Kristiane.org

Life is bigger

That's me in the corner. That's me in the spotlight.

Hvor jeg har det fra? Det vet vel de fleste. Ordene er Michael Stipes', fra Losing My Religion, REMs kanskje mest kjente (og kommersielle) låt. Jeg var skeptisk da Out Of Time kom ut i 1991, men da sommeren kom hadde jeg en magisk opplevelse til låten på en interrail-tur:

Båten mellom Brindisi og Patras var stappfull. Bare et fåtall av passasjerene fikk plass innendørs, men det var i grunnen bare en fordel å tilbringe en sort fløyelsnatt mellom Italia og Hellas under åpen himmel.

Vi satt og lå tett i tett på det varme fergedekket. Svenske polare, britiske kameratgjenger som fremdeles hadde merker etter kostskole-knestrømpene på de likbleke leggene sine, kjekke og høflige nederlendere, og snusfornuftige amerikanske piker, alltid med Let's Go Europe innen rekkevidde.

Jeg fikk låne en walkman og lå og kikket opp på stjernene mens jeg kjente fergens motordunk forplante seg i kroppen min. Rundt meg summet samtaler på flere språk, men jeg skrudde opp volumet og var plutselig alene blant alle menneskene.

That was just a dream, just a dream, just a dream...

It's a dirty game

Det spilles mye rundt omkring på sommerstille arbeidsplasser for tiden, har jeg inntrykk av. En tur gjennom lokalene i min egen bedrift bekrefter dette; de arbeidsplassene som ikke står ferietomme, har farverik grafikk og animasjoner over hele skjermen.

Mange spill ser ut til å være skikkelig kjedelige. Kabal, som jeg aldri har prøvd, ser for eksempel helt utrolig traurig ut, og når jeg ser folk sitte og adsprede seg med dette spillet hele formiddagen lurer jeg faktisk på om de er riktig vel bevart.

Som den observante leser allerede har forstått har jeg aldri selv vært noen spillfantast, med unntak av enkelte perioder. Da jeg jobbet på SV-kontoret i Storgaten hadde jeg dilla på Tetris, og flere ganger låste jeg meg inn på vei hjem fra byen, med kebab og Villa Farris, og holdt det gående til langt utpå morgenkvisten.

Første gang jeg var hektet på spill var imidlertid mange år før dette. Ulrik fikk Commodore 64 til jul en gang midt på 80-tallet, og det var særlig Summer Games og Winter Games som gjaldt. Vi spilte i timevis i kjellerstuen, og det er ikke fritt for at det oppsto enkelte feider oss søsken i mellom.

Nesten 20 år senere er det imidlertid bare én episode som fremdeles fremstår som helt uakseptabel: Vi holdt på med øvelsen ski jump, og det var jeg som satt med joysticken mellom hendene. Jeg satte utfor bakken, og allerede da jeg tok sats på hoppkanten ble alle som befant seg i rommet klar over at dette var et helt spesielt svev. Jeg utførte rett og slett det perfekte hopp, og fjetret stirret vi på TV-skjermen. Da jeg landet, langt nede i unnarennet, og med helt uslåelige stilkarakterer, satt vi åndeløse i et par sekunder.

Og så: I et langt byks var Ulrik borte ved stikkontakten, og nappet den ut av veggen med et rykk. Før maskinen hadde registrert det perfekte hoppet.

Det ble oppstandelse! Det er litt pinlig å innrømme, men jeg gråt og bar meg, selv om jeg er eldst. Ulrik, som hadde handlet på ren impuls, for å hindre at min rekord ville bli stående på hans spillmaskin til evig tid, skjønte at han hadde gått for langt.

Selv barndommens voldsomme slag hadde nemlig regler: Man kiler ikke folk når de har armene over hodet, og man slukker ikke lyset i kjelleren når noen befinner seg i matboden (det var derimot greit å gjøre det når personen var på vei ut fra matboden, selv om det også var dårlig gjort og forårsaket at hjertet hamret i brystet på den som ble utsatt for peket).

Og, skjønte vi i det Ulrik hadde utført sin nedrige handling: Man trekker ikke ut kontakten uansett hvor uutholdelig man finner tanken på at søsteren din har satt en rekord som er umulig å slå på din Commodore 64.

Vi spilte ikke mer den dagen, men såvidt jeg husker var vi i gang igjen allerede dagen etter.

Beautyfull

Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle formulere meg i positive vendinger om Postgirobygget - altså bandet, ikke bygningen. Jeg har mislikt dem fra første stund. Ikke hatet; de er såpass ubetydelige at de på ingen måte har vekket slike følelser i meg. Om jeg innimellom likevel har hisset meg opp, er det fordi de i perioder var så vannskelige å unnslippe - En solskinnsdag ble spilt uavlatelig på radio, i butikker og brukt i reklamefilmer.

Hjernedød, enerverende distriktshøyskolerock og lite verdige arvtakere etter De Fire Store var min dom, og jeg forholdt meg mist mulig til dem og deres tilhengere.

Jeg ble imidlertid ikke overrasket da jeg skulle være med en perifer venninne og hennes igjen perifere venner til Trysil, og jeg hørte Postgirobygget drønne ut av stereoanlegget idet jeg satte meg inn i bilen.

Slike helgeturer der målet tilsynelatende er å drikke seg dørgende full og å stå på ski har aldri vært min kopp te. Jeg gjør riktignok gjerne begge deler, men hver for seg - skjønt jeg foretrekker det første alene, og da helst i en by.

De gangene jeg har befunnet meg på after ski er det med undring jeg observerer menneskene rundt meg. Store gjenger som har fått laget seg like gensere på forhånd, med eksempelvis "Team Drekka Mer" trykket på brystet. Kikkerter laget av ølflasker hengende rudt halsen. Plysjhatter og overdimensjonerte, liksom-artige solbriller. På after ski er alt lov, og det danses på bord og stoler til musikk jeg bare har forakt til overs for. Deltakerene oppfører seg som om man trenger en unnskyldning og massevis av rekvisitter for å drikke seg kjempefulle, noe jeg og mine venner aldri har hatt behov for.

Parallellen til Danskebåten er nærmest påtrengende, og må jeg absolutt velge, foretrekker jeg det maritime alternativet. I tillegg til tax free-varene slipper man å stå opp i otta, fyllesyk og jævlig, for å stå på ski.

Helgen i Trysil var helt ok; jeg hadde det ikke kjempegøy, men bestemte meg for å tute med de ulvene jeg var dømt til å være sammen med den helgen. Og hva angikk Postgirobygget oppdaget jeg til min store overraskelse at de hadde en låt jeg faktisk likte. Den er opprinnelig hentet fra en demo-CD som ble distribuert av venner av bandet før de slo gjennom, og refrenget går slik:

"Jeg ække full, jeg er beautyfull
en stor sjarmør, kanskje overstadig sjarmerende
men i aller høyeste grad levende
Da blir det flaut først dagen derpå."

Ganske harry, ja vel, men teksten gikk likevel rett til hjertet mitt. ... kanskje overstadig sjarmerende, men i aller høyeste grad levende - smak litt på den. De som ikke har følt det slik er dølle.

Da jeg kom hjem fra Trysil oppsøkte jeg Platekompaniet på Grønland og bragte i erfaring at låten også var gitt ut på en EP som var i salg en kort periode i 1996. Jeg kjøpte den straks, og har alltid vært glad jeg fikk tak i den. Inni coveret står det [om demo-CDene] "disse er ikke lenger tilgjengelige. Sangene derfra som er tatt med her vil aldri bli gitt ut senere."

Dette var tydeligvis bare et forsøk på å signaliserer eksklusivitet fra Norske Grams side: På Postgirobyggets nylig utgitte samleplate (den måtte jo komme) finnes nemlig Beautyfull. Jeg vil ikke akkurat oppfordre folk til å kjøpe platen, men dere: Låten er verdt å høre på.

Frem fra glemselen

Åttitallslåter man med stort hell kan hente frem igjen:

- We Built This City - Starship
- Maniac - Michael Sembello (fra Flashdance!)
- Respectable - Mel & Kim
- It's You - Stevie Wonder & Dionne Warwick
- Wuthering Heights - Kate Bush
- Live It Up - Mental As Anything
- Love Changes (Everything) - Climie Fisher

Blåbær!

Smør-Petersen solgte digre kurver med blåbær for bare 10 kroner i dag. I morgen skal jeg lite ikke lage pannekaker.

I tillegg fikk jeg to rødløk gratis, som kompensasjon for at de var tomme for sjalottløk, og to ferske baguetter på kjøpet, visstnok fordi jeg smilte. Du verden.

Siste:

27. juli klokken 18:30

Let The Sunshine In

For en deilig dag. Utrolig travelt i den nye jobben - det har det vært nesten hele tiden siden jeg kom tilbake fra ferie - men det er morsomt! Dagen har ovenikjøpet budt på en utrolig gledelig overraskelse.

Jeg kom hjem med armene fulle av dyr vin, og nå baker jeg vårløk- og chevrépai til pikene, som kommer i 20-tiden. Har Let The Sunshine In fra Hair på repeat - høyt! -, og synger med av full hals. (Dette er forresten litt rart, i og med at sangen dukker opp på et sted i filmen der jeg pleier å sitte med tårene rennende nedover halsen, selv om jeg egentlig hater musicals).

Kanskje rekker jeg til og med en power nap, men jeg kjenner at jeg egentlig ikke trenger det.

I prøverommet

I BH-butikken i dag overhørte jeg en samtale mellom ekspeditøren og en kunde. (Jeg lyttet ikke, men prøvde minst 16 bikinier og BHer bak et tynt gardin rett ved siden av dem). Kunden skulle gifte seg, og var ute etter undertøy til den store dagen. Det var ett eller annet med en spesiell skjæring på kjolen og en BH-stropp som ikke skulle synes, men de fant ut av det til slutt.

Da hun var ferdig viste det seg imidlertid at hun ikke skulle kjøpe plaggene ennå. Men høy og nevrotisk (tenkte jeg etterpå) stemme utbrøt hun at ettersom det var fire uker igjen til bryllupet, håpet hun å gå ned fem kilo - og en størrelse - til. Ekspeditøren hørtes forbløffet ut, og det virket som hun først trodde det var en spøk.

- Jammen, hva da med kjolen, utbrøt hun, de hadde snakket om at den allerede var ferdig. - Kjolen kan tas inn, kom det kontant.

Mens jeg betalte varene ble den vordende brud ferdig med å prøve, og jeg må innrømme at jeg skottet bort på den viljesterke damen da hun kom ut av prøverommet. Jeg hadde sett for meg en litt lubben, ganske ung og usikker jente, men hun så ut til å være over 35 og var meget slank.

Akkja.

Endelig

- Jeg ble så sjokkert at jeg ropte "fuck you". Det skulle jeg aldri ha gjort, sier Kristiane.

Etter over fire år i medieovervåkningsbransjen har jeg også fått et avisutklipp å henge opp på plassen min. Nesten alle mine kolleger har dem: "Alle vil ha Kristin", "Ta skjegget, Haakon" og - kanskje den beste av alle - "Kevin vil bli verdens første cyborg".

Navnet mitt figurerer sjelden i avisspaltene, men tirsdag bragte Dagbladet en sak om en navnesøster av meg. Jeg fikk dessverre ingen overskrift i fete typer, men er mer enn fornøyd med sitatet øverst.

Salut Les Amoureux

En ettermiddag vi satt på verandaen til pappa og Trine i Nice strømmet plutselig Øystein Sundes låt Liten og grønn (dere vet den om Twin Otteren på vei fra Mo i Rana) ut fra naboens leilighet. I fransk språkdrakt! Siden kom, på løpende bånd, kjente sanger som Champs-Élysées og Le Café Des Trois Colombes, her til lands best kjent som den noe svulstige norsktopp-slageren Levende Lys fra tidlig 80-tall.

Det var fabelaktig flott å sitte på den skyggefulle verandaen med rosévin i glassene og høre de gamle franske visene, og jeg følte meg like heldig som da jeg var på en absinthbar i Barcelona og de spilte originalversjonen av Herr President, som jeg elsker, på knitrende vinyl.

I løpet av ferien på Korsika hørte vi de samme sangene flere steder, ut av bilvinduer og på kafeer. Dette fikk oss til å anta at de var samlet på en nylig utkommet CD, og da vi kom tilbake til Nice oppsøkte vi Virgin Megastore. De nektet imidlertid ethvert kjennskap til noen slik samle-CD med gamle franske viser.

Vi fløy hjem, sjekket på nettet og fant straks at det dreide seg om en CD med Joe Dassin. Dette ble deretter videreformidlet pappa, som fremdeles oppholdt seg i Frankrike, per SMS. Han bragte med seg platen hjem, og nå snurrer den konstant i spilleren. Liten og grønn, heter forøvrig ikke Petit et Vertes, men derimot Salut Les Amoureux på fransk, og selv om jeg ikke kan fransk er jeg ganske sikker på at den ikke handler om en Twin Otter som har hundre mil igjen. Jeg klarer ikke å dy meg, men skråler Morn, morn, Sandnessjøen, her er jeg ved inngangen til hvert refreng.

Decades 2003 på Platekompaniet

Doolittle, London Calling, Dummy, Ziggy Stardust, Highway 61 Revisited, The Queen Is Dead og Harvest, side om side i tilbudshyllene.

Jeg får en vill trang til å kjøpe dem til tross for at jeg har dem fra før, fordi 79 kroner er så latterlig billig for disse klassikerene.

Mitt liv på sykkelsetet del VIII

Som jeg har vært inne på før er livet som syklist i Oslo sentrum alt annet enn lett, spesielt i rushtiden. På vei til jobb i dag havnet jeg bak en trikk i Pilestredet, og da den stoppet på holdeplassen i Dalsbergstien ga jeg meg saktmodig til å vente på at den skulle kjøre videre. Jeg tør nemlig ikke å passere trikken på venstre side i fall det kommer trafikk i mot - jeg ser at mange gjør det, men gaten er smal og jeg tar ingen sjanser.

Tålmodigheten holdt imidlertid bare et par minutter. Da trikken fremdeles ikke gjorde tegn til å bevege seg ble jeg plutselig rasende, og forsøkte bannende å vrenge opp på fortauet. Fortauskanten er imidlertid unormalt (og unødvendig!) høy akkurat der, og mitt forsøk på å spare tid på å ikke stige av sykkelen førte til at jeg bare såvidt ungikk å bli liggende på bakken med sykkelen over meg.

Det var likevel ydmykende nok, for trikken sto med åpne dører og alle passasjerene fulgte spent med på opptrinnet. Dessuten rammet pedalen - en metallsak med skarpe tenner - meg hardt i leggen. Tårene sto i øynene da jeg omsider kom meg opp på fortauet, og jeg følte blikk som brant i ryggen da jeg trosset smerten og endelig kom meg forbi trikken.

Først flere timer senere oppdaget jeg at jeg har et blødende pedalbitt i bakbenet.

Not that fun

Anbefales ikke: Å kyle innpå et glass Fun Light Green Apple - varm etter å ha stått i muggen fra i går - i den tro at det er friskt vann. Pføy! Jeg forvekslet først den sterke smaken av kunstig søtningsstoff med spylevæske eller det som verre var.

Kva-kvarakva-kvakk

Noen fantastisk gøyale, viltre og nærgående ender holdt oss med selskap utover kvelden ved Øyungen der vi teltet i natt. De fikk boller, vi drakk rødvin og hadde det storartet.

I morges våknet jeg, zippet ned glidelåsen i teltet, og la på svøm i én glidede bevegelse.

Konstantinopel Frukt & Grønt

De som drev Konstantinopel, vår lokale frukt og grønt-butikk i Sandakersenteret, flyttet virksomheten sin til Tveita. Heldigvis var det raskt noen nye som overtok, også dette en tallrik familie fra Tyrkia. Han jeg straks anså som butikksjef og far i huset - han var i hvert fall den med størst autoritet, og kunne med letthet få de andre til straks å fylle opp kurvene med rødløk eller ta plass bak løsvekt-disken når det var nødvendig - var fra første stund svært hyggelig mot meg. Ja, overstrømmende.

Det var lutter brede smil, noen tomater med på kjøpet og "hvordan går det?". Jeg er en vennlig person, og smilte tilbake, takket og svarte (som regel) at det gikk bra. Innimellom ble det nesten litt for mye av det gode, som fotfølging rundt i butikken for å vise frem de beste varene. En gang jeg sto og vurderte de forskjellige typer basmati-ris opp mot hverandre, spratt han frem fra en reol og stappet en morell inn i munnen min. Det syntes jeg i grunnen var å gå over streken og inn i min intimsfære, men jeg gjorde gode miner til slett spill.

Først et halvt år senere viste det seg at mannen hadde forvekslet meg med en annen, et menneske han kjente fra en annen kant av landet. Etter at misforståelsen var oppklart var vårt forhold like hyggelig som før, men hans oppførsel - befriende og naturlig nok - ikke like påtrengende.

Lusekjørere

"Kjerring med kurv på styret" er sykkel-ekvivalenten til "gubbe med hatt" bak rattet.

Det er langt flere av dem å påtreffe på min vei til jobb nå som jeg begynner klokken 08 i stedet for 07.

Solegget

Da jeg syklet forbi bokhandelen på Bislett i sted, fikk jeg øye på Elsa Beskows "Solegget" som lå på et tilbudsbord utenfor butikken. I grunnen litt av et sammentreff, siden jeg snakket en del om den boken i ferien. Jeg tenker nemlig alltid på den når jeg ser appelsintrær, som forøvrig er noe av det mest eksotiske jeg kan tenke meg.

Boken handler om en liten alvepike som finner en appelsin i skogen der hun bor. Først tror hun det er et egg som har falt ned fra solen, slik fugleegg innimellom faller ut av redet. Solegget vekker stor oppstandelse i skogen, før en bokfink kommer forbi og forteller at det er en solfrukt han kjenner godt fra landet der han oppholder seg om vinteren. Akkurat idet alvepiken og vennene hennes har fått smaken på den søte appelsinsaften, som de suger ut ved hjelp av hule gresstrå, kommer en grådig kråke og sluker hele appelsinen i en jafs.

Slutten er likevel lykkelig; kråken får vondt i halsen og må bruke skjerf hele sommeren, og alvepiken får sitte på ryggen til en trost og fare med til sollandet neste vinter.

Jeg elsket denne boken da jeg var liten, både på grunn av Elsa Beskows fantastiske tegninger (særlig fascinerende er bildet der de suger saften ut av den digre appelsinen, og der alvepiken sitter på en gren i et appelsintre i sollandet), og også fordi jeg hadde rødt hår og identifiserte meg sterkt med figurer i litteraturen eller på Barne-TV som også var rødhårete. Dem var det nemlig ikke så mange av.

30 år

Min kjære Geir Ove fyller 30 år i dag. Tre ganger ti hurra!

Die Raki Nachspiel

Høsten 1994 jobbet en venninne og jeg på Norsk Gallup. Om ettermiddagene, fra klokken 16 og utover kvelden, ringte vi rundt til folk og spurte om alt mellom himmel og jord. Det var i denne perioden jeg begynte å mistenke at det virkelig sto dårlig til med oppfattelsesevnen til en stor del av befolkningen her i landet. Vi skulle nemlig som regel ha i tale den personen i husstanden som sist fylte år - dette for at undersøkelsen skulle ha et mest mulig statistisk korrekt grunnlag. Åpningen på samtalen artet seg gjerne slik:

Oppringt person: - Ja, hallo?
Kristiane: - Hei, dette er Kristiane Dedichen Falck fra Norsk Gallup. Vi gjennomfører en spørreundersøkelse om [sett inn tema her] og i den anledning skulle jeg gjerne snakket med den personen i husstanden som sist hadde fødselsdag.
Oppringt person: - Det er ingen som har bursdag her.
Kristiane: - Neinei, jeg mener den i husstanden som sist fylte år.
Oppringt person: - Jammen, jeg bor alene.
Kristiane: (Listig og tålmodig) - Ja, men det betyr jo at det er deg som sist hadde fødselsdag, gjør det ikke...?

Det er ikke den verste jobben jeg har hatt, selv om man kunne bli ganske varm av 10-15 slike samtaler som nevnt overfor på en kveld. Det kjipeste var egentlig å ringe under Dagsrevyen eller hvis det var fotball på TV.

En fredagskveld holdt vi på med en usannsynelig lang og omfattende undersøkelse, som tok over 20 minutter å gjennomføre. Ikke så lett å få folk med på, men i det minste var undersøkelsen ganske aktuell og engasjerende; vi ringte beboere i bydel Gamle Oslo og intervjuet dreide seg om støv- og støyforurensing, på oppdrag fra Transportøkonomisk Institutt.

De som gadd å svare på spørsmålene hadde mye på hjertet, og klokken 22, da vi var ferdige for kvelden, var vi tørste som bybud. Vi dro rett ned til (salig) Rockall i Rosenkrantzgate. Der vaglet vi oss til på høye barkrakker og drakk øl, og da de stengte reiste vi hjem til meg på Vålerenga.

Vi visste det ikke da, men dette ble senere kjent som Die Raki Nachspiel. Et legendarisk nachspiel det fortsatt snakkes om. Raki er det samme som ouzo, bare at det er tyrkisk. En djevelens drikk jeg hadde bragt med meg fra en ferietur. Vi var allerede maroder, men i stedet for å gå til sengs hisset vi hverandre opp til å drikke mest mulig raki. Stemningen ble voldsomt pisket opp av dette, og jeg husker at da vi omsider la oss var det som om jeg falt bakover. En følelse jeg husker fra de aller første gangene jeg drakk meg full, gjerne på hjemmebrent, og ikke hadde kontroll i det hele tatt.

Jeg trodde ikke det var sant da jeg ble vekket av telefonen neste morgen. Vi lå altfor trangt i sengen min, det var kvelende varmt i leiligheten og telefonen kimte og kimte. Da jeg omsider klarte å ta den, hørte jeg: - Ja, hei dette er fra Norsk Gallup. Vi gjennomfører for tiden en undersøkelse om støv- og støyforurensing i din bydel... Hadde jeg ikke vært fyllesyk hadde jeg antakelig dødd av latter.

Ile de Beauté

Flere Korsika-bilder her!

Balkongfest

Etter å ha konsumert to flasker Sancerre gikk Maria og jeg løs på taxfree-whiskyen, en stram Bowmore. Den var ypperlig, men hadde tydeligvis en bedøvende virkning, for ikke lenge etter lå vi og sov i hver vår ende av leiligheten.

Hei jeg er tilbake

Jeg hvisker dette av samme grunn som jeg aldri snakker høyt om Dr. Kneipps Vinbar:

Korsika er muligens verdens mest geniale sted å feriere.

Jeg har blant annet:

- badet i det klareste, mest turkise vann jeg har sett noen gang
- fått cirka en million nye fregner
- en splitter ny Lancome Juicytube
- drukket rosévin til lunch nesten hver dag
- lest masse, av høydepunkter kan nevnes Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede og To kill a mockingbird
- ikke hatt på meg sokker på tre uker
- en spilledåse som spiller Internasjonalen
- hatt leiebil og kommet til på de mest utilgjengelige kritthvite strender
- opparbeidet et overskudd jeg ikke kan huske å ha hatt siden våren 2000