Kristiane.org

I NY

Noen punkter før jeg stuper i seng:

- Det er trolig ikke mulig å ha for høye forventninger til New York.

- ... at bagasjen blir igjen på Kastrup slik at man, etter cirka 18 timer på reisefot, ikke kan ta en dusj når man kommer til hotellet, men må hive seg ut i fredag kveld-rushet på Times Square for å handle undertøy - selv dette legger bare en moderat og litt matt demper på stemningen.

- Lukten. Like karakteristisk for byen som de høye bygningene, de rette gatene og lydene, er lukten. New York lukter av mugg, støv, blomster og fremfor alt mat. Tusen eksotiske matretter dufter liflig på hvert kvartal. Fra de mange delis, bagel-bakerier og små vogner på gaten, der alle mulige ting freses i glødende panner.

- Jeg, som synes det er skikkelig døllt å tråkke rundt i byen - og spesielt på Grünerløkka - med et kaffebeger i neven, synes det er helt på sin plass, ja faktisk veldig stas, å gå gatelangs i New York med et Starbucks-beger.

- ... for ikke å snakke om hvor deilig det er å nyte kaffen på en benk i Central Park en grytidlig morgen. Jeg elsker jetlaget man får av å reise til USA - lysvåken i femtiden, og ute på gaten (og i parken!) i god tid før halv syv.

- Tidenes beste frokost: Røkelaks, Eggs Benedict og grillet polenta. Her. Presentasjon såvel som smak fikk tårene til å stige i øynene mine av ren lykke.

- Motto for turen: Veni, Vedi, Visa. I came, I saw, I did a little shopping.

For balansens skyld, litt malurt i begeret:

- Når to av tre kolli bagasje også på hjemveien blir stående på Kastrup, er det typisk at kofferten som faktisk kom med samme fly som oss, var den med skittentøy. Den praktiske og flittige vil kanskje innvende at da kan man jo starte klesvasken straks, men selv surmuler jeg. Jeg ville følt meg gladere og mer harmonisk om jeg hadde alle de nye skoene i min varetekt.

- Med fare for at enkelte vil hisse seg opp over at jeg som barnløs i det hele tatt våger å uttale meg om dette: Når jeg reiser med fly, er det alltid svært mange spedbarn ombord. Også på lange distanser som for eksempel fra Gardermoen til Las Palmas, New York og Kreta. Selvsagt kan man ha sine grunner til å måtte foreta en såpass lang reise med et så lite barn, men det høye antallet gjør at jeg mistenker at mange synes det er helt greit å legge ut på en syv-åtte-ni-timers flyreise med barn som ikke har fylt et år, bare for moro skyld. (Når må man egentlig til Gran Canaria?)

En ting er at det selvsagt er et mareritt å sitte i nærheten av en slik familie på tur. Verre er det at dette later til å være svært traumatisk for barna. Skrikene som var flyturen Newark - Kastrups soundtrack, varierte fra sår gråt, overraskende høye vræl, til en ubeskrivelig lyd jeg hittil bare har hørt når jeg har kommet i skade for å tråkke på frøken Smilla

Hva har du på nattbordet?

I Dagens Næringsliv er jeg spesielt glad i På nattbordet-spalten, som jeg synes er interessant og dessuten vittig skrevet. Drømmen er å selv bli ringt opp av Per Bang. Jeg tenker særlig på det hvis jeg jeg har noe skikkelig døllt på nattbordet. Som en gammel Anne Karin Elstad-bok, eller - o' skrekk - noe av Evi Bøgenæs. (Jeg tyr gjerne til gamle ungpikebøker hvis jeg føler meg for trett og utmattet til å lese noe nytt.) I så fall ville jeg muligens ha løyet - eller i hvert fall pyntet litt på sannheten

Det er særlig morsomt når det er åpenbart at personen som blir spurt aldri leser bøker. - Hva med dikt?, spør Bang gjerne tilforlatelig da, som om personer som aldri åpner en roman er troende til å elske lyrikk.

En lang periode holdt jeg og en kollega regning med hvor mange næringslivstopper som svarte at de ikke fikk lest så mye for tiden, men at de hadde Halvbroren liggende: - Min kone sier den er svært god.

Det siste året har den oppskrytte Anne B. Ragde vært en gjenganger.

I gårsdagens DN er det juryleder i TV2s Skaperen, Randi Egge Husby som figurerer i spalten. Når hun skal nevne en bok som har betydd mye for henne, svarer hun: - (...) jeg husker «Sofies verden», som var veldig spennende.

Alle jeg har snakket med holder denne boken for å være noe av det kjedeligste de har lest. Selv gadd jeg ikke lese den ferdig engang. Mange vil nok si det er en god bok (jeg vil heller kalle det en flinkis-bok), og at man kan ha utbytte av å lese den. For eksempel hvis man skal ta ex. phil. (eller hva det nå heter i våre dager), eller som en slags filosofi for dummies.

Jeg har ingen problemer med å forstå at noen kan knytte begreper som nyttig og interessant til boken. Men spennende? Det forutsetter at man blir engasjert, at det er vanskelig å legge boken fra seg. Jeg har vanskelig for å begripe at Sofies verden kan vekke slike følelser hos noen.

Kristiane - med luen i hånden

Det er uvant å være på jobbjakt. Jeg har søkt en del jobber. Ikke så fryktelig mange, men noen. Og jeg har blitt møtt med rungende taushet. For noen av jobbene har søknadsfristen riktignok nettopp gått ut, men et par av dem søkte jeg faktisk i desember. Og jeg har ikke hørt et knyst!

Jeg trodde det var ganske vanlig å gi beskjed også til de som ikke fikk den utlyste stillingen, men det begynner å gå opp for meg at det ikke er slik lenger. Det tok kanskje slutt på 1990-tallet en gang? Ingen grunn til det, i så fall; nå som man stort sett sender søknad per mail, kan det umulig være særlig brysomt å gi beskjed til de forsmådde søkerne.

Hver gang jeg skriver en søknad, har jeg en følelse av at jeg kommer til å få akkurat den jobben. Det er ikke fordi jeg er innbilsk! Jeg vet godt at jeg har små sjanser til å få jobbene jeg søker på, i hvert fall så lenge jeg ikke kommer til intervju. Men jeg blir så oppglødd og begeistret at fantasien løper løpsk. Jeg kan med ett så inderlig godt se for meg hvordan det ville være å jobbe på akkurat dét stedet.

Jeg har det på samme måte når jeg leverer inn en lottokupong. Uten at jeg vil det selv, piskes forventningene voldsomt opp, og jeg ser for meg hvordan tilværelsen som mangemillionær vil bli. Hvor jeg skal bo, hvem som skal få hva, hvor jeg skal reise. Og skal jeg ta sertifikat?

Ny jobb eller lottogevinst. Akkja. Jeg håper på én av delene.

I Carries fotspor

Til tross for at mange rådet meg til det motsatte, ignorerte jeg Sex and the City helt til siste sesong ble vist på norsk fjernsyn. Overhodet ikke av prinsipp, snarere sløvhet. Jeg pleide ikke se på kanalen serien gikk på; jeg pleide i grunnen ikke å se så mye på TV.

Men så begynte sjette sesong. Jeg fikk tilfeldigvis med meg en av de første episodene, og ble fullstendig hektet. Da serien var slutt tørket jeg tårene med genserermet, og bestilte straks de fem første sesongene på DVD.

SATC-galore! Jeg satt limt til sofaen i dagevis, med øyne som lyskastere hvilende på skjermen. Episode etter episode rullet forbi, og jeg fikk ikke nok.

Det som var litt dumt, var at de fleste jeg kjente - de som tidligere hadde forsøkt å overtale meg til å se på SATC - på dette tidspunktet var temmelig lei av serien.

Mens jeg ville analysere, og snakke stygt om den pompøse Aleksandr Petrovsky (med spesiell vekt på når han ser på Steve med et blankt blikk etter å ha blitt oppfordret til å spille Billy Joel på pianoet). Jeg ville enda en gang gå gjennom episoden der Natasha jager Carrie ned baktrappen, og scenen på sykehuset like etterpå, når Carrie og Big skilles i vestibylen, og Carrie snur seg og sier: - We're so over, we need a new word for over. Jeg ville snakke om hvor hjerteskjærende men nødvendig det var at det ble slutt med Aidan, og hvor selvopptatt og trumpete Jack Berger var.

Men i ettertid jeg har da fått diskutert serien en del. Jeg har dessuten funnet ut at SATC er det perfekte samtaleemne å bringe på bane for eksempel når man skal treffe den nye kjæresten til en kamerat for første gang. Om samtalen går litt trått, er dette en bortimot perfekt måte å bryte isen på.

Om en uke er vi i New York! Jeg har selvfølgelig kjøpt billetter til The Sex and the City Tour. Det er selvsagt til en viss grad med tungen i kinnet jeg gjør dette, men jeg gleder meg ogå veldig til å sitte på trappen utenfor leiligheten til Carrie. Dog kommer jeg ikke til å følge oppfordringen som sto i bestillingsbekreftelsen jeg fikk:

Feel free to dress like your favorite character on the show! We've had plenty of Carries, Samanthas, Mirandas and Charlottes!

Tror ikke det, gitt.

That's me in the spotlight

Jeg er forresten i denne ukens Kvinner og Klær! Intervjuet ble gjort for lenge siden, og jeg hadde nesten glemt det. Eller snarere fortrengt det. Jeg vegret meg nemlig da jeg ble forespurt. Dette var rundt juletider, da bloggehypen var på sitt aller største. Man kunne knapt åpne en avis, langt mindre enn nettavis, uten at det var blogg meg her og blogg meg der. [1]

På den annen side er jeg usedvanlig glad i å få mitt portrett på trykk. Jeg advarte derfor om at jeg på ingen måte er noen representant for blogging slik vi har lært den å kjenne gjennom det siste halvårets massive medieomtale, og lot det stå til.

Da fotografen skulle komme, hadde jeg imidlertid en svært dårlig dag. Jeg byttet klær flere ganger. Jeg sminket meg nøye, men jo mer jeg la på, jo verre ble resultatet. Da det ringte på døren var jeg nesten på gråten. Jeg hadde på forhånd sett for meg at jeg skulle sitte ved kjøkkenbordet, tankefull foran PCen. Det ene benet vippende over det andre, kanskje? Ja! Nedslått blikk, konsentrert, ettertenksom.

Men så var det sofaen som straks utpekte seg som fotografens foretrukne location. Og jeg måtte ligge! Først på maven, lenge. - Se på meg nå. Knips, knips. - Se opp og smil akkurat når jeg sier fra. Knips, knips, knips. - En gang til. Knips. Og så over på ryggen. - Hold PCen helt oppunder haken. Knips. Og så videre, og så videre i en evighet.

Jeg har alltid elsket å stikke meg frem når det har vært snakk om fotografering. Her er jeg! Ta meg! - Men nå får jeg svi, tenkte jeg nedslått, - og det er i grunnen til pass for meg.

Siden har jeg gjort hva jeg kunne for å glemme hele greia. Jeg har kommet på det innimellom, blitt het i kinnene og skjøvet tanken fra meg. Nå var det gått så lang tid at jeg hadde senket skuldrene og tenkt at faren var over. Intervjuet hadde vel vært på trykk for lengst, og ingen kjente hadde fått det med seg. Like greit.

Men så, som lyn fra klar himmel, fikk jeg bladet i posten forrige fredag. Vææ! Med skjelvende hender slo jeg opp på side 72, slik følgebrevet foreslo. Bildet som innleder reportasjen er akseptabelt, ja mer enn det. Nervøst bladde jeg videre; hva ventet meg på neste side? Jo, et enda bedre bilde av meg. Jeg ble så glad! Det vil være feil å si at bildene yter meg rettferdighet, for jeg vil faktisk påstå at de er bedre enn meg. Artikkelen er også fin, så dette vil jeg si jeg kom heldig fra.

I løpet av uken som har gått har jeg bragt i erfaring at svært mange mennesker, også de man ikke hadde trodd det om, leser KK.

[1] Kristin-lita har oppsummert omtrent hva jeg mener om dette her.

Megler er megler verst

Vi har hatt besøk av en eiendomsmegler.

Etter å ha kjøpt og solgt flere leiligheter, og ikke minst vært på utallige visninger, har jeg hatt nærkontakt med mange eksemplarer av arten. Det høres kanskje overfladisk ut å si det, men på samme måte som jeg aldri kunne vært sammen med noen som stemmer Fremskrittspartiet eller spiller golf, har jeg svært vanskelig for å se for meg at jeg kunne delt livet med en eiendomsmegler.

Det er klart det finnes unntak, men de aller fleste jeg har vært utsatt for eller sett på fjernsyn har vært sleske og overfladiske. Men ingen overgår eiendomsmegleren som var hjemme hos oss i går.

Han var sikkert ti år yngre enn meg, men kledt som en 45-åring. Skinnmappe og italienske sko. Frakk. Han oste slik av etterbarberingsvann at frøken Smilla straks strøk på dør. Han var omtrent like lite tillitvekkende som Egil Svartdahl, og hadde Terje Søviknes' sjarm.

Det uengasjerte håndtrykket ble på ingen måte veid opp av det glatte smilet som aldri nådde øynene. Jeg studerte gulvplankene nøye etter at han var gått, og ganske riktig: Det var sleipe fotefar etter ham, som om et følge skogsnegler hadde akt seg over parketten.

Vårens benklær

Gjennom Idol på TV2 har jeg merket meg en - nei, to! - besynderlige resirkulerte nyheter på buksefronten:

1) Shorts. Ikke selskaps-shortsen (sic) vi kjenner fra i høst/vinter; litt vide shorts til midt på låret, gjerne i tweed eller annet ullstoff. Nei, olashorts, nå. Smale, rette olashorts med en liten oppbrett, som rekker omtrent til knærne.

2) Smale olabukser som sitter klistret til leggene. De måtte jo komme tilbake, jeg hadde i grunnen forventet dét. Det som er overraskende er hvor ekstremt uflatterende disse buksene er. (Ja, ikke på små, spinkle rockeskinn som har båret slike bukser siden begynnelsen av 1980-tallet, selvsagt.) Selv tynne personer får uforholdsmessig bred og flat bak i disse buksene.

I min alder trenger jeg heldigvis ikke å følge motens luner slavisk. Enn så lenge lar jeg visakortet i bero, og håper denne buksemoten kun er et blaff slik at jeg kan fortsette å bære mine boot cut-bukser uten å sakke fullstendig akterut. Eller skulle jeg kanskje ikke ha kastet mine gamle 501 likevel?

Hair, there and everywhere

Roger etterlyste bilder av meg med den famøse permanenten. Jeg har lett i skuffer og skap, men kan ikke finne noen; antakelig er de destruert. Men jeg fant mange andre bilder! Her er et knippe frisyrer, hovedsakelig fra det elleville 80-tallet:

(Legg merke til at jeg omsider har fått av tannreguleringen på det siste bildet. Der har jeg til gjengjeld farvet øyenbrynene så jeg likner på Thomas Alsgaard.)

Om det skulle bli stille fra denne kanten...

... send inn en lavinehund.

Your Dreams Are China In Your Hand

I 1987 skulle jeg ta permanent. I løpet av min tenåringsperiode hadde håret mitt vært gjennom mye. Tupering, spray, føning, glittergelé og krepping. Men krøller hadde jeg aldri hatt. Forventningene var skyhøye. På netthinnen danset bilder av Rosie Vela og Carol Decker fra T'Pau. For første gang siden Annie gikk på kino, var jeg faktisk glad for at jeg hadde rødt hår. Jeg kunne allerede se meg selv på fritidsklubben samme kveld. Ved biljardbordet, og på dansegulvet. På dansegulvet til T'Pau! Det skulle bli så fint! Men, for å si det med Carol selv:

It was a flight on the wings
Of a young girls dreams
That flew too far away (...)

I stolen foran speilet i den lokale frisersalongen, måtte jeg se drømmen gå i knas som skjøreste, sprøeste Meissen-porselen. Det hjalp ikke at jeg ble dårlig mens jeg satt der. Først satte jeg det i sammenheng med det som utspant seg på mitt hode, men jeg skjønte raskt at jeg virkelig var i ferd med å bli syk. Feberen steg, og det jeg så utvikle seg i speilet, fikk mer og mer anstrøk av mareritt.

Jeg glemmer aldri det triste, pjuskete synet som åpenbarte seg da alle apparater og instrumenter omsider ble fjernet, og håret var skylt. Jeg var ildrød i kinnene, og stirret mismodig på mitt eget speilbilde med øyne blanke av feber. Men det skulle snart bli verre: Friserdamen ga seg til å føne og føne håret mitt, og den varme luften fikk en riktig, stram kjerringpermanent til å tre frem. Det var vanskelig å forestille seg noe som kunne være fjernere fra Carol Decker.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem. Jeg ble liggende omtåken og febril i sengen i flere dager. De gangene jeg var oppe på toalettet og fikk et glimt av meg selv i speilet, gråt jeg. Men jeg takket likevel for at jeg var blitt syk, slik at jeg, enn så lenge, slapp å gå på skolen med den fatale permanenten.