Kristiane.org

How to Win Friends and Influence People

Den siste tiden har jeg sett flere mennesker på t-banen med nesen i en bok som heter How to Win Friends and Influence People [1]. Nå blir jeg generelt brydd av selvhjelpsbøker - både titler og innhold. Å sitte med en slik bok på t-banen får meg virkelig til å rødme på lesernes vegne. Snakk om å torgbære sin hjelpeløshet! (Jeg vet ikke hva som er verst: - Nei, jeg har ingen venner eller - Ja, jeg ønsker å påvirke menneskene rundt meg.)

Det er som å gå rundt med en pakke inkontinensbind i gjennomsiktig bærepose. Eller, hvis vi skal holde oss til bøker, å ha Kvinne, kjenn din kropp som reiselektyre. Og i min bok mer pinlig enn å klippe negler på t-banen.

[1] [2] Såpass mange at jeg slo opp tittelen i Wikipedia. Og så viser det seg at dette er selvhjelpsbøkenes stamfar. Det er den første, og tydeligvis en av de mest kjente innen genren.

[2] Beklager, Rulle K.

Mitt liv som avfallsdeponi

Jeg har en teori om hvorfor det er vanlig å legge på seg når man får barn. Jeg spiser jo mye mer enn før. Helt uten nytelse, dog. Og gjerne ting jeg ikke engang liker. Stadig vekk må jeg få av veien harde brødskorper (ofte infisert av kaviar!), resten av en yoghurt, kald havregrøt. Epleskiver, emmen banan og pølsebiter. Eller jeg blir tilbudt ferdig tygget brød med leverpostei.

Den enkleste måten å bli kvitt restene på, er putte dem i munnen. Dessuten har jeg aldri likt å kaste mat. Men heldig er det ikke.

That's what I call møkkamusikk

Det skjer ofte at jeg kan forstå hvorfor en sang som ligger på hitlistene er populær, selv om jeg ikke liker den selv. Andre ganger fremstår populariteten og den hyppige radiospillingen helt ubegripelig.

Jeg kunne nevnt utallige eksempeler på det første, men det er selvsagt morsommere å dvele ved kjedelige møkkalåter med uforståelig apell. Som Adeles Chasing Pavements. Hallo! Verdens kjedeligste låt [1]. Likevel spilles den på radioen [2] uavlatelig for tiden. Og jeg lar meg irritere.

(Ikke minst fordi jeg kan forestille meg langt større prøvelser om dagen enn å jage fortaulangs. Nemlig å jage fortaulangs med en illskrikende toåring i barnevogn. Ulrikke nekter å sitte i vogn, og jeg er i gang med et knallhard tilvenningsregime. Halvannentimes turer med trassgråt er regelen mer enn unntaket. (Og this one goes to 11, så det er ganske pinlig, og avstedkommer mange råd og enda flere dømmende blikk fra folk vi treffer.))

[1] Mens vi er inne på verdens kjedeligste låt: Hva med National Banks Family, som også spilles på radioen i ett kjør? (Ikke at jeg er overrasket, fra den kanten.) Den er nesten like irriterende som Craig Davids Walking Away, en av 1990-tallets kjipeste låter. Det er mulig sangene egentlig ikke minner om hverandre i det hele tatt, men at likheten består i at det er låter jeg synes er kjempedølle, men som en del mennesker jeg musikalsk sett stoler på mener er bra [3].

[2] Ikke på vår kanal, selvsagt, dét kan jeg love. Marken og jeg starter forresten med onsdagsmorgensendinger igjen i morgen den dag, med tant, fjas og god musikk, og helt uten Adele. FM 99,3 i morgen sånn 8ish.

[3] Dette gjelder også alle platene til Thomas Dybdahl.

Glad påsk

SATC - The Movie

Da jeg hørte at Sex And The City skulle bli spillefilm, ble jeg fra meg av glede. Ikke fordi jeg egentlig synes det er noen god idé å gjøre TV-serie til film. (Snarere tvert imot.)

Men bortsett fra da jeg hadde sett hele serien på DVD tre ganger i løpet av kort tid, med obligatoriske ekstravisninger av highlights, i tillegg til de løse episodene man uvegerlig eksponeres for siden sesongene tilsynelatende ruller og går i en evigvarende, daglig reprise (jeg har det slik med SATC at hvis jeg først har festet blikket på skjermen, klarer jeg ikke å rive meg løs før det er slutt) - bortsett fra akkurat i den perioden, blir jeg aldri lei av serien og dens karakterer. For ikke snakke om å studere gatebildene fra New York, og Carries antrekk.

Eller kanskje skyldes det at jeg ser slik frem til filmen den menneskelige trangen til å ville vite hvordan det går videre, etter den lykkelige slutten. Dette til tross for at fornuften hele tiden har hvisket meg at en så perfekt avslutning bør bli stående for evig og alltid, og slett ikke tukles med. Og at filmen garantert vil bli en skuffelse.

Likevel har jeg gledet meg til filmen siden første gang jeg leste om den for flere år siden. Jeg har glemt den litt innimellom, for så å kjenne forventningen stige i meg når avisene har lekket bilder fra innspillingen.

Jeg har dog bekymret meg bittelitt for at jeg sikkert må se den i ensom majestet. Kinovegringen min, som allerede da var vokst seg sterk, nådde nye høyder etter at jeg motvillig ble trukket med på Ringenes Herre-filmene tidlig på 2000-tallet.

Det finnes riktignok personer som kan få meg til å sette mine ben i en kinosal. Men disse er alle av hankjønn, og vil garantert på det sterkeste motsette seg å se denne filmen. (Jeg orker ikke å tenke på hva jeg ville bli nødt til å lide meg gjennom dersom et tofilms-kompromiss i det i det hele tatt skulle være mulig å inngå.) Det er ikke så farlig heller. Jeg kan godt gå alene på kino.

Men nå som premieren nærmer seg, kjenner jeg at jeg begynner å bli fryktelig nervøs. Jeg blir helt uvel av å tenke på at det kan gå i ball for Carrie og Mr. Big [1] igjen. Igjen igjen. Serien endte jo godt til slutt, så hvorfor friste skjebnen ved å la dem utfolde seg på det store lerretet? Et drama av noe slag må jo filmen nødvendigvis fylles med, og jeg frykter det verste.

La sovende hunder ligge, er ett av mine favorittutrykk. Og det hadde kanskje vært best om det ikke ble noen film av SATC. Når den først lages, kan jeg jo ikke la være å se den heller. Men det burde jeg nok, for jeg orker ikke at det det skal bli slutt mellom Carrie og Mr. Big, som passer så godt sammen.

Etter å ha gått litt i meg selv, har jeg kommet frem til at denne (litt overdrevne, jeg innser det) engstelsen antakelig noe jeg pådro meg da jeg leste Tatt av vinden som romantisk og overømfintlig 15-åring. Jeg ble dypt sjokkert over slutten, og straks jeg hadde grått ferdig begynte jeg å lese boken på nytt. I et fåfengt håp om at det skulle ende godt neste gang.

Sist denne uroen for manglende happy ending ga seg utslag, var da jeg skulle se siste episode av Krøniken. (Skjønt den gang gjaldt det at Palle og Ida skulle bli sammen, omsider.) Og før det, i Nikolaj og Julie.

[1] Jeg lurer forresten på om man ikke må belage seg på at Mr. Big heter John i filmen. Det skal heller ikke bli lett.