Oktober 28, 2004

Noen ganger er det ålreit

Det har tatt tid, men i dag fant jeg den perfekte poncho, akkurat en slik jeg har drømt om i årevis. Og det på samme dag som jeg fikk lønn! Den rekker til hoftene, er delikat hvit og uten frynsehelvete.

Dette har ingenting med saken å gjøre, annet enn at det handler om plagg som er veldig i skuddet en periode, for så å forsvinne helt ut av motebildet: Er det noen som husker en slags selebukse som var voldsomt populær helt på begynnelsen av 1980-tallet? De var gjerne pastellfarvede, hadde raus benvidde men gikk inn ved ankelen, ofte med strikk nederst. På overallaktig vis var det bærestykke både foran og bak, og plagget ble av en eller annen grunn kalt discobukse.

En gang Ulrik og jeg skulle besøke mamma og Bjørn i Frankrike, hadde jeg fått en slik discobukse før avreise. Den var lyseblå, yndlingsfarven min. Jeg var fra meg av henrykkelse, og vanvittig stolt av den. Dette skinte tydelig gjennom i et brev jeg skrev til min kusine fra Collioure. Med like stor begeistring som jeg fortalte at jeg hadde sett palmer og vasset i middelhavet, beskrev jeg den nye buksen min som "lyseblå med sløyfer på skuldrene". Dette syntes mamma var utrolig morsomt og søtt, mens jeg på min side ikke kunne begripe hva hun lo av.

Posted by Kristiane at 6:33 EM | Comments (9)

Oktober 20, 2004

Frøken Smillas fornemmelse for naboens katt

Flere kattebilder!

Posted by Kristiane at 8:51 EM | Comments (4)

Sushi-nei

I motsetning til hva et nærmest unisont restaurantanmelderkorps påstår, er Alex Sushi et pretensiøst tullested, og det er ikke sant at sushien de serverer er i en klasse for seg og langt overgår den man får på alle andre sushisteder i byen.

Bortsett fra en sashimi-forrett med nydelig ponze-saus er maten på nivå med for eksempel Oishi Sushi i Skippergaten eller Sushi King i Holtegaten. Man er således bedre tjent med å hente med seg sushi herfra: I tillegg til at det koster mindre enn en tredjedel, slipper man å dele bord med støyende vestkantherrelag i et rom med så hårreisende akustiske forhold at det overhodet ikke er mulig å føre en samtale med de man kom sammen med.

(Sa hun bittert.)

Posted by Kristiane at 5:52 EM | Comments (24)

Oktober 18, 2004

Magrete Kind

Helgens loppemarked på Bøler skole var et eldorado for ungpikeroman-samlere. Henrykt bladde jeg meg gjennom meter på meter med barne- og ungdomsbøker, og da vi gikk slepte jeg på en diger bærepose full av bøker.

En av bokskattene jeg fant var en samling av Dikken Zwilgmeyers Inger Johanne-bøker, Barndom, Morsomme dager og Syvstjernen. Boken består av historier fra forfatterens barndom i et småbymiljø i 1860 og -70 årene. Mormor hadde boken da hun var liten, og mamma leste høyt fra den da jeg var barn. Siden leste jeg favoritthistoriene mine på egenhånd. En kort periode slet jeg faktisk med rettskrivingen på skolen fordi jeg hadde forlest meg på gamle bøker; jeg hadde begyt å skrive dig og mig og efter.

De fleste Inger Johanne-fortellingene er svært humoristiske, men det finnes også en skikkelig tåreperse som jeg simpelthen elsket da jeg var yngre. Jeg var spent på om historien fremdeles kunne få meg til å gråte, og joda: Tårene silte som før.

Magrete Kind er navnet på en pike som ikke nettopp blir mobbet, snarere oversett av de andre i klassen: (...) Hun var saa græsselig almindelig. En lang, almindelig næse - lyseblaa øine - almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, - alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med. (...)

De andre unngår henne så godt de kan, men Magrete Kind har en evne til å lete dem opp og hekte seg fast i armen på en av dem. Da tisker og hvisker de andre pikene seg i mellom, i håp om at hun skal bli lei og gå hjem. Særlig er Magrete Kind etter Inger Johanne; nærmest daglig venter hun på henne ute på trappen, nærmest blå av kulde.

En vinter er det særdeles mange barneselskap i byen, men ingen ber Magrete Kind, selv om hun har fortalt på skolen at hun har fått ny selskapskjole med hvite bånd til pynt.

En dag, til alles forbauselse, blir pikene i klassen invitert i selskap til Magrete Kind. Ingen har det spor lyst til å gå, før en av dem påpeker at de om ikke annet kan ha moro av det i ettertid. Men: "- Jeg tar ikke den fineste kjolen min paa mig; den blir saa styg oppe hos dere, hvor der er saa trangt," sa Massa. Allesammen blev vi enige om at vi bare vilde ha søndags-kjolerne paa os.

Allerede dagen etter selskapet er Magrete Kind på døren, og vil ha med Inger Johanne ut. Men Inger Johanne har avtalt aketur med noen andre venninner, og springer ut bakveien. Magrete Kind ser imidlertid flukten, og det blir siste gang hun kommer på døren til Inger Johanne.

(Aldeles hjerteskjærende. Men tro det eller ei, det blir verre.)

En stund etter dette blir Magrete Kind borte fra skolen. "- Jasaa, hun blir vel snart frisk igjen." Men det varte og det rak, og Magrete kom fremdeles ikke paa skolen. En dag kommer en klassevenninne heseblesende og forteller at Magrete Kind er så syk at hun ikke kommer til å leve så mye lenger.

Akk. Jeg orker ikke dvele ved slutten av historien. Leseren vil ha forstått at den er alt annet enn lykkelig. Men historien om Magrete Kind finnes på nett! Les den og gråt.

Posted by Kristiane at 8:47 EM | Comments (20)

Oktober 14, 2004

TV-aksjonen igjen

Meld deg som bøssebærer!

(I denne forbindelse er det litt trist å ha flyttet. I fjor fikk jeg rute i Frognerparken, og spaserte rundt i sprakende høstløv, med solen i fjeset. I år får jeg vel en døll høyblokk eller noe.)

Posted by Kristiane at 8:16 EM | Comments (9)

Dress you up

Jeg skal være meddommer i en rettssak! I innkallingen står det at jeg må være iført "vanlig pent dagligantrekk" når jeg utfører dommergjerningen. Nå baler jeg med følgende spørsmål: Regnes en ny, mørk og (naturligvis) hel olabukse som vanlig pent dagligantrekk? (I min verden gjør det det.) Jeg kan selvsagt også trekke i skjørt for et par dager, men vil gjerne ha muligheten til å flykte inn i et par jeans om det plutselig føles feil.

En gang da jeg var tilknyttet et vikarbyrå fikk jeg en telefon grytidlig om morgenen. Idet min kontaktperson presenterte seg, gløttet jeg på gardinet, og konstaterte at det var en aldeles nydelig sommerdag. Faen.

Det var krise, og de trengte absolutt en person til å betjene sentralbordet i administrasjonen til en bank, i poshe lokaler på Aker Brygge. Jeg hadde ikke hjerte (eller penger, for den saks skyld) til å si nei, men forsøkte med et halvhjertet - Jeg har ikke noe å ha på meg. - Fffft, sa vikarbyrådamen. - Bare ta en hvit bluse og et skjørt!

Jeg orket ikke fortelle henne at jeg aldri i mitt liv har eid en hvit bluse. I stedet tok jeg på meg en ikke helt upassende sommerkjole, og hakket tenner av frost hele dagen på grunn av et særdeles velfungerende klimaanlegg.

Posted by Kristiane at 11:22 FM | Comments (10)

Oktober 10, 2004

Colatrikset

I likhet med folkehøgskoler flest lå også min skole langt ute på landet. Med det mener jeg ikke bare langt fra Oslo, men også at skolen var lokalisert et stykke fra nærmeste tettsted, som var Moelv. Avstanden var vel drøyt fire kilometer - med andre ord var det fullt mulig å spasere, men litt for langt til at vi kunne stikke ned i kiosken til stadighet. Heldigvis var det mange av mine medelever som hadde bil, så vi dro gjerne i flokk og følge til butikken. Særlig på fredager.

På folkehøgskolen var fredagene enda bedre enn de er ute i den virkelige verden. Vi hadde bare halv skoledag; etter formiddagsmaten fikk vi fri for å vaske rommene våre. Vi trakk oss tilbake på internatet, spilte The Cures Friday I'm In Love drithøyt, og harelabbet i vei med grønnsåpe og vann. Vi fjaset usannsynelig mye, men husmor kom på inspeksjonsrunde og kunne når som helst beordre omvask, så rengjøringen måtte likevel holde en viss kvalitet.

Utpå ettermiddagen, når nesten alle lærerene hadde forlatt skoleområdet, dro vi til Moelv sentrum eller Obs på Rudshøgda, for å handle inn øl og snop til helgen. Førstnevnte måtte smugles opp fra parkeringsplassen, tilforlatelig innhyllet i ytterjakker eller skjult i bager. Folkehøgskolen hadde 18-års aldersgrense, de fleste av oss var 19-20 år gamle, og hadde dermed hatt lov til å drikke øl en god stund. Jeg kan likevel - særlig nå, mer enn ti år senere - se det hensiktsmessige i at det ikke var lov til å drikke på skolen. Likevel: Dette forbudet gjorde noe med oss. Vi ble plutselig som 16-åringer igjen, da man reiste på fest med tennissokker rundt ølflaskene så det ikke skulle klirre mistenkelig i sekken.

Etter å ha smugdrukket noen øl på skolen bar det ned til det lokale utestedet, Café 108 i Moelv sentrum. Her ble det danset og ledd, kranglet og grått. Nye forhold oppsto, mens andre krakelerte eller raknet fullstendig. Da utestedet stengte bar det opp til skolen igjen i maxitaxi.

Etter en slik kveld ble en del av oss sittende oppe da vi kom hjem. Vi halvlå i sofaer og stoler i internatstuen. Slang dorske meldinger til hverandre, og sladret om nye og unaturlige konstellasjoner som hadde oppstått tidligere på kvelden. I en krok ble det klimpret på gitar. Typisk folkehøgskolestemning, med andre ord.

Med ett var det en som oppdaget og henledet oppmerksomheten mot en uåpnet 1,5 liters Coca Cola i kjøleskapet. Vi som bodde på internatet var inderlig klar over at dette var morgencolaen til en av våre samboere. I motsetning til de mindre forutseende av oss, hadde han alltid en flaske cola på lur til dagen derpå.

Denne flasken ble sprettet med et besnærende fzzzzt hver lørdag morgen, som regel i alles påsyn. Men den ble aldri delt på! Mange ganger kunne jeg kjenne tårene stige i øynene av misunnelse, der jeg bivånet opptrinnet fra sofaen, uggen og tørst som bybud.

Den gnitne og iltre trønderen som eide flasken var imidlertid gått til sengs for kvelden. Vi så på hverandre i skrekkblandet fryd. Noen tok flasken ut av kjøleskapet; den dugget straks, herlig og innbydende. Dette ble utslagsivende. Vi klarte slett ikke å styre oss, og flasken ble fordelt pinlig rettferdig på millimeteren, som var vi søsken i tiårsalderen.

Det er den beste colaen jeg har drukket i mitt liv! Kjølig og uventet prikket den i halsen. Overflaten bruste som et miniatyrfyrverkeri og etterlot bittesmå dråper på nesetippen. Mens vi høylytt nøt de forbudte dråpene, ble ideen unnfanget: La oss fylle flasken opp med kaffe! Vi boblet over av morskap, og under latter og ståk brygget vi kolbe etter kolbe med kruttsterk, sort kaffe.

Den oppvakte leser vil kanskje påpeke at dette i høyden ville gi oss en utsettelse på noen få sekunder før vi ble avslørt. Ikke noe å si på det, men der og da følte vi oss geniale og lo oss nesten ihjel. Da flasken var fylt opp med kaffe ble den satt tilbake i kjøleskapet. Vi gikk utmattet til sengs, og låste dørene omhyggelig bak oss. Vår samboer fra Trøndelag var snill på bunnen, men beryktet for sitt hissige gemytt. Han kunne bli sint og ildsprutende som en drake.

Morgenen etter våknet jeg av et fryktelig rabalder. Rommet mitt lå ganske nær det felles oppholdsrommet, og jeg hørte først noen saftige trønder-eder, som stadig tiltok i styrke. Etter hvert tok de form av ville brøl, og jeg var på vei ut av sengen for å undersøke hva som var på ferde. Men så husket jeg hva som hadde skjedd natten i forveien, og holdt meg klokelig i ro. I neste nu eksploderte det der ute, og tankene mine gikk i retning av et skadeskutt dyr som braser rundt i underskogen. En stund hørtes det ut som noen løp bortetter veggen, og det ble dundret på alle dørene bortover gangen.

Det ble middagstid før vi, drevet av sult, våget oss ut av rommene våre. Da hadde den forulempede roet seg, og satt gretten i sofaen og svarte med enstavelsesord resten av kvelden. Vi fikk aldri vite om han svelget ned et par slurker iskald kaffe, eller om mistanken ble vakt før han satte flasken til munnen.

Posted by Kristiane at 8:05 EM | Comments (6)

Kåring

Jeg vil herved utrope Pearl Jams No Code til CDen med tidenes mest tungvinte cover. For å få ut CD-platen må man brette og lete og lirke og dra. I tillegg er det nær sagt umulig å finne ut hva sangene heter, og de er ikke nummerert - hverken på omslaget eller selve CD-platen.

Bare et hestehode bak finner vi REMs samleplate In Time - The Best Of REM 1988-2003, samt nesten alle platene Bob Hund har gitt ut.

Apropos idiotiske CD-plater: Førsteutgaven av Princes Purple Rain på CD hadde ikke pause mellom sporene. Dermed måtte man summere sammen lengden på låtene og spole 17 minutter og syv sekunder frem hvis man ville høre Darling Nikki. Sikkert en kunstnerisk nykke, kjenner jeg artisten tidligere kjent som Prince rett.

Posted by Kristiane at 6:02 EM | Comments (6)

Oktober 8, 2004

White trash

Jeg satt vis a vis Verdens Største Idiot på bussen i sted. Han var i følge med en fåmælt kvinne, og inne på bussen traff de det jeg etter hvert forsto var sønnen i huset. Sønnen satt og bladde i Motorbørsen, et blad med annonser for bruktbiler.

VSI (hele veien i et bjeffende, brautende besserwisser-tonefall): - Jaså, gutt, du ser på bil?
Sønn: - Mhm.
VSI: - BMW? Du må'kke kjøpe BMW!
Sønn: - Næh, jeg hadde ikke tenkt det, da ...
VSI (avbryter): - ... pakkisene har overtatt BMW, vøtt. Mercedes også, har blitt helt ødelagt, var jo biler med litt klasse, men nå er det bare Ali Baba som kjører rundt i BMW.
[La meg få bryte inn her for å legge til at mannen selv fremsto som helt uten uten klasse (såvel som sjel), der han satt i sine syrevaskede olabukser]
Sønn: - Mamma, har du klippet håret?
VSI: - Nei, hu har bare røyta, HAHAHA. Nei, jeg sier det, jeg, hva blir det neste? Snart tar 'em vel over Audi også.

Jeg satte opp mitt mest morderiske ansiktsuttrykk, men det lot ikke til å bite på idioten. Heldigvis gikk de ikke av på samme holdeplass som meg; vi er altså ikke nære naboer. Jeg tror jeg ville hatt problemer med å avholde meg fra å hugge spaden i leggen på ham, om vi en gang ble satt til å spavende bed sammen på dugnad.

Opptrinnet fikk meg til å huske en episode fra mange år tilbake. Vi ventet på bord på Sult i Thorvald Meyersgate, og tok et glass i baren på Tørst så lenge. Dette var på den tiden Grünerløkka virkelig begynte å bli hipt, og jeg gjenkjente personene ved nabobordet som typiske vestkantturister. En poloskjortebefengt jypling henvendte seg til den sist ankomne: - Nei, det var visst litt lenge og vente før det ble noe ledig. Kanskje vi heller skal stikke ned til det der pakkisstedet? Av den videre samtalen forsto jeg snart at pakkisstedet de siktet til, var det meksikanske spisestedet og Grünerløkka-klassikeren Mucho Mas.

Posted by Kristiane at 6:18 EM | Comments (15)

Kneipp to dager på rad

Middag i går: Wining & dining på Dr. Kneipps Vinbar.

Middag i dag: Kneippbrød med jubelsalami, og melk.

Det blir dumt å sammenlikne, men jeg er utrolig glad i begge deler.

Posted by Kristiane at 5:24 EM | Comments (0)

Oktober 3, 2004

Pus i hus

Frøken Smilla har bodd hos oss i en uke, og er den søteste, bløteste og mest sjarmerende pus man kan tenke seg. Dessverre har det vist seg vanskelig å få tatt et blinkskudd som yter henne rettferdighet, da hun enten sover eller er helt ellevill, og dermed umulig å fange inn med linsen. Men jeg jobber med saken, og kan garantere at dette fotografiet er det første i en uendelig rekke.

Posted by Kristiane at 7:13 EM | Comments (24)