Påskeegg

Da jeg var yngre pleide vi hvert år å få påskeegg av farmor og farfar. (Jeg tror faktisk denne tradisjonen varte ved helt til jeg flyttet hjemmefra.) Og for noen vidunderlige påskeegg! De var fylt med alskens gode og eventyrlige saker. Noe var faste innslag, som Anthon Bergs mandelæg, bokstavkjeks og Niederegger-marsipan, og noe var nytt og spennede. I tillegg til snop var det alltid en del andre småting.

Eggene var alltid fylt til randen; de var løfterikt tunge, og når vi åpnet dem raste det ut de kosteligste saker: Trekkopp-mus, en slimfigur til å kaste på vinduene, et fargerikt gummidyr og en sprettball. Hoppefrosk og en falsk tyggegummipakke, som gir den som forsyner seg en smekk over fingrene. Små plastmaur, miniatyr-servise og selvlysende stjerner.

For oss var de dyrebare som Fabergé-egg, og det var en grunn til at den dagen vi fikk påskeeggene var helt på høyde med fødselsdag, julaften og 17. mai. Godteriet forsvant ganske fort, men vi moret oss med de små lekene hele påsken og vel så det. (Narre-tyggegummipakken har jeg fremdeles!)

Et år, jeg tror faktisk jeg var 15-16 år gammel, lå det en slags sugekopp i påskeegget. Den skulle settes på bordplaten slik at det oppsto vakuum, og etter en liten stund spratt den høyt til værs. Da jeg var lei av å leke med den på vanlig måte, klarte jeg idiotisk nok å feste den i pannen, der den suget seg bom fast. Det var ikke snakk om at den ga slipp av seg selv, og det var klin umulig å løsne den. Vondt var det også!

Da jeg til slutt fikk den av gikk jeg rundt med et sugemerke på størrelse med en gammel dansk femkrone i pannen i ukevis. For ikke å snakke om at jeg hadde et forklaringsproblem.

Det verste er at jeg klarte å gjøre nøyaktig det samme noen år senere, da jeg skulle foreta en rekonstruksjon av hendelsen for kjæresten min inne i en lekebutikk.