Kristiane.org

Kalde føtter

En reaksjon på episoden som gikk på NRK2 i kveld: Nei. Nei nei nei! Det går bare ikke an.

Jeg går ikke med på det!

Det føles litt som da jeg leste slutten av Tatt av vinden for første gang; jeg stritter imot, og er ganske ute av meg.

Er det mulig?

Finn én feil.

To drosjehistorier

1) Jeg gikk helt fra Møllergaten til Bislett før jeg påtraff den første ledige drosjen med det karakteristiske lyset på taket. Da var jeg imidlertid så kort hjemmefra at det ikke var noen vits.

2) Inger og jeg satt med hver vår ørepropp i bilen på vei hjem fra fest, med en antifascistisk vise av Lars Klevstrand på mp3-spilleren. Vi sang høyt med til låten, og selv om jeg allerede mens dette pågikk innså at det nok hørtes ganske ille ut for drosjesjåføren, klarte jeg ikke å stoppe. Aller verst var det likevel for Inger, som ble sittende igjen i bilen etter at jeg gikk av i Jacob Aallsgate. Hun hadde fremdeles noen kvartaler igjen før hun var hjemme, men stemningen dalte visstnok betraktelig da jeg steg ut av vognen med mp3-spilleren, musikken og allsangen, og hun ble alene igjen i drosjen.

Pappa i Dagbladet

Familien trodde aldri på svensk politis forklaring om at journalisten Cats Falck døde i en ulykke. - Rapportene om at hun ble forgiftet og drept forklarer alt, sier Falcks norske fetter, Mikkel Falck.

En perfekt dag

Første gang jeg våknet i dag var jeg temmelig redusert. Årets Trivial Pursuit-turnering med jobben gikk av stabelen i går, og vi satte hverandre i stevne med øl og skrik og skrål allerede klokken 16:30.

Å våkne tidlig om morgenen uansett hvor sent jeg la meg er en uvane jeg har pådratt meg etter flere år med en arbeidsdag som begynner klokken 06 eller 07. I dag var jeg imidlertid heldig, og sovnet igjen etter en times tid.

Noen timer senere våknet jeg fresh as a daisy, av at Geir Ove stekte og braste på kjøkkenet. Han hadde vært ute og handlet for å overraske meg med en frokost utenom det vanlige: Skinke og avocado stekt i olje med store mengder hvitløk, landbrød som også hadde fått en omgang i stekepannen, salat og tomat. Jeg gråt av glede.

Siden har jeg syklet gjennom byen i praktfullt høstvær, drukket te hos Maria, skravlet om alt og gått tur. Nå ligger jeg under pledd med Torgrim Eggens Trynefaktoren.

Om et par timer skal vi søsken ut og spise tapas. Dette er en fødselsdagspresang til Inger fra Ulrik og meg, som hun fikk løfte om da hun fylte 27 år i juli, men som ikke har latt seg gjennomføre før nå.

... bare på skjermen og bare når vi vinner

Jeg har aldri vært særlig opptatt av fotball, men blir som regel engasjert når det gjelder viktige og avgjørende kamper, eller enda bedre: Under større mesterskap som EM og VM. Gøy å leve, fotball på TV! Jeg kan altså ikke påberope meg å være spesielt opptatt av selve spillet, men lar meg lett rive med, og er med på å piske opp stemningen når det gjelder.

Første gang jeg kjente blodet bruse under en fotballkamp var da Norge slo Brasil under VM i Frankrike i 1998. Vi var i Firenze og så kampen på en pub. Selv satt jeg og skrev postkort og betraktet livet rundt meg, mens Geir Ove, som hadde vært blek om nebbet av nervøsitet hele ettermiddagen, satt med øyne som lyskastere, oppmerksomt hvilende på skjermen. Etter hvert som kampen skred frem lot jeg imidlertid postkortene i fred, og ble mer og mer grepet av det som skjedde på banen.

Resten er historie: Selv de minst fotballinteresserte husker vel hvordan kampen endte. Om jeg noen gang får tilgang på en tidsmaskin kommer jeg (blant annet) til å programmere den til å hensette meg til Oslo sentrum natt til 24. juli 1998. Jeg har latt meg fortelle om unntakstilstand, latinsk stemning og voksne menn som falt hverandre om halsen og gråt av glede inne på Last Train.

Fire dager senere, skulle Norge spille sin neste kamp - artig nok mot Italia! Vi hadde forflyttet oss til Viareggio, en liten by ved middelhavskysten, og hadde ligget på stranden hele dagen. Da vi om ettermiddagen bega oss opp til en kafé for å se kampen på storskjerm, kjente jeg at jeg var ganske solbrent foran på leggene. Jeg frykter solbrenthet like mye som veps og brennmaneter, men hvisket til meg selv at dersom vi bare vant denne kampen, ville alt bli bra.

Som den fotballinteresserte leser husker, endte kampen 1-0 til Italia, og det på ganske urettferdig vis; det var en elendig og dørgende kjedelig kamp, der begge lag spilte dårlig.

Vi tuslet hjem til hotellet for å hvile og slikke våre sår, og måtte - forsmedelig og ydmykende nok - ligge og høre på pastakokkenes elleville feiring i gatene. De lå på bilhornene, sang og ropte, og da jeg kreket meg bort til vinduet for å kikke, så jeg hvordan de tøt opp av takluker og danset på lasteplan. Etter at det hadde blitt mørkt var vi ute en liten tur for å handle yoghurt til å smøre på leggene mine.

Fzzt sa det da jeg helte yoghurt over forbena, og lukten av svidde meieriprodukter bredte seg i rommet - omtrent som når grøt koker over. Jeg ble liggende og stirre ut i mørket til seierherrenes gny omsider forstummet utpå morgenkvisten.

Dagen etter tok vi toget til Frankrike, der vi tilbragte resten av ferien. Jeg har ikke satt mine ben i Italia siden.

Sådan er kapitalismen

Kall meg gjerne naiv, eller beskyld meg for ikke å forstå hvordan samfunnsmekanismene og verden fungerer: Jeg blir utrolig opprørt av at en konsernsjef som må gå av på grunn av manglende tillitt og dårlig dømmekraft får med seg over syv million kroner på veien.

Olav Fjells fallskjerm fikk meg til å tenke på noe vi malte på paroler da jeg var ung: La borgerskapet falle fritt - fallskjerm til massene!

Nå også med ball

Jeg har begynt å spille squash. Det er utrolig morsomt! Jeg løper, hopper og slenger meg, og har ikke hatt det så gøy med trening siden vi spilte kanonball i gymtimene på skolen.

Etter å ha spilt to ganger begynner jeg dessuten å bli farlig god, om jeg selv skal si det.

Si meg, har ikke vi truffet hverandre før?

Det er svært sjelden jeg kan innlede en samtale med denne frasen. Tvert i mot er jeg skikkelig dårlig til å kjenne igjen folk, og lar meg imponere av mennesker som husker ansikter fra år tilbake, eller personer de ikke engang har snakket med, bare observert i et kort glimt.

En solrik formiddag på Roskilde-festivalen for noe år siden, skulle jeg presenteres for den den nye kjæresten til en kompis av en kamerat. Vi hilste, og hun spurte straks: Var det ikke du som fikk deg en dusj på 37-bussen?

Noen måneder tidligere hadde jeg ganske riktig opplevd noe litt sært: Jeg satt i baksetet til en av de aller eldste bussene som frekventerte traseen Kjelsås - Helsfyr. Plutselig silte det en anselig mengde vann fra taket og ned i nakken på meg. Jeg gjorde anskrik og føk opp fordi jeg skvatt slik. Etterpå ble jeg ganske brydd fordi alle stirret på meg. Bare de som satt nærmest hadde fått med seg det som skjedde, resten trodde antakelig jeg var gal. Piken jeg traff på Roskilde var heldigvis en av de førstnevnte.

En fyr jeg møtte på Cacadou en gang, innledet samtalen med å spørre om det var jeg som hadde hostet slik i Majorstukrysset tidligere på dagen. Jeg var akkurat på bedringens vei etter en kraftig forkjølelse, og kunne ikke nekte for at det var jeg som hadde geberdet meg som en KOLS-pasient da jeg var på vei til postkontoret med en diger utsendelse for firmaet jeg jobbet i.

Vater im Baum

- Mama, Vater sitzt im Baum! Slik starter en temmelig surrealistisk fortelling som sto i læreboken i tysk jeg brukte på videregående. Det er barna i familien som kommer inn i huset og informerer moren sin om dette, men hun er travel og føyser dem ut uten høre etter hva de sier.

Barna forsøker etter beste evne å få sin far til å komme ned, blant annet ved å ramponere bilen, men far blir sittende urørlig i treet.

Til slutt kommer mor ut, hektisk og klar til å reise til byen for å handle. Når hun bringer i erfaring at hennes mann virkelig har klatret opp i tuntreet, nekter å komme ned igjen, og heller ikke svarer på tiltale, blir hun ganske hysterisk.

Historien slutter slik: Mit einem Mal hebt der Vater die Arme, hebt und senkt sie, richtet sich auf und fliegt wie ein Vogel davon, fort vom Baum, fort vom Haus, fort von der Familie.

Jeg har alltid funnet denne historien svært fascinerende, også fordi den skilte seg markant ut fra de andre stykkene i boken, som var av mer jordnær karakter. Jeg glemmer den aldri, og ble glad da det i lystig lag kom frem at også Ulrik og hans kamerat Sigbjørn husker fortellingen godt.

Vi lanserte straks uttrykket "å ta en Vater im Baum", noe jeg vil tro de fleste føler trang til fra tid til annen.

Stemmeseddel

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.
Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.
Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.
Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.
Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.

Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.
Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

- Harald Sverdrup -

For egen regning vil jeg legge til: Stem rødt!

Kommunikasjonsproblemer

En dag for rundt 10 år siden vandret jeg formålsløst rundt nede i sentrum. Jeg var temmelig medtatt etter å ha satt til livs store mengder rødvin kvelden i forveien, og fant plutselig meg selv i Steen & Strøms mondene lokaler. Der inne husket jeg med ett at jeg lenge hadde ønsket meg en slik hel undertøysdress fra Dovre, som jeg ville bruke som pysj. Jeg satte derfor kurs mot avdelingen for herreundertøy i tredje etasje.

Idet jeg fikk betjeningens oppmerksomhet innså jeg at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva hva dette plagget egentlig het, og at jeg trolig heller ikke ville være i stand til å forklare hva jeg mente i den kondisjonen jeg var i. Ekspeditøren så imidlertid allerede bydende på meg over brillekanten, og det var for sent å snu.

Jeg kastet meg ut i det, og beskrev plagget som "en genser som går over til å bli en bukse", samtidig som jeg gestikulerte og pekte på stedet mellom hoftene og livet, der bukselinningen gjerne sitter.

Damen bare stirret rart på meg, og jeg rygget ut av butikken og forlot stedet med uforrettet sak. Jeg vet fremdeles ikke hva plagget heter.

Rørt

Jeg har alltid hatt lett for å ty til tårene, men i det siste har det blitt helt ekstremt. I dag startet det med Göran Perssons [1] "Det är med stor sorg jag tagit emot beskedet att Anna Lindh avlidit" på fjernsyn.

Utover dagen har jeg flere ganger fått klump i halsen over nettavisene. På vei hjem fra jobb la jeg merke til at Stortinget og Grand Hotell flagget på halv stang, og måtte nok en gang kjempe med tårene. Jeg måtte imidlertid gi tapt da jeg så Arbeiderpartiets valgkampbod: Der var Nordahl Griegs dikt "De beste" hengt opp på veggen:

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolige tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var -
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

[1] Pinlig innrømmelse: Jeg blir alltid rørt og tykk i halsen når jeg ser Göran Persson på fjernsyn. Han og Christen Sveaas har denne virkningen på meg, uvisst av hvilken grunn.

Led meg ikke inn i fristelse

Utenfor Majorstuhuset i morges ble jeg budt et eple av en smilende dame med kurv på armen. Under den andre armen hadde hun en bunke med brosjyrer, og jeg antok at hun kom fra Opplysningskontoret for frukt og grønnsaker.

Jeg takket overstrømmende, og klarte behendig å sno meg unna løpeseddelen hun forsøkte å stikke til meg. Først på t-banen oppdaget jeg at jeg satt og gnaget på et eple med et skjemmende FrP-klistremerke på. Pføy!

Å lære bordskikk

Bordmanerer var et stadig tilbakevendende tema ved middagsbordet da jeg var liten. En dag måtte pappa nok en gang minne oss barn om å vennligst la være å tørke av våre fettede fingre på klærne, hvorpå Ulrik nesevist repliserte: "Vi har jo ikke servietter" (hos mamma hadde vi alltid egne serviettringer med navn og tøyservietter på bordet).

Pappa reiste seg så fort fra bordet at stolen nesten veltet bak ham, og styrtet ned i kjelleren. Der hørte vi ham romstere og sage. Vi satt temmelig lamslått tilbake, ganske spake. Etter en stund kom han opp, og for i tur og orden inn på rommene våre. Først Martes, mitt og til sist Ulriks, som lå nærmest kjøkkenet. Det slamret i skapdører, vi satt fremdeles som tente lys.

Da han kom tilbake slang han til oss hver vår "serviett": Han hadde saget et plastrør i biter, og deretter tredd utvalgte plagg, bukser eller gensere gjennom. Der fikk vi serviettene våre.

Opp skrift på smør saus

I min søken etter en oppskrift på smørsaus jeg skal lage til kokt torsk senere i dag, ble jeg distrahert av denne beskrivelsen av en fiskerett:

"En helt sinn syk Lakse rett. Bruk gjerne Ørret."

Nå kverner setningen som et mantra i hodet mitt, enerverende og stakkato, og sperrer for alle normale og praktiske tanker.

Utilpass

Jeg har nyfarvede øyenbryn som får meg til å likne Thomas Alsgaard, nyvaskede (for) trange olabukser og generelt bad hair day. Og det er mandag. Blæh.

Ender og kastanjer

Jeg er over gjennomsnittlig begeistret for ender, og kan knapt tenke meg mer rørende skapninger enn de gulnebbede fuglene. Å mate dem med gammelt brød har vært inne på topp 10-listen over favorittgjøremål fra jeg var liten.

En praktfull høstdag tidlig på nittitallet hadde jeg plukket med meg noen kastanjer da jeg gikk gjennom Sofienbergparken. På vei ned til sentrum begynte jeg å fundere på hvorvidt kastanjer flyter eller ikke. De er jo en slags blanding av sten og tre, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg satte opp tempoet og gledet meg til å teste kastanjenes flyteegenskaper fra Nybroen. Men da jeg sto på broen og slapp kastanjene ned i vannet, kom det selvsagt ender i hopetall stimende til: De trodde jeg matet dem! Jeg ble ganske ulykkelig og skyndte meg videre uten å møte de forvetningsfulle blikkene deres.

Og for de av dere som lurer: Kastanjer synker som sten.

Noe å feire:

Kristiane (31)

Pirates of the Caribbean

Utfordringen nå blir å få Geir Ove til å gro skjegg og flette perler inn i det.

Farvel til Ivar

Jeg har bestemt meg nå: Han får ikke være med videre. I temmelig nøyaktig ti år har han fulgt meg, stadig ekspanderende med nye gavler og hylleplater. Fra Grünerløkka til Rodeløkka, Vålerenga, Fyrstikktorget, tilbake til Vålerenga, og flere steder på Torshov. Siste ferd gikk til St. Hanshaugen.

Det siste slaget han ga meg nå nettopp (denne gang i kravebenet, ganske hardt også), da jeg atter en gang var i ferd med å skru av krysset, var dråpen. Fra nå skal han kampere i boden, umontert på ubestemt tid. Hylleplatene er kneblet fem og fem med pakke-tape, gavlene likeså. Det kan være straffen. Jeg har mottatt mitt siste blåmerke på leggen og min siste kul i pannen fra den karen. Det er på tide å komme videre i livet.

Uelegant og ru er han også.

*pssst!*
- Billy...?
*blunke*

Tenåring

Det er 13 år siden jeg sto i garderoben på skolen, i ferd med å skifte til gymtøy, da følgende ble kunngjort over callinganlegget:

"Kan Kristiane henvende seg på kontoret? Hun har fått en lillebror!". Jeg stormet ut av garderoben og opp på kontoret, der jeg fikk snakke med mamma i telefonen. Siden fikk jeg fri resten av dagen for å reise til Ullevål sykehus på visitt.

I dag fyller Håkon 13 år, hipp hurra!

Se dig för lillebror, här kommer lyckan
En liten pojke i för stora skor säger:
"Jag ska nog lyckas"

Murphy igjen

Under hvitvasken jeg nettopp kjørte gikk det hull på vaskeposen til BHer, og et av plaggene trengte seg ut for så å sette seg fast i trommelen og bli fullstendig ødelagt.

Posen innholdt tre BHer: To gamle med gulnede stropper og dårlig elastikk, og én splitterny, lekker - og dyr! -blondesak. Gjett hvilken av dem som endte opp med revnet stoff og sprikende spiler, og nå mest av alt likner et torturredskap?

... og mens jeg først er i gang: Er det så forbannet vanskelig for Petres programledere å lære seg forskjellen på "de" og "dem"? Tydeligvis!

Farvel solidaritet?

- Absolutt ikke! Men det var med et frydefullt gisp jeg fisket avisen opp fra dørmatten i morges: Iiik! Fra i dag abonnerer jeg på Aftenposten, etter å ha holdt Dagsavisen helt siden jeg flyttet hjemmefra for 12 år siden. Og da jeg kom hjem fra jobb: Aften Aften på matten, hei fallera! Det får ikke hjelpe at jeg føler meg litt troløs.