Kristiane.org

Heller Britney enn Unni

I nattbordskuffen oppbevarer jeg et utklipp fra et ikke herværende sladreblad. Det er et bilde av Unni Lindell iført sjokkrosa crocs, tatt på Aschehougs hagefest. Jeg har tatt vare på det med tanke på å lage et postkort av det, og sende det til en venninne som har et anstrengt forhold til crocs såvel som Unni Lindell. Jeg har bare ikke kommet så langt ennå.

I dag morges fant Ulrikke utklippet. Blodet frøs til is i årene mine da hun kom løpende med det i hånden, mens hun ropte - Mamma, mamma! - som hun alltid gjør når hun ser bilder av meg. Vel går jeg i crocs her hjemme, og vel har jeg fått stadig mer krøller i håret det siste året. Men at jeg skulle likne på Unni Lindell! En uhyrlig tanke.

Stor var lettelsen da jeg oppdaget at hun pekte på baksiden av utklippet, hvor det er bilde av Britney Spears. Riktignok fra en av hennes mindre heldige perioder, men det er likevel langt å foretrekke og bli forvekslet med henne.

Unni på den ene siden...	... og Britney på den andre siden

Payback time

Jeg angrer på at jeg ikke i tidligere tider har gått ut av min vei for å hjelpe personer med barnevogn av og på trikken. Jeg kunne i hvert fall vært litt mer oppmerksom.

Som trillende [1] sliter jeg med dårlig karma hva angår å få hjelp til vognløfting. Og det er sikkert vel fortjent.

---

[1] Det er forresten pinlig hvor mye jeg irriterer meg over dårlig tilrettelegging for barnevogn om dagen. Er jeg i ferd med å bli en sutrete småbarnsmor? Jeg skal i hvert fall ikke plage bloggens lesere med det. (Derfor - og til ære for Rulle K. - tar jeg det i en fotnote.) Til mitt forsvar skal det sies at jeg kun ergrer meg på egne vegne, mens jeg begråter situasjonen for folk som sitter i rullestol. Jeg har jo full førlighet tross hjul. En dag jeg hadde tenkt særlig mye på handikapedes situasjon, så jeg Østlandssendingen på TV. Og der var det nettopp et innslag om byens dårlige tilgjengelighet for rullestolbrukere. De hadde filmet spesielt utfordrende steder, og jeg kjente igjen alle sammen. (Hele området rundt Jernbanetorget, Stortinget t-banestasjon der heisen har vært ute av drift i ukevis, og Nationaltheatret stasjon, der det er en kjempeglippe og høydeforskjell når man skal inn på østlige linjer.) - Ja! ropte jeg fra sofaen, og - Nemlig!. Jeg var enig og engasjert. Men så avsluttet de innslaget med å intervjue en person fra Norges Handikapforbund. Av alle ting hadde han valgt å la de fleste versene i klagesangen omhandle Nasjonalgalleriet. En gammel, ærverdig bygning de fleste sikkert kjenner, med en spesiell trapp opp fra gateplan. Rullestolbrukere kan ikke benytte hovedinngangen, men har en annen adkomst. Dette var uverdig, mente mannen fra Handikapforbundet. Dét kaller jeg sutring.

Emballasjehelvete

Ikke at jeg har blitt Steinar Lem. (Gud forby [1].) Men jeg ble ganske oppgitt da jeg, etter å ha kjøpt en strømpebukse i dag, oppdaget at jeg på kjøpet hadde fått med:

1) En glanset flyer med bilder av andre produkter fra Wolford.
2) En (også glanset) katalog, hvor enkelte sider er stanset ut, med innbrett bak, og flere bilder av undertøy fra Wolford.
3) Et stykke kartong som var brettet rundt strømpebuksen, med størrelsesinformasjon og vaskeanvisning (OK, ganske nyttig), og flere bilder av produkter fra Wolford.
4) Plast rundt kartong og strømper.
5) En fullstendig umotivert liten pappskive (uten bilder av Wolford-produkter).
6) En stor og særdeles glanset gavepose med utstanset logo og sløyfebånd.

Alt dette:

Søppelberget.

Alt dette for en strømpebukse. Jeg er ikke bedre enn at jeg fryder meg når jeg handler en kjole på Oasis, og de pakker den i silkepapir før den legges i posen. (At jeg gjenbruker silkepapiret er en annen sak, og ikke viktig i denne sammenheng. Dét skyldes mine foreldres påvirkning. Poenget (det underordnede) er at jeg ikke er (eller ønsker å være) Steinar Lem.) Silkepapiret gir meg en litt annen følelse enn når jeg handler på H&M. Og jeg lar meg begeistre.

Men dette er unødvendig tull, Wolford. Hadde jeg ønsket å ha med en katalog med bilder av Wolford-produkter hjem, hadde jeg vel tatt med meg en av dem som lå på disken, hadde jeg ikke? Og gaveposen hadde ikke engang en hank, så den var bare til pynt.

Jeg blir litt oppgitt over virksomheter som nekter å forholde seg til at jorden går åt skogen, og skogen forsvinner. Som Europris, som har noen vanvittig irriterende radioreklamer. De skal ha oss til å handle mer og mer, bare fordi det er så billig. - Fikk mer til overs... osv. Og så kjøper man grillsett og DVDer, nye hagemøbler, termokanne, smågodt, cocktailglass og høytrykksspyler. Ikke fordi man trenger det, men fordi man har råd.

Vel. Det er vel best jeg gir meg, før Steinar Lem-beskyldningene begynner å hagle. Én ting til, bare: Hva er greia med emballasjen rundt barneleker? Hvorfor er alt pakket i groteske mengder papp og plast, og hver enkelt bestanddel tvinnet fast til tykk kartong med ståltråd omsvøpt av mer plast, som man enten må sitte og vikle opp i all evighet til fingertuppene blir såre, eller ødelegge kjøkkensaksen for å klippe over. Why?

[1] Angående Steinar Lem: Han er sikkert en grei fyr (om enn humørløs), som gjør en viktig jobb. Men vi kom skjevt ut av det med hverandre for mange år siden, og jeg klarer ikke se ham som annet enn en surmavet grinebiter. Jeg har sikkert fortalt det før: Da jeg gikk på folkehøgskole, hadde vi temadager innimellom (ganske ofte, faktisk). Gjerne med en ekstern foredragsholder. Denne torsdagen skulle Steinar Lem komme og snakke om miljø. Det vi ikke visste, var at mannen hadde ankommet skolen kvelden i forveien. En kveld som (hvilket også skjedde ganske ofte), utartet til en stor fest. Tilfeldigvis på det internatet som lå i etasjen over gjesterommene. Vi hadde en storartet kveld.

Morgenen etter satt vi der da, i auditoriet. (De fleste av oss.) Om ikke som tente lys, så i hvert fall mer enn villige til å høre på Steinar Lem. Han var allerede da en størrelse, og hvis det var noen som var lydhøre for miljøsaken, og å tenke globalt og handle lokalt, var det vel oss folkehøgskoleelever. Dette var endatil på arbeiderbevegelsens egen folkehøgskole, der så godt som alle hadde hjertet på rett sted. Mannen med de mørke krøllene besteg talerstolen. Med tordenfjes.

Og vi fikk en tordentale! Jeg husker ikke ordlyden, men det handlet om bortskjemte ungdommer og høy rockemusikk. Han hadde ikke fått sove kvelden i forveien, og slik jeg husker det var det dette som ble hovedtema, mens miljøsaken spilte annenfiolin. Vi var ikke imponert. Og han vant ikke spesielt mange til FIVH den dagen.