Kristiane.org

Vår. Tra la la vår.

Jeg har spist årets første yoghurt-is i Vaterlunden. Thank heaven for 7-Eleven og våren. Jeg kunne formelig kjenne fregnene sprette frem i fjeset mitt.

Tra la la vår. I år.

Du/et

De fleste er vel kjent med du/et-problematikken i T9-ordlisten som de fleste benytter når de skriver tekstmeldinger. Altså at "et" er mer vektet enn "du", og kommer opp som første alternativ. Om dette er lurt eller ikke har jeg alltid fundert på; man bruker antakelig ordet "et" minst like ofte som "du", men det er jo bare når man skal skrive sistnevnte man legger merke til det og ergrer seg.

Ulrik og jeg har i lang tid konsekvent latt "et" bli stående i stedet for å trykke frem "du", og at "øl" betyr "ok" er også en selvfølge. Ja, selv i mail bruker vi disse erstatningsordene, og skriver for eksempel "Har et levert nøklene til squashklubben?". Dette er nå så innarbeidet at "du" rett og slett virker feil. Den nye telefonen min foreslår imidlertid "du" først, så når jeg skal skrive til Ulrik nå må jeg bla meg ned til "et". Og det er jo, når man tenker over det, ganske vanvittig.

Along came Polly

Vi har kjøpt bil! Polly er snart fire år gammel, har CD-spiller, elektriske vinduer og sentrallås. Hun er stilig, nett og mørkeblå, med røde lykter bak.

Det er så stas! Vi kan kjøre til Vestlandet, Luxembourg, hytta og IKEA. Ha med et ekstra par sko? Ikke noe problem! Sleng dem inn bak. Hurra!

Og kanskje, kanskje betyr dette at jeg vil skaffe meg sertifikat ...

T610, rød

Alt kommer til den som kan vente: Nå eier også jeg en Sony Ericsson T610. Rød! Den er så lekker at jeg får helt vann i munnen, og dessuten elegant, nett og kul.

Det er selvfølgelig også litt frustrerende å ha ny telefon med fullstendig ukjente menyer; omtrent som når man er ny på en arbeidsplass og ikke engang kan veien til toalettet. Jeg skriver foreløpig tekstmeldinger uendelig sakte, men om et par dager regner jeg med å være fortrolig med de fleste funksjoner.

Jeg har begeistret fyrt avgårde en del bildemeldinger, men dette har ikke ført til den ønskede respons (hører dere, søsken?!).

Som tidligere nevnt har jeg aldri vært spesielt opptatt av spill, men minigolf-spillet som fulgte med telefonen har allerede festet grepet på meg. Det eneste som er litt irriterende er at etter å ha fullført hvert enkelt hull (det er 18 totalt), må man se på at en motstander som befinner seg inni telefonen prøver seg på det samme hullet.

Hvorfor det?! Alle som har frekventert svenske campingplasser vet at ventetiden etter at man selv har slått er så kjedelig at det fort kommer til håndgemeng med de andre ventende (for eksempel lillebror). Med golfkøller til våpen er ikke situasjonen trygg for noen!

To slags redsler

(...) Allt hon inte gjort, varenda tåg hon inte tagit
står och tutar nere på gatan, bakom rullgardinen
och hon vet att det är vår och att varje slant
hon inte slängt har varit en onödig besparing (...)
Lars Winnerbäck

Det hvinte i bremser, og jeg kjente lufttrykket fra bilen som såvidt sneiet meg. Personene som sto på bussholdeplassen like bak meg skrek opp, og sjåføren av bilen hyttet rasende med neven (med god grunn). Jeg turde ikke snu meg, men reddet meg inn på trikken jeg hadde løpt for å rekke, med bankende hjerte og knær som nesten ikke kunne bære meg. Herregud, jeg sprang rett ut i veien uten å se meg for! Min iver etter å rekke Torshov-trikken fra holdeplassen i Brugata fikk meg til å på et blunk glemme trafikkreglene jeg har kunnet siden jeg var barn. Det holdt på å gå riktig ille.

Takk og pris, gudsjelov og heldigvis, hvisket jeg til meg selv mens trikken skranglet oppover mot Grünerløkka. Jeg var svært skjelven og fornemmelsen av asfalt som plutselig kommer nærmere og slår luften ut av deg, satt i kroppen. Jeg har aldri blitt påkjørt av en bil, men kjenner den fortumlete følelsen av å plutselig finne seg selv i sørgelig forfatning på bakken, når man nettopp satt høyt på en sykkel.

Da jeg entret Torshov Helsesenter, som var målet for ekspedisjonen, hadde jeg fortsatt uhyggen i kroppen, men jeg skulle snart få annet å tenke på. Mitt ærend der var å få legen til å berolige meg med hensyn til en føflekk som hadde forandret utseende den siste tiden. Selv med min evne til å male fanden på veggen kom det som et lite sjokk at han ikke bagatelliserte det hele, men derimot ble såpass alarmert at han straks ringte Ullevål og skaffet meg en time noen dager etter. Det er jo selvsagt en lettelse å slippe å vente i ukesvis på å komme til spesialist, men dette var nesten litt vel raskt, og det gjorde meg urolig.

På Ullevål kunne de ikke, slik fastlegen min hadde forespeilet meg, fastslå om føflekken var av det skumle slaget. Selv etter at Han Som Henger I Hornet På Veggen Der var tilkalt rådet det usikkerhet og jeg lå anspent på undersøkelsesbenken mens legen, en sykepleier og Syvende Far I Huset diskuterte seg i mellom. Føflekken ble fjernet, jeg ble snurpet igjen med fire sting og sendt hjem med beskjed om at jeg ville få høre om den var ondartet i løpet av 1-2 uker.

Jeg skal ikke dvele ved hvordan de siste par ukene har fortonet seg. Men jeg har fått merke at tankene innimellom flyr fortere enn fornuften, slik at det hjelper fint lite å si til seg selv at det i hvert fall ikke er noen grunn til å ta sorgene på forskudd. Det har vært unntakstilstand, og telefonen som kom i går gjorde meg så usigelig lettet og glad. Tra la la.

Ord i munnen på meg

I dag oppdaget jeg at når jeg starter et avsnitt med ordet "Mine ..." foreslår Word den elendige frasen "Mine damer og herrer:". Herregud, da!

Strømbrudd

Strømmen forsvant mens jeg holdt på å steke lakseburgere. Et blikk ut i oppgangen fortalte at det kun var vår leilighet som var mørkelagt, men ingenting skjedde da vi vippet på automatsikringene i skapet i gangen.

Etter å ha erfart dette satte Geir Ove øynene i meg: - Strømregningen! Har du betalt den? Jeg ble straks skyldbetynget og urolig, omtrent som når kontrollører med røde ullgensere og blå jakker sprer seg i t-banevognen. Jeg får harahjerte selv om jeg vet at jeg stemplet flexikortet før jeg steg på banen.

- Selvsagt har jeg det, bedyret jeg, langt mer skråsikker enn jeg følte meg. Hvorpå han sprang i kjelleren for å sjekke om det var hovedsikringen som var gått. Imens lette jeg med skjelvende hender etter lommelykten, og da den omsider var lokalisert bladde jeg febrilsk i papirene i Hyllen For Regninger. Så hørte jeg Geir Ove i trappen, og bykset ham i møte. Det var hovedsikringen som hadde gått, viste det seg, og etter å ha lett høyt og lavt i en halvtimes tid fant vi reservesikringene og kunne gjenoppta matlagingen.

Etterpå lo vi av Geir Oves manglende tiltro til at jeg betaler regningene i tide, spesielt at han fant det mer sannsynlig at strømmen var stengt av enn at sikringen hadde gått.

Og til sist, note to self: Det kan lønne seg å legge både lommelykt og sikringer på et sted som er lett å finne i mørket - og deretter memorere hvor man har lagt dem.

Pussig

I går fant jeg en bok jeg har lett etter i antikvariater, bruktbutikker og på loppemarkeder i alle år. I dag fant jeg den samme boken en gang til - i en annen butikk.

Om jeg kjøpte begge? Jeg hadde vel egentlig ikke noe valg. Billige var de også, i går betalte jeg 50 kroner, og i dag kun 25 kroner for et nærmest mint eksemplar. Hurra!

Vi är många

Midt i bildet: Undertegnede og søs en gang midt på nittitallet, såvidt jeg kan bedømme av klær og frisyre.

Gratulerer med dagen, jenter!

Varför gör dom på det sättet?

Det er vanskelig i ettertid å forstå hva som fikk meg til å utføre denne besynderlige handlingen: I går ettermiddag kom jeg over et lite støvsugermunnstykke som lå på kommoden i gangen. Jeg løftet det opp og gransket fasongen. Spekulerte litt på bruksområdet, veide det en stund i hånden, og så: På en innskytelse satte jeg det til munnen og innhalerte dypt.

Nå skal det sies at jeg var overbevist om at munnstykket var ubrukt og helt rent. Vi fikk ny støvsuger til jul, og jeg var ikke klar over at Geir Ove hadde tatt i bruk det finurlige ekstrautstyret som fulgte med. Det viste seg imidlertid at han akkurat hadde støvsuget en lodden ullstol, så jeg fikk halsen full av støv og lo, og tårene sprang frem i øynene mine.

Min tante Tine har forresten en opplevelse av samme slag: Hun holdt på å steke pannekaker, og like etter at hun hadde helt en øse pannekakerøre i stekepannen oppdaget hun at røren ikke hadde fordelt seg helt jevnt; det var en liten bar flekk i pannen. I stedet for å bikke på stekepannen slik at røren skulle bre seg helt utover, fikk hun det innfall at hun skulle blåse røren på plass. Hun formet munnen til en trakt og bøyde seg over stekepannen, men dessverre litt for dypt. Fffft, sa det. Brannsåret hun fikk på haken var ikke så enkelt å forklare for folk hun traff i tiden etterpå.

Musikk som irriterer

Kristiane-quizen er nå avsluttet. Overraskende mange svarte riktig på spørsmålet om hvilket tilsynelatende harmløst band som irriterer meg slik at jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn: 32 av 62 svarte Bo Kaspers Orkester, og det gleder meg umåtelig at så mange er i stand til å forstå hvor enerverende og utålelig Bo Kaspers fislete jazzpop kan føles. Pling-plong, ikke noe trykk noe sted.

Det er ikke så lett å sette fingeren på hva som gjør meg så rasende av denne musikken, men som en venninne av meg skrev i en mail i sakens anledning:

Vet ikke helt hva det er med Bo Kaspers, men jeg har generelt en kraftig
avsmak for alt som begever seg i retning av jazzpop. Får f.eks. frysninger
av en artist som Silje Nergård - brekker meg nesten når hun står der og
lesper og tegner den sløye melodien med hendene.

Dette oppsummerer svært godt hvordan jeg har det med musikere innenfor denne sjangeren.

Is there life on Mars?

Ganske gøyalt med alle kreaturene som dras frem fra bortgjemte kontorer på forskningsinstitusjoner verden over for å snakke om funnene som viser at det en gang har vært vann på Mars. De har en iver, entusiasme og begeistring som overgår Jan Erik "Autofil" Larsens (og ikke minst er langt mer sjarmerende).

Og min egen kjære sitter med glødende interesserte øyne, som lyskastere rettet mot fjernsynsapparatet.

Kinotvang

Filmer jeg mye heller ønsker å se enn Ringenes Herre: Atter en konge:

- Lost In Translation
- Cold Mountain
- Bare Bea
- Master And Commander
- Buddy
- Mona Lisa Smile (ja, faktisk!)
- Love Actually (til tross for at jeg har sett den før)
- Goodbye Lenin (om igjen den også)
- Oppdrag Nemo

Filmer jeg slett ikke har lyst til å se, men som likevel fremstår som et bedre alternativ enn Atter en konge, riktignok kun fordi de bare varer halvparten så lenge:

- Olsenbanden jr. på rocker'n
- Scary Movie 3
- På hau i havet

Eneste film jeg kommer på i farten som fremstår som mindre fristende å se enn fiseringenes herre:

- Ikke uten min datter

Men torsdag må jeg til pers. Jeg trøster meg med at med denne innstillingen skal det godt gjøres at jeg blir skuffet, og ikke minst: Dette er siste gang!