Juni 20, 2006

Det ytterste mareritt

Det måtte jo skje. Etter å ha bodd på Rodeløkka/Vålerenga/Torshov/St. Hanshaugen/Majorstuen i årevis, flyttet jeg for to år siden ut av sentrum, og opp i høyden. Jeg har siden knapt snakket om annet enn hvor høyt jeg elsker å bo her. Skogen med badevann, den storslagne utsikten, og den friske (om enn noe tynne) luften. Her dufter av syrin og jasmin og varme barnåler, og rådyr, katter og dunete grå andunger lever fredelig side om side.

Og så uteplassen da! Herregud, noe så skjønt. Vi forlot en liten bybalkong der det var sol mellom 11:05 og 11:20, og fikk over 50 kvadratmeter terrasse og have! I hele fjor sommer satt vi ute i varme sommekvelder, med sol helt til klokken 22. Drakk vin og gratulerte hverandre daglig med hvor utrolig heldig det var at vi flyttet hit.

Da våren kom, og vinterens forfall ble avdekket, forsto vi imidlertid at uteplasser også krever noe tilbake. Terrasser må oljes, bed lukes og gjerder males. Og det har vi gjort! Vi har sogar anlagt en liten trapp ned til et grønnsaksbed med reddiker, gulrøtter, squash, vårløk og sukkererter. Gressløk, persille og ruccola står i kasser. Men vi har også rukket å sitte ute til langt på natt. Vi har skålt, og vært minst like fornøyde som i fjor. Ren og skjær idyll.

Det eneste skåret i gleden, i år som i fjor, er edderkoppene. Jeg er så forferdelig redd for edderkopper. Ikke at det har vært så mange av dem, men noen skrekkopplevelser har jeg hatt. I løpet av de to årene jeg bodde i fjerde etasje på Majorstuen, så jeg én eneste edderkopp. Den var bitteliten og satt i taket den dagen vi flyttet. Jeg pekte nese til den, og dro lettet avgårde med flyttelasset. Jeg skulle bare ha visst.

I går skjedde det noe som var så drøyt at jeg nesten ikke klarer å fortelle om det. Bølger av kvalme jager gjennom kroppen når jeg tenker på hvordan jeg skal formulere Det Skrekkelige, og hårene reiser seg i nakken.

Dere vet hvordan det er når man er på badetur en vakker sommerdag. Man ligger på håndkleet med en god bok. Man har niste med - kanskje også en iskald øl i frysebagen. Selskapet er hyggelig og vannet forfriskende. Og så - når man skal ut i vannet for å ta dagens tredje eller fjerde dukkert - tråkker man på et glasskår, og skjærer seg dypt i foten. Mens man ennå befinner seg i vannet, sier man til seg selv at det sikkert ikke er så ille. Men når man kommer på land, og det virkelig begynner å verke, innser man at dagen er ødelagt. (Hendelsen med glasskåret kan byttes ut med det å svømme inn i en brennmanet - eller en annen gjenvordighet.) I slike stunder innser man hvor kort vei det er fra harmoni til redsel og gru. I går vendte dagen min slik; med ett befant jeg meg midt i en skrekkfilm, og det i mitt eget hjem.

På noen store kroker på veggen i soveværelset, henger hettejakker og olabukser. Krokene fungerer som en veggfast stumtjener, og jeg, som alltid slenger klær rundt meg, har vært veldig fornøyd med innretningen. Frem til nå.

Da jeg i går passerte krokene på vei bort til vinduet, så jeg i øyekroken noe som beveget seg. Ikke et punkt, men en bølgende bevegelse på 60 ganger 60 centimeter. Omtrent som et loddent veggteppe, slik mange hadde på 1970-tallet. Jeg nærmet meg forsiktig, og blodet frøs til is i årene. Der, utenpå klærne, med sentrum i min nye yndlingsbukse, yret og krøp det ti tusen millioner bittesmå edderkopper. Tett i tett i tett. Væææ! Nå er ikke slike bittesmå edderkopper som danser for enden av sølvtråder det aller verste jeg vet - men i slike mengder ville det skremt selv den mest hardføre.

Jeg rygget mot vinduet. Jeg kunne ikke føle bena mine, huden kjentes klam, og et øyeblikk tror jeg faktisk jeg var borte. Livet passerte revy. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, før jeg kom på hvor edderkoppene antakelig kom fra. I et sprang hadde jeg hoppet over sengen, og sto med hamrende hjerte ute i gangen. Men hva skulle jeg gjøre?! Geir Ove er i Chicago denne uken, så jeg måtte hamle opp med dette på egen hånd. Eller...? Etter å ha vurdert støvsugeren, løp jeg i stedet inn til naboen.

De så bestyrtet på meg der jeg vaklet inn, hvit i fjeset og knapt i stand til å snakke. Jeg lente meg til dørkarmen, og pustet i hivende støt. Innledningsvis måtte jeg selvsagt unnskylde meg på sedvanlig måte: Fortelle at jeg ikke egentlig er noen pyse. At jeg kan danse med ulver og slanger og det som verre er. La store biller krype på armen (skjønt jeg gjør det i så fall motvillig), og sitte stille med veps på meg. Men at jeg bare ikke tåler edderkopper. Heldigvis forsto de alvoret, og mannen i huset fulgte meg inn. Også han rygget vantro tilbake da han så det digre nettet, som sydet og kokte av små edderkopper. Jeg sto i døråpningen og holdt på å kaste opp.

- Vått papir!, ba han. - Og en pose! Jeg sprang på kjøkkenet og rev med meg hele Torky-rullen. Vætet store flak, og vendte tilbake. Raskt og kontant angrep han veggteppet, og de små edderkoppene myldret enda verre enn før. Noen av dem unnslapp nedover veggen, og jeg skrek - der! der!, og oppførte meg i det hele tatt fullstendig hysterisk.

Etterpå tok han med seg alle klærne ut og ristet dem. Hadde jeg ikke vært så ute av meg, hadde jeg smilt litt over hvordan passerende naboer må ha undret seg da de så ham stå utenfor hos oss og riste lilla hettejakker og olabukser med glitter på baklommene. Men selv om jeg hele tiden fniste hysterisk, var det ikke tid for morskap.

Tankene kretset om hvilket omfang hendelsen kunne ha fått. Tenk hvis jeg ikke hadde oppdaget nettet, og alle edderkoppene hadde blitt voksne om natten mens jeg sov. En etter en hadde de listig sluppet seg ned på gulvet, og gitt seg til å legge egg overalt. Sengen min står en meter unna katastrofeområdet! Men hvor var egentlig moren deres? Henne så jeg ikke noe til. Og viktigst av alt: Kunne hun ha spunnet flere slike skrekkens veggtepper? I klesskapet kanskje, eller på badet? Bak sofaen i stuen?

Mest av alt ville jeg resignere. Bare gå ut av døren og si: - Vær så god, dere vant. Jeg kommer aldri igjen. Jeg hadde gåsehud resten av ettermiddagen, og klarte ikke spise noe. Jeg hadde vært sliten da jeg kom hjem fra jobb, nå var jeg høyt oppe og blodet raste rundt i årene mine. Hjertet slo hurtig og vondt, og jeg klødde over hele kroppen.

Som Ulrik sa da jeg ringte for å fortelle om episoden: - Når Geir Ove kommer hjem fra Chicago ligger vel leiligheten ute for salg på Finn.no. Det skal man ikke se bort fra.

Postet av: Kristiane at Juni 20, 2006 8:05 FM
Kommentar

Hjelper det hvis jeg sier at 1) Disse edderkoppbarna ikke ville laget rede før de ble voksne og fant andre maker enn sine søsken, 2) Moren er over alle hauger da hun ville spist barna om hun hadde vært i nærheten, 3)Hun kommer ikke, jeg gentar; kommer ikke til å lage flere reir med det første og 4) Moren ville passet nok på redet før hun stakk av at det ikke er noen edderkopper i nærheten av reiplassen?

:)

Postet av: Elf at Juni 20, 2006 11:26 FM

Grøss og gru..... jeg kjenner jeg ble litt småkvalm og svimmel bare av å lese dette.

Postet av: Sissel at Juni 20, 2006 2:05 EM

Du har min dypeste medfølelse, jeg vet akkurat hvordan det føles. Selv har jeg hatt en lignende opplevelse med en edderkoppsamling utendørs. Det var nifst nok, for i vinden flyttet de seg med utrolig fart da jeg prøvde å bli kvitt dem med hageslangen. (Lurer på om de vokser når de blir vannet, på samme måte som planter?) Støvsugeren tør jeg i alle fall ikke bruke, for jeg tror støvsugerposen er et veldig bra ynglested - fullt av gamle brødsmuler og fluelik, og hybelkaniner til rede. En ting som ser ut til å ta rotta på dem er maling, men jeg har ikke fortalt min mann den egentlige grunnen for at jeg bruker så lang tid på å male huset. ;-)

Postet av: Lisings at Juni 20, 2006 3:17 EM

Uff, det må ha vært en grusom opplevelse. Og er det ikke typisk at slike ting skal skje når man er alene hjemme?

Ei venninne av meg er livredd edderkopper hun også. Såpass redd at hun ikke turde være i samme etasje som den støvsugeren hun visste naboen hadde sugd opp en edderkopp med.

Løsningen (?) hennes var at hun fant et pinnsvin på vei hjem etter en noget fuktig aften. Pinnsvin var hun jo ikke redd, og atpåtil var det visst slik at de likte å spise edderkopper?

:o)

Postet av: Cecilium at Juni 20, 2006 4:12 EM

Jeg skal aldri mer spise lunsj og lese bloggen din samtidig. Aldri.

Postet av: Ingunn at Juni 21, 2006 12:17 EM

Rambukks datter har avslørt edderkoppenes svakhet: Ta dem med på seiltur, og knips dem på havet en etter en. (ytterligere beskrevet i siste bloggpost)

Postet av: Rambukk at Juni 21, 2006 10:26 EM

Når samboeren min var gravid, satt hun i badet og hylte en kveld. Jeg kommer inn, lurer på hva som skjer. Der, oppe i en lufteventil henger det to store hårete.... pinner? Det var en slik en: http://en.wikipedia.org/wiki/Huntsman_spider

Rett inn med støvsuger og innsektspray. Det var bar ett ankepunkt... vi hadde støvsuger med sånn pose som måtte tømmes manuelt. Og når jeg tømte den var det ingen Huntsman der...

Og jeg er minst like modig som deg, jeg mener maks, når det gjelder edderkopper.

Postet av: Stoffern at Juni 24, 2006 6:32 EM

Jeg hadde flytta på flekken, og jeg er ikke engang spesielt redd for edderkopper. Da jeg var ganske liten, eller - litt mindre enn nå bare, men ganske mye yngre - hadde vi problemer med edderkopper på toalettet. De var store, med tykke bein og onde øyne. Jeg fant etterhvert ut at spraydeodorant var tingen, jeg har ingenting i mot å pine edderkopper til døde. Virkelig.

Postet av: Iversen at Juni 25, 2006 3:49 FM

Om du er forsikret og det ikke bor noen andre i samme bygning så er jo brann og forsikring en god kombinasjon. Og de moralske invendingene kan jo motveies med den gode følelsen av å ha forhindret Tveita fra å gå samme veien som byene i Arachnophobia og Eight Legged Freaks (og THEM!).

Så lenge ikke brannen sprer seg til Furuset...

Postet av: Stoffern at Juni 26, 2006 6:27 EM

Uff, stakkar deg!

Det er kanskje ikkje rare trøysten, men det kunne vore verre: Eg har ei venninne med langt, tjukt hår som skulle sole seg for mange år sidan, og plasserte hovudet på ein klase just utklekte edderkoppegg. Ho fekk edderkoppungar infiltra overalt i sitt vakre hår. Men heldigvis kunne ho hoppe i ei elv som ikkje var så langt unna.

Postet av: M at Juni 26, 2006 7:57 EM

Gode Gud! Jeg er også livredd for edderkopper, og det der hørtes mildt sagt forferdelig ut. Du forteller imidlertid på en så god måte at jeg sitter her og rister av latter. Liker spesielt det at du et øyeblikk vurderte å hoppe ut av vinduet - jeg tviler ikke et sekund på at det er sant.

Postet av: Karine at Juni 27, 2006 10:36 EM

Har akkurat flyttet inn i en kjellerleilighet med noen digre edderkopper!!! Helt forferdelig, vurderer nå å flytte. Fikk du noen råd om å bli kvitt de el? Trives så godt ellers, men tør ikke sove hjemme alene nå når de tjukke, store edderkoppene koser seg i min hybel.

Postet av: Helene Magnussen at August 29, 2006 4:57 EM

Å gud! Jeg hadde spydd av skrekk!

Postet av: LilleLeo at Juni 1, 2010 6:49 EM

GHD Sale

Postet av: Cheap Ugg Boots UK at November 21, 2012 3:26 EM

cheapbeatshotsales

Postet av: cheapbeatshotsales.com at November 24, 2012 1:26 EM

Ugg Boots Outlet

Postet av: Womens Ugg Boots at November 29, 2012 2:44 FM

cheap beats

Postet av: low price beats by dre at Mars 11, 2013 5:09 EM
Post kommentar









Husk meg?





Gjenta sikkerhetskode (bruk eventuelt nøkkelordet):