Kristiane.org

Bislet Bad - en anmeldelse

Etter tips fra Badedamen valgte jeg meg Bislet Bad da jeg skulle utforske nabolagets bademuligheter. Det var med stigende begeistring jeg gjorde entré; en hjelpsom kar i skranken ga meg en kjapp innføring i badets bekvemmeligheter, og på vei til garderoben passerte jeg gamle pene møbler og bueganger. Stedet oste av falmet pomp og prakt fra en svunnen tid, og tankene mine vandret i retning The Roman Pool i Hearst Castle.

Jeg ble imidlertid rykket ut av mine dagdrømmer da jeg kom inn i garderoben. Her var det tett i tett med trange båser, etter min mening ganske meningsløse. Jeg vil tro langt de fleste som oppsøker et offentlig bad er komfortable med å kle av seg i garderoben, så det burde holde med et par avlukker. Noe av fomlingen min der inne skyldtes nok at jeg befant meg i ukjent terreng: Er det lov til å ha på seg sko her? Hvor skal jeg låse inn klærne mine? Ved dusjene fant jeg noen knøttsmå skap der jeg fikk presset tingene mine inn.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er halve moroa med å gå i offentlig bad garderobeskravlingen. Jeg har pleid å gå og svømme med en venninne, og i garderoben oppsummerer vi den siste tidens begivenheter, viser hverandre kroppslig forfall eller en ny BH, skryter av en spesielt god lipgloss, og utveksler sladder [1]. Dette punktet på agendaen anser jeg som lite gjennomførbart på Bislet, men ettersom jeg i dag var alene var ikke det så farlig.

Bassenget kan naturligvis ikke sammenliknes med Tøyenbadet; 16 meters lengde mot 50 meter blir som å sammenlikne Hos Martin med The Office. Men dette var jeg forberedt på, og da jeg i tillegg - etter å ha smelt kneet i bassengbunnen et par ganger - hadde lært meg at bassenget er svært grundt i den ene enden ga jeg meg over og nøt synet av de yndige rosa badehusene langs bassengkanten.

Vannet var kanskje et par grader varmere enn jeg foretrekker det, men jeg skulle få det langt hetere litt senere: Ikke mindre enn to badstuer var det å velge mellom. Den ene var en dampbadstue, noe som i teorien tiltrakk meg: Damp = vann = lettere å puse i enn skummel, tørr badstue-luft. Dette viste seg å ikke stemme, og etter cirka ti sekunder kjente jeg panikken gripe meg og jeg flyktet inn i den ordinære badstuen. Der lå jeg en stund på nederste hylle og holdt på å kovne. Dette er likevel et fremskritt: De gangene jeg har tatt badstue tidligere har jeg ligget på gulvet og gispet, med et vått håndkle trykket mot ansiktet.

Terningkast: 4

[1] Det er viktig at dette gjøres i garderoben og ikke mens man svømmer. Det henger så mange rettledningsskilt i offentlige bad, og på minst ett av dem bude det uttrykkes et forbud mot å ligge og plaske plaske som hvalrosser, to og to i bredden, mens skravla går. Spesielt når det er stappfullt i bassenget.

Mandag morgen

- Jeg sto opp ekstra tidlig for å spasere til jobb, men det viste seg å være en slik morgen hvor man tilsynelatende beveger seg i sirup og alt tar mye lenger tid enn vanlig. Det at jeg ga meg til å koke te gjorde ikke saken bedre, og da jeg kastet et blikk ut av vinduet før jeg skulle gå oppdaget jeg at regnet strømmet ned. Det er ikke det at jeg ikke kan gå ute i regn, men da må jeg innstille meg på det, og ikke minst gjøre visse forberedelser (f eks vannfast maskara og langbukser).

- Da jeg omsider kom meg avgårde i retning t-banen og plugget i øreproppene, ble jeg avspist med vignetten til Radiosporten og påfølgende fotballbabbel. Hvorfor, hvorfor, hvorfor har de denne malplasserte sportssendingen midt i Petremorgen?

- Jeg hjemsøkes stadig av følgende tanke, som ikke helt vil slippe taket: Hva om jeg har mistet evnen til å tape vekt? Fra nå av vil vekten kun øke, smått om senn, og pilen vil aldri, aldri bevege seg i motsatt retning. Ting tyder på at det er slik fatt.

- Unødvendig å nevne at t-banen gikk rett for nesen på meg, og at den neste som kom var en Holmenkollbane som skulle snu på Majorstuen, og som vanlig brukte cirka to og en halv time på å slippe av passasjerene, rygge tilbake og kjøre inn på et sidespor.

- Jeg er varm og med rennende øyne og nese fordi den helvetes forkjølelsen aldri vil slippe taket.

Til sist vil jeg nevne at Ralph Myerz & the Jack Herren Band lager elendig musikk som aldri burde spilles på radioen.

Bla, bla, ukeblad

Vi holdt ikke ukeblader i noen av mine barndomshjem, og de forekom heller aldri på noen steder der jeg var gjest. På hytta hadde vi riktignok en skuff med eldgamle ukeblader, men de hadde falmet glans og fuktskader, og luktet av mugg.

Likevel var det disse bladene som vekket min interesse for ukeblader, og sommeren før jeg fylte ti år kjøpte jeg Hjemmet hver uke vi var på hytta; fire kulørte, blanke utgaver som jeg leste nesten i filler. Jeg kan tidfeste hvilken sommer det var fordi forsiden på ett av bladene i sin helhet var viet prinsesse Diana i grønn- og hvitprikket antrekk, på vei hjem fra klinikken med prins William.

En ny verden åpnet seg! Prinsessene Caroline og Stephanie av Monaco hadde jeg aldri hørt om før, nå leste jeg hvert ord som sto om de viltre og vakre prinsessene. Det var noveller om kjærlighet, leserbrev og spørrespalter, dyrehistorier og hjemme hos-reportasjer. Og ikke minst: Det var historier fra virkeligheten - Dette Hendte Meg.

Grumme svigermødre, voldelige forloveder og troløse bestevenninner som stjal ektemenn - min naive og uerfarne sjel var rystet. Men det var særlig en fortelling jeg leste om igjen og om igjen. En mann hadde sendt inn historien om sitt forhold til Karen. Hun var bortimot fullkommen, men hadde dessverre psoriasis. Når hun hadde utbrudd kunne han ikke hjelpe for at han skammet seg over henne, og syntes hun var ekkel. Dette skjulte han imidlertid som best han kunne, han innså jo at dette var nedrig av ham. Men likevel forekom det en del småting og kommentarer som gjorde at Karens mistanke ble vekket.

Så en en dag de skulle i et stort selskap ba han Karen ta på seg en mindre utringet kjole. Hun hadde et kraftig utbrudd, og det brast ut av ham at hun burde dekke seg mer til. Etter et voldsomt oppgjør der hun konfronterer ham med sine mistanker, blir det slutt mellom dem.

I siste avsnitt treffer han Karen igjen. Det har gått et år og huden hennes er helt fin. Hun er vakker som aldri før, og lykkelig med sin nye kjæreste. Vår historieforteller skammer seg og angrer, og det er jo i grunnen til pass for ham.

Soldansen

Det teller ikke hva du finner,
bare hva du leter etter,
det teller ikke hva du finner,
bare hva du leter for.

I-Feel-Like-I'm-Fixin'-To-Die Rag

Yeah, come on all of you, big strong men,
Uncle Sam needs your help again.
He's got himself in a terrible jam
Way down yonder in Vietnam
So put down your books and pick up a gun,
We're gonna have a whole lotta fun.

And it's one, two, three
What are we fighting for ?
Don't ask me, I don't give a damn,
Next stop is Vietnam.
And it's five, six, seven,
Open up the pearly gates,
Well there ain't no time to wonder why,
Whoopee! we're all gonna die.

Dans, dans Olav Liljekrans

Sjelden anledning må det vel kunne kalles når 70-talls-folkrockbandet Folque gjenoppstår i 2004. Konserten på Renseriet i går var utrolig fantastisk bra og det ble en helt magisk kveld med gåsehud og ellevill rockefot.

Da de hadde spilt Dans, dans Olav Liljekrans og jeg trodde det ikke kunne bli stort bedre, meldte de fra scenen at neste låt var Sol bakom skyan, og jeg utstøtte et lite hyl av glede.

Iføl

Ole I'Dole om de sterke reaksjonene etter fredagens overraskende Idol-utstemning:

- At en tyveåring ryker ut av Idol, er helt uviktig. (...) Sant nok, Ole. Men du verden så ivrig man kan bli i mens det står på. [min kommentar]

(...) Det er publikum som bestemmer, sånn er det bare. (...) Akk. [min kommentar]

(...) Det er hyggelig at man blir engasjert, men man må kunne engasjere seg i noe som er viktig her i livet. (...) Nettopp! [min kommentar]

(...) Til syvende og sist er dette tross alt bare TV-underholdning. (...) Hør, hør! [min kommentar]

(...) Da er det mye mer tragisk at Norge ikke slo Hviterussland i ishockey, mener Evenrud. (...)

!!!

Toscana

Flere bilder

Tvillingskjebner

Skilt ved fødselen:

Den nye støvsugeren	Den nye bilen (AKA Polly)

På skjeve i Pisa

Vi hadde planlagt å bli værende i haven på vingården der vi overnattet til et stykke utpå dagen. Jeg var slett ikke frisk; hodepine og tette bihuler, og hele kroppen verket.

Men morgenen opprant med øsende regn, pøsende regn. Lyden jeg i halvsøvne frydefullt hadde trodd var klingende sauebjeller, viste seg å være regnet som trommet på en sinkbøtte. Vi kunne skyte en hvit pil etter å tilbringe formiddagen på en skyggefull plen med øynene hvilende på bølgende, grønne åser, som vi hadde drømt om da vi skålte i Chianti-vin ved et vaklevorent bord kvelden i forveien.

I stedet satte vi oss i bilen og kjørte gjennom et fuktig og grått Chianti. Vi ankom dermed Pisa tidlig på formiddagen, noe som slett ikke var planen, og i grunnen ganske mislykket. Dels på grunn av været, dels på grunn av min elendige forfatning ble vi først sittende en times tid i bilen på en parkeringsplass, i håp om at regnet skulle dabbe av.

Det eneste vi hadde å utrette i byen var å se tårnet - man kan nemlig bli mettet på å traske gjennom gamle italienske byer og kikke innom praktfulle kirker som ligger like tett som kafeene på Grünerløkka. Å se det skjeve tårnet er vel imidlertid obligatorisk når man først er på de kanter.

Da det så ut til at regnet avtok litt bega vi pliktoppfyllende turister oss ut i byen, og tråkket i vei mot Piazza dei Miracoli. Gatene var fulle av mennesker som i motsetning til oss hadde noe å beskytte seg mot regnet med; nemlig paraplyer, som de hensynsløst veivet hit og dit. Jeg nøs infernalsk og for hvert nys kjentes det som hodet skulle sprenges.

Jeg ble vel ikke egentlig skuffet da tårnet plutselig - heh - tårnet seg opp foran oss, men det var likevel et lite antiklimaks. Omtrent som da jeg så Mona Lisa i Louvre: På forhånd hadde alle snakket om hvor mye mindre bildet er i virkeligheten enn man har forestilt seg. Av den grunn forventet jeg nærmest et frimerke, og fant derfor bildet temmelig allminnelig. Om det skjeve tårn i Pisa har jeg alltid hørt bare vent til du ser det i virkeligheten, det er utrolig skjevt, mye skjevere enn på bilder!

Til min moderate skuffelse var tårnet var nøyaktig så skjevt som jeg hadde forestilt meg, og jeg ble stående og myse opp på det, og på himmelen som nå faktisk hadde klarnet litt opp, og derfor var smertefull å se på, lyssky som jeg var av bihulebetennelsen.

Etter en liten stund trakk jeg bortover mot salgsbodene der jeg falt i staver over de redselsfulle suvernirene som var å få kjøpt. Det glitret og blinket i tårn av plast og falsk marmor, og jeg fant stadig et nytt som overgikk de andre. Til slutt sto det mellom et perlemorfarvet tårn som attpåtil var en lampe (tenk det, noe så praktisk!), og en nipsfigur med en naken kvinne som slynget seg sensuelt rundt tårnet (sic!). Med denne i hånden snudde jeg meg mot Geir Ove for å forkynne at vinneren var kåret, da en slesk selger hvisket "You like this?" inn i øret mitt. Jeg ble plutselig rasende og freste "No, I don't like that", og overrasket både meg selv og Geir Ove med min uvennelige tone.

Dette lo vi godt av på vei nedover i byen igjen, men latteren forstummet fort da vi bragte i erfaring at også 2. påskedag er usedvanlig hellig i Italia, så hellig at de fleste spisesteder holder stengt. Dermed gikk også plan B i vasken, nemlig å finne en kafé der vi kunne sitte og lese hele ettermiddagen for å slå ihjel de resterende syv timene frem til flyet gikk. Sultne var vi også. Etter å ha trålet de under andre omstendigheter (les: oppholdsvær og god helbred) sikkert hyggelige gatene, fikk vi presset oss inn på en snackbar der vi spiste tørre panini.

Etterpå var det ikke annet å gjøre enn å reise til flyplassen, der vi tilbragte mange lange timer i usedvanlig vonde stoler. Det var ikke til å unngå at minnene fra tidligere fortredeligheter i Italia dukket opp.

Til sist vil jeg legge til at de seks første dagene av ferien fortonet seg ganske annerledes.

Påskeferie

Jeg skal ikke utelukke noe, men ettersom denne bloggens skribent om få timer setter kursen mot Toscana, er det tvilsomt om det blir noen oppdateringer her den nærmeste uken.

Glad påsk alle sammen!

04.04.04

Sjekk den datoen, da, dere! Dessverre oppdaget jeg det litt sent, så jeg har ikke kunnet glede meg over det før nå.

Påskeegg

Da jeg var yngre pleide vi hvert år å få påskeegg av farmor og farfar. (Jeg tror faktisk denne tradisjonen varte ved helt til jeg flyttet hjemmefra.) Og for noen vidunderlige påskeegg! De var fylt med alskens gode og eventyrlige saker. Noe var faste innslag, som Anthon Bergs mandelæg, bokstavkjeks og Niederegger-marsipan, og noe var nytt og spennede. I tillegg til snop var det alltid en del andre småting.

Eggene var alltid fylt til randen; de var løfterikt tunge, og når vi åpnet dem raste det ut de kosteligste saker: Trekkopp-mus, en slimfigur til å kaste på vinduene, et fargerikt gummidyr og en sprettball. Hoppefrosk og en falsk tyggegummipakke, som gir den som forsyner seg en smekk over fingrene. Små plastmaur, miniatyr-servise og selvlysende stjerner.

For oss var de dyrebare som Fabergé-egg, og det var en grunn til at den dagen vi fikk påskeeggene var helt på høyde med fødselsdag, julaften og 17. mai. Godteriet forsvant ganske fort, men vi moret oss med de små lekene hele påsken og vel så det. (Narre-tyggegummipakken har jeg fremdeles!)

Et år, jeg tror faktisk jeg var 15-16 år gammel, lå det en slags sugekopp i påskeegget. Den skulle settes på bordplaten slik at det oppsto vakuum, og etter en liten stund spratt den høyt til værs. Da jeg var lei av å leke med den på vanlig måte, klarte jeg idiotisk nok å feste den i pannen, der den suget seg bom fast. Det var ikke snakk om at den ga slipp av seg selv, og det var klin umulig å løsne den. Vondt var det også!

Da jeg til slutt fikk den av gikk jeg rundt med et sugemerke på størrelse med en gammel dansk femkrone i pannen i ukevis. For ikke å snakke om at jeg hadde et forklaringsproblem.

Det verste er at jeg klarte å gjøre nøyaktig det samme noen år senere, da jeg skulle foreta en rekonstruksjon av hendelsen for kjæresten min inne i en lekebutikk.

Aprilsnarr i gamle da'r

1. april er en stor dag i medieovervåkningsbransjen. Av årets aprilsspøker i mediene var det riktignok bare denne som fikk meg til å le høyt:

TV 2 meldte at politiet går nye veier for å oppklare kriminalsaker. Ifølge kanalen skal fanger fra flere fengsler fraktes til storkinoen Colosseum for å se den mye omtalte filmen «The Passion of the Christ». Utenfor kinoen vil en lang rekke politietterforskere stå for å ta imot alle tilståelsene som det er ventet at fangene vil komme med etter å ha sett filmen.

*knis*

Selv har jeg ikke lurt noen, bortsett fra at jeg selvsagt har fyrt avgårde den klassiske familie-aprilsnarren fra vi var små til søskenene mine per SMS: Kosen har fått kattunger! Mamma lurte oss med dette da vi var små, og vi gikk på limpinnen hver gang til tross for at Kosen var en gammel hannkatt som ovenikjøpet var kastrert.

Men jeg ergret meg voldsomt på vei til jobb over at jeg ikke skremte liv i Geir Ove med at Polly var stjålet, der han lå og dro seg i sengen mens jeg måtte stå opp.