Kristiane.org

Knis

Da jeg var i Stockholm kjøpte jeg forresten en button som ser slik ut:

(Ja, den er ikke så stor, altså, snarere liten og diskret.)

Kjærlighetens kraft

En nabo over gaten som jeg tidligere ikke har hørt et knyst fra, har de siste dagene spilt kraftballaden The Power Of Love igjen og igjen. Høyt, så det gjaller mellom husveggene. Det er endatil en helt horribel versjon, som får meg til å nærmest savne Jennifer Rush' malmfulle og pompøse røst.

Dette synes jeg er besynderlig og foruroligende oppførsel. Ikke for min egen del (jeg skal jo uansett flytte snart), men fordi jeg lurer på hva hun har opplevd som krever denne eiendommelige formen for terapi. (Ja, for det kan da umulig være en han?!)

Gjensyn

Øynene våre møttes da vi ventet på grønt lys på hver vår side av fotgjengerfeltet i krysset Suhmsgate/Kirkeveien. Begge strålte opp i gjenkjennende smil, og imens jobbet hjernen min på spreng for å plassere ham. Det var utvilsomt et kjent fjes jeg hadde foran meg - men ansiktsutrykket hans var like usikkert som mitt.

Det lot til at det gikk opp for oss omtrent samtidig at vi likevel ikke var gamle kjente, og den påbegynte overstrømmende hilsenen vek plassen for blide, men forretningsmessige nikk idet lyset ble grønt og vi gikk hverandre i møte.

Nei, vi hadde faktisk aldri vekslet et ord, men over en periode på halvannet år møttes vi rundt klokken kvart på syv hver morgenen. Han var nok mer punktlig anlagt enn meg, så om jeg var sent ute traff jeg ham i Norabakken, mens de dagene jeg lå an til å komme presis på jobb møttes vi et stykke opp i Bislettgaten.

Jeg lurte alltid på hva han jobbet med, siden hans arbeidsdag - som min - begynte før fanden fikk sko på. Det får jeg nok aldri vite, for heller ikke denne gang utvekslet vi mer enn brede smil.

Geek Lit

Jeg slutter aldri å la meg fascinere av bøkene Geir Ove drar i hus. I hyllen har vi titler som Hackers Delight, Cryptonomicon, Mathemagical Themas: Questing for the Essence of Mind and Pattern og The Code Book. Jeg er selv en lesehest, men ville heller koke i olje enn å måtte pløye meg gjennom for eksempel Knowledge Representation: Logical, Philosophical and Computational Foundations, eller The Age of Spiritual Machines. Tittelen The Joy of Π (altså Pi, også kjent som 3,14) er selvsagt svært søt, men jeg tror faktisk jeg ville hatt større utbytte av å lese Ikke uten min datter om igjen.

Min desiderte favoritt, som jeg aldri slutter å undre meg over (og le av) er den tykke boken som heter Discrete Mathematics. Diskret matematikk, faktisk! I motsetning til de frekke og nærgående fagområdene som algebra og geometri, formoder jeg.

Nytt brev til Tele2

Hei igjen

Jeg ser dere på ingen måte har tatt mitt forrige brev til etterretning. Dette er selvfølgelig svært provoserende, men det lar jeg ligge i denne omgang; dere har sannelig gitt meg annet å tenke på:

For nesten fire måneder siden fikk dere beskjed om at jeg ville ta med meg telefonnummeret mitt over til NetCom. Som dere sikkert kan se har jeg ikke tatt et eneste tellerskritt i Tele2s regi etter 28. mars. Jeg er derfor svært lite interessert i å bli fakturert for fastavgiften for de siste månedene. Ja, jeg mener det er kolossalt frekt av dere å tappe kontoen min for flere hundre kroner. Jeg viste dere tillit ved å inngå avtalegiro, en tillit dere har misbrukt!

Og så: "En av våre kundebehandlere vil snart hjelpe deg ..." *døll ventemusikk* "En av våre kundebehandlere vil snart hjelpe deg ..." *døll ventemusikk* "En av våre kundebehandlere vil snart hjelpe deg ..." osv ... osv ...

En av dem?! Over 15 minutters ventetid midt i sommerferien; det kan umulig være mer enn ett menneske på jobb på kndsrvc i dag.

Vennligst ta dere sammen.

mvh,
Kristiane (igjen)

Go east

Vi skal flytte!

Hei fallera og hurra og fryd og glede!

(Det er svimlende og eventyrlig på én gang - jeg vil ikke lenger kunne spasere hjem fra sentrum, men det lukter blomster og skog der oppe!)

Feriebilder

Flere bilder

Yndlingspizza

Jeg har forresten glemt å fortelle at jeg spiste en pizza med honning, chèvre og pinjekjerner da vi var i Frankrike. Den overgikk min La Såda-favoritt med laks, mandler og persille hva angår bisarr pizzatopping, og smakte aldeles nydelig!

Lycklig og förvånad?

31 år i dag!

Gratulerer med dagen, aller kjæreste skatt! Pakk en sekk, for klokken 17:30 tar vi toget til Stockholm. Der skal vi bo to netter i mondene omgivelser på Stureplan, spise og drikke på Akkurat (der det for tiden pågår en lambicfestival!), og forhåpentligvis se rottene danse på brostenen i Gamla Stan. (Og kanskje, kanskje en liten tur innom Filippa K ...)

[Til utenforstående: Dette er siste post i en fødselsdagsrebus på rim det er meningen at bursdagsbarnet skal jage rundt i leiligheten etter før han går på jobb torsdag morgen. Forhåpentligvis finner han frem etter det siste lille vers:

Nesten i mål, det var på tide.
Nå må du logge på riktig side.
Gjetter du hvilken?
Jeg tror du den finner.
Din kones hjørne, der hun har vinger!]

Vask av bil

Vi skulle vaske Polly for første gang, og det var med en viss spenning vi kjørte inn på Shell-stasjonen i Ski. I hele mitt billøse liv har jeg svevet i den villfarelse at en bilvask er en bilvask, men dette viste seg å ikke være tilfelle. Vi ble stående lenge og vel å studere den rikholdige vaskemenyen inne i butikken. Til slutt bestemte vi oss for en mellomting; ikke superduperdeluxe-varianten med skilpaddevoks, men heller ikke en vask av aller simpleste slag. Vi betalte, fikk en polett og satte oss i bilen med kurs for baksiden av bensinstasjonen der vaskehallen var lokalisert.

Idet vi rundet hjørnet kom det en bil fra motsatt kant, og parkerte rett foran vaskeautomaten. En dame steg ut, kikket såvidt på oss, og bega seg deretter i retning av butikken vi akkurat kom fra. Hun gikk uendelig langsomt, likevel var det først da hun var ute av syne jeg forsto hva som foregikk: Hun var gått for å kjøpe en vaskepolett. Og imens sperret bilen hennes for inngangen til vaskehallen!

Jeg hisset meg opp til de store høyder mens hun var borte. Vel var vi nykommere på området, og kjente ikke skikk og bruk for bilvask særlig godt, men dette virket da svært urimelig. Omsider kom hun tilbake, i samme bedagelige tempo. Hun kastet et likegyldig blikk på oss, tilsynelatende ikke det minste skyldbetynget. Det var nettopp denne mangelen på anger og ruelse som fikk raseriet til å flamme opp i meg.

Jeg rullet ned bilvinduet og satte blikket i henne. Selv om jeg forsøkte å beherske meg, var nok ikke den hysteriske undertonen til å skjule da jeg anmodet henne om å neste gang betale først, deretter kjøre opp foran vaskeautomaten.

- Om dere har det så travelt, kan jeg godt rygge ut og slippe dere forbi, freste hun. - Ja takk, det synes jeg du skal gjøre, svarte jeg nebbete (og ulikt meg).

Ble hun sint! Det skrapte i girkassen da hun satte bilen i revers. Vi smøg oss forbi, men hun var ikke helt ferdig med oss: Med ett hoppet hun ut av bilen, hyttet med neven og ropte: - Jeg nekter å tro at dere har så dårlig tid! I samme øyeblikk trillet Polly inn i vaskemaskinen.

Helt skjelven og på et underlig vis oppstemt etter kontroversen, kjente jeg hjertet slå fort og hardt da vannet kom fossende, og de store børstene ga seg til å buldre og rulle over bilen. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn.

Æsj!

... eller Det verste jeg vet:

- dill
- sylteagurk
- Tyrkisk Pepper og all annen salmiakklakris
- surkål
- rødbeter
- nøkkelost
- Maltesers
- paprika
- sukat
- kaviar på tube
- cottage cheese (mest fordi den knirker)
- grappa
- wienerbrød
- makadamianøtter
- salvie
- ertestuing

Uflaks på uflaks

Det viste seg at det lå igjen en CD-plate i spilleren til Polly da vi kjøpte henne. Greit å ha, tenkte jeg, dersom man mot formodning en gang skulle huske fronten til bilstereoen, men glemme å ta med musikk. Men ikke bare var det en CD med Elton John - neida, det var attpåtil en Love Songs-samle-CD, fylt til randen av dølle svisker. Da jeg skippet meg gjennom oppdaget jeg imidlertid til min glede at åttitallsslageren Nikita var blant låtene. Men det viste seg raskt at dette sporet - som det eneste på CDen [1] - er ødelagt, og blir stående og hakke 20 sekunder inn i sangen.

[1] For å finne ut dette måtte jeg attpåtil høre gjennom skiten.

Sånn går nu dagan

Sommerstillheten har senket seg, og så langt i dag har jeg ikke gjort et slag bortsett fra å:

- Sitte i en evighet på skrivebordet til en ung kollega som nylig er hjemvendt fra Roskilde, og fortelle røverhistorier fra festivalopplevelser back in the days, da ingen hadde mobiltelefon og før festivalen fikk sin egen jernbanestasjon.

- På oppfordring skrive en fyldig reisereportasje fra Barcelona til Mari.

- Ha oval lunch.

- ... samt en lang kaffepause.

- Bla gjennom den kulørte dagspresse og Se & Hør.

- Sammenfatte diverse praktiske opplysninger om Korsika i en mail til venninne som skal dit i august.

- Snakke med søs i telefonen to ganger.

- Skrive dette innlegget.

Idiotisk ulykke

Jeg nøs mens jeg hadde touch screen-pennen mellom tennene, og nå blør jeg inne i munnen.

Is it because I lied when I was 17?

Det måtte jo begyne å regne akkurat idet jeg skulle sykle hjem fra jobb. Først ganske lett, men det tiltok raskt, og før jeg var halvveis var jeg søkkvåt. Ved Bislett hadde jeg en eneste gang foten i bakken, og klarte selvsagt å plassere den i en søledam så tøyskoen gikk fra gjennomvåt til surklende.

Ikke er det snakk om et varmt, monsunaktig og dundrende sommerregn heller, snarere er det kaldt, piskende og vemmelig.

Jeg påtraff naboens katt ved sykkelstativet da jeg skulle parkere. Den mol og jeg gikk den begeistret i møte, men den ville ikke ha noe med meg å gjøre da den oppdaget at jeg hadde våte hender. Da jeg skulle låse meg inn i leiligheten oppdaget jeg at Aften Aften ikke var kommet, og vel inne at jeg hadde sølesprut oppover leggene, ryggen, i håret og på den nye vesken min. Blæ.

Fluenes frue

En gang min tante skulle støvsuge mellom potteplantene i vinduskarmen i stuen, ble hun oppmerksom på en flue. Den var ganske stor, og satt tilforlatelig og bekymringsløs på vindusruten like bak en pelargonia. Aha!, tenkte hun, har den ikke engang vett til å flytte seg, skal den få svi.

Hun stakk munnstykket bort til fluen, men den klamret seg fast til ruten. Etter en stund kunne hun imidlertid se at bena begynte å skjelve, og med ett innså hun hvilken nedrig handling hun var i ferd med å utføre. Hun ombestemte seg og ville la den slippe unna, men i samme øyeblikk suste fluen inn i støvsugerslangen.

Som hun angret! Det var ikke annet å gjøre enn å ta med seg støvsugerposen ut på plenen og tømme den ut. Mens hun lå på kne i gresset og rotet rundt i gammelt støv og rusk kom en nabo forbi. - Har du mistet noe?, ropte han til henne.

- Ja, løy hun snarrådig: En ring! Heldigvis kom han ikke inn i haven for å hjelpe henne med og lete. Men fluen hadde dessverre ikke klart påkjenningen, den var allerede stiv og kald.