Kristiane.org

Verdens beste låt

En radiokanal jeg pleier litt nærmere omgang med enn jeg liker å innrømme, er i ferd med å kåre "Topp 1000 fra de siste fire tiår". Altså de tusen beste låtene fra 1970 og frem til nå. Lytterne oppfordres til å sende inn sine topp ti-lister, i rangert rekkefølge. (Dette er jeg motstander av. Jeg mener det i utgangspunktet er nærmest umulig å plukke ut verdens ti beste låter. Om man i tillegg skal rangere dem blir oppgaven helt uoverkommelig.)

Hver dag presenteres nye lister. Listeglad som jeg er, har jeg en viss glede av å høre om dem. Noen ganger er det kjendiser som bidrar. (Ole Evenruds gode navn og rykte sank som en sten. Men jeg var forsåvidt klar over at han hadde en uforholdsmessig høy stjerne hos meg, så han har vel egentlig bare havnet på sin rettmessige plass.) Men som regel er det mannen i gata som presenterer sin liste.

Jeg har levd så lenge at jeg hverken blir sjokkert eller provosert av musikken som spilles. Litt overraskende er det at 80-tallsmusikken er til de grader sterkt representert, men det skyldes nok at min generasjon ++ later til å være kanalens målgruppe.

Gjengangere på listene er Pink Floyd, Bruce Springsteen, Simple Minds og Nazareth. Ikke mine favoritter (bortsett fra Springsteen, da, han har nok en låt inne på min topp ti også), men jeg kan jo se hvorfor de er med. Og låter som Hotel California, I Wanna Know What Love Is, Stairway To Heaven og Total Eclipse Of The Heart er jo uomtvistelig klassikere, selv om de ikke akkurat er mine favoritter.

I ettermiddag ble jeg likevel rykket litt ut av balanse da en dame fra Vestfold utbasunerte sin nummer én på topp ti-listen. Naturligvis uten å skamme seg det aller minste, og tilsynelatende også uten å erkjenne at dette er et mildt sagt pussig valg. For vi snakker tross alt om den aller beste låten som noen gang er laget her. Ikke beste norske 80-tallslåt, ei heller beste senåttitallslåt.

Nei, man kan velge helt fritt fra absolutt alle låter som er laget, 40 år tilbake i tid. Ikke bare fra Norge, eller Skandinavia (Sverige!), men fra Amerika, Europa, hele verden! (... melkeveien, universet og så videre...) Det er ganske mange sanger å velge mellom. I følge denne personen er den aller beste låta som noen gang er laget *fanfare* Downtown med One 2 Many.

Du husker dem ikke, sier du? Det er ikke så rart, for dette norske one hit wonder-bandet utmerket seg ikke stort. Ikke utover å være representert på en sommerkassett fra Posten (det er der jeg har dem fra), samt å bli brukt i en reklame for et nytt kjøpesenter i Skien ved navn Downtown.

OK, jeg overdriver litt. Låten herjet vel også i nedre del av hitlistene rundt omkring i Europa, og var muligens stor i Japan. Men dere skjønner hva jeg mener. Downtown er ikke verdens beste låt! Den befinner seg ikke i kategorien man kan velge verdens beste låt fra. Det blir litt som å si at Bombadilla Life er den beste låten som noen gang er laget. Morten Harkets A Kind Of Christmas Card. Eller en av låtene til Ace Of Base. Hadde det enda vært Downtown med Petula Clark! Da hadde jeg vært med på notene. Men One 2 Many? Tror ikke det, gitt.

Kamel skyllet ned med kaffe latte

Da vi skulle kjøpe barnevogn falt valget på en av de mer hippe og trendy modellene på markedet. Ettersom jeg svært ugjerne vil ha på meg at jeg prøver å være hipp og trendy, føler jeg stadig for å rettferdiggjøre valget, både overfor meg selv og andre.

(Kortversjon: Vognen er nett, og veldig god å trille både i skogen og på asfalt. Den kan vendes begge veier, er dessuten stilig, og lett å slå sammen. Da blir den klin liten, og passer godt inn i Polly (som også er liten og nett).)

- Så lenge jeg holder meg unna ekstrautstyret, har jeg sagt til meg selv, for å forsvare innkjøpet. Vognen kan nemlig styles opp med diverse tilbehør i samme merke. Som parasoll, kaffekoppholder, stelleveske og dunpose. Det finnes utallige trekk til den, i alle kvaliteter og kulører, slik at man kan bytte farge etter humør. Det arrangeres egne vogntreff (I kid you not), hvor man kan gå for å vise frem sitt nye limited edition-trekk i denim. I følge en artikkel i Dagens Næringsliv, er det ikke uvanlig å hilse inneforstått på andre med samme vogn.

Og jeg har jo merket det. Her oppe i høyden ser jeg knapt noen med maken vogn, mens i Bogstadveien, på Grünerløkka og andre kule steder er det tett mellom dem. Likevel føler jeg meg bekvem med min egen røde og grå nedstrippede vogn. Den er virkelig veldig god å trille, smal og lett, og dermed lett å buksere inn og ut av kollektive transportmidler. Og den er fin, synes jeg (det må nevnes).

Som jeg har skrevet om tidligere er jeg ingen tilhenger av kaffedrikking på gaten. Nå som jeg ikke sitter inne på jobb om dagen, men stadig er på farten, har jeg imidlertid fått et visst behov for å gjøre det selv. Og det er upraktisk å ha Ulrikke under armen og kaffekoppen i én hånd, mens jeg styrer vognen med den andre. Uten at dét har fått meg til å engang vurdere å kjøpe kaffekoppholder.

Men man har som kjent en mening til man får en annen. Da jeg i går fikk se en koppholder på nært hold, kjente jeg et brennende ønske om å likevel ha en selv. Så i dag kjøpte jeg både kaffe latte og holder på Kaffebrenneriet. Jeg monterte den straks (det fulgte med en stjerneskrutrekker!), og resten av dagen rekte jeg gatelangs og agerte trendy og urban mor. Så får jeg heller tåle å bli slått i hardtkorn med vogngærningene. (Skjønt blant dem får jeg vel ikke innpass siden koppholderen ikke har den rette logoen.)

Når en slik t-skjorte engang finnes

... hvordan kunne jeg la være å kjøpe den?

Skjønt jeg orker nesten ikke tanken på hvilke hengemyrer av noen konversasjoner den kan avstedkomme for eksempel ute på byen [1]. (For ti år siden ville jeg elsket det.)

[1] Og ute på byen er jeg jo støtt og stadig nå for tiden. (Not.)

"Se mitt søte barn" kap. IVXII

(Dette er det siste innlegget i denne uendelige serien på lenge, det lover jeg.)

Ulrikke er svært opptatt av skaut for tiden, ikke minst fordi hennes dyrebare ekorn bærer nettopp dette hodeplagget. Alle skaut på t-banen kommenteres høylytt. Og ikke bare én gang. Skautet kan gjerne være samtaleemne under hele reisen, og hun lar seg bare midlertidig distrahere bort fra temaet.

I dag morges fikk hun øye på to kvinner med skaut diagonalt overfor oss så snart vi hadde satt oss ned. Jeg håpet svakt at ikke de - som oss - skulle være med helt til Smestad. (Den turen tar nesten 25 minutter.) Snakket om skaut avtok imidlertid raskt da det lille matvraket oppdaget at de satt og spiste. - Mat! utbrøt, nei, forlangte hun straks. Med lav stemme sa jeg at hun skulle få mat når vi kom frem til mormor.

Men de hadde hørt henne alt, og en av dem brøt straks en bit av böreken sin, og ga den til Ulrikke. Heldigvis takket hun med høy og klar stemme, både da hun fikk den, og etter at den var fortært.

Sin mors datter

Det var helt umulig å få Ulrikke til å sove i sted. Hun var åpenbart kjempetrett, men nektet å sitte i vognen, og laget scener inne på Platekompaniet. Etter en opprivende skifteseanse, visste jeg ikke mine arme råd.

Før jeg kom ut fra stellerommene, og fikk øye på inngangen til Clas Ohlsson. Selv blir jeg fylt av lede, helt matt og fullstendig tappet for livslyst straks jeg setter mine ben i den svenske duppeditt-kjeden. - Det kan ikke skade å prøve, tenkte jeg, og vrengte inn i butikken.

Da vi gikk langs den tredje reolen sov hun dypt. Det er første gang jeg har fått noe ut av et besøk på Clas Ohlsson.