Beautyfull

Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle formulere meg i positive vendinger om Postgirobygget - altså bandet, ikke bygningen. Jeg har mislikt dem fra første stund. Ikke hatet; de er såpass ubetydelige at de på ingen måte har vekket slike følelser i meg. Om jeg innimellom likevel har hisset meg opp, er det fordi de i perioder var så vannskelige å unnslippe - En solskinnsdag ble spilt uavlatelig på radio, i butikker og brukt i reklamefilmer.

Hjernedød, enerverende distriktshøyskolerock og lite verdige arvtakere etter De Fire Store var min dom, og jeg forholdt meg mist mulig til dem og deres tilhengere.

Jeg ble imidlertid ikke overrasket da jeg skulle være med en perifer venninne og hennes igjen perifere venner til Trysil, og jeg hørte Postgirobygget drønne ut av stereoanlegget idet jeg satte meg inn i bilen.

Slike helgeturer der målet tilsynelatende er å drikke seg dørgende full og å stå på ski har aldri vært min kopp te. Jeg gjør riktignok gjerne begge deler, men hver for seg - skjønt jeg foretrekker det første alene, og da helst i en by.

De gangene jeg har befunnet meg på after ski er det med undring jeg observerer menneskene rundt meg. Store gjenger som har fått laget seg like gensere på forhånd, med eksempelvis "Team Drekka Mer" trykket på brystet. Kikkerter laget av ølflasker hengende rudt halsen. Plysjhatter og overdimensjonerte, liksom-artige solbriller. På after ski er alt lov, og det danses på bord og stoler til musikk jeg bare har forakt til overs for. Deltakerene oppfører seg som om man trenger en unnskyldning og massevis av rekvisitter for å drikke seg kjempefulle, noe jeg og mine venner aldri har hatt behov for.

Parallellen til Danskebåten er nærmest påtrengende, og må jeg absolutt velge, foretrekker jeg det maritime alternativet. I tillegg til tax free-varene slipper man å stå opp i otta, fyllesyk og jævlig, for å stå på ski.

Helgen i Trysil var helt ok; jeg hadde det ikke kjempegøy, men bestemte meg for å tute med de ulvene jeg var dømt til å være sammen med den helgen. Og hva angikk Postgirobygget oppdaget jeg til min store overraskelse at de hadde en låt jeg faktisk likte. Den er opprinnelig hentet fra en demo-CD som ble distribuert av venner av bandet før de slo gjennom, og refrenget går slik:

"Jeg ække full, jeg er beautyfull
en stor sjarmør, kanskje overstadig sjarmerende
men i aller høyeste grad levende
Da blir det flaut først dagen derpå."

Ganske harry, ja vel, men teksten gikk likevel rett til hjertet mitt. ... kanskje overstadig sjarmerende, men i aller høyeste grad levende - smak litt på den. De som ikke har følt det slik er dølle.

Da jeg kom hjem fra Trysil oppsøkte jeg Platekompaniet på Grønland og bragte i erfaring at låten også var gitt ut på en EP som var i salg en kort periode i 1996. Jeg kjøpte den straks, og har alltid vært glad jeg fikk tak i den. Inni coveret står det [om demo-CDene] "disse er ikke lenger tilgjengelige. Sangene derfra som er tatt med her vil aldri bli gitt ut senere."

Dette var tydeligvis bare et forsøk på å signaliserer eksklusivitet fra Norske Grams side: På Postgirobyggets nylig utgitte samleplate (den måtte jo komme) finnes nemlig Beautyfull. Jeg vil ikke akkurat oppfordre folk til å kjøpe platen, men dere: Låten er verdt å høre på.

Postet av: Kristiane at Juli 27, 2003 5:36 EM