Maratondans og hotellopphold

Fritidsklubben jeg vanket på i yngre dager arrangerte maratondans hver høst. Dette var utvilsomt årets høydepunkt. Det hele gikk ut på å danse til man nærmest stupte. Vi hadde fem minutters pause hver time. Utover det gjaldt det å holde seg i bevegelse. Jeg pleide å gjøre det ganske bra; utholdende og sta har jeg alltid vært.

Jeg husker ikke hva som var rekorden min, men jeg danset i hvert fall godt over et døgn den siste gangen jeg var med. Jeg hadde nettopp begynt på videregående, og befant meg midt imellom to verdener. Halvveis ute av den pastellfarvede kokongen fôret med Ball-gensere, lyse høyvanns-Levis og A-ha-plakater, fektet et par islender-kledte armer. Militærbootsene sparket frenetisk fra. (Allerede før jul var de rosa klærne og det høye håret helt forsvunnet, og hamskiftet var en realitet.)

Ett ben i fritidsklubben og ett ben i Sosialistisk Ungdom; dette hindret meg ikke i å delta i konkurransen det året. Jeg ble sogar nummer to! Denne plasseringen sikret meg ikke bare en Was Not Was-plate (den med Walk The Dinosaur), men også en natt for to på Müller Hotell på Mastemyr. Tenk, et hotellopphold! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med en tur til New York.

Det var i høy stemning jeg og en venninne entret hotellet. Jeg tror det var en av de første gangene jeg bodde på hotell. På ferier med familien var det som regel camping eller zimmer frei som gjaldt. Kanskje et gasthaus i ny og ne, eller en ferieleilighet ved adriaterhavskysten eller i Frankrike. Men aldri ordentlig hotell med tykke tepper, og en diger, gyllen resepsjon med klokke til å plinge i. Dette var overdådig luksus, og jeg var nokså eksaltert.

I kveldingen hadde vi utforsket rommet vårt såvel som isbitmaskinen og skopussapparatet i korridoren. Vi hadde ligget henslengt i sofagrupper i alle etasjer, og kjent på alle dører i håp om å komme over noe spennende. Vi begynte å bli ganske sultne. Litt etter litt gikk det opp for oss at vi faktisk ikke hadde tenkt på det med mat. Det fantes en restaurant på hotellet, men maten var ikke inkludert i premien, og vi hadde selvsagt ikke råd til å betale for en dyr hotellmiddag. Det endte med at vi gikk til Kolbotn og kjøpte godteri for de pengene vi hadde.

Senere på kvelden visste vi ikke helt hva vi skulle ta oss til. Vi hang rundt i korridorene og lette etter bøll. Dessverre viste det seg at vi var omtrent de eneste gjestene. Müller Hotell på Mastemyr var et typisk forretnings- og konferansehotell, med svært få gjester i helgene. Den eneste vi kom i kontakt med var en selskapssyk italiensk trommeslager, som jobbet i resepsjonen (som resepsjonist, ikke trommespiller).

Han serverte oss iskrem og mango-te. Etter hvert syntes vi han ble litt vel nærgående, og ville trekke oss tilbake til rommet vårt. Men først ville han ha godnatt-klem. Vi tok imot med stive smil, noe som for meg ble fatalt: Tannreguleringen min hang fast i ullgenseren hans, og det ble pinlig fomling for å komme løs.

I heisen opp fniste vi hysterisk. Vi falt nærmest over hverandre, og pisket opp stemningen så godt vi kunne. Vel inne på rommet barrikaderte vi døren med en lampe.

Morgenen etter reiste vi hjem. Mette og gode - frokosten var om ikke annet inkludert. Men også mette på inntrykk, etter det vi lenge betraktet som den mest begivenhetsrike helgen vi hadde opplevd.

Postet av: Kristiane at Oktober 24, 2006 2:19 EM