Kristiane.org

Festivalungdommen nå til dags (eller You were lucky to have a lake)

I dag har jeg kikket på gjørmebildene fra Hove-festivalen. - Stakkars jævler, har jeg tenkt. Bildene har fått meg til å minnes Roskilde -91, som utviklet seg til nettopp et slikt gjørmebad.

Min sympati tok imidlertid slutt da jeg så et innslag fra festivalen på TV2-nyhetene nå nettopp. Unge festivaldeltakere sutret i vei. Og det er forsåvidt greit nok. For det er kjipt når festivalen man har gledet seg til i et helt år kulminerer i et hav av vann og gjørme og gjennomvåte telt - og det før den har kommet skikkelig i gang.

I løpet av natten ble deler av campingen evakuert av Sivilforsvaret. Reportasjen viste at det ble stilt et scenetelt til disposisjon, og noen ble innkvartert på en skole i nærheten. Vi fikk se innslag fra teltet, der det ble utdelt dyner. (- Det var da svært. Og - Puter under armene!, ropte den gamle festivalreven til fjernsynsskjermen. Og jeg tenkte at det var da gemt av festivalledelsen å ta så godt vare på de besøkende.)

Det som derimot fikk meg til å steile i sofaen (og ikke lenge etter forfatte dette innlegget i gammelmannsaktig da jeg var ung-stil), var at enkelte av festivaldeltakerne som ikke hadde blitt evakuert i løpet av natten var helt fortørnet. Teltet var vått, fortalte de, klærne var våte, og til og med maten var våt. Likevel kom det ingen for å redde dem. Hvilket de tydeligvis hadde forventet.

- Hva slags hjelp fikk dere i løpet av natten?, spurte reporteren tendensiøst. - Ingen! Den unge piken var åpenbart svært oppbragt over at festivalledelsen hadde sviktet så totalt.- Det er som å være i et u-land, mente en annen. (Litt senere, da kameraet sveipet over campingområdet, hørte vi reporterens voice over mumle: - (...) minner om en flyktningeleir og - (...) her i katastrofeområdet.)

Etterpå kom festivalsjefen på skjermen, og han beklaget så mye. Han gjemte seg bak at festivalen er så ny, at dette var barnesykdommer. Og at nedbørsmengden hadde vært unormalt stor. Han la seg nærmest langflat for noe de på ingen måte var skyld i. Nemlig været.

Hvis man drar på festival - eller i det hele tatt bor i telt - må man regne med at slik kan skje. Det er kjipt, og det er uflaks, men det kan skje. (Her kunne jeg lagt til klisjeen om dårlig vær og dårlige klær, men så gammelmannsaktig er jeg tross alt ikke.) Dette er unge friske mennesker, hvis liv på ingen måte sto i fare. Herregud, det var jo ikke kuldegrader heller.

<det var noe annet da jeg var ung>Natten etter den første store regnværsdagen på Rosklide -91, lå en venninne og jeg presset ned i hennes sovepose (som var den minst våte). Cirka hvert 15 minutt falt teltduken ned i ansiktet på oss, og annen hver gang kjempet vi oss ut i stormen og strammet bardunene. Dagen etter prøvde cirka åtti tusen mennesker å trenge seg inn i jazzteltet (som den gang var det eneste stedet på festivalområdet der man kunne sitte på benker og bord, og under tak). I søkkvåte klær satt vi nokså mellomfornøyde mens det ene jazzbandet verre enn det andre entret scenen og blåste muntert i messinginstrumentene sine. Mellom hendene hadde jeg en oppbløtt literskartong, og det sto en liten fontene av rødvin opp fra åpningen hver gang noen skumpet borti meg. Hvilket var ofte. Men ikke et øyeblikk forventet jeg at noen skulle komme og ta meg ut av miseren. (Jeg kastet riktignok inn håndkleet lørdag kveld, og tok meg inn inn til København. De neste dagene ble tilbragt i et myntvaskeri i Berlin, der jeg vasket og tørket alt innholdet i en velfylt interrailsekk. Så kunne ferien begynne.)</det var noe annet da jeg var ung>

Dårlig timing

Det er utrolig kjipt å oppdage at man har mistet paraplyen sin akkurat idet man står på farten til bryllupsfest, i sin fineste stas, med utstudert sminke og forseggjort hår.

Ikke minst fordi jeg egentlig er en sånn ordentlig person som passer godt på tingene mine, og aldri glemmer igjen paraplyen/setter meg på solbrillene/mister mobiltelefonen. Den paraplyen som (åpenbart) ikke lenger er i min varetekt har jeg hatt i minst åtte år.

Motepoliti, nå

Jeg bør passe meg litt her. For som jeg tidligere har tilstått kjøpte jeg meg sorte tights i fjor. Men dette var på grunn av min hang til svært korte skjørt - eller snarere for å ha mulighet til å bruke dem også på jobb.

For det er egentlig ganske stygt. Særlig helt ukritisk tightsbruk er ille. Ta en tur rundt i sentrum: Malplasserte Mikke Mus-ben stikker frem under heslige ferskenfarvede tunikaer fra Gina Tricot, eller, enda mer ubegripelig, under knelange sommerkjoler.

Det ser ikke bra ut. Men det er noe som er verre: Hvite tights. Både kvinner og menn bør være forsiktige med å iføre seg hvite benklær. Og ettersittende plagg som rekker til midt på leggen desto mer.

Med disse hvite tightsene trodde jeg faktisk grensen var nådd, helt til jeg oppdaget det aller siste, som har bredt om seg de siste ukene: Kritthvite tights med blondekant. En tacky elastisk blondekant på leggen, som får tankene til å fare tilbake til 80-tallet. (Et tiår jeg ofte og gjerne trykker til mitt bryst, men det er vel bare å innse at enkelte fashion statements (kanskje de fleste) fra perioden ikke bør få sin renessanse.)

Bo Kaspers Orkester: En bekjennelse

De som har fulgt med her en stund vil ha fått med seg at jeg hater Bo Kaspers Orkester av et godt hjerte. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor. For det lages jo stadig vekk enda dårligere og mer irriterende musikk enn den BKO kommer opp med, som jeg stiller meg helt likegyldig til. Men det er muligens fordi såpass mange mennesker jeg betrakter som (forholdsvis) musikalsk oppegående liker bandet.

(Det blir litt på samme måte som at jeg irriterer meg enda mer over bøkene til Anne B. Ragde enn bøkene til Unni Lindell, selv om førstnevnte skriver bedre bøker. For absolutt alle, selv de jeg vanligvis deler litterær smak med, er så samstemte i at Berlinerpoplene og Eremittkrepsene er fantastiske bøker. Selv synes jeg de er dritkjedelige og oppskrytte, og jeg kan ikke begripe alt oppstyret de avstedkommer: Filmen! Oppfølgeren! Forfatteren selv som intervjues i sykesengen og forteller at hun fikk magesår! Sånt blir jeg veldig matt av, og derfor hater jeg bøkene litt, selv om de sikkert egentlig bare hadde fortjent et skuldertrekk fra min side. At bøkene til Unni Lindell er dårlige er det tross alt bred enighet om (om enn ikke bred nok).)

Bo Kaspers er for meg inkarnasjonen av kjipe ting. Det er jazzpop, og det er tedrikkende venninner på kafé. Bo Kaspers er bakgrunnsmusikk ("- Sett på På hotell, da. Den er så fin å ha i bakgrunnen under parmiddagen."). Det er Thomas Dybdahl-lookalikes på Grünerløkka. Bo Kaspers er defensiv og fislete møkkamusikk uten trykk noe sted. Jeg får gåsehud - og ikke på den gode måten - når jeg tenker på den gudsjammerlig seige og sløye Amerika. (- Ameeee-eee-eeerika, Ameeee-eee-eeerika... og så videre). For ikke å nevne den verste av dem alle, Hon är så söt när hon sover. Grrr.

Derfor var min forbauselse stor da jeg i vinter hørte en ny BKO-låt på radioen som ikke satte mitt sinn i kok. Det var I samma bil, og jeg syntes den var litt fin. Faktisk så trodde jeg først det var Kent som sto bak. Og det er i grunnen ikke så rart; jeg liker en del Kent, men Kent på sitt verste får Bo Kaspers-alarmen min til å kime høyt. Da jeg skjønte at det var en Bo Kaspers-låt syntes jeg det var litt oppsiktsvekkende. - Men den er ikke så bra heller, sa jeg til meg selv, og la det hurtig bak meg.

Ikke lenge etter ble jeg imidlertid presentert for nok en Bo Kaspers-låt fra den samme platen, nemlig En man du tyckte om. Det var attpåtil musikalske forbundsfeller av meg som kom trekkende med den. Kamerater jeg stoler fullt og helt på. Selvsagt deler vi ikke musikksmak i ett og alt (det ville da også vært kjedelig), men vi har på mange måter det samme forholdet til musikk. Og vi er enige om de store linjene. (Om de ikke deler mitt pasjonerte BKO-hat, så misliker de i hvert fall musikken sterkt.)

Men nå drev de og spilte en Bo Kaspers-låt, og skulle ha meg til å innrømme at den var bra. Jeg kløp meg i armen, og kikket vantro fra den ene til den andre. Hvor kom dette fra, liksom? Det var selvfølgelig på et vis betryggende at det var personer jeg visste egentlig ikke liker BKO som sto bak misjoneringen. Noe måtte det være i det de sa, det visste jeg. På den annen side føltes det ikke trygt i det hele tatt; jeg følte meg nærmest dolket i ryggen. Hva ville det neste bli? At de gikk sammen om å forsøke og overbevise meg om at Justin Timberlake egentlig lager god musikk?

Det var ikke noe jeg kunne gå med på, ikke sånn med det samme i hvert fall. Jeg trengte litt tid til å la det synke inn. Men sangen hadde festet seg, og etter å ha hatt den på hjernen i noen uker brøt jeg sammen og tilsto at låten er bra. Svært bra, til og med. Jeg fikk låne platen (en av dem hadde kjøpt den!), og rippet den. (Vel og merke bare den ene låten.)

I går traff jeg en gammel venn og BKO-entusiast, som har bodd i utlandet (faktisk i Ameeee-eee-eeerika) i et halvt års tid. Vi to har kjeklet om og diskutert Bo Kaspers Orkester i nærmere ti år. Uten å komme til enighet, selvsagt. Han fortalte meg nå at i vinter hadde han hørt en Bo Kaspers låt han ikke likte. Det viste seg å være I samma bil. Altså den første BKO-låten jeg har hørt som ikke har gitt meg trang til å sparke og slå. Nå er jeg utrolig spent på hva han mener om En man du tyckte om. Misliker han den også er det bevist en gang for alle at vi har bortimot diametralt forskjellig musikksmak.

Arrogant Bastard

IPA, India Pale Ale, er en bitter, sterkt humlet øltype som opprinnelig ble laget for å kunne fraktes langt avsted med båt. Engelskmennene ville gjerne fylle opp skipene som gikk tomme fra England til India med øl, til glede for koloniherrene der nede. Det vanlige ølet tålte ikke den lange og varme overfarten, men ved å tilsette store mengder humle ble ølet mer holdbart.

På 1970-tallet sluttet den siste store ølprodusenten å lage IPA (på grunn av forflatningen og kommersialiseringen enhver ølentusiast elsker å begråte høylytt), men ikke lenge etter ble ideen plukket opp igjen av amerikanske hjemmebryggere.

I dag er IPA et svært populært øl i USA, og det produseres av både små og store bryggerier. Det er også mitt favorittøl, og i New York drakk jeg knapt annet enn forskjellige typer IPA. Her er min favoritt:

At den er yndlings skyldes ikke minst teksten på baksiden av flasken:

This is an aggressive beer. You probably won't like it. It is quite doubtful that you have the taste or sophistication to be able to appreciate an ale of this quality and depth. We would suggest that you stick to safer and more familiar territory -- maybe something with a multi-billion dollar ad campaign aimed at convincing you it's made in a little brewery, or one that implies that their tasteless fizzy yellow beer will give you more sex appeal. Perhaps you think that multi-million dollar ad campaigns make a beer taste better. Perhaps you are mouthing your words as you read this.

Knis. Det er et utrolig godt øl, og slett ikke så vanskelig tilgjengelig, sært og kraftig som denne omtalen skal ha det til.

Det er ikke umulig å få tak i øltypen her til lands; både Nøgne Ø og Håndbryggeriet lager IPA. På enkelte velassorterte polutsalg får man den amerikanske Goose Island, som er kjempegod (men akk så dyr). Arrogant Bastard får man dog ikke tak i, men jeg har to flasker som jeg tok med hjem fra NY. (Den ene har jeg alt lovet å dele med en god venn og ølentusiast.)

Markjordbærsyltetøy

Ikke min stil å drive produktreklame for store kommersielle selskaper her, men jeg må bare gjøre alle oppmerksom på Noras (såkalte hjemmelagede) syltetøy med markjordbær. Jeg kjøpte det i påvente av at markjordbærene i haven skal bli modne, selv om jeg var sikker på at forskjellen mellom dette syltetøyet og vanlig jordbærsyltetøy ville være minimal. Men syltetøyet smaker virkelig markjordbær, og er helt utrolig godt.

Blood on the tracks

Jeg har ikke for vane å blø neseblod, og har blitt svært forbløffet de par gangene det har skjedd meg. I dag ble jeg både beskjemmet og overrasket da jeg begynte å blø neseblod da jeg løp i skogen. Blø som i fossblø.

Jeg forsøkte desperat å se etter noen store, absorberende blader langs stien, men fant ingenting som kunne brukes. Alternativene var å vrenge av meg t-skjorten og dermed slutte meg til de som frekventerer Østmarka i bare BHen, eller å bruke hendene og underarmene til å prøve å holde igjen blodet med.

Jeg valgte det siste. Det var ikke særlig effektivt, og da jeg kom hjem så jeg ut som et kreatur tatt ut fra en skrekkfilm, med begge armene innsmurt i blod, og blod nedover hele t-skjortebrystet. Ikke rart de stirret, de jeg traff på veien.