I et forsøk på å ... tja... ikke fornye meg akkurat, men kanskje heller å høre på noe annet for en stund, tømte jeg nylig den lille iPoden min for Perssons Pack, Lars Winnerbäck og svensk punk. Jeg innså i et klart øyeblikk at jeg trengte en pause.
Da jeg skulle laste inn ny musikk, ble jeg litt rådvill. Jeg visste at det måtte bli en del Springsteen. Det har ligget i kortene siden hans to konserter på Valle Hovin tidligere i sommer (til tross for at jeg ikke var på noen av dem). Ellers fant jeg plass til Eels, Chumbawamba og Dylan (som sagt, målet var ikke at jeg skulle fornye meg). En del Jokke, nesten hele Tracey Ullmans You Broke My Heart In 17 Places, litt Lou Reed og Bowie.
Men innimellom dette plukket jeg også frem noen gamle favoritter fra min mørkeste katalog. Altså enkeltlåter jeg liker, men som man bare ikke kan være bekjent av å høre på. Merk at jeg i denne sammenheng ikke snakker om låter som Total Eclipse Of The Heart, Fredag med Geniale Griser eller Hotel California. Safety Dance med Men Without Hats, She's So High, Seasons In The Sun og Baby One More Time havner heller ikke i denne kategorien.
De ville sikkert gjort det hos mer pompøse og selvhøytidelige mennesker, men det er lenge siden jeg sluttet å være PK på musikkfronten. Jeg mener at alle disse sangene har en viss sjarm, selv om jeg ikke direkte kunne argumentert mot at de også er dølle.
Nei, jeg snakker om langt mer graverende tilfeller av dritmusikk. Men jeg lastet skamløst og frydefullt inn mine mørkeste musikalske hemmeligheter. iPoden er en Shuffle uten display, og ulåtene ville være like vanskelig å avsløre som ufresht undertøy. Altså nesten helt trygge for omgivelsene - men ikke helt. For ville det ikke være typisk at du nettopp den dagen du trakk på deg en gammel, morken Sloggi, ble påkjørt så buksene måtte klippes av deg? Eller at du havnet på byen og bare måtte fontenebade på vei hjem?
Eller, som i dette tilfellet, skulle kjøre bil til Göteborg med to kamerater. DJ Kri var selvsagt godt forberedt, men da vi satte oss inn i bilen kom det for en dag at CD-spilleren ikke virket. - Men da tok du vel med iPoden din, spurte jeg sjåføren. Det hadde han ikke gjort (!). - Men du har vel din med?, parerte han raust. Straks kjente jeg en blanding av skam og ergrelse stige opp i meg.
Under normale omstendigheter ville tidligere nevnte DJ Kri frydet seg. Frie tøyler over bilstrereoen i nesten fire timer! Men så var det den nylig foretatte utskiftningen av musikken, da. For jeg visste jo at innimellom den normale, gode og nokså forutsigbare musikken, befant følgende låter seg:
Det vackraste - Cecilia Vennersten
I Guess That's Why They Call It The Blues - Elton John
Didn't We Almost Have It All - Whitney Houston
Greatest Love Of All - Whitney Houston
Hold Me Now - Johnny Logan
Jeg har et nært og varmt forhold til Sverige. Musikken, språket, og Liseberg. Lyckans ost, små röda stugar, og Olof Palme. Sverige er på så mange måter bedre enn Norge. Likevel er det gjerne noe som skurrer år man besøker landet. Dette har jeg ikke klart å formulere i tankene engang, før det ble satt ord på i et blogginnlegg tidligere i sommer. Et innlegg det (utrolig nok) ikke er mulig å linke til, så jeg må sitere deler av det her i stedet:
Sverige, 23. juli 2008: Med tanke på hvor mange besøk det blir i løpet av et år, så skal ingen få påstå at vi nordmenn ikke setter pris på vårt naboland i øst. Og vi kan vel litt generelt og overflatisk si at på denne kloden er det intet folkeferd som ligner mer på oss. På de fleste områder, ihvertfall. For det er en del forskjeller også, som man merker ganske godt etter en stund. Ferien i år tilbringes såpass nær svenskegrensen at det nesten daglig blir en liten tur over Svinesund. Og da ber man jo nærmest om trøbbel. Ikke noe seriøst, men likevel fullgode eksempler på forskjellene i svensk og norsk lynne. Det første jeg la merke til, var at i forbindelse med ombyggingen Thon foretar på Nordbysenteret så har parkeringsplassen blitt merkbart mindre. Her i landet hadde vi muligens løst det ved å la folk parkere litt her og der, og heller tatt det påfølgende kaoset og de sinte påstandene om dårlig kundebehandling med et skuldertrekk. Så ikke i Sverige! Der plasserer man 4-5 vektere (i brune skjorter, kunne jeg ikke unngå å legge merke til) rundt omkring på plassen, og kommanderer kundene til å parkere på de oppmerkete plassene. Ikke spesielt alvorlig, men jeg følte ihvertfall en ubendig trang til å parkere akkurat der det passet meg. (...)
(Hele innlegget kan leses her (bla nedover til 31.07.08).)
Da falt brikkene på plass. Akkurat sånn er de, svenskene. Mitt inntrykk er bare forsterket etter å ha tilbragt en snau uke i Halmstad. Svenskene er rare. De har rigide regler for alt. Samt en ubendig trang til å følge dem. I hvilket annet land er det forbudt å snakke i mobiltelefon mens man fyller bensin? Illustrert med forbudsskilt på bensinpumpen, selvsagt.
En dag sto jeg i kø i en kiosk inne på et kjøpesenter. En vanlig svensk kø. Det vil si lang som et vondt år. Om man leter etter en minibank i vårt naboland, er det bare å kikke seg rundt etter en dritlang kø. Der er minibanken, og menneskene står saktmodig i køen, uten så mye som et sukk av kjedsomhet. Slik var denne kioskkøen også.
Da det omsider ble min tur, viste det seg at personen i kassen ikke var villig til å ekspedere meg. Det gikk litt tid før jeg oppfattet hva som var problemet: Jeg hadde ikke kølapp!
I denne kiosken, der 8-10 mennesker sto pent på geledd bak hverandre og ventet på tur, hadde de kølappsystem. Jeg ble nå oppmerksom på at alle som sto bak meg hadde en kølapp som de tviholdt mellom tommel og pekefinger. Mitt betimelige spørsmål om hvorfor i all verden man sto på rekke og rad i en kø når det var kølappsystem, ble ikke besvart. Men jeg ble bestemt geleidet i retning kølappautomaten.
Vantro måtte jeg innse at de slett ikke var villige til å la nåde gå for rett, og la meg slippe til. - Men jeg har jo stått i køen sammen med de andre, innvendte jeg. - Det er jo min tur. Da henviste de (begge de ansatte var nå involvert i saken), litt strengere, til en plakat hvor det sto at man måtte trekke kølapp. Det sto på plakaten, og det var ingenting de kunne gjøre.
(Om jeg trakk en lapp og stilte meg i køen på nytt? Særlig. Snarere gikk jeg bannende derfra.)
Hver dag bød på en rekke fortredeligheter av denne typen. Store og små.
I går skulle jeg og min venninne på konsert med Lars Winnerbäck. Utendørs! Å arrangere utendørskonserter kan de, svenskene. For noen år siden så jeg og store deler av min familie Winnerbäck i Pinneviken i Lysekil. Et fantstisk flott konsertsted i havgapet, med svabergidyll og store plener. Brottet i Halmstad skulle visst være mye av det samme, og jeg gledet meg kolossalt.
I løpet av dagen diskuterte vi hvorvidt det ville være mulig å ha med seg pappvin på konserten. Gleden ved å drikke medbragt vin på utendørskonsert i Norge ble vel stengt for oss omtrent da bag-in-boxen ble lansert. Men svenskene har vært adskillig mer liberale på dette området. Min venninnes mann, som hadde tilbragt tre uker i strekk i Halmstad, hadde ingen tro på det. Han mente at det helt sikkert var forbudt med medbragt drikke, og om det i det hele tatt var øl å få kjøpt på området, måtte vi forvente at det var mellanøl. Min venninne og jeg var litt mer optimistiske. Vi ble enige om å ta sjansen, og puttet en 1,5 liter i vesken.
Da kontrollørene fant den, påpekte min venninne med den skyldbetyngedes hurtighet at - På plakaten står det bare et det ikke er lov med GLASSflasker. Det ble mye nøling og karakteristiske, svenske - Aa-aa fra kontrollørenes side. Min venninne og jeg så sjokkert på hverandre. Fordi 1) Fantes det virkelig ingen klar regel eller noe forbud?! og 2) Hvordan kunne dette være en ny problemstilling når portene hadde vært åpne i to timer?
Etter å ha tygget litt på saken, lot de oss slippe inn med pappvinen. For, som de resonnerte seg frem til: Det sto jo bare at glassflasker ikke var lov. Vi jublet, og nå fulgte noen sorgløse timer i gresset. Med vin. For ikke å snakke om da Lasse entret scenen! Vi sto langt fremme, og jeg har nesten aldri sett så bra på en konsert. Det var også uvanlig god plass, la jeg merke til. Mot slutten av konserten fikk jeg lyst til å gå enda lenger frem, for å oppleve trykket og stemningen rett foran scenen.
På vanlig maner begynte jeg å trenge meg fremover, men jeg kom ikke mer enn en snau meter før det var full stopp. Jeg ble nærmest tatt i nakkeskinnet, og slengt tilbake på plassen min. Publikum var i kok. Og ikke på grunn av den flotte konserten vi opplevde sammen. Nei, de var fortørnet og rasende. Jeg hadde forsøkt å presse meg frem, og ta noen andres plass. Jeg hadde brutt regelene. Det var særlig en høy mann jeg tror hadde mest lyst til å stoppe konserten for en stund, så vi kunne ta en allmøte om saken, og bestemme hva straffen skulle bli.
Jeg er selv ingen tilhenger av bøllete opptreden på konserter. Men rett foran scenen på en rockekonsert, kan man ikke forvente å stå helt i ro, med god avstand til sidemannen, og andektig nyte musikken. Det finnes som regel en plass for det også, men den er mye, mye lenger bak.
Å stå rett foran scenen er tøft og hardt. Det er klart man kan bli litt forbannet i kampens hete, men man blir fort venner igjen. For man vet jo at der man står, svett og glad med en annens albue trykket inn i ribbena, at de som kjemper seg frem på denne måten digger musikken like høyt som du gjør. Rett foran scenen på konsert er det den sterkestes rett som gjelder.
Men på Brottet var det ingen glede, ingen begeistring. Publikum sang riktignok, alle sammen, med litt mutte, alvorlige ansikter. Bortsett fra seansen da de gikk sammen om å sette meg på plass, fremsto de like engasjerte som plankton.
Jeg skjønner i grunnen godt at Lasse takket for seg uten å spille Kom änglar som siste, aller siste ekstranummer, slik han pleier å gjøre.