Kristiane.org

Araknofobi

Jeg er hysterisk og overdrevent redd for edderkopper. Dette er ikke noe jeg koketterer med; tvert i mot synes jeg det er pinlig å løpe skrikende avgårde eller bli stående og hvine på en stol, som damen som er redd for mus i vitsetegning-klassikeren. Det er derfor viktig for meg å understreke at jeg gjerne kan ta på slanger eller la saksedyr krype på meg. Veps? Vel, jeg liker dem ikke, men føler heller ikke den irrasjonelle frykten som skiller en fobi fra vanlig redsel.

Tidlig på 90-tallet bodde jeg i et hyggelig og velfungerende kollektiv i den gamle trehusbebyggelsen på Rodeløkka. Jeg ble imidlertid ikke boende særlig lenge, ettersom utallige edderkopper huserte sammen med oss, store og lodne som labrador-valper.

En gang jeg lå og leste på sengen hørte jeg at det raslet i en krok, og gjorde anskrik. En av samboerne mine skjønte hva det gjaldt og var straks på pletten. Han er på ingen måte noen pyse; en friluftsglad fyr vokst opp på landet, nesten to meter høy og kraftig bygget. Han pleide å smile overbærende av edderkoppskrekken min, men da han så dette kreaturet ble han blek og så forferdet at han nølte med å gripe inn. Dermed unnslapp uhyret, som forøvrig holdt på å velte klesskapet mitt i flukten. Det er vel unødvendig å nevne at jeg sov på sofaen i stuen den natten, og kort tid etter flyttet jeg.

Men det er ikke bare virkelige edderkopper som setter meg ut av spill. Neida, det holder lenge med en utførelse i plast, eller bilder av dem for den saks skyld. Jeg kaster hylende avisen fra meg dersom jeg blar om til en side der det er et fotografi av en edderkopp. Idiotisk nok er artikler om araknofobi alltid rikelig illustrert med bilder av de mest spektakulære eksemplarer av arten. Disse kan jeg først lese når jeg har fått noen til å dekke over bildene med post it-lapper.

Da vi var små hadde Ulrik en særdeles livaktig tarantell av naturtro, skjelvende gummi. En gang jeg var hjemme fra skolen fordi jeg var syk, satt jeg alene ved kjøkkenbordet og spiste en sen frokost. Plutselig merket jeg at det lå noe under meg på stolen, og da jeg skulle kjenne etter satt jeg plutselig med dette fryktelige leketøyet i hånden. I et langt byks sto jeg på skjelvende ben i stuen, mens hjertet holdt på å slå seg ut av brystet mitt. Jeg kikket inn på kjøkkenet, der beistet nå lå rolig på gulvet og det eneste sporet av dramatikk var melkeglasset mitt som hadde veltet. Etter en stund hadde jeg pønsket ut en plan: Jeg hentet langkosten, og med sammenknepne øyne feide jeg plastedderkoppen inn på Ulriks rom og låste døren.

Jeg ser selv at det jeg har fortalt så langt kan virke rart, men sånn er det altså. Noen vil sikkert si at dette virker enda mer hysterisk: Også gjenstander som kan minne om edderkopper volder meg besvær. Jeg kan se at Alessis sitruspresse er elegant og har banebrytende design, men jeg vil ikke eie en! Idet jeg har knepet den tørre stilken av en tomat, kaster jeg den grøssende fra meg; i samme øyeblikk som den ikke lenger er festet til tomaten minner den om ... ja, du kan selv tenke deg ...

Det er visst eksponeringsterapi som gjelder når det kommer til behandlig av fobier. Jeg begriper bare ikke hvordan jeg skulle bli motivert til noe slikt. Bare tanken på å skulle eksponeres for edderkopper - og ganske sikkert la dem sitte på meg - er nok til at jeg nesten besvimer.

Gidder du?!

Melding til de reisende: Treseterne på t-banen er nettopp dette, tresetere, og i morgenrushet nytter det bare ikke å sitte to stykker der og breie seg og stirre stivt ut i luften. Det er hverken glamorøst eller behagelig å presse seg sammen med fremmede mennesker tidlig om morgenen, men har du først fått baken ned på et sete skal du likevel være glad du ikke står og trenger i midtgangen, der særlig personer som bare er rundt én seksti høye lett blir ofre for andre personers morgenånde, som de har en tendens til å fnyse nedover.

Usselt

I dag kom jeg på noe jeg gjorde da jeg var yngre. Når vi hadde kattunger hendte det jeg bar dem opp og ned kjellertrappen, bare for å kjenne hvordan de skalv og klamret seg til meg med de små klørne sine. Dette er ikke noe jeg er stolt av!

Søndagsblues

Jeg vil:
- ligge på sofaen og lese Jane Austen [1]
- sove til jeg våkner av meg selv
- bla i gamle album
- bruke mange timer på å handle mat i velassortert butikk
- gå tur i skogen om formiddagen
- bake brød
- rydde i skuffer og papirer
- sitte rett på fjellet med lav høstsol i øynene og kikke utover et vann
- gå på loppemarked
- steke vafler midt på natten
- lage luksus-lunch med ciabatta og roastbeef og te
- drikke vin til langt på natt fra en kartong som står på gulvet og (tilsynelatende) aldri blir tom

Jeg vil ha fri, gjerne resten av livet.

(Og kom ikke her med sludder om at jeg ikke ville vært i stand til å nyte helgen om jeg ikke hadde jobbet hele uken, eller at jeg ville begynt å kjede meg ganske snart. Aldri i verden. Ikke et sekund engang.)

[1] Og andre bøker, men denne helgen har jeg altså nikost meg med Mansfield Park.

Byer i Belgia og sånt

Scene fra Majorstuen postkontor i ettermiddag:

Kristiane: ... og så trenger jeg porto til denne pakken, som skal til Luxembourg.
Postansatt: (høyt, og uten skam) Luxembourg, ligger det i Europa?
Kristiane: (sjokkert men overbærende) Ja, det stemmer.

Mas mas mas over hele linja

Amish-tilværelsen er over: I dag fikk jeg igjen mobiltelefonen min! Har klart meg forbausende bra uten, men det skyldes trolig at jeg har vært sengeliggende store deler av tiden.

Meldingene haglet inn straks batteriet var ladet, og på svareren lå blant annet en sekvens med infernalsk støy og rølpete allsang. Etter hvert kjente jeg igjen teksten til Splitter Pine. Det viste seg å være et opptak fra DumDum Boys' konsert i Trondheim i går! Å ringe noen man vet gjerne ville vært der fra en konsert er en av de vakreste gestene jeg vet om. Jeg glemmer aldri da jeg en sen kveld i fjor vinter fikk Hunting High And Low live fra London.

Men nok snakk, dette er også en kunngjøring: Alle numrene i telefonlisten forsvant med det gamle SIM-kortet, så de av dere som vet dere var lagret (og fortsatt vil være det) oppfordres til å gi et lite pip med navnet deres.

Når enden er god ...

Med fare for å fremstå som ufin og vulgær: Min tilstand de siste par dagene har fått meg til å minnes forrige gang jeg var matforgiftet. Jeg skal forsøke å være subtil, men er redd for at det daglige samværet med lunsjkameratene har tøyet grensene mine for hva jeg anser som ekkelt - og ikke - mer enn godt er.

De jeg spiser formiddagsmat ammen med er på alle måter kjekke, oppegående og interessante samtalepartnere innen alle temaer vi har oppe: Fra litteratur, politikk og samfunnsliv, til mat, musikk og baktaling av journaliststanden, samt kantine-gjengangere som Friends og reality-TV. Men på gutters vis synes de også prat om avføring er - heh - dritfestlig.

Jeg har blitt såpass påvirket av dette at jeg ler hjertelig med hver gang jeg høret uttrykk som "røten i påsan" eller "da kjente jeg at potetene kokte" (og dermed oppfordrer til mer av samme slag). For å sitere fra en anmeldelse Martin Bjørnersen skrev i Natt & Dag: Og som Manic Street Preachers en gang sa det: If you tolerate tiss, then bæsj og promp will be next.

Men tilbake til Den Store Matforgiftningen, som fant sted sommeren for syv år siden. Jeg pådro meg den etter all sansynlighet på Korfu, der jeg og en kompis hadde innlagt en liten ferie i ferien; noen dager på stranden før vi skulle avslutte interrailen på Roskilde-festivalen.

Matforgiftningen begynte å gjøre seg gjeldende allerede på toget nordover, men slo ikke ut i full blomst før vi var innkvartert på festivalområdet. Jeg skal skåne dere for detaljene, men det skal vel ikke mye fantasi til for å forestille seg at fasilitetene på en slik festival ikke er optimale hverken hva angår praktiske forhold eller mulighet for restituering. Jeg tilbragte mye tid i dokø, ofte bare for å omsider slippe til på et toalett med topp på, slik at jeg saktmodig måtte stille meg i en ny kø.

Den eneste grunnen til at jeg holdt ut til festivalens slutt var at Chumbawamba spilte som et av de siste bandene, og på den konserten skulle jeg, koste hva det koste ville. For å i det hele tatt komme meg dit måtte jeg styrke meg på en hel flaske Jägermeister (men etter det var jeg da også i toppform en stund).

Verre ble det da vi omsider kom oss inn til Hovedbanegården i København og bragte i erfaring at det var små muligheter for å komme seg til Oslo. Vi hadde jo reist hjemmefra over en måned tidligere, og ikke skjenket plassbillett til hjemveien en tanke. Til slutt kastet vi oss på et nattog til Hirtshals, så hadde vi i hvert fall et sted å sove. Morgenen etter kom vi ned på kaien, der en stor og skinnende hvit ferge akkurat holdt på å fortøye. Da vi fikk vite at den snart skulle returnere til Oslo, og hadde ledige plasser ombord, gråt jeg av glede.

De sanitære forholdene på båten overgikk selvsagt langt de jeg var vant til fra Roskilde, og vi lå på stråmatter under en trapp og nøt overfarten. Da jeg kom hjem dro jeg rett til mamma og Bjørn, der jeg skulle passe huset og katten mens de var på ferie. Jeg var så lettet over å være hjemme igjen, med ubegrenset tilgang på vannklosett og toalettpapir, at jeg i grunnen avfant meg med situasjonen. Nettene var verst; jeg hadde mavesmerter og tilbragte mye tid på toalettet. Så mye tid, faktisk, at jeg hadde radio, bøker, blader og en skammel der inne.

Jeg vente meg på en måte til dette, og tenkte ikke så mye over at det hadde vært tider da jeg sov i sengen min natten gjennom, og ikke hadde blåmerker på baksiden av lårene. Da jeg nevnte min tilstand for en venninne mente hun imidlertid at jeg kanskje burde oppsøke en lege, noe jeg i grunnen syntes hørtes lurt ut. Faktisk ble jeg så revet med av ideen at jeg ringte legevakten straks. Personen jeg snakket med ble alarmert av det jeg fortalte, og ba meg komme ned umiddelbart.

Nok en gang skal jeg skåne mine lesere for utførlige beskrivelser, men jeg kan forsikre om at én ting er å ta en urinprøve; noe ganske annet er å få utdelt en bananformet skål og gjøre det andre. Spesielt når man må bære resultatet gjennom en korridor for så å presentere det inne hos legen.

Dagen etter tilbragte jeg bak et skjermbrett i korridoren på infeksjonsavdelingen på Ullevål sykehus der de undersøkte meg grundig, analyserte og dyrket(!). Det var ikke morsomt, men jeg fikk da hjelp og ble til slutt bra igjen også. Så nok.

... og da er allting godt.

Ferdaminne frå vinteren 1965

Sein, råkald kveld
på ein jernbanestasjon i Berlin.
Vi hadde reist i flere timar
og måtte vente her
på eit tog vi skulle ta vidare.

Vi var trøtte, irritable.
Magesåret ditt minte seg.
Eg hadde inga slik orsaking
for å vere sur,
eg berre var det.

Du gjekk og ville sjå
etter norske aviser.
Sikkert fåfengt, sa eg.

Eg dreiv opp og ned på perrongen,
lei av alt.
Same kor reiseglad ein er
kan det skje på ei lang reise
at ein spør seg:
Kva gjer eg dette for?

Med eitt var du tilbake.
Greip meg i armen,
oppskjørta, breitt smilande:
"Veit du kva vi kan få kjøpt
i kiosken her borte?

Varm mjølk med honning!"

- Halldis Moren Vesaas -

Hver gledesstund du fikk på jord ...

Alle var ekstatiske etter gårsdagens utrolig forrykende fantastiske konsert med Jane's Addiction og en stor delegasjon dro på Cacadou for å runde av kvelden med en øl, og la superlativene hagle. Alt var veldig bra, inntil jeg foretok to ulykksalige valg:

1. Skal vi bli en øl til, eller dra hjem?
- Vi bestemte oss for å gå.

Utenfor Cacadou ligger det to kebabsjapper ved siden av hverandre, og da vi kom ut på fortauet merket vi at vi var sultne som ulver.

2. Skal vi spise på Marino Grill eller den andre (som jeg aldri husker navnet på)?
- Vi benket oss til på Marino, og jeg kjente kebabtrangen melde seg for første gang på flere år (jeg spiser nemlig nesten aldri kebab lenger, som tidligere nevnt).

Maten - ordinær kebab i pita til meg, shish tikka til Geir Ove - kom på bordet og smakte aldeles fortreffelig. Ja, jeg tror faktisk at jeg mellom munnfullene bedyret at det ikke skulle bli like lenge til neste gang.

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at mobiltelefonen min var borte - antakelig fisket ut av jakkelommen i trengselen. Dette opprørte meg naturlig nok kraftig, men jeg fikk da ringt og stengt telefonen. Det skulle bli langt verre: I femtiden i morges våknet jeg av kvalme og svettetokter, og siden har jeg hengt over doskålen og kastet opp så jeg har sett stjerner danse for øynene. Jeg kan knapt stå på bena og skjelver over hele kroppen.

Ettersom gårsdagens middag besto av kneippbrød med Norvegia, er jeg ikke i tvil om at min tilstand skyldes den famøse kebaben fra Marino Grill. Muligens kombinert med dårlig immunforsvar, ettersom jeg ikke lenger frekveterer byens kebabsjapper og dermed får herdet maven min til å tåle slikt.

I'm gonna kick tomorrow

Jeg er hes og lar andre snakke for meg:

Jane says
I'm done with Sergio
He treats me like a ragdoll
She hides
The television
Says I don't owe him nothing,
But if he comes back again
Tell him to wait right here for me
Or just
Try again tomorrow
I'm gonna kick tomorrow
Gonna kick tomorrow

Jane says
Have you seen my wig around?
I feel naked without it
She knows
They all want her to go
But thats O.K.
She dont like them anyway
Jane says
She's goin away to spain
When she gets my money saved
She's gonna start tomorrow
I'm gonna kick tomorrow
Gonna kick tomorrow

She gets mad
Starts to cry
She takes a swing but
She cant hit
She don't mean no harm
She just don't know
What else to do about it

Jane goes
To the store at 8:00
She walk up on St. Andrews
She waits
And gets her dinner there
She pulls her dinner
From her pocket
Jane says
She's never been in love
No, she don't know what it is
Only knows if someone wants her
I want them if they want me
I only know they want me

She gets mad
And she starts to cry
She takes a swing man
She cant hit!
She don't mean no harm
She just dont know
What else to do about it

Jane says ...
Jane says ...

Kanskje de beste konserten i år. Hvis ikke anmelderene gir bare seksere i morgen begriper jeg ingenting.

Oppdatering: Tenkte jeg det ikke?! Uten tvil årets beste konsert.

WTF?!

Ulrik er en luring. Jeg fikk en mail fra ham der det kun sto "Aner du hvor dette er fra?", og følgende bilde var vedlagt:

I alle dager, da?! Jeg ble litt forferdet og veldig nysgjerrig. Da jeg per SMS forlangte en forklaring, svarte han at dette står på en av de første, blanke sidene i Lars Saabye Christensens Amatøren, som han har lånt av meg. Jeg kan ikke begripe hvem som har skrevet det der. Eller når. Det er nesten litt surrealistisk.

Vrakgods

Dette er blant gjenstandene jeg fant rundt omkring i leiligheten da jeg ryddet opp etter gårsdagens tidligere omtalte utdrikningslag:

- et par pensko
- en sort trøye
- en mobiltelefon
- en sokk
- Playmo (dame med sjal, skaut og katter)
- et fotoapparat
- en sokk til, ikke lik den første
- en sixpence av merke Kangool
- hårvoks på tube
- lipgloss

... og platene mine lå strødd utover gulvet uten cover og flasker og aske overalt.

Jeg lurer på hvem som eier de forskjellige tingene, og hvordan jeg skal finne ut av det.

Sliten, nå

Jeg følte meg litt white trash-aktig da jeg sto i den sedvanlige søndagskøen på Bunnpris med en pizza Grandiosa under armen. Heldigvis er jeg ikke mer matsnobb enn at jeg synes Grandiosa er et greit alternativ når jeg er fullstendig utslitt etter utagerende utdrikningslag som varte til langt utpå morgenkvisten, alt for lite søvn, bøssebærer-gjerning og til slutt skuring av alle gulv med langkost og grønnsåpe.

Note to self:
Ikke sette frem sprit og klissete ingredienser som ananasjuice, jordbær daiquiri-mix og cocktailbær til gjester som allerede er fulle og slomsete.

Heldig med den

Jeg kan ikke tro min lykke: Sterkt forsinket fordi håret mitt var særdeles umedgjørlig og silkete i morges, kom jeg heseblesende på jobb og oppdaget at jeg hadde minimalt med tid til å forberede meg til et kundemøte jeg helt hadde glemt.

Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn, ikke minst fordi jeg slett ikke hadde fått skikk på håret tross iherdige forsøk med stylingprodukter og føner som jeg mer og mer desperat fant frem fra skuffer og skap.

Da ringte telefonen, og jeg fikk vite at møtet måtte utsettes til i neste uke. Det betyr dessuten at jeg kan spise formiddagsmat med de andre, hei fallera!

Postens sommerkassett

Vi ble både lattermilde og forbløffet, en kollega og jeg, da vi gjennom en felles assosiasjon begge brøt ut i følgende refreng:

"Jeg drømmer om en natt med Julio Iglesias.
Timer hvor han bare synger for meg.
Hans stemme så fløyelsmyk og ren
er like varm som glansen fra en edelsten.
Julio Iglesias, syng for meg."

Denne utrolige sangen er å finne på en av Postens sommerkassetter fra midten av 80-tallet. Den ble fremført av en viss Bente Lind, som vel aldri kan sies å ha hatt noe kommersielt gjennombrudd.

Da vi først var inne på temaet viste det seg at ikke bare sitter flere av disse sangtekstene som spikret nesten 20 år senere: Neida, i tillegg kunne vi begge gjengi store deler av sketsjene mellom låtene, med helt riktig tullestemme.

Kan ikke noen bare ta seg litt sammen, og gjenutgi Postens sommerkassetter på CD? Jeg er sikker på at markedet er der.

Sveve over byen

Dagens höjdare: Omvisning i Aftenpostens lokaler i Postgirobygget, inkludert tur opp på taket der vi hadde ubeskrivelig, vidstrakt utsikt. I praktfullt, klart høstvær så jeg fra Nesodden til Kjelsås og fra Holmenkollen til Haugerud (der jeg trådte mine barnesko!).

Siloen på Grünerløkka, KPMG-bygget, baksiden av Freia-uret og terrassen til Katrine. Tveitablokkene! Slottet liknet på et lite sukkertøy, og Tøyenbadet så ut som noe som man kunne putte i lommen.

Dessuten kunne jeg kikke rett ned og (nesten) inn av vinduet på min egen tomme arbeidsplass...

En oppfordring

Neste søndag går årets TV-aksjon av stabelen. De innsamlede pengene går i år til Redd Barnas arbeid i Guatemala, Kambodsja, Etiopia, Nicaragua, Uganda og Norge.

Vi legger vel noen hundrelapper i bøssen, før vi vender tilbake til sofaen eller middagen med lettet samvittighet, da?

Men du kan gjøre mer! Meld deg som bøssebærer, da vel.

Hver person som går med bøsse samler i snitt inn 2.000 kroner, og jo flere vi er, jo mer penger får vi inn; så enkelt er det.

(Ekstrabonus: De av oss som liker å se hvordan andre har det hjemme, får en unik mulighet til å kikke inn i hundrevis av leiligheter.)

Tender is the night

Rekken av 30-årsdager vil ingen ende ta, og denne helgen topper det seg med en i dag og en i morgen. Men først skal jeg se Blur på Rockefeller, hurra!

Japansk mat: En sammenlikning

Etter lang tids avholdenhet har jeg plutselig fått fullstendig dilla på sushi. Oppholdet er jeg ganske sikker på skyldes en ekstrem overtidsperide høsten 1999, der vi etter å ha blitt lei Peppes Pizza hentet sushi kveld etter kveld etter kveld.

De siste to ukene har jeg hatt med delikat tilberedt rå fisk hjem fire ganger. Jeg har alltid holdt en knapp på Tampopo i Skippergaten - de var også lenge det eneste stedet i Oslo som tilbød sushi take away.

I dag forsøkte jeg for første gang min lokale sushi-sjappe, House of Sushi i Ole Vigs gate. Smaksmessig vil jeg si de to kommer ganske likt ut, men kombinasjonen mindre biter og høyere pris gjør at jeg nok kommer til å fortsette å kjøpe min sushi to go hos Tampopo, der de også har den mest (på en blyg måte) sjarmerende service man kan tenke seg.

Når det gjelder house rollene på de respektive steder er det dødt løp mellom House of Sushis laks og purreløk og Tampopos laks, avocado og sesamfrø.

Let all the children boogie

Nå gråter jeg nesten: Jeg har vel tidligere nevnt min enorme frustrasjon og skuffelse over at David Bowie-konserten ble utsolgt i en fei, mens jeg befant meg på en ferge i farvannet mellom Nice og Korsika.

Jeg har trøstet meg med at han sikkert bare kom til å spille nye låter som jeg ikke har noe forhold til, men VG melder i dag fra København-konserten at de blant annet fikk høre Rebel Rebel, Heroes, Ashes to Ashes og Changes.

At jeg skal på konsert med Bob Dylan dagen etter at Bowie har spilt er selvsagt et plaster på såret, men ikke helt dekkende ettersom jeg har sett mannen flere ganger før.

En gammel venninne av meg har forresten en bitter Bowie-historie som går min en høy gang: Hun flyttet inn i en leilighet med fantastisk utsikt over Jordal Stadion bare 14 dager etter at Bowie spilte der i forbindelse med Sound & Vision-turneen i 1990.

Nye og gamle sko

Jeg har nye støvletter: Svært elegante og med litt høy hæl, men uten at de tipper over til å bli jålete. Smale, men ikke krokodillesnute-spisse, som jeg avskyr (dog ikke når de sitter på andres føtter, bare på meg selv).

Til alt overmål er de av god kvalitet - ganske dyre - og veldig gode å gå med. Men når jeg skal gå til jobb om morgenen tar jeg alltid på meg de gode, gamle yndlingsskoene mine. De er robuste, slitte og avleggs, og runde i tuppen så undersåttene mine mest av alt likner føttene til Klaus Knegg.

Hey harmony

Tilfreds med tilværelsen, nå. Jeg har kastet ut margerittene som hang med hodet, og plantet lyng i verandakassene. Annenhver hvit og rosa, de gløder i kveldssolen og tar seg lekkert ut. Videre har jeg klemt søs farvel, hun skal bo i Kairo i to måneder, og ble tradisjonen tro utstyrt med en eske Kremtopper til reisen.

Og til sist: På komfyrer putrer en diger kjele fårikål, som vi satte i kok for flere timer siden. Det lukter sau og kål og pepper i hele leiligheten, dagen er kjølig og klar og jeg er iført høyhalset ull. Høst og harmoni, hurra!

Nå er scenelyset tent

Jeg kan nesten ikke tro at jeg nettopp har sett Retro på NRK1 fra begynnelse til slutt, aldeles frivillig. Årsaken var at jeg så i en teaser etter Dagsrevyen at Kate Gulbrandsen skulle være gjest.

Jeg jublet stille ettersom jeg var skråsikker på at jeg dermed ville få et gjenhør med den legendariske Mitt Liv fra Grand Prix 1987.

Men nei! Derimot var jeg lamslått vitne til at Tor Endresen og tidligere nevnte Kate gjorde en ubeskrivelig skrekkelig versjon av Talking Heads' Burning Down The House - blant annet.

Jeg kan ikke helt se noen grunn til å trekke Kate Gulbrandsen frem fra glemselen dersom ikke hensikten er å atter en gang få høre henne fremføre:

Nå står jeg foran en vei bare jeg kan gå.
En fremtid i mine hender.
Og et mål bare jeg kan nå.
Ingen kan ta fra meg min drøm,
det er mitt liv.

... på sitt jublende og inderlige vis.