Kristiane.org

Nesten ikke tilstede

Macen min er levert til reparasjon, og kommer til å være borte i en uke eller to. Til alt hell fikk jeg en iPod Touch til bursdagen, men grensesnitt såvel som funksjonalitet gir meg langt dårligere bevegelsesfrihet på nett enn jeg er vant til (og setter pris på).

Der jeg bodde deler av oppveksten min, forsvant strømmen til stadighet. Det var ikke store dramatikken i dette; den var som regel tilbake etter noen timer.

Selv om vi altså var vant til at strømmen gikk, var det vanskelig å venne seg til det. Også mens det sto på. Jeg husker disse strømbruddene som hyggelige. Stearinlys og lommelykt ble funnet frem. Eventuell middagsmat måtte vente. (Jeg har alltid vært mer glad i brødskiver enn varm mat.)

Så satt vi der, da. Kakao var nærliggende, mente én. Bedende barneblikk møtte de voksnes. Helt til vi kom på at kakao krevde varm komfyr. - Nå, men la oss nå sette på TVen! På vei bort til apparatet husket man. De andre lo. Det gikk sport i å lure hverandre til å sette kursen mot et elektrisk apparat. Slik gikk kvelden.

Og nå. Jeg vet utmerket godt at macen er ute av huset. Likevel henger ikke hjernen helt med. Den styres av reflekser, og vil hele tiden sjekke mail, eller busstidene på Trafikanten. - Å nei, husker jeg straks, og synker tilbake i sofaen igjen. I neste nu: - Ah, da kan jeg jo benytte anledningen til å brenne den CDen jeg lovet å lage! Men nei.

- Lurer på hva slags vær vi får i morgen? Jeg farer opp igjen, før jeg innser at også Yr er utenfor rekkevidde. Vel, kanskje jeg heller skal se på TV. - Mon tro hva som går? Men også VGs TV-guide er jeg avskåret fra. Telefonkatalogen, Filmweb, IMDB, Six Feet Unders Episode Guide. Blogger, forum og nettbutikker. Bildene mine. Muligheten til å se gamle SATC-episoder på DVD. Jeg må bare innse at en stor del av min aktivitet (i hvert fall delvis) foregår via macen.

Dog er det godt å bringe i erfaring hvor lite jeg savner Facebook. Og heldigvis holder jeg på å lese det som må være årets beste bok.

(Da jeg hadde skrevet dette trykket jeg på Save, og løp ut i entreen for å hente iPoden. Den burde lades før jeg reiser til fjells i morgen, kom jeg på. Men det går jo ikke. Sukk.)

Den beste handlelappen

Funnet på ICA Jordal 25.09:

Så kort og fyndig kan det gjøres! Ren hverdagspoesi (skjønt den hadde vært enda bedre hvis det sto
4 øl
sigg
digg).

Noe sier meg at handlelappens opphav ikke er spesielt god i Kims lek.

TV-høsten

Seersuksess for Ylvis, melder Dagbladet. Et par uker etter at jeg ga programmet nokså lunken forhåndsomtale.

Noe av det samme skjedde da Skal vi danse begynte på TV2. Jeg så det aller første programmet, og dømte konseptet nord og ned. Både i bloggen og til alle som gadd høre på meg. Det var liksom for døllt til å kunne slå an, mente jeg. (Stikkord: Selskapsdans, mennesker som har selskapsdans som jobb, paljettkjoler, C-kjendiser, kjipe programledere. For å nevne noe.)

Skal vi danse er vel en av TV2s største suksesser noen sinne, og jeg innser at jeg ikke har noen fremtidig karriere i Geelmuyden.Kiese.

---

Mer TV: I skrivende stund ser jeg Charterfeber på TV3. Jeg har hørt en del om programmet i det siste, og har blitt litt nysgjerrig.

Vel. Selv om det å ta løpefart og sparke inn åpne dører er en favorittgren, har jeg ikke særlig mange ord nå.

Jeg sitter litt med samme følelse som da vi leide Himmel og helvete en ekstremt fyllesyk søndag tildlig på 1990-tallet. Genial idé, mente alle. Den skulle visst være så dårlig at den var morsom.

Bare at den viste seg å være langt beyond det. Latteren forstummet raskt. Den lystige dagen derpå-stemningen ikke bare dalte, men klasket i gulvet, allerede før Lillebjørn var reist til København. Jeg ble uvel, andre ble aggressive. Én person satt frådende i et hjørne med telefonkatalogen oppslått. Han ville ringe Sigrid Huun. Dette måtte påtales, mente han. Det endte med at alle gikk hvert til sitt, uten kebab.

Et innlegg skrevet i affekt

I motsetning til hva som er tilfelle med t-banene og trikkene i Oslo, er bussparken ganske ny og fresh. Det er lenge siden man satt i mugne seter på 20-bussen, med vannet fra trekkspilleddene silende ned i nakken. De nye bussene har også senkefunksjon ved midtdøren, slik at det skal være enkelt å stige av og på med barnevogn eller gåstol.

Så bruk den da, for helvete!

Jeg er som tidligere nevnt ikke tilhenger av å fortelle folk hvordan de skal gjøre jobben sin. Jeg har derfor aldri ropt en anmodning om dette til sjåføren, der jeg bakser og sleper for å komme meg av eller på bussen. Men jeg vurderer å sende en mail til Ruter. (Jeg er bare så veldig lite glad i barnevognsutring.)

Bortreist på dagen

I min tid som profesjonell avisleser stusset jeg ofte over hvor mange mennesker som rykker inn en annonse i lokalavisen i anledning sin fødselsdag under vignetten "Dagen feires ikke".

Dette er som kjent ikke min stil. Min 36 årsdag feires såvisst, og jeg har som vanlig flagget den høyt i flere uker. Men jeg kan kan knytte en annen fødselsdagsspalteklisjé til den, nemlig "bortreist på dagen". Bursdagen feires i Berlin, med piker, vin og sang. Hvis tidsinnstillingen i MT virker, vil jeg likevel publisere det obligatoriske diadembildet i anledning dagen:

Kristiane (36)

Og kavalkade:

Kristiane (30)	Kristiane (31)	Kristiane (32)
Kristiane (33)	Kristiane (34)	Kristiane (35)

Dagens spørsmål: Hvordan kan håret mitt ikke ha vokst på ett år?! På den annen side har det skiftet farge, så jeg bør vel ikke klage for høyt.

Trøfler og timotei

Hver gang jeg er innom en tax free-butikk, er det obligatorisk å stoppe opp foran La Prairie-hyllen for å knise av prisene. Det er mange år siden jeg første gang leste i avisen at Gimle parfymeri ikke klarte å ta inn nok av den eksklusive kaviarkremen som koster mange tusen kroner krukken. De ble revet vekk straks de kom inn i butikken. Jeg, som selv holder meg med Dermalogica-produkter, og slett ikke går av veien for å svi av penger på tull og tøys, trodde ikke mine egne øyne.

Jeg blir ikke like rystet av La Prairie lenger, snarere litt lattermild. Jeg har dessuten bragt i erfaring at kremen ikke lukter kaviar. Første gang jeg leste om produktene, syntes jeg nemlig dette var nesten like sjokkerende som prisen. Hvem har lyst til å smøre kaviar i ansiktet, liksom.

Derfor kom jeg til meg selv igjen før jeg traff bakken da jeg oppdaget en hvit trøffel-hårsjampo hos frisøren min i går. Hvit trøffel-sjampo, faktisk. Trøffel er noe av det aller beste jeg vet, men jeg er ikke hypp på at håret mitt skal lukte av det. (På samme måte som jeg ikke har noe ønske om en parfyme som lukter rå kjøttdeig.)

Nå viste det seg at sjampoen ikke luktet trøffel i det hele tatt (hvordan klarer man å skjule en så fremtredende duft som trøffel?). Men ideen! Å komme på noe slikt. Jeg synes det er utrolig. Jeg er dessuten av den oppfatning at trøfler bør spises, ikke skylles ut med badevannet.

---

Og en ting til: Såvidt jeg forstår av reklameplakatene som henger over hele byen, dreier det nye TVNorge-programmet Ylvis møter veggen seg om at de to brødrene på forskjellige måter skal hive seg inn i en isoporvegg. Det høres morsomt ut, gitt.