Kristiane.org

Nå også på YouTube!

Jeg har jo helt glemt å fortelle at jeg har debutert på YouTube! Beviset finnes her. Yours truly med venner sees nede i venstre hjørne cirka 10 sekunder inn i sangen.

Æsj

Vet dere hva som skjer når man skal hurtigtine kjøttdeig i kaldt vann, og posen kjøttdeigen ligger i ikke er tett, slik at vann siver inn?

Svar: Den blir så ekkel at selv ikke jeg, som elsker rått kjøtt, orker å nibbe av den.

Alt blodet må ha forsvunnet med vannet, for tilbake ligger en oppsvulmet, grå klump. Jeg har vridd den opp nå. (Dermed forsvant enda mer av blodet.) Nå er jeg spent på hvordan det blir å lage kjøttsaus av den.

(Jeg har i det minste lært at man ikke skal tine opp mat i varmt vann. The hard way. En gang hadde jeg kjøpt store og dyre luksusreker hos Flyvefisken. Da de skulle fortæres viste de seg å smake helt forferdelig. Halvråttent og grusomt. Dagen etter gikk jeg tilbake til Flyvefisken for å klage. Uten rekene, selvsagt. Som jeg sa til dem: Jeg kunne jo ikke gå rundt på jobb hele dagen med stinkende reker i vesken. Det endte med at jeg ikke ble trodd. Jeg gjorde meg så morsk jeg kunne, men damen bak disken stirret meg blankt inn i øynene og nektet for at de hadde solgt dårlige reker. (Som jeg gjentatte ganger påpekte: Hvorfor skulle jeg lyve om det? Hvor rekenøden og blakk går det an å bli, liksom? Men jeg kom ingen vei.) Etter det snakket jeg stygt om servicen hos Flyvefisken så ofte sjansen bød seg. Inntil jeg, lang tid etter, fikk vite at reker ikke skal tines i varmt vann. Til nød i kaldt vann, men aldri i varmt.)

Slakt

Det er alltid morsomt å lese en skikkelig slakt, enten det dreier seg om film, musikk eller restaurant. Jeg har tidligere lagt ut Harald Kolstads fabelaktige nedsabling av filmen Dis. Dette er min favorittanmeldelse gjennom alle tider. (Og husk at anmeldelsen kom før det ble opplest og vedtatt at Dis er den største norske kalkunen gjennom tidene. Før det nesten ble for mye av det gode, og det å snakke stygt om Dis ble en oppvisning i å ta løpefart og sparke inn åpne dører.)

Som en god nummer to følger denne anmeldelsen av Aker Brygge-restauranten Fjord Flower. Den er fra Dagbladet, og er minst ti år gammel (jeg tipper den stammer fra 1995 eller 1996).

Hvorfor jeg kom på den nå? Fordi Oslopuls anmeldte det samme stedet fredag. Anmeldelsen er ikke like velskrevet og flengende som den fra Dagbladet. Men det pussige er at mer enn ti år etter har stedet på ingen måte forbedret seg. Og det er i stor grad de samme tingene som påpekes.

Rygge flyplass 22.07.2007

Parkeringshus byggdes.
Ett litet steg för människan.
Ett stort steg för betongen.

(Lars Winnerbäck)

Film: Én dårlig og én god

Jeg har omsider resignert, og innsett at denne sommerferien er mer for DVD enn terrasseliv. Oppgitt og sur over erkjennelsen dro jeg til videosjappa i går. (Jeg leier ellers aldri film.) Det var The Holiday jeg hadde i tankene. Dette til tross for at ryggmargsrefleksen min for lengst har fortalt meg at filmen er dårlig, samt at jeg har blitt grundig advart mot den.

Den eneste grunnen til at jeg leide den var selvsagt Jack Black. Både for å hvile øynene på ham igjen, og for å se hvordan han passet inn i en romantisk komedie. Det skulle jeg selvsagt ikke gjort. For det første ser man alt for lite til Jack Black i filmen. Selv om filmplakaten ikke gir inntrykk av det, spiller han nærmest en birolle i forhold til Kate Winslet, Cameron Diaz og Jude Law. For det andre har han alt for kort og fluffy hår, og glimter bare tidvis til i Jack Black-stil (eller, snarere en skygge av den).

Karakteren Winslet spiller er døll og lite troverdig fremstilt. Jeg kom raskt på at den eneste grunnen til at jeg liker Winslet (litt) er at hun har gjort et (lite) opprør mot slankehysteriet i Hollywood. Faktisk var det så ille at av de to kjæresteparene i filmen, Black/Winslet og Diaz/Law, var det sistnevnte som fremsto som favorittene. (I den grad noen av dem gjorde det.)

Når min filmkveld likevel endte godt - svært godt, til og med, skyldes det en helt annen film. - Når jeg først er her kan jeg like gjerne leie to filmer, slo det meg da jeg sto i videokiosken. Nyhetshyllen var full av filmer jeg ikke har sett. (Jeg går aldri på kino heller. Jeg pleier å spøke med at den siste filmen jeg så på kino var Forrest Gump. Men det er ikke helt sant; jeg ble motvillig trukket med på alle tre Ringenes Herre-filmene.) Med ett falt blikket mitt på De andres liv, som sto på nederste rad. Med et vagt minne om at en venninne har fremholdt den som en veldig bra film, rasket jeg den med meg.

Siden jeg regner med at de aller fleste oppegående mennesker for lengst har sett filmen (jeg er i det minste klar over hvor ute å kjøre jeg er filmmessig), skal jeg ikke si så mye om den. Det vil være gammelt nytt for de fleste. Men det er den beste filmen jeg har sett på år og dag, kanskje noen sinne.

(I hele dag har jeg gått og undret meg over at jeg ikke har hørt mer om denne filmen. At den ikke er talk of the town. At det ikke er laget musikk, dografitti, og små festivaler til dens ære. Dessuten: Burde ikke noen ha varslet meg om den, og tvunget meg på kino? Det er litt som da jeg fikk kontaktlinser etter å ha gått halvblind omkring i flere år. I tiden etterpå bablet jeg i vei om hvor hvilken utrolig givende og inspirerende sans synet er. Og jeg bebreidet mine venner at dette ikke oftere hadde vært tema i våre samtaler. De burde ha nevnt det for meg. I så fall ville jeg kommet meg til optiker lenge før. Angrep er som kjent det beste forsvar.)

Linselus - humleperkulator 0-1

Alle som kjenner meg vet at jeg er helt usedvanlig glad i å få mitt portrett publisert. Gleden var defor stor da siste nummer av Ølgjerd dumpet ned i postkassen. (Ølgjerd er medlemsbladet til NORØL, Norske Ølvenners Landsforbund.) Der står dette på trykk:

Bildet er tatt under NM i hjemmebrygging i mars i år. Jeg var ikke klar over at jeg ble fotografert (i så fall hadde jeg nok gjort mer ut av meg på bildet). Jeg var altfor opptatt med å skjenke øl.

Men begeistringen ble noe dempet da jeg så bildeteksten:

Først leste jeg "Geir Ove Grønmos kone..." - Jeg ville nå ha foretrukket at det sto mitt eget navn, tenkte jeg straks. Men greit nok. Det er tross alt ikke jeg som er ølnerden i familien - langt mindre er jeg en størrelse innen ølmiljøet her til lands.

I neste nu gikk det opp for meg at jeg heller ikke er hovedmotivet i bildet. Slett ikke! Det er det nemlig humleperkulatoren som er. Den sees altså nederst til venstre...

Akk ja.

Slaraffenliv

Jeg er på ferie på Vestlandet. Det er praktfullt vær, og jeg tilbringer en så stor del av dagen i en hammock at når jeg legger meg om kvelden føles det som jeg fortsatt gynger, på samme måte som man etter en lang båtreise fortsatt kjenner bølgene i kroppen etter at man har gått i land. (Finnes det noe eget ord for denne tilstanden?)

Det er utrolig deilig. Jeg vil herved kåre hammocken til det ultimate utemøbel.