Jeg har sittet på hendene mine for ikke å kommentere dette og dette på sedvanlig, surmavet ungdommen nå til dags-vis. Men det holdt bare så lenge.
Den nye måten å nyte campingtilværelsen på har fått navnet «glamping» på folkemunne, en forkortning for glamorøs camping. Luksustelt, skjønnhetspleie og trendveiledning er ikke lenger uvanlig innslag på sommerfestivaler.(Aftenposten)På årets Hovefestival byr for eksempel motemagasinet Cosmopolitan på gratis hjelp fra både sminkør og frisør i sitt eget telt.
Make up-artist Mari Thorsen jobber for sminkemerket Artdeco og har i to dager nå hatt stand med motebladet Cosmopolitan på området. Hun mener støvel/shorts-moten har nådd sin absolutte peak denne sesongen - og at man ikke får se den igjen på festivalene til neste år.(Dagbladet)
Ikke at det egentlig er noe å si. Annet enn at:
1) Det var noe annet da jeg var ung.
2) Støvler og shorts? Det gikk da jeg med allerede i 1991.
... samt å stille det betimelige spørsmålet - Hva i all verden gjør en Cosmopolitan-stand på en rockefestival?! (Men undertegnede spurte tidligere i uken seg selv (og andre) om hva Jay-Z gjør på en rockefestival. Så jeg er åpenbart helt, helt i utakt med nesten alle i hele verden.)
(Og glamping er det teiteste ordet siden Brangelina. Vekk. Med. Det. Nå.)
--
Forøvrig er jeg av den oppfatning at de nye melkekartongene med vindu og målestreker på bidrar til å sløve sansene. (Og hvis det er noe jeg ikke har behov for i disse permisjons-/ferietider, så er det å få sansene sløvet ytterligere.)
I en tid der annenhver radiokanal igjen har Postgirobygget [1] på høy rotasjon, kan det virke merkelig å henge seg opp i dette. Men jeg må bare få det ut: Den første singelen fra den siste platen til Gatas Parlament er muligens den kjipeste låten jeg har hørt i hele mitt liv. Den er så seig, så sløy og fremfor alt enerverende, at hjernen min kortslutter, og jeg er nær ved å bli fysisk utagerende når jeg hører den.
At det er dem som står bak, og ikke nevnte høybygg, Ravi, eller annet døllt band, gjør det selvsagt ekstra ille. Gatas har jeg alltid satt høyt, både musikalsk og i holdning (over underholdning).
På den musikalsk hyggelige siden, vil jeg gjerne nevne at min siste tatovering, som er et Dylan-sitat, ble gjenkjent av en person jeg traff. (Han brøt ut i sang av Jokerman da han så den.) Det er første gang det har skjedd, og da min venninne, som bivånet det hele, spurte om jeg var litt imponert, var mitt umiddelbare svar at jeg heller er litt uimponert av alle andre. Men tatt i betraktning at ikke engang min far tok sitatet da han nokså misbilligende ble presentert for tatoveringen, synes jeg i grunnen det var ganske godt gjort.
[1] Det drøyeste av alt er at det virker som det elendige bandet har en ny låt nå, der omkvedet i refrenget er - (...) en solskinnsdag. Og nettopp dét var da vitterlig tittelen på deres første, stadig overspilte møkkalåt? Det virker unektelig en smule desperat.
Neida. Jeg elsker det varme været vi har om dagen. Men med sommeren og varmen kommer også angsten, som ikke akkurat har fortatt seg etter at det ytterste mareritt inntraff for to år siden.
Det er kanskje en overdrivelse å påstå at jeg ikke har hatt en rolig stund etter at jeg fant et flere kvadratmeter stort edderkoppnett (med innhold) inne i mitt soveværelse. Men at hendelsen er i mine tanker daglig nå på forsommeren, er i hvert fall sant.
Og i dag skjedde det igjen. I kveld skulle jeg trille Ulrikkes vogn fra terrassen, hvor hun hadde sovet ettermiddagslur, til forsiden av huset. Idet jeg grep tak i styret, sto det en sky av bittesmå edderkopper opp i luften. Jeg ble oppmerksom på de tynne, tynne silketrådene som spant helt bort til husveggen. Jo mer de ble satt i bevegelse av min inngripen, jo flere ørsmå edderkopper fikk jeg øye på.
Siden har mitt sinn vært i en lite harmonisk tilstand. Det positive er selvsagt at skrekkscenarioet inntraff utendørs. Samt at jeg denne gang ikke var alene hjemme. Men jeg har følt meg kvalm og syk hele kvelden, og tankene kretser uopphørlig om det som skjedde. I mine beste stunder hvisker jeg til meg selv at det kanskje bare er ett nett per husstand. Nå som dette er borte (og ikke bare uskadeliggjort), kan jeg slappe av resten av sommeren. Men jeg vet jo at det ikke er sant.
P.S. Jeg er forresten svært innstilt på å ikke overføre mitt anstrengte forhold til de åttebente til Ulrikke. Så da det for et par uker siden krøp et eksemplar av arten opp på hånden min (det hadde sittet på lur på undersiden av styret), klarte jeg ikke bare å la være å slippe vognen (jeg var på vei nedover Rundtjernveien, som er meget bratt). Jeg lot sogar som (nesten) ingenting, og smilte beroligende til ungen mens jeg viftet frenetisk med den rammede hånden. Hvilket er et stort fremskritt i forhold til sist noe liknende skjedde; da hoppet jeg av sykkelen i fart da det krøp en edderkopp ut av giret og bortover mot hånden min.