og i sikkerhetskontrollen ble han stoppet: Ikke noe fyrverkeri med smell ombord i flyet, takk! Lite villig som han var til å oppgi ideen om festlig pyntede julepresanger, gikk han med på en av vaktenes forslag om å smelle av bonbonene før han entret flyet; de ser jo like fine ut etter at de er fyrt av, og ville fremdeles duge som dekorasjon.

Jeg tenker på episoden stort sett hver gang jeg går gjennom sikkerhetskontrollen på en flyplass, og blir alltid lattermild. Han må ha vært et syn der han med et bistert uttrykk sto og trakk av 24 smellbonboner på rappen, midt på et juletravelt Heathrow.

WTF?!

Glad og forventningsfull rev jeg pappen av bokklubboken som lå i postkassen. Jeg var sikker på at det var Jo Nesbøs Marekors, og en del av hjernen min var allerede i gang med å veie for og imot hvorvidt jeg skulle kaste meg over den straks eller spare den til jeg har anledning til å lese den i et strekk [1].

Stor var skuffelsen da jeg oppdaget at jeg sto med Aris Behns Bakgård mellom hendene! Dette er en bok jeg ikke har det minste lyst til å lese, og jeg er klin sikker på at jeg avbestilte den.

[1] Jeg tror ikke jeg er spesielt tungnem, men når jeg har lest de siste bøkene til Nesbø har jeg hatt litt problemer med å henge med i svingene helt mot slutten, når historien skal nøstes opp og alt skal få sin forklaring.

På høy tid

Etter utallige oppfordringer har jeg nettopp sett en episode av Sex og singelliv, for aller første gang. Det føles litt som da jeg endelig tok sjansen på å smake på rosenkål: Jeg angrer på at jeg ikke begynte tidligere.

Ut i Europa igjen

Etter det som på grunn av travle tider fortoner seg som kun en gjesteopptreden i Norge, går ferden straks videre til Luxembourg. Kofferten er full [1] av bøker og gjetost, som skal byttes ut med Orangina, belgisk øl, gåselever og italiensk salami før jeg reiser hjem.

Jeg gleder meg så usigelig til å treffe lillebror, Bjørn og kjære mammaen min!

[1] I virkeligheten er kofferten selvsagt slett ikke pakket ennå; det gjøres alltid best i siste øyeblikk. Derimot ligger det tøy til tørk på varmekablene og i nærheten av (ikke inntil!) alle ovner, som helst ikke bør være fuktig i morgen tidlig. I hodet derimot, har jeg full kontroll og oversikt over hva som skal med, så jeg kan trygt si at jeg har pakket mentalt.

Nach Kiel fahren

Jeg skal til Kiel i helgen. Der har jeg ikke vært på mange år, den gang Kiel var slutten på første etappe av bilferien som gikk til Italia/Jugoslavia.

Det eneste jeg forbinder med byen er noe som skjedde da jeg var i 13-14-årsalderen (sikkert er det i hvert fall at jeg var fjortis). På turen nedover hadde vi vært innom kjøpesenteret Karstadt, der jeg til min begeistring fant ikke bare blå mascara, som jeg brukte fast på den tiden, men også mascara som var rosa, mintgrønn og gul. Jeg gikk helt i spinn.

Jeg var imidlertid restriktiv i pengebruken såpass tidlig i ferien, fornuften grep inn og jeg la mascaraene tilbake i stativet. Dette angret jeg siden bittert på. Resten av ferien spøkte de kulørte øyensvertene i tankene mine. Jeg ville ha rosa striper i håret og turkise øyenvipper!

Heldigvis skulle vi jo innom Kiel på hjemveien, og jeg fikk pappa og Trine til å love at vi skulle dra tilbake til Karstadt. Jeg la av penger og gledet meg umåtelig. Da vi om morgenen tok fatt på det siste stykket vi skulle kjøre gjennom Tyskland, spurte jeg nok en gang fra baksetet om vi kom til å rekke innom Karstadt. Pappa svarte med stoisk ro at hvis det var noe som var helt sikkert, så var det at vi ville rekke Karstadt, og mere til. Vi hadde nemlig usedvanlig god tid den dagen. Faktisk så god tid at det på et tidspunkt ble bestemt at vi skulle ta av fra Autobahn, og heller kjøre småveier, "for å se litt mer av Tyskland".

Den erfarne bilturist ser vel dette komme: Det tok lengre tid enn beregnet å nå Kiel per småvei. Mye lengre tid, vi sneglet oss fremover, kjørte feil og plutselig var det høyst usikkert om vi i det hele tatt kom til å rekke fergen. Dramatikken i forsetet var til å ta og føle på.

Slik jeg husker det endte ferien med at vi kom kjørende ned til havnen, der båten akkurat hadde lagt fra kai. Heldigvis hadde ikke døren til bildekket lukket seg helt ennå. Vi kom i vill fart, tok sats på bryggekanten og foretok et perfekt svev, slik at bilen akkurat smatt inn før bakdøren klappet igjen.

Lørdag formiddag har jeg fire timer i land i Kiel. Mitt eneste mål er å besøke Karstadt.

Skjerp deg, bladfyk

Etter nesten fem år i medieovervåkningsbransjen, hvorav to år der jobben min ene og alene besto av å lese aviser, ukeblader og tidsskrifter dagen lang, skal det mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg har sett mye rart både av leserinnlegg, debatter og ikke minst journalisters idiotiske påfunn og elendige språkføring. Min respekt for yrkesgruppen har ikke nettopp økt - selv om det selvsagt finnes unntak!

En periode opererte noen kolleger og jeg faktisk med en felles hotmail-konto, skjerp_deg_bladfyk@hotmail.com, som vi brukte til å påpeke alt fra språklige brølere til faktafeil, samt generelle oppfordringer om å ta seg en bolle.

I dag ble jeg imidlertid via Olaug gjort oppmerksom på en av de mest hårreisende ytringene jeg har lest i hele mitt liv. Sjekk ut Meininga med mørketid fra Bergens Tidende.

!!!

Jeg har ikke så mye mer å si om saken annet enn at jeg helhjertet stiller meg bak det Olaug skriver i dette glimrende leserinnlegget i sakens anledning.

Hvor var du da Diana døde?

... etter min mening et langt mer betimelig spørsmål enn hvor jeg befant meg da Oddvar Brå brakk staven (hvilket jeg nemlig ikke kan gjøre rede for).

Da jeg fikk vite at prinsesse Diana var forulykket i Paris, derimot! Dette var bare en uke etter at Geir Ove og jeg hadde truffet hverandre, midt i en periode han var svært travel på jobb. Vi måtte derfor ha stevnemøter på de mest aparte tidspunkt, og denne søndags morgen befant vi oss i Munch-museet. Etter at vi hadde gått en runde og sett på bilder skulle vi drikke kaffe i kafeteriaen, og det var her øynene mine ble dratt mot avisforsidene med det uvirkelige budskapet.

Ble jeg rystet i mine grunnvoller?! Blek og sjokkert kjøpte jeg både Dagbladet og VG. Selv om jeg hele tiden hadde i bakhodet at det var viktig å ikke gi Geir Ove det feilaktige inntrykk at jeg var skrullete og sykelig opptatt av konglige i inn- og utland, klarte jeg slett ikke å snakke om noe annet.

Da han måtte dra på jobb var jeg litt redd for at jeg helt hadde ødelagt det gode inntrykket av meg selv jeg følte at jeg hadde bygget opp i løpet av uken som var gått, men denne tanken vek snart plass for trangen til å telefonere i øst og vest og snakke om det inntrufne. Ikke minst var det gledelig at jeg for en gangs skyld var så tidlig på bena til søndag å være at jeg i flere tilfeller var den som overbragte de drøye nyhetene.

Nesten en uke etter - faktisk på min 25 årsdag - fikk jeg fremskyndet en frisørtime slik at jeg skulle få med meg begravelsen på fjernsyn. Sentrum var overraskende folketomt til at det var lørdag formiddag, og jeg skyndte meg hjem og satt i mange timer bak nedrullede gardiner og lot tårene sile. Nå i ettertid er jeg egentlig mest forbløffet over at jeg reagerte så sterkt på hendelsen. Stemplet som overdrevent monarkistisk interessert kleber forresten ved meg her hjemme den dag i dag.

Flausemessig om arkitektur

Han sto utenfor Kunstnernes Hus, så ut som han var litt i villrede, og stoppet meg da jeg gikk forbi: "Hvor lang tid vil jeg bruke på å gå til sentralstasjonen?" Jeg fortalte ham at det ville ta cirka 15 minutter, og pekte ut retningen. Ettersom jeg selv var på vei til sentrum, ble vi gående ved side om side på fortauet. Det føltes ganske idiotisk, så jeg brøt tausheten ved å si at dersom han skulle med flytoget kunne han også ta det fra Nationaltheatret.

Det viste seg at han hadde bagasjen sin i en oppbevaringsboks på Oslo S., og da isen var brutt fikk vi oss en hyggelig prat der vi spaserte gjennom byen i regnet. Han var fra København og fortalte at han hadde besøkt Oslo en rekke ganger de siste månedene, men bare sittet i møter og aldri hatt tid til å se noe av byen. I går hadde han imidlertid rukket både Munch-museet og Kunstnernes Hus.

Jeg elsker byen min, og snakket i vei om alle dens fortreffeligheter (samtidig som jeg også sa mye pent om København, som også er en yndlingsby). Samtalen kom fort til å dreie seg om arkitektur, et tema jeg gjerne konverserer om. Jeg mjæret i vei om bygningene vi passerte samt generelle synspunkter på byggestilen ved århundreskiftet kontra for 30-40 år siden, frem til dagens arkitektur. Videre lirte jeg av meg noe svada om Københavns Sorte Diamant, Snøhetta og det nye operabygget, før jeg triumferende viste frem Tinghuset, som akkurat åpenbarte seg foran oss.

I krysset Grensen/Akersgaten skiltes våre veier og vi bød farvel. Noe av det siste han sa var at det hadde vært interessant å snakke med meg, før han la til: "Jeg jobber sgu som arkitekt". Jeg følte meg som en dust, særlig da jeg mante frem igjen min egen skråsikre stemme jabbe i vei om arkitektur på amatørens glade vis hele veien fra Kunstnernes Hus.